Christian Hansen Wollnick

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian Hansen Wollnick
Foto: Kaare K. Kleppe - Stavanger museum.

Christian Hansen Wollnick, (født 8. oktober 1867 i Rekkevik i Tjølling, død 27. mars 1936 i Kristiansand) var en lærer som ble vernepliktig offiser og journalist før han tok juridisk embetseksamen i 1895. Fra 27. februar 1896 ble han ansatt som dommerfullmektig hos sorenskriveren i Ringerike. Allerede 30. oktober samme året ble han fullmektig hos kriminaldommeren i Trondheim. Våren 1897 startet han som advokatfullmektig i Kristiansund og fikk bevilling som høyesterettsadvokat fra 12. januar 1899. Imidlertid ble han best kjent som redaktør av avisa Møre Tidende mens han var i Kristiansund. Det skyldtes i første rekke hans mange konflikter med byens notabiliteter. Han ble fratatt stillingen både som fullmektig og redaktør, men startet egen advokatpraksis og sørget for å få kjøpt avisa. Karrieren førte ham til sist til Kristiansand, hvor han ble byskriver i 1929. Wollnick var en sosialpolitisk ideologisk engasjert mann med sterke meninger – om blant annet kooperasjon og alkoholpolitikk, som dessuten var i besittelse av hva man kan kalle en sterkt utviklet rettferdssans. Men hans stridbare sinn førte ham opp i situasjoner som best kan karakteriseres som vanvittige.

Barndom – ungdom

Nåværende Gonveien 42, tidligere bruk nr. 15 under garden Rekkevik var Christian Hansen Wollnicks barndomshjem
Foto: Ester Haugvaldstad Aarsten (2001).

Wollnicks foreldre var skipskaptein Ludvig Hanssen Rekkevik (18. desember 1840-30. oktober 1903) og hustru Christiane Helene Hansen Gon (14. april 1840-14. november 1927), som i henhold til folketellingen for Tjølling kommune i 1865, ennå ikke var gift. Utover hans fødselsdato; som enten var 8. oktober 1867, slik Magnus Mardal forteller i «Norges prokuratorer, 3» i: Sakførere og advokater side 166, Oslo 1984, og som han muligvis har hentet fra boka om Studenterne fra 1885, som kom ut i 1910, eller at det på gravstøtta hans i Kristiansand står at han var født i 1868 – så har det ikke lyktes å finne noe om hans barndom.

Barndomshjemmet var bruk nr. 15 under garden Rekkevik, nåværende Gonveien 42.

Han tok artium ved Fredrikshalds off. skole med laud i 1885. «Andeneksamen» (forberedende prøve ved universitetet) tok han i juni 1888 med laud præceteris.

Navnet

Det har ikke helt lyktes å finne svar på hvor han har fått sitt familienavn fra. Hans far, Ludvig benyttet i likhet med sin far, etternavnet Hanssen ved folketellingen i 1865. På familiegravstedet i Tjølling har Ludvig Hanssen fått familienavnet Rekkevik. Dette må enten ha vært et steds- eller gårdsnavn, etter som vi også har sett, at Christian Hansen Wollnick er oppgitt å være født i Rekkevik. Hans mor står derimot, kun oppført med etternavnet Hanssen på nevnte gravminne. Wollnick-navnet er da heller ikke forklart i noen av de kildene vi har hatt tilgjengelig – utover kirkeboka for Tjølling, som forteller at han ble døpt i Tjølling kirke den 9. februar 1868, med navnet Christian Hansen Volnick.

Militær karriere

Wollnick gikk Krigsskolens nederste avdeling i 1888 (infanterilinja), som gjorde ham til vernepliktig offiser. I 1894 ble han premierløytnant og i 1903 kaptein. I 1905 var han utkommandert som konstituert sjef for Fjordene bataljon.

Lærer, filosof, teolog, pressemann og jurist

Etter studenteksamenen var han lærer ved Larvik skole fra 1885 til 1886. Deretter studerte han filosofi og teologi. Så fikk han stillingen som journalist/redaktør i det nylig oppstartede Ørebladet fra 1891, en stilling han hadde til i 1892.

Etter embetseksamen ble han 27. februar 1896 autorisert som edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Ringerike, men han ville ha noe større, og ble edsvoren fullmektig hos kriminaldommeren i Trondheim fra 30. oktober 1896 til våren 1897.

Bautaen over Wollnicks første svigerfar, Einar Larsen
Foto: Ukjent - Dis Norge.

Fra Trondheim reiste han til Kristiansund og ble advokatfullmektig hos den 34 år gamle advokat John K. G. Thorkelson, opprinnelig fra Kolvereid i ytre Namdalen. I 1898 fikk Wollnick egen advokatbevilling og 12. januar 1899 fikk han bevilling som overrettssakfører og praktiserte i Kristiansund til 1904. 10. september 1899 ble han gift med Gyda Eline Larsen (1868-1919), datter av Einar og Emilie Larsen. I denne forbindelse er det av interesse at kontorist Einar Larsen (1840-1900) var en av de mest framtredende avholdsfolkene i Kristiansund, og at hans åndsfrender i IOGT fikk reist en bauta på Goma gravsted i 1917, samt at losjen «Einar Larsens Minde» nettopp tok hans navn som sitt.

I 1904 reiste han til Kristiania hvor han hadde egen praksis fra 1904 til 1909.

I løpet av årene med lovanvendelser ser vi at han utviklet en ny måte å tenke på – i sær relatert til den noe radikale unge og konservative redaktøren i Ørebladet: Først redigerte han Møre Tidende – allerede mens han var fullmektig hos Thorkelson, fra 1897. Denne avisa hadde han fram til 1903.

I 1909 ble han redaktør av Kristiansand-avisa Sørlandets Socialdemokrat. Etter et par år i redaktørstolen; i 1911, sluttet han og tok opp sin tidligere geskjeft som sakfører, men fortsatt i Kristiansand.

Her ble han også engasjert i lokalpolitikken og innvalgt i bystyret. Fra 1917 ble han byens kinodirektør ette at kommunen hadde kjøpt opp to av de private foretakene som drev i egnede lokaler. Denne stillingen hadde han til i 1922, og var også medlem av Kommunale Kinematografers Landsforbund.

