Spikkestad teglverk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Spikkestad teglverk til høyre med Spikkestad stasjon bak.
Foto: Røyken historielag (ca 1925).
Teglverket ved siden av jernbanestasjonen.
Foto: Norsk Jernbanemuseum (ca 1930).

Spikkestad teglverk, fra 1916 Spikkestad Aktieteglverk, ble opprettet i 1897 etter at tomten ble tinglyst og byggingen startet 1. juli, og lagt ned 10. august 1960 og satt under konkursbehandling.

Historie

Første eierskap

Gårdbruker Hans Spikkestad (født 1856) var en sentral person i det lokale bygdelivet og hadde tidligere avgitt grunn og stilte med penger for å få oppretttet Spikkestad stasjonDrammensbanen, i dag endestasjon på Spikkestadbanen.

Han tok i 1897 initiativ til å etablere teglverket og stilte seg i spissen for et aksjeselskap som skulle drive teglproduksjon. Som en del av sitt aksjeinnskudd stilte han med en tomteparsell av sin eiendom til fabrikken og ble verkets disponent og daglige leder. Hovedaksjonærene var investorer fra Drammen.

Byggingen ble satt igang etter at tomta ble tinglyst 1. juli 1897. Anlegget var stort etter den tids forhold, og man tok sikte på en kapasitet på rundt 3 millioner enheter pr. år, med produktene murstein, takstein og drensrør.

Overbygningen over den 18 kammer lange ringovnen ble oppført i tre etasjer. I 2. etasje ble det innrettet kammere for kunstig tørking av takstein og drensrør, basert delvis på strålingsvarmen og spillvarmen fra ringovnen, dels på varmen fra damprør. Steinen sto på tilsammen 64 traller under tørkeprosessen. I 3. etasje ble den flate taksteinen produsert. Både opprednings- og formingsmaskineriet var av tysk fabrikat. Det var strengpresser for murstein og drensrør og trykkpresser for takstein.

Kjekstadfamilien 1902–1935

Imidlertid ble anlegget startet opp for sent, da Kristianiakrakket sommeren 1899 fikk all byggevirksomhet til å stoppe opp og bedriften kom i store vanskeligheter. I 1902 ble verket solgt til Bernhard Kjekstad og fram til 1905 var det begrenset drift ved verket og det gikk da over til Bernhard Kjekstads barn med Gudbrand Kjekstad som daglig leder.

I 1912 gikk det gjennom en større modernisering, også på utstyrssiden hvor det året etter ble innkjøpt en kjedegravemaskin fra firmaet Åbjörn Andersson i Svedala i Skåne. Dette var en av de første gravemaskinene for dette bruk i Norge, og den var i bruk helt fram til verket ble nedlagt i 1960. Det ble også kjøpt inn en trykkpresse for takstein og et dampdrevet aggregat som leverte strøm til gravemaskinen.

I 1916 ble det dannet eget aksjeselskap for verket under navnet Spikkestad Aktieteglverk og samme år fikk verket leveransen til utvidelse av Dikemark sykehus, noe som tok det meste av det årets produksjon.

Brann i 1912

Så og si hele teglverket brant ned fredag 3. november 1922, bare noen tørkehus i ytterkanten av tomten sto igjen. Driftsleder de to siste årene, Thomas Nilsen, fikk oppdraget med å planlegge, tegne og lede oppførelsen av det nye anlegget som ble utført av byggmester Lars Bernhardsen fra Spikkestad. Arbeidene ble fullført året etter. Brannen medførte også modernisering av deler av maskinparken, blant annet ble det dampdrevne aggregatet fra 1912 etstattet med elektrisk kraft.

En stor strengpresse for murstein ble innkjøpt fra Åbjörn Andersson i Svedala, og en mindre strengpresse for rørproduksjonen fra O. Jakobsons Maskinverksted i Oslo. Til taksteinproduksjonen ble det anskaffet to eksenterpresser fra firmaet P. B. Andersens Sønner i Fredrikstad.

Det nye anlegget var godt planlagt og hadde en god utnyttelse av den relativt lille tomta. Anleggets produkter hadde en meget god kvalitet og en kapasitet på to millioner murstein, 0,5 millioner takstein og 0,5 millioner drensrør, også litt bankestein.

Teglverkene opplevde en vanskelig periode under den økonomiske nedgangstiden på slutten av 1920-åra og begynnelsen av 1930-åra. I åra 1925 til 1935 produksjonen ved Spikkestad til 1,8 millioner enheter pr. år og fikk problemer meed å betale lønningene. Arbeiderne gikk på redusert lønn, helt ned til det halve gjennom hele sesongen for så å få utbetalt resten etterhvert som salget kom i gang.Under disse omstendigheter bestemte Kjekstad seg for å selge verket i 1935.

Fredrik Claudi fra 1936

Disponent fra 1933 ved A/S Fredrikstad forenede teglverker (F.f.T), sivilingeniør Fredrik Chrisiian Claudi (1892–1965), gikk inn som ny hovedaksjonær fra 1. januar 1936 og ny disponent. De øvrige aksjonærene var Thiis & Co i Oslo og advokat Schultze, også i Oslo. Samme år økte også etterspørselen etter teglstein, da særlig byggeindustrien i Oslo tok seg ytterligere opp. Blant verkets store kunder var murmester- og byggeentreprenørselskapet Brødrene Johnsen som sto svært mye av den tids utbygging i mur og bruk av renfarget fasadetegl, særlig Sinsenbyen. Også de andre store aktørene innen byggefeltet var kunder av verket.

