Slaget om Oslo 1240
Slaget om Oslo 1240 var det siste slaget i borgerkrigstida i middelalderen. Det sto den 21. april 1240 i og rundt Oslo mellom styrkene til kong Håkon IV Håkonsson og hertug Skule Bårdsson, og endte med fullstendig nederlag for hertugen. Etter slaget kunne Håkon rydde den siste tronkreveren av veien, og innbyrdersstriden som hadde herja siden 1130 var endelig over.
Den viktigste kilden til kunnskap om slaget er Håkon Håkonssons saga. Ettersom dette var et bestillingsverk kan man ikke regne med at det er en objektiv beretning. Det som er av stor verdi er at det nevnes mange steder i Oslo, slik at man får et godt overblikk over byens geografi. I artikkelen er dagens stedsnavn satt inn mange steder for å gjøre det lettere å følge slagets gang.
Opptakten
Skule Bårdsson fikk hertugnavn av Håkon i 1237. Han hadde til da vært jarl, og opprykket var en stor gunstbevisning. Skule var den første i Norge som ble utnevnt til hertug, og før Norge ble et dansk lydrike i 1537 skulle den bare bli brukt en gang til, da Håkon Magnusson ble hertug i 1273. Det hadde vært anspent mellom Skule og Håkon, men etter dette var det fred mellom dem en tid.
I november 1239 var så freden over. Skule tok kongsnavn på Øyrating, og krigen raste igjen. Skules menn, kalt vårbelgene, angrep Håkons menn overalt hvor de kunne finne dem, og Håkons styre sto overfor en reell og betydelig trussel. Håkon satt da i Bergen, og hadde bare få menn med seg. Knut jarl fikk i oppdrag å stoppe vårbelgene, men flykta fra kampen under slaget ved Låka i Nannestad på Romerike. Mange av mennene dro til Oslo, mens Knut jarl dro til Tønsberg. Da Skule kom til Oslo kjempet de ikke mot ham; hertugen ble i stedet hylla til konge også i Oslo. Skule forlot byen en stund våren 1240, og dro til Valdisholm i Eidsberg. Men allerede før påske var han tilbake i Oslo.
Håkon var i Trondheim da han mottok nyhetene om slaget ved Låka. Han dro til Bergen, en farefull ferd med vårstormer og mange forsinkelser. De kom seg til slutt fram, og rodde inn til Nesodden. Der fikk de høre at Skule hadde reist, men flere sa at vårbelgene var i byen. Håkon var fast bestemt på å møte vårbelgene i Oslo, og la de siste planer.
Slaget
Håkons plan var å dele opp sin styrke. Noen skulle ro vest for Hovedøya og legge til ved Gyljandi (Pipervika). Derfra skulle de gå mot Frysja-bru (ei bru over Akerselva) og se etter vårbelgene. En annen del av styrken, Knut jarl og vikverjene, skulle legge til ved bryggene og erte på seg vårbelgene. Den siste og største delen av styrken skulle kongen selv lede til Eikabergstøa (Kongshavn eller Grønlia) sør for Trælaborg, for så å angripe byen sørfra. Kongssønnen Håkon Håkonsson Unge, sjuåringen som nylig hadde fått kongsnavn på Øyrating, skulle være igjen på det raskeste skipet med en eskorte på to andre skip, og ligge vest for Hovedøya. Dersom det endte i nederlag skulle de flykte til Bergen.
Kongens styrke rodde inn til Eikabergstøa ved Kongshavn. Kongen holdt ifølge sagaen en tale til mennene sine, slik kong Sverre Sigurdsson hadde pleid å gjøre. Da det lysna på morgenen var det stille i byen, og kongen lurte på om vårbelgene kunne ha rømt. Men da skipene kom ut fra bak Hovedøya ringte hærklokka. Skule ble vekka i kongsgården, og storma opp stretet. Det må dreie seg om Vestre strete, som gikk fra kongsgården til bispeborgen (Oslo Ladegård) og Hallvardskatedralen. Skule mente det var best å fortsette videre oppover Gatene (St. Halvards gate) til Martestokker (Galgeberg). Her hadde kong Sverre tidligere kjempet med hell. Men merkesmannen Arne Rova mente at man ikke kunne la Knut jarl få ta klær og hester i byen, og Skule delte hæren. Noen skulle gå ned Vestre strete for å møte vikverjene, mens andre skulle rive av stokkene på Geitabru og sørge for at ingen kunne krysse Alna der. Hertugen tok selv mesteparten av sin styrke med seg ned mot Hallvardskatedralen.
Styrken som skulle ødelegge Geitabru rakk ikke å fullføre jobben før Håkon var framme. Da kongen kom var det så lite igjen – bare to stokker – at sagaen sier at ti mann kunne ha holdt brua, men vårbelgene flykta. Dermed lå veien inn til byen åpen etter å ha balansert seg over brua. Kongens merkesmann Torstein Heimnes måtte ifølge sagaen støtte seg med spydet for å komme trygt over, men det holdt.
Da kongen var over sto styrken hans mellom Eyrastrete (antagelig en del av Østre strete bort til Clemensallmenningen) og Nikolaikirken (under jernbanesporene nordvest for Clemenskirkens ruin). Kongens menn gikk forbi Guttorm Erlendssons gård og opp til Asbjørn Kops gård, der hertugens merkesmann Arne Rova sto med størsteparten av de beste krigerne. Begge sider kasta stein på hverandre; vel å merke ikke småstein, men heller kastestein forma for å kunne slynges med stor kraft så de gjorde mye skade. Vårbelgene måtte vike, og kom seg inn på Hallvardskatedralens kirkegård. Kongens menn fulgte etter, men kom ikke gjennom kirkegårdsporten.
