St. Olav domkirke (Oslo)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «St. Olav domkirke, Oslo»)
Hopp til navigering Hopp til søk
St. Olav domkirke
Oslo StOlavDomkirke01.JPG
Foto: Chris Nyborg
Sted: Akersveien på Hammersborg i Oslo
Byggeår: 1852–1856
Endringer: 1976 (interiør)
Via til: Olav den hellige
Kirkegård: Nei
Bispedømme: Oslo katolske bispedømme
Sokn: St. Olav domkirkemenighet
Periode: Nygotikk
Arkitekt: Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno
Teknikk: Mur
Materiale: Teglstein
Tårn: Vesttårn med spir
Skip: Treskipet, smalere sideskip avgrensa med granittsøyler
Prekestol: Moderne stålramme
Døpefont: Granitt med messingskål
Alter: 270
Altertavle: Ingen altertavle, i stedet glassmaleri av korsfestelsen
Annen informasjon: Helligdomsarmen, relikvie av Olav den hellige

St. Olav domkirke i Oslo er katedral for Oslo katolske bispedømme og sognekirke for St. Olav domkirkes menighet. Den ligger nederst i Akersveien, med vestfronten ut mot Akersgata, som deler seg i Akersveien og Ullevålsveien på hver sin side av kirken. Den antas å være en av Oslos mest besøkte kirker, med daglige morgen- og ettermiddagsmesser og flere søndagsmesser for fulle hus med mange som må stå i høymessen. Det holdes messe på flere språk, ettersom menigheten består av en rekke nasjonaliteter. Kirken står åpen hver dag hele året.

Kirken sto ferdig i 1856 og ble innviet 24. august det året. Først i 1896 ble den konsekrert. Kirken har helt siden opprettelsen vært biskopens kirke, men fikk katedralstatus først i 1953 da Oslo katolske bispedømme erstattet det apostoliske vikariat Oslo. Siden 2006 har kirken vært en egen juridisk enhet, hvilket vil si at det er kirkens rektor som har ansvaret for den, ikke sognepresten. I praksis er det nå sognepresten som også er rektor.

Historie

Den katolske menigheten i Christiania brukte de første årene etter opprettelsen i 1843 Olavskapellet på hjørnet av Youngs gate og Storgata. Dette var et provisorisk kapell, og det ble kjøpt inn en tomt i Øvre Slottsgate til kirke. Man gikk nokså raskt bort fra den tanken, og i stedet dukket muligheten for å få en tomt på Hammersborg opp. Dette strøket lå da utenfor Christiania, i Aker herred, og var et fortettet forstadsområde. Kirken ligger i utkanten av Hammersborg, og bilder fra tida da den var ny viser landlige omgivelser rundt kirketomta. Den ble kjøpt inn i 1849, og i 1852 startet arbeidet. Dette var et tungt økonomisk løft for menigheten, men med drahjelp fra flere kanter lyktes man. Blant annet trådte dronning Josefine til både med det økonomiske og med gaver til kirken. Hun var selv katolikk, og engasjerte seg sterkt i byggingen av kirken.

Interiøret ble en del endret i 1976, med Jan Sigurd Østberg og Thomas Thiis-Evensen som arkitekter. Dette var særlig tilpasninger til nye liturgiske retningslinjer, som at alteret ble flyttet fram i koret så presten feirer messen vendt mot menigheten.

Arkitektur og interiør

Kirken er murt i teglstein, etter tegninger av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Den ble reist i årene 1852–1856, med en byggestopp i denne perioden på grunn av økonomiske vansker.

Kirketrappen går ned til en liten plass i krysset Akersveien/Akersgata/Ullevålsveien. På nordsiden av toppen står Ragnhild Butenschøns statue av den unge Olav den hellige i sveiset stål.

Kirken er i nygotisk stil. Den har tårn med spir i vest, med tre klokker i tårnet. Klokkene er signert Joh. A. Beckmann i Stockholm, datert 1866. Den største har navnet St. Laurentius, etter giveren biskop Jacob Lorenz Studach. De andre har innskrift med givernes navn; en er fra den katholske kristne Menighed i Christiania og den andre fra de tre brødrene Unger; se mer om dette i eget avsnitt. Under okkupasjonen ble det installert et trykkeri for den illegale presse i tårnet. Sogneprest Hugo van der Vlugt ble i forbindelse med annet motstandsarbeid arrestert, og døde i konsentrasjonsleir i 1943. Utenfor kirken står et minnesmerke over falne fra den katolske kirke, med seksten navn i tillegg til van der Vlugt.

