Leif Jørgensen (1887–1947)
.jpeg)
Leif Jørgensen var født 1. september 1887 i Medkila, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune. Medkila er omtrent 4 km sør om Harstad. Han var tredje barn av Nilsine Bendikte Hartvigsdatter fra Kasfjord og Jørgen Tobias Hansen fra Medkila. Han ble døpt Torleif men gjorde seg kjent under navnet Leif, og ble særs godt kjent som forhandler for NEMAK, som seinere ble til Shell Norge. Hans store interesse for båter av alle slags, ledet ham og inn i en smått rederaktig virksomhet, både med mindre frakteskuter og sildeføringsfartøy.
Oppvekst
I Medkila begynte han tidlig å gå sin far til hånde på trelastlageret, og som 17-åring ble han med på råsegl-jekta til Namsos og omkringliggende distrikter for å hente materialer til trelastforretningen. I 1906 tok han handelsskoleeksamen ved Alfred Hojems Handelsskoles Harstadfilial.
Da Hinstein ungdomslag skulle til Sjøvegan kunne medlemmene melde seg for Leif Jørgensen. Haalogaland 9. juli 1912.
Jørgen Hansen annonserte enda for trelast i 1914. Året etter overtok sønnen Leif og drev forretningen alene. Haalogaland 06. juni 1914.
I 1912 finner vi ham som styremedlem i ungdomslaget «Hinstein», hvor han blant annet skal ha vært en av drivkreftene med å få i stand og tatt i bruk ungdomslagets hytte i Vestheia.
I 1915/16 fikk han bygd frakteskuta «Leth» på fjæra i Medkila. Den ble etter all sannsynlighet bygd av brødrene Johan og Mareli Antoni Markussen, som under Harstadutstillingen 1911 fikk bronsemedalje for en båt de hadde utstilt der. I 1915 giftet Leif seg med nabojenta Ingeborg Elise, datter av Maren Marie Eliassen og Andreas Marelius Olsen som bodde på på Osneset, et lite stykke sør om der Leifs bror Hartvik L. Jørgensen seinere fortsatte med dagligvarehandelen. Nå er en av KIWI-kjedens grønne butikker plassert der far og sønn hadde drevet med trelast til i 1909 da Leif overtok og drev alene fram til i 1916.
NEMAK
Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab; NEMAK ble stiftet i Kristiania i 1912. Det var et datterselskap til Royal Dutch - Shell-group som var stiftet i 1907. I Norge startet de med å levere lampeolje med hest og kjerre før det overtok tankanlegget til det amerikanske Indian Refining Company på Nesodden utenfor Oslo. Det ble utvidet, først med kystdepoter og seinere stasjoner langs hele kysten. Den norske fiskeflåtens satsing på petroleumsmotoren åpnet et marked og NEMAK utvidet raskt og ble særlig synlige i Nord-Norge. Allerede i 1913 sto anlegget i Svolvær klart. Herfra spredte de anlegg i Lofoten, til Vesterålen, Senja, Nord-Troms, Finnmark og Helgeland. På Gangsås på Hinnøya, som enda var Trondenes herred, fikk selskapet kontakt og avtale med båtbygger Hans M. Jensen i 1914. Da Leif og Ingeborg flyttet fra Medkila til Gangsås i 1916, overtok han som selskapets kommisjonær.
Vi kjenner ikke omstendighetene rundt, men 15. juni 1916 ble kontrakten undertegnet mellom Leif Jørgensen og NEMAK sitt avdelingskontor i Svolvær. Kontrakten forteller at det fortsatt var båtbygger Jensen som leide ut arealet som tank og skur sto på til NEMAK. Som kommisjonær fikk Leif 10 % av den til enhver tid gjeldende pris for oljen han solgte, til gjengjeldt måtte Leif stille en garanti på 4000 kroner som sikkerhet for at han overholdt sine kontraktsforpliktelser overfor NEMAK. Her gikk det klart fram at han ikke hadde lov til å selge produkter fra andre enn NEMAK. Anlegget som båtbygger Jensen hadde fått i drift fra oktober 1914 besto av en liggende oljetank med rør til «oljehuset» med to like vektregulerte oljekar som med slange førte bunkers til fartøyer ved eiendommens kai. Virksomheten utviklet seg sterkt og spesielt innen fiskeflåten fikk Leif en svært stor kundekrets.
