Leksikon:Borgervæpning

Borgervæpning. Fra middelalderen av hadde alle våpenføre menn i byen hatt plikt til å holde våpen og delta i byens forsvar (NglL. II s. 207). Kongens representant i byen, gjaldkeren, senere byfogden, skulle regelmessig avholde våpenting for å påse at lovens bestemmelser om våpenhold ble overholdt. Bylovens bestemmelser ble aldri formelt opphevet, og det var vanlig på 1500–1600-tallet at byene stilte borgerkorps i ufreds­tider. Eksempelvis gjorde væpnede bymenn fra Bergen en viktig innsats under befrielsen av Trøndelag i 1564. Imidlertid ble disse korpsene oppløst så snart krigstilstanden opphørte; de større byene greide seg med sine faste garnisoner i fredstid. Først på 1700-tallet ble det opprettet faste borgerkorps i de norske byene. Reglement for denne borgervæpning fulgte etter hvert (jamfør forordning 22. oktober 1701, post 1 §§ 10–12, 24. januar 1710, post 1 § 2 (for Bergen), 12. februar 1745 (for Kristia­nia), reskript 8. august samme år (for andre byer), reskript 23. september 1763 (for Trondheim) og 8. mai 1767 (for Kristiansand), kongelig resolusjon av 27. februar 1801 (for alle byene i riket)). Den norske borgervæpning synes å ha hatt en glansperiode under ufredstiden ved begynnelsen av 1800-tallet. Borgervæpning ble avskaffet ved lov av 28. mai 1881.

I fred fungerte borgervæpningen som ordensvern og brannvern, mens den i krig var beregnet på lokalt forsvar av byen. De faste borgerkorpsene som ble opprettet på 1700-tallet, sto under byens overøvrighet, det vil si stiftamtmannen, men også magistraten hadde stor innflytelse over borgervæpningen. Blant annet kunne magistraten tilsette offiserer ved borgervæpningen. I spissen for borgervæpningen sto en såkalt stadshauptmann; han var vanligvis også formann for de eligerte menn (se dette). Under stadshauptmannen sto lavere offiserer som stadsmajorer, stadskapteiner og stadsløyt­nan­ter. Det ble opprettet en egen domstol som skulle pådømme tjenesteforsømmelser i borgervæpningen, borgervæpningskrigsretten (se dette). Forsamlinger av borgerkorpsene kunne undertiden anta karakter av al­minnelige borgermøter. Også byens mannlige innbyggere som ikke var borgere, hadde verneplikt.

Arkivsakene etter borgervæpningene finnes i magistratsarkivene. Av arkivsakene kan nevnes ruller over borgerkorpsene, gjenparter av utnevnelser, korrespondanse om reglement og tjenestesaker. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.