Ungdomslaget Trondarnes
30. april 1905 ble det startet et ungdomslag i Trondenes herred. 1905 var året da Norge ble selvstendig og tok fatt på oppgaven med å bygge opp entusiasme og nasjonalfølelse. Dette forholdet gjenspeiler seg til dels på lagets møter, hvor det ofte ble sunget sanger med nasjonalromantisk tilsnitt. Blant de 37 som stiftet laget finner vi noen av bygdas fremste kvinner og menn. Deriblant to som senere ble ordførere i Harstad.
Lagets formål var «at samle gamle og unge, at faa dem til at blive glade i hjem og fedreland og i det hele at vække interessen for alt som kan give livet reelt indhold og gjøre tilværelsen lys». Aldersgrensen for medlemskap var 15 år og den årlige kontingent var 50 øre. Lagets lover påla også medlemmene å vise «sømmelig opførsel baade mod medlemmer og ikke medlemmer, saavel paa møderne som utenfor disse».
Etter grundig protokollering av de første møtene, ble referatene mer kortfattede, og de angir ikke antall deltakere på de enkelte møtene. Møtefrekvensen var imidlertid stor, og i 1910 ble det protokollert 12 møter. Sakene som ble tatt opp og foredragene som ble holdt, var av oppbyggelig karakter, dog uten at man finner politisk eller religiøs agitasjon. Legges protokollen til grunn, kan man anta at det ikke var noen aktivitet i laget etter 1913. Asbjørn Eidnes antyder i en notis i Årbok for Harstad 2004 at laget kan ha eksistert frem mot 1917.
I møtereferatene fremgår det at man hadde samarbeid med Harstad ungdomslag og Ervik ungdomslag. Et sted nevnes også «Vaagen ungdomslag», som kan være et annet navn på Ervik-laget. Senere hadde man i Ervik ungdomslaget Brage. Videre fremgår det at laget hadde eget lokale og at det så sent som i 1912 forelå planer om eget bygg. Hvor dette lokalet var, er det ingen indikasjon på. Som festlokale nevnes det at Kilhus Skytterlags hus ble benyttet (Det skal ha ligget omtrent der Kilhus grendehus senere ble bygd på Åsegarden. – Skytebanen lå i åsen ovenfor.)
Laget stiftet 30. april 1905
Protokollen viser at det søndag den 30. april 1905 ble holdt møte i «Sama skolehus» for å stifte et ungdomslag. (Sama skole ble bygd i 1904 og påbygd 1920.) Som ordstyrer for møtet ble lærer Bernhof Ribsskog valgt. Av de tilstedeværende 37 personene seg som medlemmer. (Alle navnene står i Årbok for Harstad 2012.)
Bernhard Mathisen ble valgt til lagets første formann (med 14 stemmer og til «bestyrelse» ble valgt Bernhof Ribsskog (21 st.), Lærke Gamnes (19 st.), smed S. Sivertsen (19 st.) og Gabriel Bendikssen (15 st.) Olav Lind foreslo at laget skulle hete «Trondarnes», som ble vedtatt mot ganske få stemmer. Bladet skulle få eget håndskrevet blad, og som bladstyrere ble valgt Ellefsen og lærer Nils Reppen. Det ble vedtatt at bladet skulle hete «Hugin» - (etter en av Odins nyhetssøkende ravner).
Første ordinære møte 14. mai 1905
Formannen, Bernhard Mathisen, som på denne tiden var jusstudent, innledet møtet med en tale for ungdomssaken, idet han fremhevet dennes store betydning såvel for det enkelte individ som for samfunnet. Han minnet om den store «livstræthed» som for en del år siden gav seg tilkjenne hos ungdommen selv ute på landsbygda, og nevnte at grunnen var at de manglet noe å elske, noe å tro på og noe å føle begeistring for. Det hadde da vært ungdomssakens oppgave å bøte på disse manglene, å vekke til live kjærlighet, tro og begeistring for alt som har virkelig verdi her i livet, så som troen på at det arbeidet man utfører, vil bære frukt nå eller senere, at dette dertil vil komme både en selv og samfunnet til gode. Man måtte m.a.o. skape seg idealer som for det første ga livsmot og arbeidskraft og gjorde tilværelsen lys og lykkelig, men det måtte være virkelige idealer og ikke innbilte.
Det var derfor også ungdomssaken oppgave å bringe klarhet, å påpeke hva som er av virkelig verdi her i livet. - Endelig hadde ungdomssaken sin særlige oppgave i å fremelske nasjonalfølelsen, kjærligheten til hjem og fedreland, dets folk, historie, litteratur, institusjoner, seder og skikker.
