Sigvard Jørgensen Tømte (1879-1938)

Sigvard Jørgensen Tømte, 8. desember 1898

Foto: Digitalt fargelagt. Orginal i Digitalarkivet i Digitalarkivet

Sigvard Jørgensen Tømte (født 17. april 1879 i Kristiania, død 21. november 1938 i Rakkestad) fikk livstidsdom for drap som 19-åring, og var fengslet, i tvangsarbeid, eller satt under verge, resten av livet.

Oppvekst

Sigvard ble født i Dronningens gate 26 i Kristiania av foreldrene steintrykker Jørgen Tømte og Karoline Hansen. Sigvard var yngstemann i en søskenflokk på 3 brødre og 1 søster, men uten særlig oppfølging fra foreldre som ikke var noe uvanlig blant fattige på den tiden. Han begynte på Ruseløkka skole i 1886, men kort etter overført til Sagene skole. Der ble han tidlig registrert som ukonsentrert og uoppmerksom, "forstyrrede sine kamerater og hindrede hele klassens arbeide, paa samme tid som han intet lærte". Han måtte gå om igjen både første og annen klasse, og gjorde «kun ringe fremskridt». Dette ble forklart som mangel på flid, «ikke saa meget paa grund af smaa evner». I 1890 var det tatt kontakt med hjemmet: «Dette skede nu uden synderlig frugt, og naturlig nok: faderen maa skøtte sit arbeide fra morgen til aften, og moderen staar paa torvet, og Sigvart er uden tilsyn». Han skulket skolen og stjal penger, blant annet til «kognak». Overlæreren ved Sagene foreslo for skolestyret «Sigvard T. udsat». Han ble «udsat til forpleining» hos Tøger Hansen Sæves i Rakkestad, og var der i 2,5 år til konfirmasjonen 7. oktober 1894. Deretter kom han tilbake til sine foreldre «som straks søgte at faa ham anbragt i arbeide». Han var imidlertid en ustabil arbeidskraft og «forlod det ene arbeide efter det andet».

Faren mente Sigvard var snill, mens moren fortalte at han i hjemmet var «slem», «ulydig, slem i munnen, ligesom han uden tvil har stjaalet penge fra moderen». I etterkant var det mange som beskrev Sigvard som feig, utspekulert og upålitelig. Noen mente imidlertid han var snill, godhjertet og medgjørlig. Kamerater fortalte at han var nokså barnslig og lett tok til tårene når han fikk «juling». Sakkyndige som gjorde vurderinger av Sigvard påpekte tendens til skryt og selvforherligelse, spesielt i beruset tilstand. Allerede som skolegutt ble han en del ganger observert beruset, men først etter han fylte 18 år virket det som han konsumerte alkohol jevnlig, antageligvis daglig.

Drapet på Grünerløkka

Sigvard Jørgensen Tømte, 8. desember 1898

Foto: Digitalt fargelagt. Original i Digitalarkivet i Digitalarkivet

25. oktober 1898 ble Sigvard dømt til betinget 15 dager på vann og brød for å ha forsøkt en sædelighetsforbrytelse mot en mindreårig pike. Saken var basert på indisier, men Sigvard ble uansett en kandidat til å bli siktet når, senere samme år, Sigvard dukket opp på politikammeret på Grünerløkka i Kristiania.

Oppdagelse og arrestasjon

I begynnelsen av desember 1898 forsøkte Sigvard å lokke unge barn på Grünerløkka ved et flertall tilfeller med å betale dem 25 øre til å gjøre ham en tjeneste ("gaa et Ærinde"). Barna hadde unnlatt å følge med Sigvard, men på ettermiddagen den 8. desember 1898 ble Sigvard iakttatt i det han leier en liten gutt igjennom porten til bakgården på Markveien 41. Tomten var stor og øde, og tilhørte mineralvannfabrikken "Norden". Gutten var den nesten 5 år gamle Arthur Henry Gannestad.

