Vannklosett
Vannklosettet, eller WC'en, kom trolig til Norge omkring 1860, og ble vanlig i norske byer først et stykke inn på 1900-tallet. Etter andre verdenskrig ble de fleste nye boliger utstyrt med vannklosett, og mange eldre boliger fikk dem installert. I 1973 hadde omkring 73 % av norske hjem vannklosett – med andre ord hadde en fjerdedel fortsatt utedo eller andre løsninger. Denne utviklinga har fortsatt, slik at de aller fleste boliger og svært mange fritidsboliger har vannklosett. I dag er hovedregelen at vannklosetter er kobla til offentlige anlegg, men mange steder er det fortsatt private septiktanker.
Forhistorie
Konseptet er svært gammelt – her holder det ikke å gå tilbake til de gamle romere, for allerede rundt 2600 år før Kristus hadde induskulturen i Harappa og Mohenjo-daro et avansert kloaksystem og klosetter med vannskylling i de fleste hjem. Flere andre kulturer gjorde det samme, blant annet minoerne og romerne. Da Romerriket falt ble vannklosettet glemt.
De eldste formene for vannklosett baserte seg gjerne på rennende vann i et kloaksystem. Den moderne formen for vannklosett, der man ikke har konstant rennende vann, men i stedet skyller ned med vann fra en tank, ble patentert i England i 1775. Det var bare de rikeste som kunne installere slike, men mot slutten av 1800-tallet ble det langt vanligere. Dette skyldtes ikke minst at det keramiske toalettet, som er den vanligste typen i dag, ble utvikla i 1870-åra.
Innføring i Norge
Det er ikke lett å tidfeste det første vannklosettet i Norge. Det vi er rimelig sikre på er at det kom i Kristiania. Der hadde man lenge vært skeptiske, både på grunn av faren for at anleggene skulle fryse om vinteren og frykt for forurensing av fjorden. Det pågikk også lobbyvirksomhet fra blant annet pudrettfabrikanter, dotømmere og gartnere som hadde næringsinteresser i tørrklosettene.
Kristiania/Oslo
Ifølge Vann- og avløpsetaten ble de første vannklosettene i Kristiana installert omkring 1860. Konsul og bankier Nicolai August Andresen fikk installert «Waterclosets» i egen leilighet og hos leieboerne i Kirkegata 6 i 1858. Bruken av det engelske navnet tyder på at dette var noe som ble importert direkte. Rørmesterlauget i Oslo daterer det første vannklosettet langt senere, i 1892. Et av deres medlemmer, Carl Martin Mathiesen, skal ha installert et moderne bad med vannklosett i en villa i Drammensveien i 1890, men også dette virker svært sent.
Forskjellige kilder er også uenige om antall klosetter. Vann- og avløpsetaten mener at det var 18 vannklosetter i byen i 1900, mens Oslo byarkiv oppgir at det var 106. Det er mulig at tallene ikke refererer til det samme; Vann- og avløpsetaten kan ha et tall som egentlig viser til antall eiendommer med vannklosetter, og ikke antall boenheter. Tallet 18 er svært lavt, for allerede i 1864 skal det ha vært 28 vannklosett i byen. Det kan gjøre store utslag, fordi leiegårder og hotell jo kan ha mange toaletter på samme eiendom. For eksempel fikk Grand Hotell installert vannklosetter kobla til lukka renseanlegg i kjelleren i 1897.
De eldste toalettene var, som de på Grand Hotell, kobla til private septiktanker og renseanlegg. I 1910 åpna Kristiania kommune et kommunalt kloakkanlegg med septiktank ved Skarpsno og separatorskive ved Filipstad. Året etter skal 1269 vannklosetter ha vært i bruk. Det Rivertzke kompleks fra 1912/1913 hadde vannklosett i alle leiligheter. Etter første verdenskrig vokste antallet til over 10 000, og i 1920 hadde det nådd 12 000. I 1928 ga man opp krav om rensing, og begynte å slippe kloakk rett ut i fjorden. det førte til en enorm vekst, og i 1940 var det omkring 75 000 vannklosetter i hovedstaden. Det var også enorm forurensing i indre fjord som følge av dette.
Bergen
I Bergen er det nevnt at flere borgere hadde vannklosetter som spylte rett ut i Vågen i 1890-åra. I 1894 ble disse erstatta av kagger som ble tømt av byens renovasjonsvesen.
Trondheim
I Trondheim ble det installert en del vannklosetter i 1899. Det var da et krav at de selv måtte legge kloakkrør fram til elva eller havna, og avfallet ble spylt rett ut dit.
Utfordringer med vannklosett
For folkehelse og hygiene har vannklosettet åpenbare fordeler – om vi ser bort fra veksten i tarmbakterier i badevannet dersom kloakken slippes direkte ut i fjorder. Miljømessig er det derimot flere ulemper. I den første tida med vannklosetter var man i liten grad klar over disse, og kritikken handla mest om økonomi, da det var kostbart å bygge ut renseanlegg.
Da kravet om rensing ble fjerna i Kristiania i 1928 førte dette nokså raskt til at flere av sjøbadene, som var svært populære, måtte stenges. Det ble også dumpa slam fra renseanlegg ved Langøyene, noe som pågikk helt til 1974. Allerede i 1931 hadde vannverkssjef Ove Owe kritisert dette; han mente det var god gjødsel som ble dumpa i sjøen, og forurensa i stedet for å forbedre jord. Først i 1987 innførte man endelig en god løsning på dette, da det kom et moderne renseanlegg som fullrenser det aller meste av avfallet.
En annen utfordring er at det brukes mellom seks og tjue liter vann av drikkevannskvalitet til ett enkelt toalettbesøk. Dette er både sløsing med drikkevann, som er mer kostbart enn annet vann fordi det har gått gjennom en renseprosess, og det fører til at kloakkanleggene må ha en svært stor kapasitet. I situasjoner med problemer i drikkevannsforsyninga kan bruken av vannklosett være katastrofal; vi bruker mer drikkevann til dette enn til å drikke og lage mat.
Enkelte steder, som Tanums kommun i Sverige, har innført krav om bioklosett som komposterer avfallet og lagrer urin i egen tank i alle nybygg, og de har lagt til rette for å skifte ut vanlige vannklosett. En annen mulighet er å koble vannklosett til andre vannkilder, slik at man ikke bruker drikkevann til skylling.
Litteratur og kilder
- Hygiene, Norsk Folkemuseum.
- Johansen, Tor Are: Det viktige vannet : norsk vann- og avløpshistorie. Utg. Interconsult. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Vannklosett på Wikipedia på bokmål og riksmål.