Litt politikk
Blant de 11 listene som ble godkjent til kommunevalget i Trondenes i 1919, finner vi disponent Leif Jørgensen som nr. 15 og 16 på lista som bar navnet «Mellom-bygdens valgliste» der alle 18 var kumulert og hadde dyrlege Kr. Dahler, Seljestad på første- og andreplass. Men noen politiker ble Leif Jørgensen aldri. Til det hadde han nok alt for mange andre jern i ilden. Men da det første kommunevalget i Sandtorg kommune ble gjennomført i 1926 ble Jørgensen 4 suppleant i styret for kredssykekassen. Ut over dette har vi og funnet at han ble fjerde varamann for den borgerlige liste «Seljestad - Kilbotn» ved kommunevalget i 1937.
Selvstendig
18. juli 1916 kjøpte Leif og svigerfar Andreas Olsen en ideell halvpart hver av slipanlegget/båtbyggeriet med fjøs, bolighus og tilliggende herligheter av Hans Martin Jensen, som hadde bygslet grunn av Kristian Ellefsen på nedre Gangsås en gang mellom 1903 og 1907. Andreas var nok mer av en «nothund» enn forretningsmann og i 1922 solgte han sin halvpart av eiendommen på gårdsnr. 56 br.nr. 13, kalt «Urvold» under Gangsås, til svigersønnen Leif Jørgensen for 17.000 kroner. Olsen var en godt holden fiskarbonde, med gårdsbruk, båt, redskaper, kai og stort sjøhus i Medkila. Nå var Leif blitt eneeier av to slipper, winch-hus, verkstedbygning med smie, lagerhus, kai og bolighus med fjøs. Den sterkt båtinteresserte sønn av en bonde og trelasthandler ble etterhvert småbruker med båtslipp og egne fartøy som solgte drivstoff til fiske- og fraktebåter fra det første tankanlegget på «Gangsås nedre». Han var blitt selvstendig næringsdrivende og pappa til fem: Maren (1917), Ninna (1918), Oddny (1919), Liv (1920) og Hjørdis (1922). Samme året; 1922 solgte han hele eiendommen til NEMAK og gikk da fra å være kommisjonær til å bli ansatt som bestyrer på tankanlegget. I sin tjeneste i Harstad for Shell med hovedkontor i Svolvær, erfarte han nok at telefonforbindelsen i landsdelen var dårlig og upålitelig. Dette opptok han og for å gjøre en jobb i denne forbindelsen, finner vi han i 1919 som aksjonær og styremedlem i Harstad Telefoncompagni.
Fartøyene
Gjennom årene var Leif eier av flere fartøy, og M/K «Leth» var det første, i 1916. Hun var bygd for og drev i hovedsak befraktning av sild og fisk samt noe gods inn i fjordene. Den egnet seg godt til å gå inn til små-samfunn med små kaier og lav vannstand. Ut på 1920-tallet kom stadig flere slike ca. 60-fots-båter som gjerne ble driftet av litt større rederier. Inn i 1920-åra falt bunnen ut av fraktmarkedet for «Leth» og dens likeartede. Men Leif var ikke rådløs. I likhet med flere andre eiere av mindre fartøyer oppdaget han at det på grunn av dårlige veiforbindelser ble et marked for utleie av båt til «agenter» av forskjellig slag. Slik ble Leth, etter en omfattende ombygging, til en komfortabel og etterspurt «reisende-båt» i landsdelen.