Så spriker kildene litt igjen; Magnus Mardal forteller at han ble politifullmektig i Kristiansand fra 1919, mens Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes nettside forteller at han begynte i denne stillingen den 21. juli 1921. Men alle er enige om er at han fikk stillingen som byskriver i Kristiansand kommune fra 2. august 1929 – en stilling han hadde fram til sin død den 27. mars 1936 etter et kort sykeleie. Imidlertid døde hans kone Gyda allerede den 19. mai 1919. Og 24. januar 1923 ble han gift med Borghild Santine Thodal (1888-1832), datter av kjøpmann Waldemar Angell Petersen (Thodal) og hustru Anna Christine Arntzen.

Kristiansund

Vi har sett at han reiste fra Trondheim til Kristiansund i 1897. Han hadde da fått jobben som fullmektig hos advokat Thorkelson. Denne stillingen hadde han til utpå høsten 1898. Da åpnet han egen advokatpraksis og han fikk overrettssakførerbevilling i januar 1899 og ble i Kristiansund til i 1904. I henhold til opptegnelser gjort på NSDs biografiske nettside om ham, skal han ha vært medlem av bystyret der i en kortere, men ukjent periode.

Lokalpolitikk

I bind VI av Kristiansunds historie, framgår det at Wollnick stilte til valg i Kristiansund kommune på ei liste som bar Arbeiderpartiets navn. Men, N.B.; dette må ikke forstås som at sosialistene var etablert med eget parti i Kristiansund så tidlig som i 1901. Nei, her var det en god blanding av dem som seinere skulle stå i bresjen for Det Norske Arbeiderparti, og folk som sognet til den radikale del av Venstre, der flere sto tilsluttet det lokale arbeidersamfunnet, og derigjennom De forenede norske Arbeidersamfund; derav navnet Arbeiderpartiets liste. Dette blir så å si konfirmert ved neste kommunevalg; i 1904 stilte igjen Kristiansunds Arbeiderparti liste, der både Wollnick og et par fremtredende sosialdemokrater sto i front, og der programmet var «farlig» nært Venstres program. Arbeid for eget konsulatvesen ble satt først, men de hadde ellers også gitt høy prioritet til beskyttelse av foreningsretten og folkeforsikring mot ervervsudyktighet. Et annet moment er at Arbeiderpartiets avis i Kristiansund; Tidens Krav (etablert i 1906) kalte tiltaket «Et Castbergiansk Arbeiderparti» i en artikkel avisa lot trykke i 1918.

Den gang besto bystyret i Kristiansund av 52 medlemmer. Men valgdeltagelsen var slett ikke på topp; langt fra alle med stemmerett deltok i valget, men at det var bevisste valg som ble gjort, viser seg ved at kandidatene gjerne fikk «fremmede stemmer» fra flere hold. I 1901 var Wollnick stilt opp som førstemann på den lista som fikk de langt fleste «ville stemmer». Hele 96 av Høires velgere hadde ført ham opp, men også i Avholdspartiet hadde han en høy stjerne, idet 77 der ga ham sin stemme, mens 28 venstrevelgere også fant den stridbare Wollnick verdig til å få navnet sitt på lista deres. Det hele endte da med at Wollnick ble medlem av formannskapet. Men det var Høire som fikk desidert flest stemmer og kom tilbake i bystyret basert på 46 % av stemmene med 25 mandater. Avholdspartiet og Wollnicks Arbeiderliste fikk sju mandat hver, mens de store – og gamle liberalerne i Venstre ikke fikk mer enn 13 mandat, etter at de i forrige periode hadde sittet med rent flertall. At Høire fikk såpass stor tilslutning blir forklart med at de hadde en svært populær ordførerkandidat.

I 1904 fikk ikke Wollnick benytte seg av bystyrets talerstol, selv om han ble valgt, idet han reiste fra Kristiansund til Kristiania før bystyret ble konstituert.

Men den gode Wollnick hadde fått tid til så meget mer.

På slutten av 1890-åra ville Pakkhusarbeiderne i Kristiansund starte egen fagforening, og 17. desember 1899 ble Pakkhusarbeiderforeningen «Fosna» stiftet på et godt besøkt møte i Kristiansund Arbeidersamfund. Redaktør og advokat Wollnick var tillyst som foredragsholder omkring «bryggearbeidernes livsinteresser», men da han meldte forfall, ble det den lokale kåpefabrikant, Iver Grønningsæter (f 1846 i Nøstalen) som holdte foredraget. Men ved at Wollnick var annonsert som taler, så ga det ham et rykte han seinere fikk flere vansker med. Blant annet ble han i avisa Romsdalsposten ansvarliggjort for den streiken som «Fosna» vedtok på sitt møte den 9. juni 1901 og som ble iverksatt åtte dager seinere. Foreningen sendte seinere et skriv til Romsdalspostens redaksjon hvor de klargjorde at «Arbeidets nedleggelse er besluttet av foreningen, og at redaktør Wollnick oss bekjendt direkte eller indirekte intet har hatt med den saken å gjøre, samt at han ikke til noen av oss har uttalt eller antydet at politiet var pliktig å stå på vår side og forhindre at våre plasser ender streiken ikke kunde optas».

Møre Tidende

Avisa Møre Tidende ble fra starten av trykket hos Marie Normanns Eftf. Trykkeri, som seinere ble til Sverdrups Bokhandels Trykkeri, begge i Kristiansund. Wollnick ble avisas redaktør ganske snart etter at han kom til byen i 1897. Det gikk ikke bedre enn at han ble sagt opp i 1899, men da kjøpte han sitt eget trykkeri og redigerte samt trykket avisa med tre nummer per uke, fram til 1903. Gjennom sitt arbeid som redaktør og avisutgiver fikk han selvsagt både venner og fiender. I sinn var han en ekte liberaler og da han i 1899 var foredragsholder på konstitueringa av Bryggearbeiderforeninga Fosna, ble han av mange (ganske særlig næringslivsfolk) anklaget for å være hjernen og ideskaperen til streiken som denne foreninga starta 19. juni 1901. Han innførte 8 timers arbeidsdag og en ukes ferie med full lønn i trykkeriet så tidlig som i 1900. Men ikke nok med det; han gjorde avisa til et organ for respektive IOGT og Det Norske Totalavholdsselskap, idet han startet ut i IOGT, men brøt med dem og gikk inn i DNT. «Onde tunger» vil ha det til at da han ikke fikk den ønskede økonomiske bistand fra IOGT, vendte han seg heller til DNT.