På vestveggen av tårnet, et godt stykke over hoveddøren, henger en mosaikk som framstiller Maria Mater Ecclesiae, «Maria, kirkens mor». Den er kopi av en mosaikk på pavepalasset i Vatikanet (synlig fra Petersplassen), og ble laget i Vatikanet som et minne om pave Johannes Paul IIs besøk i kirken. På mosaikken er Johannes Paul IIs våpen og hans motto Totus tuus, «helt din» også med. Den ble gitt i gave til kirken, og ble satt opp i 2001.

Inne er skipet delt i hovedskip og to smalere sideskip, avgrensa av granittsøyler. Koret er nokså rommelig, men ikke spesielt stort for en katolsk domkirke. Alteret står foran i koret i henhold til moderne katolsk liturgi. Det er av granitt, med nedfelt relikvie i altersteinen. Prekestolen er en moderne stålramme uten spesiell dekor. Tabernakelet er fra 1850-åra. På sideskipenes endevegger mot koret er det malerier; på sørsiden en kopi av Rafaels Den sixtinske madonna av grevinne Sophie Adlersparre og på nordsiden en kopi av Rafaels Forklarelsen. Sistnevte var en gave fra dronning Josefine. Dronningen ga forøvrig også en stol, kjent som «Josefinestolen», som i mange år sto i koret, men som i senere år har blitt flyttet til biskopens leilighet i bispegården bak kirken.

Døpefonten er i granitt, med innfelt messingfat og et messinglokk. Nær døpefonten, i nordveggen, er et skap med glassdør til de hellige oljer, som brukes blant annet ved katolsk konfirmasjon (ferming) og sykesalving. I sørskips ende mot koret står en kopi i tre av Enebakkmadonnaen, og stativ til votivlys.

Nær Mariastatuen står et monter med Helligdomsarmen, en kopi av et relikviegjemme fra middelalderen som ble gitt til kirken i 1862 av den danske kongen på dronning Josefines forespørsel. Den rommer et leggbein som skal være et relikvie etter Olav den hellige som ble fraktet ut av landet ved reformasjonen. Beinet ble i 2011/2012 undersøkt av religionshistoriker Øystein Morten og rettsmedisiner Per Holck, og karbondatering plasserte det i perioden 980-1040, pluss/minus 30 år[1]. En slik datering teller tilbake til dødsåret, og ettersom Olav den hellige døde i 1030 stemmer dette overens med at det skal være hans leggbein. Relikviegjemmet ble plassert i kirken 3. august 1862, på festen Translatio Olavi. Originalen til relikviegjemmet står i Nationalmuseum i København.

Ved hoveddøren i vest og sidedøren i sør er det vievannsfat nedsatt i granittsøyler. Orgelgalleriet, med plass til koret, er plassert på den indre vestveggen, over inngangen. Langs sideveggene er korsveien, utformet som relieffer i edeltre.

Innenfor koret, på nordsiden, ligger sakristiet. Det opprinnelige sakristiet er bevart, med skap fra 1800-tallet, men dette ble etterhvert for lite. Det er derfor reist et lavt påbygg innover mot bispegården. Dette går i ett med bygningene, på en måte som ikke skjemmer kirkens utseende.

Det er glassmalerier i åtte sidevinduer og på østveggen i koret. Alle antas å være fra 1850-åra. I koret er det tre vinduer, med korsfestelsen i midten og Jomfru Maria og St. Johannes på hver sin side. I sideveggenes vinduer er det avbildet åtte helgener med tilknytning til Norge: St. Olav, St. Hallvard, St. Sunniva, St. Birgitta, St. Eystein, St. Torfinn, St. Ansgar og St. Magnus Orknøyjarl.

Kirkeklokkene

Den største av de tre klokkene i tårnet heter Laurentius, og ble støpt av Joh. A. Beckman i Stockholm i 1866. Den henger i vinkelaksling, og har en høyde på 98 cm med krone og 80 cm uten. Diameteren er 110 cm. Den er stemt i fiss. Inskripsjonen lyder:

«EST NOMEN MIHI LAURENTIUS,
ECCLESIAÆ HUJUS PRIMÆ,
CATHOLICO RESTAURATO CULTU,
ÆDIFICATORIS ET EPISCOPI PRIMI
PATRONUS.»