Flere av båtene han skaffet seg var snurpere med talende, om ikke akkurat klingende navn, som den 33 tonn store «Albin». Albin var utstyrt med en 30 hesters Wichmann, som siste året den var eid av Jørgensen (1923/-24) ble passet av Harald Mikalsen (1899-1990) fra Medkila. M/K «Mercur» ble også ervervet på 1920-tallet. Mercur var bygd som seilkutter i Netlandsviken i 1908, ble ombygd til M/K i 1915. I 1918 ble hun overtatt av Hartvik Nilsen på Renså i det som da var ei bygd i Ibestad kommune. Leif Jørgensen eide fartøyet til den forliste 10. januar 1931 på vei fra Repparfjord til Tromsø med ca. 350 mål sild i rommet. Hele mannskapet berget seg heldigvis.
Frakteskuta «Aarvak» ble benyttet også som hjelpefartøy «på silda» når snurpenota var så full at lasterommet på snurperen ikke strakk til. Detm foreligger ikke opplysninger om dette fartøyet. I 1923 kjøpte han hardangerjagta «Laura III», som gikk i ren fraktefart med en 25-hesters Bolinder-motor, og med registreringsnummeren T-62-ST. Laura med skipper Elias Eilertsen fra Medkila, var ofte på "langfart" til Trøndelag etter trelast. Etter 1948 var hun driftet med en skipper fra Ørnes og var da utleid til fiskekjøpere under Lofotfisket. Mannskapet flekket fisken som så ble saltet i rommet.
Laura var i familiens eie til et godt stykke ut på 1950-tallet. I august 1933 var hun på tur fra Bangsund til Harstad med trelast. Utenfor Vikholmen i Steigen la hun seg over i stormen slik at en del av lasten gikk på sjøen. Hun gikk seg opp på et skjær og Leif Jørgensen leide inn M/K «Hagangutten» (T-11-H) tilhørende Ole M. Nilsen i Harstad for å ta noe av dekkslasten til Harstad. Til alt hell kom Tromsø-skuta «Havørnen» på nordtur og tok skip og last på slep til Harstad hvor den ble losset hos oppdragsgiverne Seljestad Trelastlager og Bjørhovdes Trelastforretning. Da Laura ble solgt til Tromsø hadde den gjennom sitt lange livsløp fra den ble bygd i Arendal i 1850 gjennomgått ikke mindre enn fem ombygginger. Etter noen år i sandfrakt sprang hun lekk og gikk til bunns i Rystraumen med full last-
Notbruk
Svigerfar Andreas Olsen var en dreven «notmann» med bruk, brygge/sjøhus og båter i Medkila. Vi har sett at han og Leif overtok skipsbyggeriet med alt tilhørende på g.nr. 56 br.nr. 13 på Gangsås nedre. Siden det var to slipper, smie og verksted tilknyttet eiendommen, var kan hende akkurat dette en medvirkende årsak til kjøpet for Andreas som notmann og Leif med sin dedikerte båt-interesse. Etter en tid gikk det gjetord om Leif som mekanisk hendt og interessert og især som dugende smed. Som lokal distributør for det gryende Shell-anlegget på Gangsås var han nok forhindret fra selv å være utøvende på sjøen, men verken det at han var disponent enn si reder og utgreier var til hinder for at han ble medeier og etter hvert eneeier av notbruket som i sin tid gikk under betegnelsen Bjarkø Notbruk. De første spor av denne virksomheten finner vi på 1920-tallet da han inngikk i et not-sameie med svigerfar Andreas Olsen, Andreas Arnesen og Karlot Mikalsen. Både Olsen og Arnesen solgte sin part til Leif Jørgensen i 1937 og i oktober 1940 overdro også Karlot Mikalsen sin part til Leif, som dermed ble eneeier av Bjarkøy Nye Notbruk. Sommeren 1940 forsikret Leif Jørgensen stor-not, mellom-not, låsnot og orkas-not med 15 kogger, dregger, diverse tauverk, liner, hampetau og not-spill for 9350 kroner i Norges Brannkasse.