Man kan gjerne si at Wollnick førte «en spiss penn», som ga ham en god del fiender. Den sannhetssøkende redaktør opplevde at det ble reist flere injuresøksmål mot ham og avisa, som gikk inn 30. mai 1903.

Injurierende skriverier

Wollnick skrev og redigerte lokalavisa Møre Tidende fra våren 1898, altså mens han fortsatt var fullmektig hos Thorkelson. I forbindelse med et ting på Lyngstad i Kornstad i Nordmøre fikk han så et visst innblikk i sorenskriveren; Thomas Fastings forretninger. Ikke nok med at han var dommer, han drev det stort innen fisk, salt og bank, i tillegg til at han i 1889-1892 var byens ordfører, og representerte Venstre på Stortinget i perioden 1892-1894. Den sosialt- og samfunnsengasjerte advokatfullmektigen med tilgang til ubegrenset spalteplass i egen lokalavis, tok grep. Det hele startet med at Wollnick refererte til hva han hadde fått kjennskap til under en middag sammen med sorenskriveren på tinget i Kornstad som blant annet behandlet en brannsak: Sorenskriveren og to andre hadde liggende en del salt på et pakkhus i nærheten av der det brant. Senere hadde han så fått kjennskap til at sorenskriver Fasting også hadde et saltagentur. Wollnick var fra før oppmerksom på at «Sorenskriver Fasting drev Forretning i Fisk», men nå fikk han altså også kjennskap til dommerens saltagentur. Derfor, kanskje litt provokatorisk, skrev Wollnick at det ville glede ham om «Sorenskriveren ville dementere dette med Saltagenturet». Og: «Vi synes ikke det tar sig ut. Hr. I. Engdal har vi rigtignok hørt, skal være Subagent. Men alligevel: Sorenskriver og Agent, og Bankchef! Nei, det tar sig ikke ud». Fasting var også banksjef i Kristiansund Sparbank – og Møre Tidende hadde fått nyss i at han var agent for det store salthuset Platamone i Trapani på Sicilia.

Nå var ikke dette det som i neste omgang førte til at sorenskriveren ville ha reist straffesak mot Wollnick. Men det var begynnelsen, det han ble tiltalt for kom seinere; etter flere runder med polemiske angrep og forsvarsskriv fra Fasting i Romsdalsposten, som i sin tur ble imøtegått og nærmest «beskutt» fra Wollnick og andre skribenter i hans avis Møre Tidende.

Rettssak

Klokka 10.00 den 9. januar 1900 ble saken tatt opp i sin fulle bredde: «Lagmannsretsak mot Redaktør og Overretssagfører Christian Hansen Wollnick, tiltalt for Ærekrenkelse mod Sorenskriver i Nordmøre Thomas Fasting».

«Retsskriveren paaraabte Lagrettemændene» – og saken var i gang:

«Forsvareren, overrettssakfører Selmer udskjød følgende» = vraket disse: «Gaardbrugre Lars L. Meisingset, Thingvold, Kirkesanger Eystein A. Nilsen, Frey, Sersjant Ole Sæther, Thingvold, Kirkesanger Nils P. Hals, Strømsnæsset, Gaardbruger Ole I. Langeland og Fabrikeier Olaf E. Devold, Aalesund».

«Stadsadvokat Otto Lund, udskjød paa vegne av Paatalemyndighedens Vegne følgende: Furer John L. Melling, Surendalen, Landhandler Lars Pedersen, Sundalen, Dampskibsexpeditør Hans Chr. Dall, Kristiansund N, Gaardbrugr John I. Skare».

Lagretten kom deretter til å bestå av disse: «Gaardbruger Johan O. Synæs, Roald, Lærer Severin Sundnæs, Roald, Gaardbruger Per S. Badsten, Volden, Gaarbruger Tron M. Løkke, Eide, Gaarbruger Nils A. Bakke, Øre, Lærer Ole N. Skarset, Bud, Lærer Rasmus Ervik, Herø, Gaardbruger Lauritz A. Ekrem, Borgund, Lærer Ole E. Soleim, Sundalen, Gaardbruger Thor E. P. Huse, Sandø R og Kommandersergeant Lars P. Langelo, Stranden. Til lagrettens ordfører valgtes lærer Solheim».

Beskyldningene hadde haglet mot sorenskriveren, som ifølge Wollnick var en løgner og bedrager som manglet moral, kom med falske vitneforklaringer og drev med ulovlig ølsalg. Disse og andre forhold ledet derfor til, i følge Wollnick, at Kristiansunds næringsliv led under ekstremt konkurransevridende forhold som skyldtes sorenskriver Fastings uskikkethet. Ølsalget skal ha foregått om bord i en båt på tur til fiskeværet Hallerøy. «Restauratricen» var bedt om å skaffe tilveie øl til de reisende, og skipperen var ilagt bot for denne ulovlighet. I følge statsadvokaten ble de reisende gjort oppmerksom på dette og bestemte seg for å dekke kapteinens utgifter – som så Wollnick da fikk til å bli at sorenskriveren var ilagt – og hadde vedtatt boten.

Da statsadvokaten var ferdig med sine anførsler i forhold til de 10 tiltalepunktene og skyldspørsmålet ble ordet gitt til tiltalte overrettssakfører Wollnick, som hadde fått overrettssakfører Selmer som sin forsvarer.

