Ragnar Sigvald Skancke
Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890 i Ås, død 28. august 1948 i Oslo) var ingeniør og professor ved NTH, og ble under okkupasjonen politiker i Nasjonal Samling. Som kirke- og undervisningsminister i Vidkun Quislings andre regjering sto han sentralt i både kirkekampen og lærerstriden, og under rettsoppgjøret ble han dømt til døden. Da han ble skutt på Akershus festning i august 1948, var dette den siste henrettelsen som ble gjennomført i Norge.
Slekt og familie
Han var sønn av bankdirektør og gårdbruker Johan Knut Skancke og Kari Nilsdatter Busvold. På farssida tilhørte han den opprinnelig adelige slekta Skanke. Hans stamfar sju generasjoner bakover fant gruva Christianus Quintus, og slekta holdt lenge til på Røros der hans farfar var overstiger.
Den 1. april 1927 ble han gift med lærer Ingrud Thue f. Aas, som var datter av skoledirektør Karl August Aas og Nanna Dahl.
Ingeniørkarrieren
Etter å ha tatt examen artium ved Ragna Nielsens latin- og realskole i Kristiania i 1908 begynte han på en teknologisk utdannelse, og i folketellinga 1910 finner vi han som «Elek. Candidat» hjemme hos foreldrene på gården Sørås.[1] En kort tid var han i praksis på Thunes mek. Verksted i Kristiania. I 1913 ble han diplomingeniør ved høyskolen i Karlsruhe i Tyskland. Han ble så dosent ved Norges tekniske høiskole (NTH) i Trondheim, der han var til 1918 da han ble ansatt som overingeniør ved Elektrisk Bureau i Kristiania.
Etter noen år i næringslivet ønska han seg tilbake til forskning, og i 1923 ble han professor i elektronikk ved NTH. Han skrev flere vitenskapelige avhandlinger, artikler og lærebøker. Han hadde også noen patenter. Han underviste i svakstrømsteknikk, som var et nytt fag. I 1932 markerte han seg innen dette feltet med publikasjonen av Theorie der Wechselstrommaschinen, der han hadde bearbeida et etterlatt manuskript av O.S. Bragstad. Han var formann i Norsk elektroteknisk forsknings trondheimsgruppe i 1926–1927, og medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Politisk karriere
I 1933 meldte han seg inn i Nasjonal Samling, og han ble raskt fylkesfører i Sør-Trøndelag. Han deltok ofte i debatter i Studentersamfundet, der han oftest gjorde det dårlig ettersom hans motstandere hadde langt mer erfaring. Skancke var kritisk til demokratiet og til politiske partier – NS regna seg mer som en bevegelse enn som et parti, selv om de stilte til valg. Han mente også at hans samtid var prega av grenseløs materialisme, og skylda for dette la han på «semittismen», altså på jødene.
Da Vidkun Quisling begikk statskupp 9. april 1940 ble Skancke utnevnt til arbeidsminister i Vidkun Quislings første regjering. Han holdt seg i Trondheim og unngikk å ta kontakt med Quisling. Denne regjeringa ble avsatt allerede 15. april. Da Josef Terboven oppretta ny regjering i form av de kommissariske statsråder ble han kommissarisk statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet. Fra 25. september 1941 hadde han tittelen kirke- og undervisningsminister. Etter statsakten på Akershus ble Quislings andre regjerings oppretta, og Skancke beholdt da sitt departement og satt der til krigens slutt.
Kirke- og undervisningsdepartementet hadde ansvaret for «nyordning» – nazifisering – av kirka, skolevesenet og universitet og høgskoler. Dette var viktige arenaer i den ideologiske kampen, og Skancke var svært aktiv i sine forsøk på å gjennomføre nyordninga. Han var blant de mindre tyskvennlige av Quislings statsråder, og forsøkte ofte å unngå provokasjoner. Men da han møtte motstand i form av prestenes nedleggelser av sine embeter og lærernes aksjoner nølte han ikke med å sette inn tiltak. Han var motstander av deportasjonen av lærerne til Finnmark, men tok det formelle ansvaret for dette. Han var også ansvarlig for avsettelse av biskoper, prester og lærere, og for å sette inn NS-folk i deres sted.
Rettsoppgjøret
Skancke var på frigjøringsdagen sammen med Quisling, Rolf Jørgen Fuglesang, Axel Heiberg Stang, Arnvid Vassbotn og Per von Hirsch på Gimle. Han reiste sammen med dem til Møllergata 19 og ble arrestert, og han ble satt under tiltale for landssvik og rettsstridige handlinger. Han ble funnet skyldig på flere tiltalepunkter, og den 21. mai 1946 ble han enstemmig dømt til døden ettersom det forelå en rekke skjerpende omstendigheter. Denne ble anka til Høyesterett, som forkasta anken og dermed opprettholdt dødsdommen den 27. mars 1947.
Skancke forsøkte så å få gjenopptatt saken, noe han ikke lyktes med. Under behandlinga av denne saken ble for første gang den norske kapitulasjonen i 1940 trukket inn som et argument. Tanken var at siden Norge hadde kapitulert var landet ikke i krig med Tyskland, og dermed kunne man ikke sies å ha begått landssvik. Fra NS' side ble det under okkupasjonen sagt at Norge formelt var i krig, så dette ser ut til å være en konstruksjon i ettertid fra Skanckes side.[2] Det fikk ingen betydning for Skanckes sak, men skulle komme opp i flere andre saker, og er fortsatt et tema som dukker opp i diskusjoner om rettsoppgjøret. Et viktigere argument fra Skancke under behandling av gjenopptakelse var at hans advokat hadde forsikra ham om at dødsstraff ikke var aktuelt, og at han derfor ikke hadde lagt særlig flid i å forsvare seg. Den 28. april 1947 forkasta lagmannsretten søknaden om gjenopptakelse. Spørsmålet om hvorvidt Norge var i krig ble behandla separat av Høyesterett, som den 5. juli 1948 avviste argumentet.
Et nytt, desperat kjæremål til Høyesterett ble sendt inn den 11. juni 1948. Her trakk han igjen fram spørsmålet om krigstilstand, og han mente også at han burde blitt frikjent på enkelte punkter der bevisene var for svake. Dette ble avvist av Høyesterett den 19. august 1948.
Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av Kongen i statsråd. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.
Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på Akershus festning som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.
Referanser/noter
- ↑ Ragnar Skanke i folketelling 1910 for Ås herred fra Digitalarkivet.
- ↑ Jf. Rettsoppgjøret#Rettslig_grunnlag.
Litteratur og kilder
- Ragnar Sigvald Skancke i Historisk befolkningsregister.
- Bratberg, Terje: Ragnar Skancke i Norsk biografisk leksikon.
- Lange, Alexander: Dødsdommen over kommissarisk statsråd, professor Ragnar Sigvald Skancke : en gjennomgåelse. Oslo. 1954. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Midtbø, John: Tett på Quisling. Utg. Sofista. Oslo. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.