Sigvard dukket kort tid etter opp hos sin mors fiskebod på torget, hvor også bryggeriarbeider Hans Olsen befant seg, og fortalte «nu har jeg set et stygt syn, jeg har set en død unge paa do». Hans Olsen fulgte Sigvard Tømte til funnstedet hvorpå de begge gikk til politiet. De kom kl 1710 inn på Grünerløkka politistasjon, og meldte at han hadde funnet liket av en liten gutt, «som antagelig var myrdet». På politistasjonen, og på vei tilbake til funnstedet, ble det i ettertid bemerket at Sigvard virket oppskaket og urolig. Han pratet høyt og fortalte vekselsvis både om en gutt og en mann «som holder paa at dø». Til en konstabel sa han «det er forfærdeligt, at de skulde gaa hen og dræbe et lidet barn; kan ikke politiet greie denne her, er det daarligt gjort». På åstedet fant politiet et barnelik som lå på rygg med utstrakte armer og hodet dreid mot høyre. Etter å ha påvist funnstedet, ble Sigvard ført til hovedstasjonen for å avgi forklaring. Politilege Paul Winge og statskjemiker Ludvig Schmelck ble tilkalt rundt kl 1900 for å undersøke mistenkelige blodflekker på Sigvards hender, og klær og for å inspisere hans genitalia. Han ble samme kveld siktet for drap i forbindelse med sedelighetsforbrytelse.

Psykiatrisk og medisinsk undersøkelse

Liket ble brakt til Patologisk-anatomisk institutt på Rikshospitalet, og dagen etter ble det rekvirert rettsmedisinsk obduksjon samt undersøkelse av den siktedes klær og lommetørkle med henblikk på blod, ekskrementer og sæd. Politilege Paul Winge og dr.med. Harald Holm ble oppnevnt som psykiatrisk sakkyndige. Ved undersøkelse ble det funnet i alt 13 stikk- og skjæreskader i hode- og halsregion, samt noen overflatiske risp. Det ble konkludert med at sårene på halsen sannsynligvis var påført med kniv. Dødsårsaken var forblødning og gjennomskjæring av ryggmargen. Skadene og omstendighetene rundt drapet tydet på at det var «blevet begaat en sedelighedsforbrydelse». Sigvards klær ble undersøkt for blod, sæd og ekskrementer. Klærne hans var fillete og skitne, skoene var utslitt. Man påviste flere, til dels store blodflekker på skjorteflakene, både foran og bak, og mindre flekker på buksen, langs lårene og rundt buksesmekken. Drapsvåpenet ble aldri funnet. Psykiaterne fant ingen holdepunkter for vrangforestillinger eller paranoide tendenser. De påpekte imidlertid tendens til skryt og selvforherligelse, spesielt i beruset tilstand. Det var heller ingen holdepunkter på «masochistiske eller fetischistiske tilbøieligheder», eller sadistiske trekk. Under den judisielle observasjonen oppførte Sigvard seg godt, klaget ikke på noe og sov stort sett godt om nettene. Man fant ham intelligensmessig «at ligge betydelig under det gjennomsnit, man er vant til at se hos fanger af hans stand og vilkaar». Man observerte ingen epileptiske symptomer eller hallusinasjoner. Psykiaterne konkluderte med at Sigvard tilhørte en, i psykisk henseende, svak slekt og at han selv måtte «opfattes som et degenerert individ». Siden sadisme ikke var konstatert eller at den siktedes «imbecillitet ikke beviselig er kompliceret hverken med tvangsmæssige tilbøieligheder, grave nervesygdomme (specielt epilepsi), forvirringsanfald, vrangforestillinger eller hallucinationer» kunne det ikke konkluderes med sinnssykdom i rettsmedisinsk forstand.

Avhør og rettsak

Sigvard nektet hele tiden for å ha hatt noe med drapet å gjøre. Hans egen forklaring varierte en del, og gikk opprinnelig ut på at han tilfeldigvis hadde funnet liket på do. Han mente først at han ikke hadde rørt liket, senere endret han forklaringen til å passe med hvorfor han hadde blod på hender og klær. En annen forklaring gikk ut på at gutten hadde snakket til ham og sagt «de har skjært mig med en kniv i halsen; jeg tror, jeg dør». 17. januar 1899 fortalte han en betjent at han ønsket å tilstå. Tilståelsen ble bekreftet i et rettsmøte dagen etter, men med få detaljer: «Jeg ved ikke, hvad jeg har gjort i fylla.» Tilståelsen ble trukket tilbake 26. januar samme år under begrunnelse av at han ved en tilståelse hadde trodd han ville få det bedre. Han holdt deretter fast på at han var uskyldig.