Wollnick tok utgangspunkt i tiden like før han kom fra Trondheim til Kristiansund – i mars 1897. Da folk rundt ham fikk vite at han skulle til Kristiansund, var han av flere blitt gjort oppmerksom på at der var det usunne forhold som kunne tilskrives sorenskriver Fastings disposisjoner som spekulerende banksjef. Vel fremme i sin nye stilling fikk han rett ofte mer enn antydet at den rolle Fasting hadde blant sine venner slett ikke var samsvarende med hans stilling som sorenskriver. Et konkret eksempel var at da firma Willads Bothner hadde innstilt sine betalinger overfor sin nye sjef, advokat Thorkelson og dette ble kjent kom bemerkninger som «Kan han klare så store tap da? – Vel nå har jo han en god hjelper i sorenskriver Fasting, som nok ikke vil la sin forrige fullmektig i stikken». Fasting og Thorkelson var i følge Wollnick allierte – og i det følgende forklarte han seg om bedrageri-saker i større og mindre skala som han i kraft av sin stilling som fullmektig hos Thorkelson kom under vær om. Retten fikk også vite at Wollnick anså det for særs upassende av en dommer å inneha såpass mange og omfattende styre- og administrative verv i byens næringsliv som for sorenskriverens del omfattet administrerende direktør i Kristiansunds Sparebank, direktør i Trondhjems Privatbanks filial i Kristiansund, medlem av styret i Kristiansunds Spareskillingsbank, medlem av kommunestyret, medlem av Latinskolens forstanderskap osv. En embedsmann burde etter Wollnicks oppfatning stå utenfor forretningslivet, bare da kunne han være fri og uavhengig. Han hadde ved selvsyn observert at sorenskriveren om morgenen, friskt og kjekt tok fatt på alle sine nærende oppgaver, mens han samme ettermiddag sendte forfallsbud til lagmannsretten.

Overløperen

Under tiltaltes rettsforklaring kom det også fram at han var overbevist «Totalist» -det er medlem av Det Norske Totalavholdsselskap. Han hadde klargjort sitt ståsted gjennom en agitatorisk artikkel i Møre Tidende om riktigheten og viktigheten av at avholdsfolket sto sammen, samt at de ved kommunevalget i 1898 ville gi sin stemme til byens avholdsparti. Men i samme artikkel kom det også for en dag hvilken døgenikt han mente at sorenskriveren var, som en gang stilte til Stortingsvalg for Høyre – for så neste gang å stille for Venstre, i tillegg til at han ved avstemming i bystyret var en utilslørt anti-avholdsmann, som så å si ville gi nær alle kraner fritt løp.

Provokatøren

12. januar 1899 trykket Møre Tidende en artikkel med overskriften «Et Tilbakeblik». Det var her Wollnick så å si gikk i strupen på fornærmede gjennom følgende avsnitt: «Hr. Fastings Bankvirksomhed og Forretningsdrift har ledet ham ind paa Baner, som har bragt ham i kollision med, hvad almindelig rettænkende Mennesker anser for rigtig og ret. – Hans Moral har derved faaet en Knæk, som efter vor Mening ikke kan lade sig forene med en Dommers Stilling. – For Justisdepartementet staar der saaledes kun to Veie aabne: enten at sørge for, at vi bliver dømt for Æreskrænkelser, eller at bevirke, at hr. Fasting fjernes fra Dommersædet.»

Overfor Lagretten tilføyde Wollnick at denne artikkelen hadde en avslutning som forklarte at han på Lyngstad ting var kommet under vær med at sorenskriveren hadde et par tusen tønner salt liggende på «Holtens Pakhus». I en samtale med en advokatkollega var det så kommet fram at sorenskriverens saltforretninger nok innbragte ham en drøy sorenskrivergasje. Derfor ble det skrevet en ny artikkel under tittelen «Fra vor egen Ø», der det ble hevdet at lageret var fylt med 15 000 tønner salt. – Og det er her denne perioden forekommer: «Oprigtig talt blev vi ikke saa lidet overrasket over denne førstehaands Oplysning om, at Sorenskriveren i Nordmøre ogsaa handler med Salt. Fisk vidste naturligvis ogsaa vi, at han handlede med. Men Salt – nei vi bekjender vor Uvidenhed. Siden har vi hørt, at Sorenskriveren i Nordmøre, skal være Agent for et meget godt Salthus, - «Platamone» heder det vist, i Trapani tror vi. Derimod ved vi ikke, hvorvidt Sorenskriveren tjener mer paa dette Saltagenturet, end paa sit Sorenskriveri, eller sin Bankvirksomhed, eller sin anden Virksomhed. Vi er nemlig ikke Medlem af Kristiansunds Ligningskommision, der selvfølgelig sidder inde med kundskab, ogsaa om denne konto. Det skulde forresten glæde os, om Sorenskriveren vilde dementere dette med Saltagenturet. Vi synes ikke det tar sig ut. Hr. I. Engdal har vi rigtignok hørt, skal være Subagent. Men alligevel: Sorenskriver og Agent, og Bankchef! Nei, det tar sig ikke ud».

Etter denne tiraden hadde sorenskriveren kommet på advokat Thorkelsons kontor og forsikret: «Nei, herr Wollnick, jeg er ikke Saltagent; men jeg troede ikke, det var nogen Forbrydelse at eie nogle Tusen Tønde Salt sammen med Andre, og hvis jeg ikke havde noget værre paa min Samvittighed, tror jeg ikke, det var farligt.»

Salt, penger, alkohol, moral, avmakt og aviseier

På tiltaltes anmodning ble så Fastings artikkel i Romsdalsposten nr. 129 og Wollnicks tilsvar i Møre Tidende nr. 61 «dokumentert». I Romsdalsposten forsøkte Fasting å vri seg unna de ubehagelige kjensgjerninger, som Wollnick i sitt blad så utdyper og forsterker – blant annet ved å vise til sorenskriverens spekulative forhold til diverse utsalg for alkoholholdige drikker og hans noe uhøytidelige omgang med sannheter. Avslutningen var igjen av det drepende slaget: «De siger at vi tildels har referert Deres Meddelelser på Kornstad Thing ukorrekt. Det er sandt. Vi nævnte ikke at De paa Deres eiendommelige spøgefulde Maade tilkjendegav Deres Skuffelse over, at det ikke var Holthens Pakhus, som brændte, da De – sagde De – isaafald vilde faaet realisert Deres Salt til gode Priser. Nu er ogsaa det sagt. Er De nu fornøiet?»

Wollnick forklarte videre at et par dager etter at denne siste artikkelen var trykt, ble han både oppsagt som fullmektig hos Thorkelson, samt fratatt stillingen som redaktør av Møre Tidende. Imidlertid lyktes han med å få kjøpt avisa, og kunne derfor fortsette sin rettferdighetstrang rettet mot sorenskriver Fastings uoppholdelige tjenesteforsømmelser og ulovligheter – dog bare inntil at også trykkeriet i Kristiansund sa ham opp. Så ble avisa en tid trykt i Aktietrykkeriet i Trondheim, før Wollnick fikk satt opp eget trykkeri slik at Møre Tidende igjen kunne trykkes i Kristiansund.

