Stattholderstriden

Oscar II gjorde slutt på stattholderstriden da han i 1873 sanksjonerte stortingsvedtaket om å avskaffe embetet. Men den første store unionsstriden var et faktum, og veien fram mot unionsoppløsninga i 1905 begynte å avtegne seg.

Stattholderstriden var den første store unionsstriden i perioden 1814–1905, da Norge og Sverige var i personalunion. Kongen mente å ha rett til å ha en stattholder i Norge, noe som var nedfelt i Grunnloven av 4. november 1814. Fra norsk side ble dette oppfatta som at Norge ble behandla som et lydrike - de to landene skulle være jevnbyrdige med felles konge, så hvorfor skulle det være en stattholder i Norge? Rett nok hadde man fra 1836 en nordmann som stattholder, men dette var ikke nok. I 1850- og 1860-åra tilspissa striden seg, og i 1854 vedtok Stortinget å avskaffe stattholderposten.

Regjeringa innstilte på kongelig veto, og Oscar I nekta å sanksjonere stortingsvedtaket. Da Severin Løvenskiold døde i 1856 ble det ikke utnevnt noen ny stattholder; i stedet ble kronprins Karl visekonge. Et nytt stortingsvedtak kom i 1859. Dette sa at stattholderstillinga skulle oppheves, og at statsministeren skulle lede den norske regjeringa. Karl IV hadde gitt signaler om at han ville sanksjonere dette, men etter press fra svensk hold trakk han seg og la ned veto. Motstanden i Sverige knyttes gjerne til at Stortinget i 1857 hadde avvist en ny mellomrikslov som ville ha økt samhandel i retning av en tollunion.

Den svenske regjeringa kom med en protokolltilførsel der de sa at stattholderembetet var et fellesanliggende, og dermed kunne det ikke avskaffes ensidig fra norsk hold. De pressa utover 1860-åra på for et unionsparlament og dermed bedre svensk kontroll over Norge. Stortinget viste til likestillinga mellom rikene. Som svar på den svenske protokolltilførselen avviste Stortinget alle svenske revisjonskrav som ikke uttrykkelig var omtalt som fellesanliggender i Riksakten av 6. august 1815.

I 1861 gikk Christian Birch-Reichenwald, Hans Christian Petersen og Ketil Motzfeldt ut av regjeringa som følge av striden. Frederik Stang kom inn igjen som førstestatsråd. Han ble den ledende i Kristianiaregjeringa.

Det siste stortingsvedtaket i saken kom i 1873, da stattholderposten på nytt ble vedtatt avskaffa. Denne gang sanksjonerte Oscar II vedtaket. Frederik Stang fikk da tittelen statsminister. Stockholmsregjeringa ble redusert til et ekspedisjonskontor mellom Kristianaregjeringa og kongen, men ble stadig ledet av en «statsminister i Stockholm».

Kilder

• Pryser, Tore: Norsk historie 1800–1870. Utg. Det norske samlaget. Oslo. 1990.
• Stattholderstriden i Store norske leksikon.

Førstestatsråder/stattholdere/visekonger 1814–73 førstestatsråd Haxthausen (1814) • førstestatsråd Rosenkrantz (1814) • stattholder Essen (1814–1816) • visekonge kronprins Karl Johan (1816) • stattholder Mörner (1816–1818) • stattholder Sandels (1818–1824) • visekonge kronprins Oscar (1824) • stattholder Sandels (1824–1827) • stattholder Platen (1827–1829) • førstestatsråd Collett (1829-1833) • visekonge kronprins Oscar (1833) • førstestatsråd Collett (1833-1836) • stattholder Wedel Jarlsberg (1836-1840) • førstestatsråd Krog (1840-1841) • stattholder Løvenskiold (1841-1856) • førstestatsråd Vogt (1856-1857) • visekonge kronprins Karl (1857) • førstestatsråd Vogt (1857-1858) • førstestatsråd Petersen (1858-1861) • førstestatsråd Stang (1861-1873) • Embetet opphørt, statsminister innført i 1873 etter Stattholderstriden.