Romerike

Sideversjon per 6. jul. 2022 kl. 18:43 av PaulVIF (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)

Romerike (historisk Raumarike) er et landskap i Viken fylke (tidligere Akershus) på Østlandet som pr. 2020 regnes for å omfatte følgende kommuner, fordelt på Øvre Romerike (Nannestad, Hurdal, Eidsvoll, Ullensaker, Gjerdrum, Nes) og Nedre Romerike (Rælingen, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Aurskog-Høland). I tillegg har man tradisjonelt [??] regnet med Nord- og Sør-Odal og de nordre delene (Flateby og Kirkebygda) av Enebakk kommune, men sistnevnte inngår i dag administrativt i sin helhet i nabodistriktet Follo. Romerike har til sammen 273 712 innbyggere ved utgangen av 3. kvartal 2013.[1] og 3 805 kvadratkilometer. Lillestrøm er senter for Nedre Romerike, mens Jessheim har tilsvarende funksjon på Øvre Romerike.

Ullensaker kirke (Arnstein Arneberg, 1958), kalles gjerne Romeriksdomen.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Marine avsetninger dominerer den relativt flate geografien til dette rike jordbruksområdet. Viktigste vannvei er Glomma, som på Nedre Romerike renner ut i Øyeren. Viktigste bi-elver er Vorma, Rømua og Nitelva. Annen viktig elv er Leira med bi-elven Gjermåa.

Det historiske Romerike

Raumaríki før rikssamlingen

Navnet Raumaríki, regnes for å være avledet av folkenavnet raumr, 'de som bor ved Raumelfr'. Kjernen i navnet er det av språkforskerne rekonstruere raumr i betydningen sterk lyd, 'larm, dunder'. Beslektet med ordet straum skal det bety dundrende strøm eller foss. Raumelfr var det gammelnorske navnet på det nedre løpet av Glomma i det minste opp til utløpet av Vorma, og regnes for å komme enten av et eldre Raumaelfr, flertall av raumr 'den fossrike elva' eller av et eldre usammensatt elvenavn Raum 'den fossende elva'.[2] Det eldste kjente skriftlige belegget for romerikingene er Jordanes goterhistorie fra år 551, som omtaler raumaricii blandt Skandinavias 28 stammer.

Andreas Holmsen har hevdet at navnebruken viser at det må ha vært en form for samhørighet mellom raumene før området ble et "rike". Ut fra stedsnavn har han rekonstruert tre sammenslutninger av bygder med sentrum omkring henholdsvis Ullinshov i dagens Ullensaker kommune, Ullinshov på neset mellom Glomma og Vorma i dagens Nes kommune og omkring nordenden av Øyeren som sammen utgjorde det gamle Raumaríki. Bygdeborgene i området forklarer han som tilfluktssteder under de urolige folkevandringstidene. De tre -borg-gårdene, Ålborg ved eidet i Eidsvoll og Haneborg i henholdsvis Lørenskog i sørvest og Aurskog i sør, regner han med Asgaut Steinnes som grensebefestninger for riket. Også Bårhaug henholdsvis i Nes ved veien østfra Odal og Solør og i Nannestad ved skogsveien nordfra Hadeland, tolker han som riksborger - ikke til forsvar av de enkelte bygdene men til riket som helhet. Sammen peker de mot et område med en grad av militær samordning som peker mot en konge og inn mot Raknehaugen i hjertet av Raumeriket.[3]

Historikeren Knut Dørum regner med at Romerike så sent som ved Harald Hardrådes militære ekspedisjon i 1060-årene i lang tid hadde vært et selvstyrt område som ikke ville underordne seg et overregionalt herredømme.[4]

Vikingtidens Raumarike omfattet angivelig [??] dagens Romerike, Odalen og Solør.

Raumafylke - en gammel kirkelig inndeling

Utdypende artikkel: Raumafylke

Fylke var en vestnorsk rettslig administrativ inndeling som på Østlandet kom i kortlivet bruk særlig som kirkelig inndeling senest på slutten av 1200-tallet. Teorien, som har vunnet bred tilslutning, er lansert av Gustav Indrebø og imøtegikk en eldre teori som gikk på at fylkesinndelingen hadde dype røtter i hele landet.[5] Vårt område ble del av Oslo bispedømme da det ble etablert kort til før 1100, og det kan ikke utelukkes at fylkesinndelingen var innført her allerede da, i så fall antakelig med fylkeskirke på Eidsvoll. På sikrere grunn står vi når vi senere regner en videre oppdeling med tre hovedkirker, såkalte tridjungskirker, på Sørum, Ullinshov og Nes. En videre inndeling i sogn regnes først for å ha vært fullført en tid etter 1100, og både organiseringen i sogn og oppføringen av steinkirker kobles til innføringen av tienden på 1100-tallet.[6] Senere ser en inndeling i prostier ut til å ha overflødiggjort den gamle fylkesinndelingen, og da Raudeboka ble skrevet på slutten av 1300-tallet var det avløst av Romerike og Solør prostier.