Sildefisket var ikke spesielt godt inn i det 20. århundre. Men det var penger å tjene for den som hadde kapital til å skaffe fornøden utrustning. Det var da heller ingen stor nød å spore blant innovative og foretaksomme investorer. Senjaværingen Leonhard Nilsen var en av den gamle skole, som hadde gjort det bra allerede i de første silde-år på 1870/80-tallet i Sør-Troms. På et tidspunkt skal han ha vært partner i 14 notbruk. Leifs svigerfar Andreas Olsen var noen år yngre enn Leonhard og de to virker å ha hatt en del sams interesser. Det sees heller ikke bort fra at Leonhards sønn Bertheus J. derfor kan ha sett på Leif som en slags assosiert medarbeider. Sjøflyet «Mercur» (N-35) fra selskapet Harstad Lufttrafikk var ofte å se i vika ved det tidligere båtbyggeriet til Hans M. Jensen.
Dette flyet, en DeHavilland Moth type DH60M «Metal Moth» ble anskaffet og døpt «Mercur» i 1929 og ble merket med kjenntegnet N-35. Harstad Lufttrafik A/S ble stiftet i 1929, etter initiativ fra Bertheus J. Nilsen med hovedformål å lette arbeidet med å finne sild i fjorder og sund i nordre Nordland og Sør-Troms. Gunnar Wicklund-Hansen ble ansatt som flyger, og på selskapets generalforsamling 7. april 1930 ble Leif Jørgensen varamann til styret i selskapet som besto av disponent Frederiksen på sildoljefabrikken Mercur, Mikal Nilsen, Foldvik i Gratangen og Halvdan Tovik. Flyet totalhavarerte imidlertid allerede den 21. eller 22. juni samme året. Det falt ned fra 20-30 meters høyde ved Stamsund. Piloten kom fra uhellet uten skader.
Denne beskjedne luftfartshistorien fant Leif grunn til å ta vare på, og under takbjelkene i det trelastlageret han i sin ungdom hadde driftet i Medkila. samlet han det som var igjen av vinger og flykropp fra seilduksflyet N 35. Tidlig på 1950-tallet brant dessverre dette gamle «lagerhuset» og restene av dette «pilot-flyet» og Harstad Lufttrafik AS gikk dermed tapt.
Vekst
Anlegget på Gangsås fikk etter hvert nye produkter å selge. Når NEMAK utvidet sitt varespekter kom dette også Leif Jørgensen til gode. En tid måtte han ta inn produkter fra andre leverandører, men så snart NEMAK begynte å importere smøreoljer og annet måtte forhandleren på Gangsås bytte ut de andres produkter i henhold til kontrakten han hadde inngått. NEMAK på Gangsås ble et begrep ganske især blant fiskere med større og mindre båter. Både gjennom sin mekaniske innsikt samt handlaget med essa og ambolten, ga ham et godt ord og stadig utvidet kunde- og omgangskrets. Hans væremåte ga seg også utslag i servise-innstillingen. NEMAK på Gangsås gjorde det rimelig godt, så godt at det ble nødvendig å sjalte ut noen av foretakene han involverte seg i. Slik ble han en stadig bedre mann for NEMAK, som i 1939/-40 endret navn til A/S Norske Shell.
Okkupasjonen
Etter at kampene på Narvik-fronten tok slutt ved at britene besluttet å trekke styrkene tilbake til fordel for hva man anså å være av større strategisk viktighet i sentral-europa, kom også okkupasjonsstyrkene til Sandtorg, Trondenes og Harstad. 13. juni 1940 var de første tyske soldatene på plass blant annet for å bygge ut «forsvaret av Harstad». Først og fremst gjaldt det nok å bygge festning på Trondenes, men større og mindre anlegg av forskjellig slag ble okkupert på mange steder i regionen. Blant annet anså man det viktig å verne om Shell sitt anlegg på Gangsås. Som en del av denne sikringen ble det lagt personellminefelt rundt anlegget. Lenger ute på Gangsås okkuperte tyskerne «brakka» som sildoljefabrikken Mercur hadde bygget for en del av sine arbeidsfolk. Her ble en vaktstyrke på 50-60 mann forlagt for å bemanne tre bevepnede doble vaktposter på vei-strekningen sør for Shell til og med Holst-anlegget på ytre Gangsås. De hadde også kontrollen med russefangene fra leiren i «Sangerhuset» ved gamle Kanebogen skole mens de arbeidet med ny og bedre adkomst til «Tankstelle Gangsås» som de sa. Stein til formålet ble hentet fra fjellrommet som organisasjon Todt tok ut i berget like sør for tankanlegget.