Flere av de konkrete eksempler som ble lagt fram var av en slik karakter at de, i følge Wollnick, i seg selv burde ført til avskjed av Fasting, ble lagt fram for lagretten. Sorenskriveren skal tilmed ha bestukket valgmenn for å få sin vilje i en enkeltsak.

Ettermiddagsmøte 9. januar 1900

I ettermiddagssesjonen fikk Wollnick anledning til å forklare sin forakt for en valgt stortingsmann som proklamerte at han ville bli syk når Stortinget skulle samles (til høsten), for så å reise hjem og ivareta embetet som sorenskriver, drive forretninger og ivareta styreverv og stillinger i byens banker. Med andre ord – tre manns arbeid. Dertil kom en forklaring som kastet lys over sorenskriverens noe tvilsomme virksomhet som en tilnærmet bankier, der han etter Wollnicks mening plyndret ærlige arbeidsfolk for et sårt tiltrengt overskudd i sin næring ved å opptre som ågerkarl.

Dager og netter

Etter om lag 68 effektive timer rettsforhandlinger falt så lagrettens dom. Da hadde rettsforhandlingene pågått i 12 samfulle dager, til og med 20. januar før lagmannen kunne legge fram sin rettsbelæring. Dommen falt på sein kveldstid. Ja, for Wollnick ble dømt, men slett ikke for alle 10 tiltalepunktene som riksadvokaten hadde tatt ut mot ham:

«Thi kjendes for Ret:

Christian Hansen Wollnick bør for Forbrydelse mod Straffelovens Kap. 17. § 5 hensættes i arrest i 80 – otti – Dage; forøvrigt bør han for Paatalemyndighedens Tiltale i denne Sag fri at være. De i Tiltalebeslutningens Post 2 Litra a, c, d, e og f og de i samme Poster 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 og 10 omhandlede Beskyldninger mod Sorenskriver i Nordmøre Thomas Fasting, kjendes døde og magtesløse, saa de ikke kommer denne til Skade paa Gode Navn og Rygte. I Erstatning til Statskassen for Sagsomkostninger betaler Tiltalte 200 – tohundrede – kroner».

Lange forhandlinger

  • Rettsforhandlingene pågikk fra kl. 10.00 til kl. 19.45 på rettens første dag: 9. januar 1900
  • og ble opptatt igjen 10. januar kl. 10.00 og ble hevet kl. 14.00
  • ettermiddagsmøtet startet kl. 17.00 og ble hevet kl. 19.35
  • og ble opptatt igjen 11. januar kl. 10.00 – og hevet kl. 14.10
  • mens ettermiddagsmøtet ble satt kl. 17.00 og hevet kl. 19.20
  • og ble opptatt igjen kl. 10.00 den 12. januar 1900 – og hevet kl. 14.30
  • og satt kl. 17.00 – som varte til kl. 19.35
  • og satt kl. 10.00 den 13. januar - som ble hevet kl. 14.10 og satt kl. 17.00 til kl. 18.30
  • og satt kl. 10.00 den 15. januar 1900 til kl. 14.00 – satt kl. 17.00 – til 19.40
  • og satt kl 1000 den 16. januar – til kl 1430 – satt kl 1700 til kl 1945
  • og satt kl 1000 den 18. januar til kl 1400 – satt kl 1700 til kl 2000
  • satt kl 0945 den 19. januar 1900 til kl 1400
  • satt kl 1000 den 20. januar – til dommen falt kl 2100

Straffen

80 dagers arrest var ikke langt unna maksimumsstraffen, som den gang var på tre måneders fengsel for forbrytelser av denne art. Dommen kunne ikke ankes på skyldspørsmålet, og vi har ikke funnet at han anket på straffeutmålingen heller. Kan hende fant Wollnick at det ikke var «lønnsomt», i den forstand at det ville koste for mange ressurser. Og det ble kan hende ikke så ille. Den formodningen kan vi for så vidt ganske fort lese oss til, ved at rettsforhandlingene, som var blitt stenografert av stortingsstenograf J. E. Maakestad, ble trykt i Møre Tidendes Bog & Akcidenstrykkeri, som både var eid og driftet av Christian Hansen Wollnick selv. Ikke ventet han lenge heller; for boka, som er på 323 sider, ble trykt i løpet av 1900 – og som vi så ble dommen avsagt den 20. januar 1900.

Wollnick fikk annonse fra Sverige i tidsskriftet Samvirke - i sin utrettelige kampanje mot alkoholens skadelige virkninger
Foto: Skannet av Gunnar E. Kristiansen.

På den ene siden kan man si han tok straffen som en mann, og på den annen side at han fikk «hevn» over den, etter Wollnicks standard, særdeles udannede, umoralske og dårlige figur Thomas Fasting var, gjennom å utgi hele rettsforhandlingen – ført i pennen av en på alle måter uhildet person.

Avholdssak og Arbeiderdemokrati

Wollnick hadde ikke vært lenge i Kristiansund før han sluttet seg til stedets arbeidersamfunn, der han tydeligvis må ha nytt stor tillit, for han ble valgt som delegat til det såkalte arbeiderlandsmøtet både i 1900 og 1901. Vi vet også at han var meget sterkt engasjert i avholdssaken, noe vi har sett fra den opprivende rettssaken som sorenskriver Fasting reiste mot ham. Til å begynne med skal han ha vært en engasjert godtemplar, men seinere gikk han inn i Kristiansunds totalafholdsforening som var den lokale avdelingen av Det Norske Totalavholdsselskap.

I kapittelet om Partiene og Alkoholpolitikken ser vi at professor Per Fuglum i sin bok Kampen om alkoholen i Norge 1816-1904, gir Wollnick honnør for at han på landsmøtet til De forenede norske Arbeidersamfund i 1901 fikk vedtatt denne resolusjonen: «Arbeiderlandsmøtet, der betragter afholdssagen som et led i kampen for arbeidernes økonomiske selvstændighet, henstiller til lokalforeningerne at optage et kraftigt arbeide for, at denne side av afholdssagen indtrængende fremholdes inden foreningerne…».