Det ble gjort omfattende undersøkninger og det ble gjort avhør med over 60 vitner, med et spekter som varierte fra sakkyndige til berusede lokale "kjenninger". Etter 3 dagers rettsforhandlinger, ble det 21. mars 1899 avsagt dom i Lagmannsretten i Oslo. Sigvard ble ansett som strafferettslig tilnærmelig, og dømt til straffarbeid på livstid. Dommen ble anket, men avvist 8. april 1899 av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Fengslingstiden

15. april 1899 ble Sigvard overført til Botsfengselet, og deretter til Akershus straffeanstalt 1 uke senere. Sigvard hadde ikke noen bra tid som soningsfange ved Akershus. Han var motvillig til arbeid, og fikk flere advarsler, samt ble etterhvert vurdert som "neppe helt tilregnelig". Han utviklet gradvis symptomer på forfølgelsesmani, og mente at alle var ute etter ham.

31. oktober 1899 overføres han til kriminalasylet i Trondheim. "Har sandsynligvis under hele sit ophold i bodsfengslet været sindssyg", skrev fengselsinspektøren ved utsendelsen. Sigvard ble 1 år på kriminalasylet, og da ansett som frisk nok til soning, og ble 13. november 1900 overført for videre soning ved Trondheims landsfengsel.

Fra 1909 inngikk Trondheim landsfengsel en avtale med Det norske Myrselskab med å tildele straffefanger til å bistå med arbeid ved forskningsstasjonen ved Mæresmyra, sør for Steinkjer. Arbeidet bestod i drenering av myren ved å grave grøfter. Fengslet opprettet en brakke på stedet, og Sigvard var en av de fanger som hvert år fra 1909 i månedene mai til oktober ble stasjonert der. Prosjektet varte fram til 1913.

Etter løslatelse

Løslatelse og tvangsarbeid

I følge kongelig resolusjon 24. juni 1915, ble Sigvards benådet, og dommen omgjort til tvangsarbeid på ubestemt tid. Han ble sendt fra Trondheim til Opstad tvangsarbeidshus på Nærbu i Rogaland, og ble der til 1920 da en ny vurdering ble gjort av hans situasjon, og Sigvard ble løslatt til arbeid i nabolaget. Beslutningen fra Opstad lød:

Blir efter Justisdepartementets bestemmelse 3. april 1920 forsøksvis anbragt i arbeide utenfor anstalten, nemlig hos gaardbruker Sem Bø, Nærbø, paa følgende betingelser. Han forpligter sig til ikke at smake berusende drik. Han tar ophold hos gaardbruker Sen Bø, Nærbø, utfører det arbeide han blir sat til, opfører sig rømmelig og ordentlig og forlater ikke gaarden uten husbondens tillatelse, ikke engang paa kortere turer. Forøvrig har han at rette sig efter de forskrifter som arbeidshusets direktør sætter for hans forhold – hvoriblandt at han staar som medlem av totalavholdsforeningen

Sigvard ble mao. overført til bonden Sem Bø, og satt under verge som gårdsgutt hos denne.

Tilbake til Rakkestad

Sigvard flyttet på et tidspunkt tilbake til fosterfamilien hans, Tøger og Hanne Sæves, fra før hans konfirmasjonstid i Rakkestad. Det er uklart om årsaken er at han ble løslatt fra hans tvangsarbeidstid i Nærbu, eller om fosterfamilien eksplisitt tok over vergen av Sigvard. I Rakkestad jobbet Sigvard videre som gårdsgutt, og levde et tilsynelatende godt liv i god relasjon til hans fosterfamilie. Deres sønn, Hans Sæves, beskriver Sigvard fra denne tiden:

