Selje kloster
Selje kloster var i middelalderen et kloster tilhørende Benediktinerordenen på øya Selja i dagens Selje kommune i Sogn og Fjordane. Det er omfattende ruiner på øya, som er tilgjengelig med båt fra tettstedet Selje.
Historie
Klosteret antas å være grunnlag omkring år 1100, og er dermed sammen med Nidarholm kloster i Nidaros det eldste vi kjenner til i Norge. Det ble nedlagt 1461–1474, altså allerede før reformasjonen. Det var viet til St. Albanus, Britannias første martyr som særlig assosieres med byen St. Albans mellom London og Oxford, hvor han ble skrinlagt i katedralen. Stedet ble valgt fordi det var assosiert med Sunniva av Selja, den irske prinsessen som ifølge legende led martyrdøden der på 900-tallet. Allerede tidlig på 1000-tallet ser det ut til at det har vært en helgenkult der, og omkring 1070 ble stedet både bispesete og valfartsmål.
Øya har en dramatisk natur, med en fjell som hever seg over ei slette. Klosteret ble lagt på denne sletta, og lenger opp i skråningen ligger Mikaelshelligdommen i ei hule. Mellom disse ligger St. Sunnivas kirke, der helgenen lå skrinlagt fram til 1170. Antagelig tok biskopen av Selje del i grunnleggelsen, men etter bare noen få år flyttet han til Bjørgvin som var i ferd med å bli et viktig handels- og befolkningssenter på Vestlandet. I 1170 ble Sunnivaskrinet flyttet dit og bispesetet ble da offisielt flyttet fra Selja til Bjørgvin. Forholdet mellom biskopen og klosteret ser ut til å ha vært godt gjennom hele middelalderen.
Kildematerialet er svakt for Selja kloster. Det skal ha brent i 1305, og etter dette gikk det dårlig for klosteret. Under biskop Finnboge av Bjørgvin (biskop 1461-1474) ble abbeden forvist og klostergodset lagt under Bjørgvins bispestol. Benediktinerne forsøkte å få overført klostergodset til Nidarholm kloster, som tilhørte samme orden, men det er ikke spor av noen slik overføring så de ser ikke ut til å ha lykkes. I 1545 ble klosteret lagt til St. Jørgen hospital i Bergen, og siden har det tilhørt hospitalet.
Ruinene
Ruinene av Selja kloster er blant de best bevarte klosterruinene i landet. Noen steder står murene helt opp i mannshøyde, hvilket er svært uvanlig. Kirketårnet er svært godt bevart. Dette må henge sammen med beliggenheten, som gjorde det lite gunstig å bruke det som steinbrudd slik man gjorde med de fleste andre klostre. Det er ruiner av alle de tre hoveddelene av klosteret: Selve klosterbygningene på sletta, St. Sunnivakirken på en terrasse ovenfor og Mikaelhelligdommen i hulen. Det er også rester etter et stort steinnaust i havna, og hellelagte stier fra havna til klosteret. Ved havna finner man også ruiner av middelalderkirken på Bø og rester etter gammel bosetning.
I tilknytning til tårnet kan man se vestveggen på den såkalte «bispekirken». Dette er en treskipet basilika bygget i olivinsteinskvadre. Olivinstein er omtrent like bløt som kleberstein, og ble brutt ut på Sunnmøre. Navnet kommer av at denne kirken er fra tiden Selja var bispesete. Da klosteret tok over ble den utvidet, og framstår nå med en lengde på omkring 27 m.
Av østfløyen er bare to rom bevart, sakristiet og kapitelsalen. Dormitoriet (munkenes sovesal) lå sannsynligvis i andre etasje over øst- og sydfløyen, og er dermed ikke bevart. Sydfløyen har også bare to rom, refektoriet (spisesal) og kjøkkenet. Kjøkkenet ser ut til å ha blitt delt av, med den vestre delen som dagrom eller varmestue. I begge disse fløyene er det gjenbrukte steiner fra bispekirken. Vestfløyen står på en to meter høy terrasse på grunn av variasjonene i terrenget. Det er et tykt brannlag under ruinene, som må stamme fra eldre trebygninger, muligens knyttet til klosteret som brant i 1305. Noe utenfor selve anlegget ligger en stor steinbygninger med to rom. Den ser ut til å¨ha vært et bakeri. Nær bekken som renner forbi dette huset ligger også et mindre hus, som er tolket som smie.
St. Sunnivas kirke liger på en stor, oppmurt terrasse, som er bygget gjennom flere perioder. Den ligger omkring 50 meter over havet. Kirken er liten, med et skip med innvendige mål på bare 7,5 x 5 meter. Med koret har den total lengde på 13 meter. Den er også av olivinstein, hvorav en del ser ut til å være gjenbrukt fra bispekirken. Brannlag under ruinen tyder på en eldre trekirke på samme sted, muligens den første Sunnivakirken hvor hennes relikvier først ble lagt i skrin.
Over Sunnivakirken ligger «Salen»,, som er et enkelt rom avgrenset med murer under en heller. Innenfor dette rommet ligger en hule med Mikaelshelligdommen, et kapell viet til erkeengelen Mikael.
Anlegget har vært undersøkt ved flere anledninger: Av L.D. Kluwer i 1817, A. Koren, W.F. Koren og O. Krefting i 1866–1867, P. A. Blix i 1885, J. Meyer i 1891, K. Rivertz i 1909, E. Reimers i 1913, C. Enger i 1935–1940 og senere av Riksantikvaren i 1960-åra og 1983. På tross av alle disse undersøkelsene er det uklart når de forskjellige delene ble reist. Dette skyldes fremst at arbeidene har vært med murene, og ikke arkeologiske undersøkelser i grunnen.
Kilder
- Lunde, Øivind: «Norges klostre i middelalderen» i Fortidsminneforeningens årbok 1997, Oslo 1987 (digital versjon)
Eksterne lenker
- Selje kloster på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no