Vepnede soldater ble umiddelbart satt til å vokte over tanker, pumper og øvrige installasjoner som Leif Jørgensen hadde ansvaret for. I tillegg ble etterhvert to underoffiserer plassert med full kontortid for nærmere kontroll med flyten av de rasjonerte oljeproduktene. Skilderhuset til vaktpostene på anlegget sto kun 10 meter fra inngangen til bolighuset. I tillegg ble etter hvert to underoffiserer plassert med full kontortid for nærmere kontroll med flyten av de rasjonerte oljeproduktene. Dette vaktholdet fortsatte gjennom hele okkupasjonstida og naturlig nok ikke uten enkelte alvorlige episoder. Det ble svært slitsomt i lengden, men heller ikke uten pussige og smått morsomme episoder. I løpet av åra ble de yngre soldatene sendt til fronten og vaktstyrken på Gangsås ble eldre menn. Mot slutten var de fleste faktisk i 70-årsalderen. En av disse veteranene snakket til Leif fordi han lurte på hvor det var blitt av notbåtene som til vanlig lå dratt opp på slippen. Jo, de var hentet av notmannskapet som drev sildefiske langt av gårde. Katastrofe; de noe tilårskomne vaktene hadde oppbevart sitt ulovlig ervervede brennevinslager i framskotten på en av båtene! Den ekstraordinære lasta kom nok til stor og velfortjent glede for de gode sildefiskere!
Det gikk heller ikke lenge før reisendebåten «Leth» ble beslaglagt til formål for vernemakten. I kontrakten ble alt behørig registrert; bestikk, ostehøvel, kjeler, tallerkener, sengetøy og de mer driftsbetonte artikler som sjakler, wire, tauverk, oljepøser, kanner, verktøy og desslike. Så ble da heller ikke døgnprisen uteglemt før kontrakten ble undertegnet av den tyske havnekapteinen i Harstad. Da båten ble levert tilbake en tid før tyskerne kapitulerte, ble samme prosedyre gjentatt; alt ble talt opp og skadete artikler erstattet.
.
Likevel, mens all denne uroen og vanskelige situasjonen vedvarte, fant Leif å ville engasjere seg i et nytt prosjekt; Det involverte nemlig båten M/F «Tjeldsundfergen I» som hadde gjort tjeneste som ferge over Tjeldsundet fra 1930 mellom Lilleng og Steinsland inntil nyferga «Tjeldsundfergen II» i 1938 ble overlevert Harstad Oplands Ferjeselskap A/S fra Gravdal Skibsbyggeri & Trelastforretning, Sunde i Sunnhordland. «Tjeldsundfergen I» var identisk med M/S «Prillarguri», som skal ha vært bygd på det som da het Harstad Mekaniske Verksted, seinere kjent som Kaarbøverkstedet. I 1930 ble fergen solgt fra Johan Olsen (Jon-Olsa), Harstadhamn som hadde driftet den som fløttmannsbåt mellom byen og Gangsås før det ble laget skikkelig veg utover på nedre Gangsås. Bilforhandler Edvin Thorbergsen betalte 3100 kroner for den og stilte seg i spissen for selskapet A/S Tjeldsundfergen, som senere skiftet navn til Harstad Oplands Fergeselskap A/S, der Thorbergsen ble styreformann.