Til slutt uttalte han at for at u.l. «Trondarnes» skulle nå sitt formål og vokse og trives, måtte det arbeides med iherdighet og energi og enhver av medlemmene måtte etter beste evne være med å virke for lagets trivsel. Endelig måtte man sørge for å fremme gemyttelighet og kameratskap innen laget og holde borte alt som kunne lede til misstemning. Dette anså han for å være en av de viktigste betingelser for at laget kunne vokse og trives. Han utropte til slutt et leve for ungdomslaget «Trondarnes».
Allerede på det første møtet må kvinnene ha merket seg den mannlige dominans i «bestyrelsen», og det ble enstemmig vedtatt å velge to kvinnelige tilleggsmedlemmer: Dorthe Olsen, Vika og Helga Hansen, Harstad.
Overrettssakfører Carl Dahl foreleste så om Johan Herman Wessels skuespill «Kjærlighed uden Strømper» og forklarte at det var en parodi på tidens oppstyltede, unaturlige sørgespilldiktning. Deretter leste han stykket nesten i sin helhet. Han fikk stor applaus og ga ekstranummer med diktet «Smeden og Bageren» av samme forfatter.
Lærer Gamnes deklamerte Welhavens «Republikanerne» og lærer Ribsskog leste opp en del morsomme stubber. Alle underholderne fikk stor applaus.
Det ble også tid for formannen å fremlegge forslag om ungdomslaget burde engasjere seg i planting av gran og furu. Forutsetningen måtte være at gårdbrukerne i distriktet ville stille areal til rådighet med forpliktelse til å innhegne plantefeltene. Etter en del debatt ble «sagen udsat til observation». Av kjente personer som etter hvert dukker opp som medlemmer, kan nevnes lærer Tollef Bertelsen og forretningsmann og gårdbruker på Berg, Knut M. Saue.
Diskusjon om husflid og fabrikkvarer
På møte 10. mars 1907 innledet lærer Gamnes til diskusjon om det faktum at husflid stadig fikk konkurranse av fabrikkerte varer. Han hevdet at tidligere spant og vevet kvinnene til husets bruk og mennene laget alle redskapene. Nesten på enhver gård fantes det en smie og enhver var sin egen skomaker og sin egen skredder.
Under diskusjonen uttalte Mads Berg at kvinnene brukte for mye tid til brodering og hekling. De burde bruke mer tid til spinning, veving og især husholdning. Mennene ødslet også altfor mye tid. Guttene skulle lære seg å bli nevenyttige.
Mathisen fremholdt at kvinnene i sine ledige stunder broderer og hekler, men hva gjør mennene. De stikker hendene i lommene og går i en eller annen stue, i en butikk eller på et verksted og «pasiarer», når de heller burde bruke tida på å reparere sine redskaper. I tidligere dager gjorde en gårdbruker alt selv, men nå ble arbeidet delt slik at noen er skomakere, noen skreddere, noen smeder, slik at man blir flinkere enn dem som holder på med dette innimellom.
Bertelsen uttalte at det selvfølgelig ville være bedre om en gårdbruker arbeidet sine økseskaft selv i stedet for å kjøpe fabrikkarbeid.
Olaf Lind svarte at gårdbrukerne ikke kunne arbeide alle skaftene, da det bruktes så mange til veiarbeidet, men man kunne bruke norske varer.
Bertelsen sa at det ikke var så svært lenge siden man fikk en økseskaftfabrikk her i landet.
Martin Jacobsen kommenterte Lind med at norske varer som regel var dyrere enn utenlandske.
Mads Berg fremholdt at det norske fabrikkarbeid ble dyrere fordi det ikke ble støttet.
Johansen svarte at Mads Berg ville jo at man skulle arbeide alt selv, og etterpå sier han at man skal støtte det norske fabrikkarbeidet.
Ellef Jakobsen uttalte at Gamnes nevnte at det var «salpindefabrikker», men at dette trengtes fordi man kunne se folk fra landet komme kjørende med en «afbrudt» bjørkekvist med et snøre i til salpinne, og det var ikke videre pent.
Gamnes svarte at folk ødslet så mye tid at man kunne arbeide sine salpinner selv, likeså sine sopelimer og sine rivetinner, da det har hendt at folk har kjøpt disse varene.
Ellef Jakobsen erklærte seg fullstendig enig med Gamnes, da det virkelig var fabrikkerte sopelimer på Skjæret, og de var visstnok kjøpt på Sama.
Olaf Lind henstilte til Mads Berg at hvis det i herredsstyret fremkom forslag om landbruksskole i området, måtte han arbeide for det.
Problemer med å skaffe budeier
På møtet 24. februar 1907 ble det diskutert hvorfor det var så vanskelig for gårdbrukerne å få tak i budeier. Under diskusjonen fremholdt Jakob Johnsen at det var et innbringende og ansvarsfullt arbeid en budeie hadde og at dette arbeidet burde utføres av husbondsfolkene.