"...Nå kommer Tømte, ropte en av ungene på Handelsby. Han kom gangstien fra Støten til Handelsby hvor folk i årtider har gått for å handle. Tømte var en middels stor kar i 40-årene. Han hadde en slitt, brun dress som det oste fjøs av, og den brukte han mandag som søndag. Skoene var av de svarte gummiskoene som ble kalt fjøssko. Tømte kom hver søndags formiddag. Da var han ferdig i fjøset og hadde stengt for kuene som vi sa. Så hadde han fri til ut på ettermiddagen når han skulle dra opp for kuene. Han kom for å snakke med far. De prøvde vel å løse verdensproblemene da som nå. Det gikk i politikk og bibler. I bibelen var han suveren; den kunne han. Senere skulle vi få vite hvordan det kunne ha seg. Så var det pengelotteriet da som var den store hobbyen. Tømte fikk skråtobakk og penger til et halvlodd en gang i måneden - det kostet 5 kroner. Han var optimist hver gang han hadde kjøpt lodd. Og hver gang sa han: «Noen må vinne; hvorfor ikke jeg?» Neste gang han kom og ikke hadde vunnet, sa han slik: «Tror du det går riktig til?» Dette gjentok seg hver måned før og etter trekning. En gang vant han visst en liten sum. Da kjøpte han øl for alt sammen. Far fortalte om en gang de to fant på å gå på pinsevennmøte i Korumdalen. Det var den første tiden etter at pinsebevegelsen kom til Osbygden. De var nysgjerrige på å se hva som foregikk. Under møtet var det en dame som sto opp og vitnet. Da hun sluttet, sa Tømte: «Jeg kan en sang, jeg, som passer til det søstra sa». Så reiste han seg opp og sang mangfoldige vers. Han var en racer etter veien; å gå en tur til Rakkestad stasjon og tilbake var ingenting for Tømte. Humoristisk sans hadde han også. Når han ikke var fornøyd med middagsmaten, satte han pinner som bein på silda og ba henne gå på bua etter flesk. Han snakket bare med søsteren vår; henne kunne han jangle med, Men oss guttene enset han ikke. Hvem var så denne Sigvart Tømte? Han kom til Thøger Sæves, Os fra Oslo som en umulig guttunge. Her bodde han til han ble konfirmert i Os kirke 1894. I kirkeboken kan vi lese at Sigvart Jørgensen Tømte ble født i Christiania 17. april 1879. Foreldrene var boktrykker Jørgen Tømte og Caroline begge bosatt i Christiania. Ved konfirmasjonen i 1894 fikk han karakteren Temmelig godt. Deretter følger en heller uvanlig tilføyelse: - Myrdede i slutningen av 1894 en 4-5 år gammel gut i Christiania. Sædelighetsforbrydelse tillige. Bare 15 år gammel ble Tømte dømt til livsvarig fengsel. Og den gang betydde det virkelig for resten for resten av livet. Men etter 22 år ble dommen antagelig omgjort til livsvarig sikring idet Thøger Sæves som Tømte hadde vært hos som guttunge, påtok seg ansvaret for ham. Det var nok ikke noe rart at Tømte kunne bibelen på fingrene; det var vel det eneste lesestoff han hadde på 22 år. Så forsto vi også hvorfor han unngikk guttunger. En eneste gang i sitt liv var Tømte syk. Han gikk til nabogården for å få hjelp og ble sendt på sykehuset. Her fikk han lungebetennelse og døde 21. november 1938 i sitt sekstiende år. "

Som det nevnes i Hans Sæves beskrivelse, så døde Sigvard Tømte 21. november 1938 av lungebetennelse, i Os, Rakkestad, 59 år gammel.

Bilder

• 

  Markveien 41. Bildet fra 1969

  Foto: Thorbjørn Gustavsen

Litteratur og kilder

• Sigvard Jørgensen Tømte i Historisk befolkningsregister
• Botsfengslet, Karakter-/fangebøker, nr. 33, 1898-1899 i Digitalarkivet
• Tidsskrift for Den norske legeforening =. no. 1998 - Vol 118, side 4678–4682. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Mæresmyra