Raknehaugen

Raknehaugen i Ullensaker er Norges største gravhaug. Den er datert til folkevandringstida, det vil si perioden mellom 400 og 550 e.Kr. Den har blitt undersøkt flere ganger, og selv om funnene har vært viktige fra et arkeologisk ståsted, har det ikke blitt funnet noen gravgaver eller andre gjenstander som kan kaste mer lys over haugens historie. Det viktigste funnet var beinrester fra et menneske, noe som bekrefter at dette faktisk er en gravhaug.

Om haugen

Haugen ligger omkring 800 meter nordøst for Hovin kirke, og kort vei vest for Jessheim. Selve haugen har en diameter på 77 meter, og med grøftene har anlegget en diameter på 96 meter. Den totale høyden er på 19 meter, og den oppbygde haugen har en høyde på 15 meter. Den ligger ved gården Ljøgodt, er navn som kommer fra Ljóðgata. Dette viser til en veg med stor ferdsel, og man tror at denne vegen kan være like gammel som haugen. I så fall ble den altså anlagt ved en viktig ferdselsåre, godt synlig for folk som et tydelig bevis på at her lå en viktig person.

Navnet kommer fra et lokalt sagn om at den skal ha vært lagt over kong Rakne. Han skal ha blitt gravlagt med to hvite hester, og over grava skal det ha blitt lagt flere lag med tømmer.

Loranges undersøkelse

Anders Lund Lorange var i 1866 jusstudent og amatørarkeolog. Da han besøkte Raknehaugen dette året begynte han å tenke på å grave den ut, og i 1869 satte han i gang med det. Han la ei brei sjakt fra østsida, men rasfaren førte til at han måtte gi opp dette. Sommeren 1870 forsøkte han i stedet å drive inn en tunnel fra denne sjakten, inn i midten av haugen. Han fant et kompakt lag av tømmerstokker. Etter hvert måtte også dette forsøket oppgis. Han begynte derfra med et forsøk fra toppen av haugen, med en loddrett sjakt som ble støtte opp med tømmer for å hindre ras. Denne gangen nådde han bunnen, men han fant ikke noen grav.

Griegs undersøkelse

Sigurd Jebsen Grieg, arkeolog og senere museumsdirektør, ble den neste som undersøkte haugen. Sommeren 1939 stilte han med et stort arbeidslag. Arbeidsledigheten var høy, så han fikk med seg arbeidsledige på nødsarbeid. Harald Alfsen var teknisk leder for utgravinga. Grieg la to breie sjakter fra sørøst og sørvest, og mindre sjakter i nord og øst. Heller ikke denne gang ble det funnet noen grav. Man fant noen ildsteder, kullflekker og trespader. Han oppnådde derimot å finne ut mer om konstruksjonen av haugen.

De fant ut at haugen var lagt på et platå som var rundt seks meter høyt. Der var det lagt opp tre tømmerlag i kjegleform. Mellom disse lå tykke lag av leire, sand og jord. Grieg beregna at omkring 80 000 kubikkmeter fyllmasse gikk med i haugen, men dette ble senere nedjustert til omkring 26 000 kubikkmeter. I det øverste laget lå det omkring 25 000 stokker. Dette betyr at så mye som 1000 dekar skog ble hogd for å anlegge den. I og med at han ikke fant noen grav, mente Grieg at det var en kenotaf over en høvdig eller stormann, altså en minnehaug på et annet sted enn der denne personen var gravlagt. Andre mente den heller måtte ha vært en tinghaug eller høysetehaug.

Grieg var ikke ferdig med sine undersøkelser da krigen brøt ut i 1940. Blant tyske nazister var det mange som hadde en besettelse ved nordisk historie, og bare få dager etter invasjonen fikk Anton W. Brøgger besøk av to menn fra SS. Den ene var arkeologen Herbert Jankuhn fra Ahnenerbe, en nazistisk organisasjon som i hovedsak lette etter bevis for nazistenes teorier om den ariske rases overhøyhet. Jankuhn snakka norsk, var medlem av Norsk arkeologisk selskap og han kjente Brøgger fra en konferanse i Oslo noen år tidligere. Meldinga fra tyskerne var at undersøkelsene måtte fortsette.

Jankuhn og hans medarbeider reiste på befaring til Raknehaugen dagen etter møtet med Brøgger, og der lovet han at nødvendige midler skulle stilles til rådighet. Brøgger avslo; han ville ikke ta imot midler fra Ahnenerbe eller andre tyske kilder så lenge det pågikk kamper i Norge. Han kontakta Didrik Arup Seip, som var rektor ved Universitetet i Oslo, og som også var ansvarlig for Kirkedepartementets saksfelt i Administrasjonsrådet. Både Brøgger og Seip var redde for at tyskerne ville ta over. De løste problemet ved å sikre midler til å fortsette utgravinga, uten at Ahnenerbe fikk medvirke.

Selv om de klarte å sluttføre utgravinga sommeren 1940, fikk dette et etterspill. Etter at Brøgger noe senere holdt et foredrag i Norsk arkeologisk selskap med Jankuhn som en av tilhørerne, ble han ilagt taleforbud. Da tyskerne aksjonerte mot Universitetet i Oslo høsten 1941 ble både Brøgger og Grieg arrestert. Mens Grieg slapp ut nokså raskt, ble Brøgger sittende på Grini et års tid.

Skres undersøkelse

Dagfinn Skre fikk sommeren 1993 mulighet til å granske materialet fra Griegs undersøkelse og å åpne et mindre felt. Han gjenåpna en av Griegs mindre sjakter, nordvest i haugen. Han fastslo at det Grieg fant under platået var en del av den opprinnelige markoverflaten. En må frita Grieg noe for denne feilen, for det ser virkelig ut som om haugen ligger på et kunstig platå. Men det Skre forsto var at haugen ikke ligger på et kunstig platå, den ligger på det som er igjen av det opprinnelige nivået etter at store mengder masse var tatt ut fra området rundt den. Det er altså gravd ned rundt, og ikke fylt ut under haugen. I tillegg fikk han analysert materiale fra ildsteder og kokegroper med moderne metoder. Det ble da fastslått at en del av de brente beina stammer fra et menneske. Med det kunne man fastslå at det handler om en branngrav, altså en kremasjon. Dermed var teoriene om at det var en kenotaf, tinghaug eller høysetehaug avvist.

Man kunne også datere tømmeret i haugen med naturvitenskapelige metoder. Tømmeret ble ifølge karbondatering felt mellom 533 og 551 e.Kr. En dendrokronologisk undersøkelse viser at alt tømmeret ble felt i samme sesong. Den viser nemlig at 16 år før fellinga var det en dårlig vekstsesong. Dette spesielt dårlige vekståret er datert til 536, hvilket tilsier at haugen ble anlagt i 552. De to dateringer treffer hverandre ikke helt, men begge peker mot slutten av folkevandringstida. Det at alt ble felt på ett år betyr at man må ha hatt en stor arbeidsstyrke. Skre anslår at man med datidas arbeidsmetoder og redskaper må ha hatt mellom 450 og 600 mann. Sett i forhold til hvor få mennesker det bodde i området den gang, peker dette helt klart i retning av at det var en svært mektig person som ble lagt i haugen.

Litteratur og kilder

• Raknehaugen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Raknehaugen på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no.