Christian II

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Stockholms blodbad»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian II
Christian II av Conincxloo 1521.jpg
Personalia
Tittel: Konge av Danmark, Norge og Sverige
Regjeringstid: Danmark og Norge: 15131523
Sverige: 15201523
Fødselsdato: 1. juli 1481
Fødested: Nyborg slott
Bortgang: 25. januar 1559
Dødssted: Kalundborg slott
Foreldre: Hans og
Christine av Sachsen
Ektefelle(r): Isabella av Burgund
Barn: Hans
Dorothea
Kristina
Christian II. Fra Illustreret Norges Historie, 1891.

Christian II, også kjent som Christian Tyrann (født 1. juli 1481, død 25. januar 1559) var konge av Danmark og Norge fra 1513 til 1523, og av Sverige fra 1520 til 1523. Christian var eldste sønn av Hans og Christine av Sachsen. Han ble født på Nyborg slott i Danmark.

Visekonge i Norge

I 1506 ble Christian utnevnt til visekonge i Norge. Her markerte han en klar anti-aristokratisk linje, og hadde som mål å sette Norges riksråd ut av spill. Ved å på denne måten sikre seg kontroll over Norge kunne han styrke sitt kandidatur ved neste kongevalg. Dansker ble satt inn som lensherrer i de viktigste lenene. Christian forsøkte også å begrense kirkens makt.

Det var under Norgesoppholdet i 1507 at han møtte Dyveke Sigbritsdatter og hennes mor Sigbrit Willoms under en fest på rådhuset i Bergen.[1] Disse to kvinnene skulle senere for stor betydning for hvordan hans liv utviklet seg.

Konge

Christian ble valgt til konge av Danmarks riksråd, og måtte undertegne en streng håndfestning. Kongens makt ble sterkt innskrenket til fordel for adelen. Det samme skjedde i Norge, og den norske adelen ble dermed styrket.

I 1515 giftet Christian II seg med Isabella av Burgund. Han beholdt sin elskerinne, den norske Dyveke, i nær avstand til slottet. Hun døde brått i 1517, og kongen anklaget lensherren på Københavns slott, Torben Oxe, for å ha myrdet henne med gift. Han fikk Oxe halshogget, til tross for at adelen bad for hans liv. Etter dette styrte kongen uten å ta hensyn til adel og riksråd. Hans viktigste rådgivere var Sigbrit og Malmøs borgermester Hans Mikkelsen. Sigbrit hadde en tid kontroll over rikets finanser.

Elskerinnens død førte til at kongen begynte å interesse seg for Isabella, som hadde tatt navnet Elisabeth, og deres ekteskap ble svært godt.

Stockholms blodbad

Christian II angrep i 1520 Sverige. Regenten Sten Sture den yngre ble dødelig såret under kampene, og svenskene måtte overgi seg. Den 4. november 1520 ble Christian hyllet som arvekonge på Stockholms slott. Store deler av den svenske adelen og flere biskoper var tilstede, og på den fjerde dagen med feiring etter kongehyllingen ble slottets porter lukket. Flere av biskopene og de adelige ble arrestert, anklaget for kjetteri. Nitti av dem ble dømt til døden og henrettet på Stortorget. Stockholms blodbad ble oppfattet som en alvorlig trussel av adelen og geistlighet over hele Europa, og spesielt i Danmark. Det var på denne tiden han fikk tilnavnet Christian Tyrann.

Borgervennlig politikk

Kongen førte en borgervennlig politikk, der han la til rette for næringsliv og handel. Etter nederlandsk modell gav han i 1521 kjøpstedene enerett på handel, og adelen mistet dermed en inntektskilde. Kirkens autoritet ble også svekket da Christian II forbød kirken å appellere domsavsigselser til paven. Christian ønsket også å sikre at Hansaforbundet ikke fikk makt i Danmark, og inngikk derfor forbund med Nederlandene. I 1521 gikk Lübeck til krig, og i 1522 gjorde svenskene opprør.

Sveriges løsrivelse

Stockholms blodbad førte til slutten på et samlet Norden i Kalmarunionen. Sverige løsrev seg, og Gustav Vasa ble kronet til konge. Christian II sendte en hær av leiesoldater for å angripe Sverige i 1523. Dette var en kostbar affære, og skattetrykket fikk danskene til å steile. Den 21. desember 1522 ble «Sammensvergelsesbrevet» utstedt i Viborg, og det var tydelig at det nærmet seg et oppgjør mellom kongen og jydene. Kongen skal ha latt seg ro tyve ganger over Lillebelt for å samle tropper, men klarte ikke å stagge opprøret. Den 13. april 1523 flyktet han til Nederlandene, hvor han levde sammen med dronningen og deres tre barn de neste åtte årene. Den danske og norske adelen tilbød tronen til kongens onkel, hertug Frederik av Gottorp, som ble kronet som Frederik I.

Atter til Norge

Christian gikk i 1531 i land i Norge. Han kom med en flåte på omkring 25 skip med nesten 7000 mann, som var stilt til rådighet av hans svoger Karl V. Flåten mistet mye av sin slagkraft da den ble splittet opp av uvær, men ved ankomsten til Norge ble han allikevel hyllet som konge. Deler av den norske geistligheten, blant annet erkebiskop Olav Engelbrektsson, støttet ham etter at de fleste av soldatene hadde blitt samlet i Oslo. Christian klarte ikke å vinne noen militær seier i Norge, og fikk dermed aldri kontroll over landet.

Fangenskap og død

I 1532 ble Christian lokket til København. Han ble forespeilet fritt leide for å forhandle, men Frederik I brøt løftet. Christian ble tatt til fange, og plassert på Sønderborg slott. I 1549 ble han så ført til Kalundborg slott, hvor han fikk leve nokså fritt på slottets eiendom. Da Christian III, Frederik Is sønn, døde i 1559 ble privilegiene innskrenket, og bare tre uker etter døde Christian II. Han ble stedt til hvile i St. Knuds kirke i Odense.

Galleri

Referanser

  1. Opplyst av Per Bremnes: Bergensbesøket i 1507 er dokumentert i DN VI, nr. 647. og DN VII, nr. 527.

Litteratur


Forgjenger:
 Hans 
Konge av Danmark og Norge
Etterfølger:
 Frederik I 
Forgjenger:
 Sten Sture d.y. 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Gustav Vasa