Mads Berg takket for at dette spørsmålet var brakt på bane. Han fremholdt den ringeakten som overklassen hadde for det kroppslige arbeidet, især jordarbeid, men han tilføyde også at om en mann hadde en kone og flere døtre, ville ikke disse gå i fjøset, slik at man måtte holde budeie. Evald Olsen Berg svarte at når ikke disse hadde lyst eller interesse for detter arbeidet, kunne man ikke tvinge dem til det.
Knut M. Saue uttalte at sørpå gikk husmødrene sammen med pikene både i fjøset og inne, slik at man ikke trengte noen budeie.
Mads Berg ble motsagt av Mathisen, som uttalte at man forlengst var kommet over den periode da det kroppslige arbeidet ble ringeaktet. Han fremholdt også at det var et urenslig arbeid en budeie hadde.
Johansen fremhevet at når budeiene hadde et så ansvarsfullt og dertil urenslig arbeid, burde hun ha større lønn enn en annen tjenestepike.
Ellef Jakobsen hadde fått den oppfatning av diskusjonen at det var innlederen og dirigenten som mest ringeaktet budeiene. Han gjorde det ikke. Han hadde en «finnepige» til budeie og når han hadde god tid, hjalp han henne. Og han stilte spørsmål til dirigenten om man var kommet noe lenger i diskusjonen enn da man begynte.
Kvinners stemmerett vil bety hjemmets undergang!
På møtet 7. april 1907 ble det vedtatt at medlemmer av «Harstad» og «Trondarnes» ungdomslag skulle ha gjensidig adgang til hverandres møter.
Neste post på programmet var «Diskussion over spørgsmaalet, hvor kvindens rette plads var - i hjemmet eller i det ofentlige liv». Formannen innledet og uttalte at i de eldste tider var kvinnene betraktet som vesener uten sjel og var sin mann, far og brødre underdanig, og disse kunne gjøre med sine kvinner som de ville. Ridderne var de første som anså kvinner som likestillete skapninger med menn. Før hadde jentene ikke samme skolegang som guttene. Og først i det siste århundret hadde kvinnene fått adgang til offentlige bestillinger, og de hadde også kommunal stemmerett, men hvis de kommer så langt, at de får statsborgerlig stemmerett, vil dette være spiren til hjemmets undergang.
Bertelsen, Edevard Olsen Berg, Martin Mathisen og Ellef Jacobsen var enig med formannen i at det offentlige liv ikke er kvinnenes rett plass.
Martin Jacobsen, lensmannsfullmektig Johansen og Julius Sivertsen talte for at det skulle gis kvinnene statsborgerlig stemmerett slik at de kunne delta i det offentlige liv.
Spyttebakke eller ikke
På møtet 21. april 1907 holdt lærer Heitman et interessant foredrag om korstogene. Deretter ble det reist spørsmål om ungdomslaget skulle anskaffe spyttebakke. Men saken ble utsatt til behandling i neste møte. I stedet ble det diskutert hva laget skulle gjøre for barna på 17. mai. Bertelsen opplyste at det var på tale at 17. mai-komiteen i Harstad skulle ha eget barnetog, og da ville de vel ha med så mange barn som mulig. Han trodde at det ikke gikk an å få i stand noe, da alle barna søkte til Harstad.
Kongelig ordensvern? - med forbehold
På møtet 16. juni 1907 ble det referert et skriv fra amtsungdomslaget med oppfordring om å møte til et idrettskurs på Finnsnes. Sigurd Bjørhovde ble valgt til å møte. Til representanter til årsmøtet (antakelig i amtsungdomslaget) som skulle holdes i Sørreisa, ble valgt Julius Sivertsen, Mads Berg og Martin Jacobsen med Lars Ervik, Olaf Lind og Nils Andreassen som suppleanter. Det skulle leies ekstraskip som skulle føre representantene til møtet.
Formannen spurte om man som de to foregående år skulle lage noen tilstelning til Sankthansaften, men alle var enige i at man ikke skulle lage noe arrangement dette året.
Formannen hadde fått spørsmål fra lensmannen om «Trondarnes» ville danne ordensvern ved kirken den dagen kongen kom på besøk. Men fremmøtet var så dårlig at man ikke sikkert kunne forplikte seg. Man skulle derfor sende en liste hvor de som fikk anledning å være med skulle tegne seg, og listen deretter sendes til lensmannen.
På møtet 7. mars 1910 besluttet man at foreningens medlemmer selv skulle vaske lokalet etter hvert møte, og det ble satt opp vaskeliste. De medlemmer som nektet eller uten grunn unnlatte å vaske, skulle bli ilagt en mulkt på 30 øre.