Raumarikisysla

Inndelingen av landet i fast avgrensede sysler regnes vanligvis som fullført mot slutten av 1200-tallet, etter at sysselmannsombudet var blitt introdusert som landsomfattende institusjon i andre halvdel av 1100-tallet. Med Snorre tidfestes gjennomføringen gjerne til kong Sverres tid. Romerike omtales som eget syssel på 1300-tallet. Eget syssel var også Solør med deler av Østerdalen og Odalen. Navnet len opptrer nærmest som synonymt med sysle i lovgivningen fra Magnus Lagabøtes tid, men sysselnavnet forbindes i første rekke med sentraladministrasjonens og kongedømmets inndeling av landet i territorialenheter for økonomiske, militære og rettslige formål, mens lens-navnet gir forestillinger om områdets økonomiske betydning både for konge og lensinnehaver. Sysselinndelingen brytes opp utover seinmiddelalderen, med både oppsplitting av sysler og sammenslåing av flere sysler i større len, og i løpet av 1400-tallet taper syslene betydning som administrative områder for kongen og trer i skyggen for lensområdene.[7]

For Raumarikisysla sin del kjennetegnes "den føydale utglidningen" ved at det går inn i Akershus len. Som vi skal se, ble administrasjonsområdet videreført som fogderi. Gjennom perioden blir sysla som regel omtalt under navnet Raumarike.

Romerike prosti

Romerike fogderi

Det er Romerikes langvarige administrative funksjon som fogderi som i størst grad har påvirket vår tids forståelse av distriktets geografi. Fogderiet var i den tiden det ble holdt samlet, landets største administrasjonsområde målt etter folketall. Romerike var blant de første områdene som ble betegnet som er mer eller mindre fast fogderi. I tidligmoderne tid var Romerike inndelt i vekselvis ett til to fogderier: Øvre Romerikes fogderi bestående av Nannestad, Hurdal, Eidsvoll, Ullensaker, Gjerderum og Nes, og Nedre Romerikes fogderi bestående av Rælingen, Nittedal, Skedsmo, Lørenskog, Fet, Sørum og Aurskog-Høland, samt Enebakk (i Follo).

Administrative inndelinger

Næringsregioner (NHO):

  • Øvre Romerike: Nannestad, Hurdal, Eidsvoll, Ullensaker, Gjerdrum og Nes.
  • Nedre Romerike: Rælingen, Nittedal, Skedsmo, Lørenskog, Fet, Sørum og Aurskog-Høland.

Regionråd:

  • Øvre Romerike utvikling: Nannestad, Hurdal, Eidsvoll, Ullensaker, Gjerdrum og Nes.
  • Samarbeidsrådet Nedre Romerike: Rælingen, Nittedal, Skedsmo, Lørenskog, Fet, Sørum og Aurskog-Høland.

Rettsområder, alle under Eidsivating lagdømme:

Prostier, alle under Borg bispedømme i Den norske kirke:

Idrett

Kommunene som danner Romerike er også identisk med de som danner Akershus fotballkrets.

Romerike friidrettskrets eksisterte fram til 1989 og hadde et omfang identisk med romerikskommunene bortsett fra Nittedal, som tilhørte Oslo.

Referanser

  1. SSB besøkt 29. januar 2014.
  2. Vågslid 1961, s. 99.
  3. Holmsen 1961, s. 127-137.
  4. Dørum 1998, s. 78.
  5. KLNM, bd 5, s. 39
  6. Christie 1998, s. 122f.
  7. KLNM, bd. 17, s. 22f.

Litteratur

  • Håkon Christie "Kirkebygging på Romerike i middelalderen", i Middelalderen på Romerike, Romerike Historielags årbok XIX, 1998, s. 122-28.
  • Knut Dørum "Ryttergravene og rikssamlingen", i Middelalderen på Romerike, Romerike Historielags årbok XIX, 1998, s. 60-80.
  • Rolf Fladby, "Gerhard Schønings reise over Romerike 1775". Romerike Historielag Årbok IX 1975 side 14.
  • Andreas Holmsen, Eidsvoll bygds historie, bd 1, Oslo 1961.
  • Birger Kirkeby, "Kilder til Romerikes historie i middelalderen". Romerike Historielag Årbok XIX 1998 side 8.
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder (KLNM), 22 bind 1956-1978.
  • Dagfinn Skre, "Nye tanker om Romerikes jernalder", Romerike Historielag Årbok XIX 1998 side 51.
  • Eivind Vågslid, "Raumarike og andre namn på Raum-", Romerike Historielag, Årbok IV 1961, s. 98-107.

Se også