Eierskiftet og de bedrede konjukturene medførte ny utvikling av produksjonsutstyret og verket satset på produksjon av renfarget fasadestein som var håndbanket, glatt og overflatebehandlet. Samtidig ble produksjonen av takstein, drensrør og tennisbanemel opprettholdt og økt. Senere kom også nye produkter som peisstein, gulvfliser, Sterk & Lett-stein, mange-hull-stein og etasjeskillerne Bauma-blokker.

Planen var å øke produksjonen fra 1,8 millioner enheter i 1935 til 3,6 millioner i 1936. Da nådde man 3,4 millioner enheter, som også ble produksjonen for de neste to år, mens i 1939 nådde man 4 millioner enheter.

Thiis & Co. og advokat Schultze ble kjøpt ut i 1937 og bedriften ble da igjen en familiebedrift hvor aksjoene var eid av Claudi og hans hustru Aslaug, samt hans halvbror sivilingeniør og vannverksjef i Oslo, Ove Owe.

Krigen

Det tyske okkupasjonen medførte etterspørsel etter andre produkter da den tyske okkupasjonsmakten hadde andre byggebehov. De tyske militære myndighetene ønsket særlig 10 cm mangehullstein (til armeringsjern) og vanlig murstein til særlig sine kystbefestninger. Disse produktene ble til en viss grad kjørt ned til Drammensfjorden og lastet ut over Gullaug brygge i Lier. Ellers var transporten det store problemet under krigen.

Det kunne også være problemer med å fvå nok arbeidskraft, da folk ble rekvirert til skog- og jordbruket. Ved Spikkestad teglverk medførte dette en reduksjon av produksjonen av takstein, dels fordi dette var minst etterspurt av tyskerne og reduksjon av dette hemmet i liten grad den øvrige produksjonen. I tillegg gjorde den vanskelige matvaresituasjonen fra 1942 at helsesituasjonen for arbeidsstokken ble dårligere og mer sykdom.

Men etter Filipstadeksplosjonen 19. desember 1943 økte etterspørselen etter takstein voldsomt, og tørkemulighetene ble økt i 1944, 1945 og 1946.

Årene etter krigen

Da krigen var over søkte særlig den yngre arbeidskraften seg til inn Oslo og det ble mangel på kvalifisert arbeidskraft og framover mot 1950 medførte dette at ovnsdriften ikke kunne drives i sommermånedene av mangel på folk. Siden skogsarbeidet hadde blitt helårsarbeide, mistet teglverket alle de skogsarbeiderne som hadde vekslet mellom skogsarbeid og teglverksarbeid.

Dette gikk særlig utover verkets mest kjente og etterspurte produkt: håndbanket fasadestein.

Helårsdrift

Ringovnen ble forlenget i 1949 med fire kammer så den rommet 240 000 stein. Men ble ble utover i de første årene av 1950-tallet klart at bare en utbygging for helårsdrift kunne redde virksomheten. Teglstein var på dette tidspunktet en rasjonert vare, så etterspørselen var stor og lånemulighetene for moderniseringer var gode.

Utbyggingen fikk støtte både av stalige midler og fra Røyken kommune og teglverket fikk fikk byggetillatelse for utbygging av 2 400 m². Men aksjekapitalen måtte uansett utvides og eierne bak Aass bryggeri i Drammen kom inn som aksjeeiere.

Klimaet på Spikkestad var imidlertid ikke det beste for helårsdrift, vinteren med sulde og snø kom ofte i november og kunne ofte vare framtil mars-april. Den ellers så glimrende teglleira ble lett for bløt ved vedvarende nedbør. Leira måtte derfor legges i silo i de tørre og frostfrie periodene og tas ut derfra med gravemaskin og automatisert transportutstyr fram til oppredningsmaskineriet. Etter hvert ble det bygget en silo, men denne var imidlertid ikke frostfri, og det viktige uttakningsmaskineriet manglet. Man var derfor i det vesentligste henvist til å bruke leira direkte fra leirtaket, med det vanninnhold den til enhver tid måtte ha. Forskjellige tørketeknikker ble både for dyre og for dårlige, den fortsatte fuktige steinen til ringovnen ble misfarget som følge av dette.

Ulike teknikker ble forsøkt, men ingen ble helt vellykkede eller regningssvarende. Dette førte til en stadig lavere produksjon av fasadestein som også hadde en dårligere kvalitet. Den store produksjonen av misfarget bakmurstein ble umulig å avsette til brukbare priser. Dessuten tapte bakmursteinen stadig terreng til de nye materialer, som Leca.

Opphør

Verket var i drift fram til sommeren 1960, med produksjonsstans 10. august, og selskapet ble tatt under konkursbehandling. Etter endel år kjøpte Oslo-firmaet Brown Bowery (NEBB) verket og ryddet tomten.

Galleri

Anlegget

Arbeiderne

Kilder


Koordinater: 59.746482874302835° N 10.3391969203949° Ø