Politisk engasjement
På møtet 28. mars 1910 ser man tegn til politisk engasjement der laget vedtar enstemmig å sende en appell til amtsungdomslaget om å sende en resolusjon mot regjeringens bebudede omgjørelse av konsesjonsloven. «Enhver omgjørelse av loven betraktes som et forræderi mot nationen, og vil vække harme og forbitrelse blandt alle ungdomslag inden fylket.» (sic: fylket – ikke amtet). (Dette kan dreie seg om Ervervsloven som av enkelte ble betraktet som innhugg i eiendomsretten.)
Fem-årsjubileum og 17. mai-feiring
Søndag 1. mai 1910 ble det holdt jubileumsfest hvor «man spiste og drak av hjertens lyst». Ellers var det opplesning fra lagets blad «Hugin», Ragnvald Sørensen leste en historie fra USAs frihetskamp og fotograf Holm sørget for at alle tilstedeværende ble fotografert. Festen innbrakte kr 70,55, som ble avsatt til «Husfondet».
17. mai samlet lagsmedlemmene seg under lagets fane, som ble båret av Ole Tømmerås, som var «nationalkledt» for anledningen. Også noen damer var «nationalkledt» og gikk nærmest fanen. Toget gikk til Harstad og sluttet seg til byens «prosetion». Deretter gikk man tilbake til lagets lokale og fikk seg litt «livsnødvendigheter». Formannen holdt en tale, hvorpå man gikk samlet til Kilhus Skytterlags hus (på Åsegarden) hvor dansen gikk med lyst.
Laget arrangerte også dette året sankthansfest i «Olderhålla» (et samlingssted for folk på Sama. Seinere har det fått navnet Blåbærhaugen, som er åsryggen ved fotballbanen.). Til festkomité ble valgt ikke mindre enn 15 personer: Bendikt Johansen, Pernille Johansen, Magdalene Mikkelsen, Konstanse Simonsen, Laura Hanssen, Harstad, Ole Tømmeraas, Einar Nilsen, Johan Andersen, Harald Hanssen, Karl Jørgensen, Claus Hanssen, Othelie Ingebrigtsen, Anne Gabrielsen, Thora Bertelsen, og Hilmar Henriksen.
På lagets 11. møte i 1910 ble det foreslått å samarbeide med Ervik Ungdomslag med tanke på gjensidig møteadgang for medlemmene i de to lagene. Det ble også besluttet å holde en fest til inntekt for restaureringen av Trondenes kirke. Festen ble holdt søndag 30. oktober. Prost Smith holdt foredrag om «Kirken og ungdommen», og bankdirektør Andreas Vorren fortalte om Trondenes kirke. Forhenværende bankkasserer Lars Mikal Hansen, Kulseng fortalte om en konto som var dannet med det for øye å bygge et tårn på kirka. Beløpet utgjorde nå kr 800,00, og kirkekomiteen skulle få detter beløpet på betingelse av at det ble brukt til kirketårn.
På møte 13. november ble det valgt en komité på 12 personer til å arrangere en fest til inntekt for tuberkulosesaken. Det ble også vedtatt at lagets damer skulle få fritt hus, lys og brensel på sine påtenkte symøter mot at de gjenstander som ble «forarbeidet» på møtene, skulle tilfalle laget.
Oppløsning av laget
I 1913 ble det slutt på protokollføringen. Om det skyldtes at laget gikk i oppløsning på dette tidspunkt, vet man ikke. Men laget hadde penger på konto i Trondenes Sparebank, og først 4. februar 1968 skjedde det en formell oppløsning da tidligere styremedlem. Peder Simonsen, Kilhus, via annonsering i Harstad Tidende innkalte til oppløsningsmøte. Lagets etterlatte pengemidler kr. 1069,71 pluss siste to års renter ble besluttet overført til Tofta og Kilhus Sanitetsforening, noe som var i overensstemmelse med ungdomslagets vedtekter. Disse sju deltok på møtet: Elisabeth Ingebrigtsen, Anne Gabrielsen, Thora Andersen, Peder Simonsen, Peder Toften, Hans Andersen og Fr. Fredriksen.
Formenn i laget 1905-1913
- 1905: Bernhard Mathisen
- 1906: Bernhard Mathisen (?)
- 1907: Bernhard Mathisen
- 1908: Martin Jacobsen, Kilhus
- 1909: (Mangler i protokollen)
- 1910: Mads Berg
- 1911: Gabriel Bendikssen, Kilhus
- 1912: Einar Nilsen, Tofta
- 1913: Peder H. Nilsen, Tofta
Kilder
- Reppen, Gunnar: «Ungdomslaget Trondarnes 1905-1913» i Årbok for Harstad 2012.
- Protokoll for Ungdomslaget Trondarnes 1905-1913.