Han hadde også føyd til en passus hvor han oppfordret foreningene til å fjerne drikketrafikken fra sine lokaler. Imidlertid trakk han den delen av forslaget etter sterke oppfordringer fra andre delegater som hevdet «at de fleste arbeidersamfunds økonomi ikke kan bestaa uden paa grundlag av deres restaurationer».

Samvirke

"Avishodet" til Samvirke nr 1-2 i 1903
Foto: Skannet av Gunnar E. Kristiansen.

Etter rettssaken, som altså Wollnick kom rimelig bra ut av, ser vi at han slett ikke hadde til hensikt å gi seg med sitt samfunnsengasjement. Med hans sterkt utviklede rettferdssans gikk det ikke lang tid før han fant nye saker å arbeide for.

Wollnick startet et nytt og for sin tid en ganske spesiell, ja særegent organ som han kalte Samvirke, og som kom ut en gang i måneden. Her var gjennomgangstonen den nye måte å drive produksjon og handel på – gjennom kooperative lag, som jo veverne i Rochdale i 1844 ble modeller for.

På nettsidene til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, NSD er publikasjonen kalt et sosialøkonomisk tidsskrift, men da det ble trykt i et avistrykkeri over fire spalter og på avispapir i datidens format; A3 – er det også tatt inn i Tom Arbo Høegs bok om Norske aviser 1763-1969.

Kooperativ inspirator

Vi vet at det var nettopp denne publikasjonen som indirekte ledet til etableringen av Sparbu Forbrukslag 1. november 1903. Sommeren 1903 hadde nemlig Hans Braset fått et eksemplar av bladet av landsmålsforfatter og prest Kristofer Janson som var på en foredragsturne i Midt-Norge og ble innkvartert på Braset mens han tok for seg flere av innherredsbygdene. Det som spesielt fanget Brasets oppmerksomhet var en artikkel som handlet om «kooperative forretningers store betydning». Riktignok hadde det da eksistert et kooperativt lag på Mære fra 1888 som ble startet som en følge av meieriet som Hans Brasets far, den seinere ordfører i Sparbu, Johan Kristian Braset startet der i 1879. Men Sparbu Aktie Handelssamlag hadde gått inn allerede i 1895. Den sosialt engasjerte Hans Braset la blant annet merke til hvilke utfordringer som ble skissert i Wollnicks blad, og gjorde som veverne i Rochdale. Han valgte å starte i det små, så å si ved kjøkkenbenken på Braset.

Ut over de reint forbrukerkooperative insitament kom denne publikasjonen også med eksempel på det som pave Leo XIII hadde titulert som «kristeligt demokrati»; nemlig kampen mot det motsatte, som i følge den samme paven var det socialistiske demokrati.

Sosial

Vi har tidligere sett at Wollnick var opptatt av å få til forsikringer mot arbeidsløshet, så det var derfor ikke uventet at også dette ble et tema i Samvirke. Her ble det blant annet referert til en ordning som ble opprettet av kommunestyret i Gent, en by i den belgiske provinsen Øst-Flandern, der det i sin tid var meget stor aktivitet innen tekstilindustri. Ordningen ble satt på dagsorden i 1898, og gjennomført fra 1. august 1901. Fram til ut i 1902 hadde 28 foreninger med 13.000 medlemmer sluttet seg til fondet, som utbetalte inntil 70 øre per dag i inntil 50 dager av gangen til de av foreningene som ble rammet av arbeidsløshet.

Ideologi

Av de sterkest ideologiske debatter som ble dratt i gang gjennom bladets spalter, var kanskje det som under en samlet overskrift ble benevnt «Forskjellige Forslag til ny Fordeling». Her kunne man lese om «Moderne Socialisme» med undertittelen «Kollektivisme» og «Kritik af de socialdemokratiske Teorier», men også «Det berettigede i Socialisternes Kritik af det bestaaende Samfund».

Kjendiseri

Under spalten «Bekjente Mænds Udtaleleser om den koop. Bevægelse» finner vi uttalelsen «Alene Andelsvirksomheden formaar at redde Landbruget», som den britiske liberaleren William E. Gladstone ga til kjenne i en tale i Underhuset i 1864. Den prøyssiske sosialliberaler og statsmann Johannes von Miquel ble sitert på noenlunde samme grunnlag som Gladstone, og den franske liberaler og statsmann Pierre Marie René Ernest Waldeck-Rousseau, som er best kjent for sin medvirken til «lex Waldeck-Rousseau 1884» og 1901 - Loven om foreninger, ble sitert på sitt forarbeid til denne loven

Samvirkelag

Referat fra Grünerløkkens Kooperative Selskabs kvartalsmøte januar 1903
Foto: Skannet av Gunnar E. Kristiansen.

Under spalta «Den kooperative Bevægelse», finner vi en større artikkel sakset fra det danske Social Tidsskrift, som var skrevet av den svenske journalisten Ernst Thörnberg, med tittelen «Fra det kooperative Belgien», som omhandler det kooperative handelshuset «Folkets Hus» i Brüssel, der det blant annet fortelles at personalet har 9 timers arbeidsdag, god lønn, sykekasse, og invaliditets- og alderdomsforsikringer.

Fra den hjemlige arena finner vi også et referat fra Kristiania kooperative Selskabs halvårsmøte som ble avviklet 28. januar 1902. Her får vi vite at det ble utdelt kr 3214,32 som utbytte til medlemmene og lønn til betjeningen. Møtet, som var alminnelig godt besøkt, fikk seg også forelagt et foredrag av den svenske journalisten Thörnberg, som snakket om kooperasjonen i Belgia. I Grünerløkkens kooperative Selskab var det holdt kvartalsmøte den 28. januar hvorfra det ble fortalt at det ble utbetalt 5 % utbytte og at de nå talte 420 medlemmer, i tillegg til at de nyss var flyttet inn i egen gård i Helgesens gate 14.

Men det var også gitt plass til et relativt langt referat fra et Landsmandskurs ved Nordmøre Amtsskole som ble holdt høsten 1902. Det var agronom Norby Olsen som hadde et foredrag om «Meieriernes opdragende Betydning» som hadde fanget Wollnicks interesse, fordi det nettopp fokuserte på de kooperative samdriftfordelene. Så fulgte en artikkel om nytten av bøndenes fellesinnkjøp, som baserte seg på et inserat som godseier Kai Møller hadde gitt til Jarlsberg Landusholdningsselskab. Dernest var det et lengre referat om Landøkonomisk Samvirke som egentlig var et foredrag fra et møte i Selskapet for Norges Vel ved sekretær i Landbruksdepartementet I. Bjerknæs.