I oversettelse står det: «Mitt navn er Laurentius, denne første kirkens, etter at den katolske gudsdyrkelse er gjenopptatt, byggmesters og den første biskops skytshelgen».

På den andre sida står det «GJUTEN I STOCKHOLM AF JOH. A. BECKMAN / MDCCCLXVI».

Klokka er dekorert med akantusranker og Kristusrelieffer rundt halsen og en palmettfrise nederst. Rundt innskriftene er det bladranker, og over innskriften om støperen er det et krusifiks.

Den andre klokka har ikke noe kjent navn. Den ble også støpt i 1866 av Beckman, og er 80 cm høy med krone og 64 cm uten. Diameteren på denne er 90 cm. Også denne er hengt i vinkelaksling. Den er stemt i aiss.

Innskriften lyder:

«DEN KATHOLSK-CHRISTNE MENIGHED
I CHRISTIANIA
GJUTEN I STOCKHOLM 1866
AF JOH. A. BECKMAN.»

Rundt halsen er det en akantusfrise og en palmettfrise. På den ene sida er det to Kristusrelieffer som flankerer et kors omgitt av en krans, og på den andre sida skriftfeltet med en bladkrans rundt. På slagringen er det en frise med harper.

Den tredje klokka er også støpt i 1866 av Beckman, og heller ikke denne har noe kjent navn. Den er 67 cm høy med krone, 53 cm uten og har diameter på 75 cm. Klokka er stemt i ciss.

Innskriften lyder:

«DE TRE BRÖDRE UNGER.
GJUTEN I STOCKHOLM 1866
AF JOH. A. BECKMAN.»

De tre brødrene Unger viser til giverne, tre brødre som var medlemmer av menigheten. Rundt halsen er det to friser, den øverste trolig med bladrelieffer – den har svakt avtrykk – og den nederste eikeblader med nøtter. Rundt innskrifta er det en bladkrans, og på slagringen en frise.

Ut over at de brukes ved messer, ringes det også hver dag kl. 12 tre ganger tre slag med den største klokka, fulgt av noen sekunders ringing med den minste klokka. Dette markerer Angelusbønnen, og er en skikk som går tilbake til middelalderen. Siden 1952 har det vært elektrisk ringing med klokkene i kirka.

I tillegg til de tre klokkene i tårnet er det også andre klokker i kirka. Sakristiklokka henger ved inngangen fra koret til sakristiet. En ministrant, eller presten dersom han er alene, drar i klokkestrengen når han/de kommer inn i koret for å feire messe. Ved høymesser med inngangsprosesjon ringer sakristanen i klokka idet prosesjonen begynner inntoget.

Under messefeiringa brukes mindre klokker for å markere forvandlinga av nattverdselementene, og når nattverdsbrødet settes inn i tabernakelet. Tidligere, i den eldre gudstjenesteordninga, ble de brukt flere ganger i løpet av messen. Klokkene brukes også under Gloria i påskevigilien. St. Olav domkirke har to håndholdte klokker, hver bestående av tre enkeltklokker som er sammenføyd. De har også en større klokke som man slår an med en trehammer.

En spesiell ting som finnes i St. Olav, men ellers i få andre katolske kirker i Norge, er ei treskralle. Den brukes på skjærtorsdag for å markere forvandlingen av nattverdselementene. Det er nemlig i kaotlsk kiturgi ikke tillatt å bruke metallklokker mellom Gloria på skjærtorsdag og Gloria under påskevigilien. Skralla er ei roterende treplate der to trebiter slår an mot hverandre, og lyden kan minne om treskrallene man tidligere brukte mye på fotballkamper for å lage mest mulig støy. Historisk går de tilbake til kristendommens tidligste tid i Roma, da man brukte et symandrum, en treplanke man slo på, for å kalle de troende sammen.

Galleri

Referanser

  1. ↑ Dingstad 2013

Kilder

Eksterne lenker

Koordinater: 59.918254° N 10.744124° Ø


Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=St._Olav_domkirke_(Oslo)&oldid=1822647»