Kongen må ha svingt av, og kom fram til Korbrødregården (antagelig Egedes gate 3, der Gamlebyen skole ligger nå). Gården lå øverst i Geilene (veien nordover mot Hovinbekken). Der traff han hertugen, og nå kunne det gått galt for Håkon. Han sto i et myrlendt område med bare rundt tjue mann, og med vårbelgene på kirkegården i ryggen. Kongen sendte mennene mot kirkegården, der vårbelgene måtte lukke porten fordi de ikke klarte å stå imot. Selv gikk kongen mot Skule, og sagaen tilskriver det som nå skjer til Guds miskunn. Skule gir Sone Sik ordre om å rykke fram, men verken Sone eller andre tør selv om kongen står alene med sin merkesmann. Noen birkebeinere kom til å kasta stein mot hertugen, og etter kort tid flykta hertugen og vårbelgene.
Håkon sendte noen menn etter hertugen, og kasta seg selv inn i kampen om kirkegården. Det var helt avgjørende å ta den for å sikre seg at ikke vårbelgene kunne falle dem i ryggen. Det ble kjempa om portene. Vi vet ikke hvor høy muren var, men den må ha vært høy nok til at det ikke var lett å komme seg over, ellers ville kampen vært raskt avgjort. Fra den andre sida hadde Knut jarl også nådd fram til kirkegården, og der kom han mellom kirkegården og bispeborgen. Vårbelgene holdt bispeborgen, og kasta stein ned på vikverjene. De klarte allikevel å presse vårbelgene som var i gata inn på kirkegården. Noen vårbelger flykta oppover Gatene, men der møtte de birkebeinere og måtte komme seg inn i Laurentiuskirken. Skules stallare var annensteds, og kom seg inn i kirken til Nonneseter kloster (under eller nær Schweigaards gate 50).
Håkon samla sine menn ved kirkegården, og gikk selv inn i Korbrødregården og deretter til Predikaregården (Olavsklosteret). Mellom Olavskirken og Korbrødregården var det ingen mur, bare en skigard. Det er takket være denne opplysningen at man kan si med rimelig grad av sikkerhet hvor Korbrødregården lå; den må ha vært på naboeiendommen til Olavsklosteret og -kirken, og på bortsiden av klosteret sett fra Hallvardskatedralen. Birkebeinerne rev skigarden, og dermed kunne de strømme inn til klosteret. De utslitte vårbelgene skjønte at nå ville det komme angrep fra enda en kant. Birkebeinerne kom seg inn på kirkegården, og det ser ut til at det nå foregikk en regelrett nedslakting av vårbelger. Ved sørportalen til katedralen lå det ifølge sagaen lik i tre-fire lag oppå hverandre. Samtidig trengte Knut jarl gjennom fra vest. De fikk revet gangbrua mellom Hallvardskatedralen og bispeborgen over Nordre strete (Oslo gate). Noen vårbelger rakk ikke å komme over, og ble drept da brua raste under dem. Foran kirken skal det ha ligget omkring 70 døde. Det ble anslått at omkring 300 falt i slaget. Sett i forhold til andre trefninger under borgerkrigene var dette et høyt tall.
Da kirkegården var sikra, kom kongen seg på en hest og satte oppover Gatene med omkring 300 til 360 mann. Hertugen sto ved Martestokker, og gjorde en stund motstand der. Da han innså at det var nytteløst flykta han videre til Åmunde lagmann på Hov i Ullensaker. Håkon valgte å vende tilbake til byen heller enn å følge etter. Grunnen sagaen oppgir til dette er dels at det virka nytteløst å følge etter, men mest at kongen frykta at hans menn ikke ville holde kirkefreden. Vårbelgene som fortsatt levde hadde ikke søkt grid (nåde), og hadde barrikadert seg i Hallvardskatedralen. Birkebeinerne løste dette ved å barrikadere de samme kirkedørene utenfra, så vårbelgene satt fanga. Herugens merkesmann Arne Rova fikk grid, og spiste sammen med kongen og Torstein Hemnes. Sagaen forteller at mens kongen hadde vært nådeløs under slaget var han like så miskunnssom mot sine slagne fiender etterpå. Dagen etter holdt Håkon ting, og erklærte at de som satt i kirkene fikk grid. Sagaen forteller at mennene hans da gikk til kirkene og lette etter sine venner, en merkelig situasjon som kan oppstå i borgerkriger.
Etterspill
Skule Bårdsson flykta etterhvert oppover til Trondheim, hvor han søkte tilflukt i Elgeseter kloster. Håkon innså at seieren i Oslo var avgjørende, og at han dersom han sikra at Skule ikke fikk bygge seg opp igjen kunne få fred i riket. Han dro derfor oppover og satte den 24. mai 1240 klosteret i brann. Hertug Skule og hans menn ble hogd ned utafor det brennende klosteret. Med det var borgerkrigen som hadde herja landet i mer enn et århundre over.
Kong Håkon lot etter seieren bygge en borg på Valkaberg (Åkeberg, men borgen lå antagelig over på Enerhaugen). Siden ser det ut til at borgen ble oppgitt, men at steinen ble brukt til et mindre kastell i nærheten av den strategisk viktige Geitabru.
Kilder
- Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg, Aschehoug, Oslo 1950 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Håkon Håkonssons saga, Aschehoug, Oslo 1964 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.