Skole

Skolen var også et tema som opptok Wollnick. Fra Landmannsforbundets årsmøte 6. februar 1903 hadde Wollnick fått laget et referat av godseier Johan Mellbyes foredrag om «Folkeskolen paa Landet», som artet seg som et temmelig ensidig angrep på de teoretiske fags preferanser til erstatning for en mer praktisk-orientert undervisning i folkeskolen på landet. Til nød kunne det da som en erstatning for fagene gymnastikk, tegning og sløyd etableres skolehager i tilknytning til skolene.

Stavanger-pastor Jonas Dahls tema var også sentrert om den praktiske skolen på landet, men – skal vi tro Wollnick, av en langt mer veltalende karakter. Etter foredraget ble følgende resolusjon vedtatt: «Sentralstyret bemyndiges til at nedsætte en komité til at tage under nøiere Overveielse Folkeskoleundervisningens Stilling til det praktiske Landmandsliv. Resultatet bliver at forelægge for næste landsmøde».

Ingen av innleggene falt i særlig god jord hos redaktør Wollnick, som i klare og utvetydelige ordelag gikk til forsvar av reformer i folkeskolenes undervisningsplaner, men slett ikke i tråd med talernes paroler om å innskrenke skoletiden. Tvert imot; han ba folk som interesserte seg for folkets «sedelige, sosiale og økonomiske utvikling om å nedlegge protest mot denne måte å møte skolereformene på. Det burde etter Wollnicks oppfatning heller satses på en utvidelse av lesetiden i folkeskolen – fra 19 til for eksempel 21 uker. Ja, han var heller ikke fremmed for å utvide timetallet i kristendomsfaget, slik at det også kunne bli plass til det han betegnet som «kristendommens samfunnslære», som han så i sammenheng med historiefaget og dets store fokus på de nordiske kriger, som han mente heller burde ha fokus på hva Nordens folk opp gjennom tidene hadde samvirket om.

Professor Sofus Bugge som var tilnærmet sambygding med Wollnick fikk stor fagnad i Samvirke nr 1-2 i 1903.
Foto: Skannet av Gunnar E. Kristiansen

Men skolesaken kom igjen i flere artikler; blant annet ble det sakset et inserat fra John Søylands penn som hadde stått i Skolebladet, der han gikk i rette med dem som ikke var villige til å inndele elever etter arbeidsevnen, for slik å gi alle det beste grunnlag å gå videre på.

Nordisk samvirke

Viktigheten av å bygge ut samvirket i Norden ble behandlet i en egen artikkel skrevet av lingvisten, runeforskeren, folkloristen og folkeminnesamleren, professor Sophus Bugge. Dette var det samme foredraget han hadde holdt i Studentersamfunnet 7. februar 1903, som han avsluttet med den bramfulle appell om ikke å bebreide, ei heller beklage, men heller gjøre noe!

Bolig

Sosial boligbygging var et annet tema bladet Samvirke tok opp. Man startet med å vise til hvordan man gikk fram i Stockholm, der arkitekt Hallman var en ivrig talsmann for å gå vekk fra prinsippet om «stasstuer» i ethvert hjem. Så kom det en sak om Typografenes Byggeselskaps aksjeselskap med det betegnende navnet «Egne Hjem» som ble avsluttet med grunnprinsippene til det første selskapet i Norge som hadde tanker om å skaffe mindre bemidlede eget hus og hjem; «Effata Arbeiderforening» på Sagene i Kristiania, og som allerede i 1893 hadde etablert et byggefond.

Alkohol

Tidens store sosiale spørsmål – forholdet til alkohol måtte selvsagt også få sin omtale i Samvirke. Og i tråd med egne standpunkt ga Wollnick saken hele to sider, hvorav første del var viet rein skremselspropaganda med bilder av en frisk lever kontra en «drankerlever», et friskt nyre kontra et skrumpnyre og et friskt hjerte kontra et ølhjerte. I fortsettelsen viste han til kurs innen kampen mot alkoholen – som ble arrangert i Sverige ved sogneprest Lundèn, cand theol Ljunggren, professor Wallis og professor Lindberg samt fru Helenius.

En av seks annonsører i Samvirke nr 1-2 1903
Foto: Skannet av Gunnar E. Kristiansen.

Henrik Wergeland fikk æren av å være siste bidragsyter i nr. 1 og 2 for januar – februar 1903, med artikkelen han hadde kalt «Var jeg en Arbeidsmand», som starter med perioden «Ja, var jeg en Arbeidsmand, skulde jeg nok vide at gjøre mit Liv behageligt», og avsluttes med «Men Fred over Arbeidsmandens Hytte».

Kun en av publikasjonens 16 sider var reservert annonser. Når vi tar omsyn til at bladet ble trykt og utgitt fra Kristiansund, blir det unektelig noe merkelig at ingen av de seks annonsørene holdt til der; tre var fra Kristiania, to fra Stockholm og en fra Drammen.

De første numrene av Samvirke; fra og med nr. 1 til og med nr. 7 i 1903 ble trykt i Samvirkes trykkeri i Kristiansund ifølge Norske aviser 1763-1969. Nr. 8/9 1903 ble trykt hos Johansen & Nielsen Bogtrykkeri Oslo, og nr. 10 1903 i Nordmørs trykkeri i Kristiansund.

Kristiania

Kildene spriker noe om når Wollnick reiste fra Kristiansund. Noen hevder 1903 og andre sier 1904. Med anvendt logikk går vi ut fra at det var i 1904, med den begrunnelse at han sto på valglista til Kristiansunds Arbeiderparti til kommunevalget som skulle finne sted i desember 1904. Det er derfor stor sannsynlighet for at nominasjonsprosessene der neppe var ferdige før ut på sommeren samme året. Dernest kan vi tenke oss at han neppe reiste fra sin høygravide kone Gyda og parets to eldste barn. Gyda nedkom med Ludvig den 16.april 1904 i Kristiansund.