28. april 1943 møttes Leif Jørgensen, Kristian Bendiksen og Edvin Thorbergsen på advokat Jacob Ivar Olsen Kind bedre kjent som Jac. Ivar Kinds kontor i Harstad med det for øye å stifte et selskap med formål å drifte motorferga «Prillarguri» i «fraktfart, evt. annet erverv». Prillarguri ble kjøpt fra Harstad Opplands Fergeselskap av Bendiksen for 5000 kroner og han ble satt til å forestå selskapets drift. Thorbergsen og Jørgensen skjøt inn 2000 kroner hver til erverv og drift. Båten hadde nok ligget uvirksom en stund, kanskje helt fra 1938, da den ble erstattet av «Tjeldsundfergen II». Det ble slippsetting på Bach-verkstedet i Harstadhamn hvor bunnen ble skrapet, drevet og smurt. Kobling og regulator ble reparert, motoren rengjort, samt at skrog og overbygg ble pusset opp. 17. juni ble fartøyet flyttet til Gangsås og lagt til ankers med akterfortøyning til land. Allerede 29. juni ble «Gangsås II», som hun nå var døpt, chartret av K.M.D. for 60 kroner per døgn. Skipper Kristoffer Hansen fungerer fram til 31. juli. Fra 5. august ble Magnulf Mikalsen ansatt og ny kontrakt blir inngått med samme K.M.D., men nå til en pris av 90 kroner døgnet og hyra til kaptein og mannskap blir økt med 2 kroner per dag. Midt i november gikk skuta inn i Gangsåsbotn for å bryte is. Det endte med hull i baugen som gjorde henne synkeferdig. Mathiassen mek. starta på oppdraget med å skifte fire planker, men overlot sluttarbeidene til Bach-verkstedet i Harstadhamn. Tyskerne sa opp kontrakten. Nå ble det bygd skott og lugar ombord før hun igjen ble lagt i bøyene ved Shells anlegg på Gangsås. Likevel ble det et overskudd på over 4000 kroner for den tida Gangsås II hadde vært i drift i 1943. Fra 12. januar 1944 ser vi at hun igjen er chartret, nå til en pris av 103 kroner døgnet. Overskuddet det året ble på gode 7700 kroner. I 1945 finner vi at det kun var utgifter; en del vedlikehold og skatt til kommune og stat, med unntak av salgssummen for båten som man oppnådde 1100 kroner for, slik at hver av partshaverne fikk 142 kroner utbetalt.
Familien
Vi har sett at familien Jørgensen økte fra to i 1915 til sju i 1922. Men Leif og Ingeborg økte familien med fem til: I 1924 kom Astrid, så ble det Hannas tur i 1925, deretter kom Anne i 1929, Torleif i 1932 og endelig Inger i 1933. Ekteparet fikk altså 10 barn og etterhvert ble det 18 barnebarn. Leif Jørgensen døde brått og uventet i 1947 og mor Ingeborg ble da sittende igjen alene med ansvaret for å få avhendet båter og notbruk mm. samt sørge for nytt husly til seg og barna som enda bodde heime i Shells tjenestebolig. Shell måtte selvsagt sørge for å få en ny bestyrer til anlegget, men familien fikk velvillig ett år til å områ seg på og bygge ny bolig i Medkila. Der hadde Leif, til alt hell, laget grunnmuren ferdig med tanke på en aktiv pensjonisttid i bygda der han vaks opp. Høsten 1948 sto ny bolig klar og familien, uten Leif, sa takk for gode og travle år på Gangsås. Seinere ble tankanlegget Shell på Urvold avviklet og flyttet til ytre Gangsås.
Kilder
- https://draugen.industriminne.no/nb/2018/03/19/shell-i-norge/
- Art & Copy reklamebyrå: A/S Norske Shell, Oslo 1992.
- http://www.fjordfaehren.de/no/fjord.htm (Fjordferger i Norge).
- Sør-Troms museum /fotosamlingen – om sjøflyet «Mercur».
- «Tjeldsundbrua nærmer seg fullføring» i Nordlys 11. juli 1967.
- Hall-Hofsø, Bjørn: «Fløtmannen synger nå sin svanesang» i Nordlys 16. august 1967.
- Pedersen, Kåre: «Den gamle ønsker brua velkommen» i Nordlys 21. oktober 1967.
- Reppen, Gunnar: «Tjeldsundbrua – porten til øyriket» i Harstad Tidende 20. oktober 2017.
- Diverse dokumenter utlånt av Torleif Jørgensen.