Han startet på ny advokatpraksis og skal ha drevet denne til i 1909, da han fikk stillingen som redaktør i Sørlandets Socialdemokrat i Kristiansand. Men igjen spriker kildene litt: I boka Studenterne fra 1885 sies det at han «drev sakførervirksomhet; kjøpte derpaa gaarden Falkensten ved Horten, men reiste etter en tids forløp til Kristiansand». Selv om vi ikke har funnet prov på påstanden om kjøpet av Falkensten, kan jo dette meget vel ha skjedd, særlig etter som det i nekrologen over ham i avisa Fædrelandsvennen 27. mars 1936 står at han mellom sine venner i Kristiansand ble kalt «Fyrsten av Falkensten».

Under alle omstendigheter synes det klargjort at han forlot Kristiania i 1909.

Kristiansand

Det er altså godtgjort at han kom til Kristiansand i 1909 – for å besette redaktørkrakken i arbeiderparti-avisa Sørlandets Socialdemokrat. Her ser vi et av mange eksempler på arbeiderdemokraten som gjennomgår en utvikling og blir sosialist. Etter to år i denne posisjonen sluttet han for så igjen å starte praksis som sakfører i Kristiansand.

Tidligere har vi sett glimt fra hans engasjement for folkeskolen, og fra 1917 og i flere år framover var han medlem av skolestyret i Kristiansand, hvorav seks år som formann.

Dette er også sammenfallende med at han ble byens kinodirektør; tross Fædrelandsvennens påstand om at overrettssakføreren var som en ulv i fåreklær, med sin bakgrunn som «en fremtredende mann i sosialistenes mest radikale fløy». Imidlertid gikk det med Wollnick, som med flere fremtredende menn innen Arbeiderpartiet, da debatten om Moskva-tesene toppet seg i 1920-åra, meldte han seg ut av DNA.

Politifullmektig Wollnick - i kjent positur i Kristiansand.
Foto: Ukjent - Skannet fra boka Kristiansands historie : 1914-1945.

I 1919 ble han politifullmektig i Kristiansand, men alt tyder på at han ikke tiltrådte i den stillingen før 21. juli 1921, idet han satt på Stortinget som Arbeiderpartiets representant fra valgkretsen «Baneheien» fra 1919 til 1921. Her var han formann i Stortingets interparlamentariske gruppe, og møtte som delegat ved de interparlamentariske møter i Stockholm i 1919 og i Kristiania i 1920. Han var også medlem av utenrikskommisjonen av 1920.

På et tidspunkt skal han også ha blitt konstituert som politimester, noe avisa Tidens Tegn fant særs ubehagelig, for - «(…) om ikke Wollnick er bolsjevik, står han med det ene ben i deres leir som vil omstyrte samfunnet».

I perioden 1919-1925 var han medlem av Kristiansand bystyre. Uten at vi vet hvilken valgliste han hadde stått på, er det vel ikke så reint galt å anta at det var Arbeiderpartiet. Det er også godtgjort at han hadde mange kommunale verv.

2. august 1929 ble han utnevnt til byskriver i Kristiansand, og dette ble hans stilling fram til hans død i 1936. Wollnick deltok ellers med alle sanser åpne for byens utvikling, og allerede i 1934, under debattene mellom Kristiansand og Arendal om hvem som skulle få Sørlandets flyplass, fremmet han forslag om å legge flyplassen i Tveit.

Riksmålsforbundet fikk også nyte godt av Wollnicks arbeidskraft. Han satt som formann i Riksmålsforeningen i Kristiansand og var medlem av Riksmålsforbundets sentralstyre i tre år.

Teatralsk i 1934

Da Einar Rose gjestet Kristiansand med sin Scala-revy seinhøstes 1934 framførte Ingeborg Bergit «Botten» Soot en av sine tidstypiske og politisk orienterte viser – om hakekorset. Den ble for sterk for Wollnick som nok ikke så det som scenografi og tekst ville tegne av en bevegelse som allerede var på god vei til å bli skikkelig farlig.

For, som sagt; Wollnick hadde en annen oppfatning. Etter en tid avbrøt han henne med dette utbruddet: «Hold kjeft! Vekk fra scenen! Løgn! Vekk med løgnersken!». Etter at både jubel og pipekonsert var avtatt noe fortsetter han: «Jeg er byskriver i Kristiansand og hun skal vekk fra scenen». Politiet ankom så og forsøkte å snakke fornuft med Wollnick, men han ville fram og kaste den formastelige revyartisten ut – av scenen og Kristiansand, kunne det late til. Da ankom politimesteren som ba Wollnick om å forsvinne. Da Einar Rose trådte fram, smilende i sin morgenkåpe, blir også han bedt om å holde munn. Etter at Wollnick mer eller mindre var geleidet ut fikk Rose fortsette. Han orienterer blant annet om teaterregler som kan gi økonomisk ansvar til den som avbryter/hindrer forestillinger, hvorpå fr. Soot sang et vers til og ble lønnet med stormende bifall.

Etter denne famøse forestillingen ble Wollnick spurt av Aftenposten om hvorfor han demonstrerte. «Mitt hjerte og min tanke opprørtes», svarte han, og la til at «Det tyske folk er mindre vernet om dagen, og jeg vil i allfall gjøre mitt til å verne det». Wollnick forteller også at han selv forlot salen – etter først å ha blitt sterkt oppfordret av politimesteren. Han holdt seg fast i benkeraden, men fant seinere at han hadde sett og hørt nok; «(…)og så gikk jeg».

Einar Rose var klok nok til ikke å anlegge sak mot Wollnick, selv uttrykte han det slik: «(…)Han har nok vært borte i alle de partier som finnes, og nå var han nazist (…)Jeg hørte i natt at man tenker på en aksjon for å få fjernet ham fra sin stilling, men vi får da håpe at han ikke mister plassen sin».

Lokalhistoriker

I sine siste år var Wollnick levende opptatt av Kristiansands historie, og i 1935 var han redaktør for verket Kristiansand i fortid og nutid.

I en ellers megetsigende nekrolog i Fædrelandsvennen 27. mars 1936 skriver signaturen E. S. blant annet: «Og han hadde humør som få. Var det noe som tynget, så var det alltid forfriskende å få snakke med Wollnick. Da fikk man gjerne et muntert slag på ryggen, og kan hende svinget han stokken sin høit og sa – Men er du gal da mann – ser du ikke solen skinner».

Kilder

Eksterne lenker

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Christian_Hansen_Wollnick&oldid=1784506»