Christian I
Christian I (født 1426, død 21. mai 1481) var konge av Danmark (1448 til sin død), Norge (1450 til sin død) og Sverige (1457–1464). Han var den første oldenburger som kom på den danske tronen.
| Christian I | |
|---|---|
| |
| Christian Is store segl | |
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Danmark, Norge og Sverige |
| Regjeringstid: | Danmark:1448–1481 Norge: 1450–1481 Sverige: 1457–1464 |
| Valgspråk: | Dyden viser vei |
| Fødselsdato: | 1426 |
| Bortgang: | 21. mai 1481 |
| Dødssted: | København |
| Foreldre: | Didrik av Oldenburg |
| Ektefelle(r): | Dorothea av Brandenburg |
| Barn: | Hans Frederik Margrete |
kristoffer av Bayern døde uten arvinger i 1448. Danmarks riksråd tilbød hertug Adolf VIII av Sønderjylland tronen, men innen dette kunne bli avklart kom man fram til at hans fetter grev Christian av Oldenburg var en bedre kandidat. I Danmark kunne Christian bestige tronen 1. september 1448, ni måneder etter Kristoffers død. Han ble hyllet på Viborg landsting 28. september samme år, og i 1449 ble han kronet i Vor Frue kirke i København. I Sverige ble Karl Knutsson Bonde valgt til konge, og Kalmarunionen brøt dermed midlertidig sammen. I Norge var det motstand mot valget, men etter å ha undertegnet en håndfestning utformet av Norges riksråd kunne han få makten også i Norge. Håndfestningen slo fast at ingen utlending kunne få len eller opptas i riksrådet, og at viktige beslutninger skulle behandles av riksrådet. Norge ble formelt et valgkongedømme, med riksrådet som valgorgan.
I 1449 styrket Christian sin posisjon da han giftet seg med Kristoffer av Bayerns enke, Dorothea av Brandenburg. Samme år vokste problemene i Norge igjen, da Aslak Bolt kronet Karl Knutsson som konge av Norge til tross for riksrådets avgjørelse. Vanskene ble løst på Halmstadmøtet i 1450, der man ble enige om at Christian skulle bli Norges konge mot at han anerkjente Karl som Sveriges konge. 2. august 1450 ble Christian kronet i Nidarosdomen. Etter kroningen inngått de to riksrådene en avtale, Bergens recess, som slo fast at de to rikene for alltid skulle være forent under en konge.
Karl Knutsson hadde mistet Norge, og begynte i stedet å føre krig mot Danmark ved å angripe Skåne i 1452. Krigen varte i fem år, og endte med at Karl ble avsatt og flyktet til Danzig. Christian ble i 1457 kronet til Sveriges konge i Uppsala. Hans sønn Hans ble året etter anerkjent som tronfølger i alle tre riker.
I 1453 falt Konstantinopel, og Christian avla løfte om å dra på korstog. Dette fikk han ikke gjennomført, men han sendte utsendinger til riksdagen i Regensburg i 1471 hvor et angrep på tyrkerne ble planlagt. Christian skulle lede en stor hær gjennom Russland til Jerusalem. Han kjente til en åpenbaring Birgitta av Vadstena hadde hatt, som sa at Jerusalem skulle befri av en keiser som het Fredrik og tallet tre, og en av konge som het Kristoffer. Det var riktignok Friedrich IV som var tysk-romersk keiser, men Kristoffer var et av Christians mellomnavn så han mente at det var ham åpenbaringen viste til. Avreise for korstoget skulle være 24. april 1472. Men svenskene stakk kjepper i hjulene for Christian. I slaget ved Brunkeberg 10. oktober 1471 led han nederlag, og så at det ikke var mulig for ham å forlate riket i flere år. Prosjektet ble forsøkt gjenopplivet flere ganger, uten hell. Christian sendte i stedet, sammen med Alfonso V av Portugal, en ekspedisjon til Grønland og Newfoundland for å finne en snarvei til India.
Da Adolf VIII døde den i desember 1459 så Christian muligheten for å gjenforene Sønderjylland med riket. Riksrådet besluttet at Danmark og Sønderjylland skulle regjeres av én herre, og 5. mars [[14609] ble Christian hertug av Slesvig og greve av Holsten. Dette utløste flere kriger mellom Christian og de arveberettigede til hertugdømmet. I 1464 brøt det ut opprør i Sverige på grunn av skattene som ble utskrevet for å finansiere krigene. Karl Knutsson ble hentet gjem, og ble kronet til konge. Etter hans død i 1470 forsøkte Christian å vinne tilbake Sverige, men mislyktes i det tidligere nevnte slaget ved Brunkeberg, hvor han var nær ved å falle selv. Det ble bestemt at man ved voldgift skulle komme fram til en ordning hvor Christian kunne gjeninnsettes, men det svenske riksrådet valgte i stedet Sten Sture som riksforstander.
I Danmark forsterket embetsmannsapparatet, og satte inn flere borgerlige der. Han dannet også en riksrepresentasjon, som kunne avløse danehoffet ettersom dette i lengre tid ikke hadde fungert. I 1468 innkalte han til det første stendermøtet i rikets historie.
Christian I reiste den 9. januar 1474 til Roma med et stort følge. Han inngikk en avtale med pave Sixtus IV, og fikk gjennom denne tillatelse til å besette de høyeste kirkeembetene i Danmark og Sverige og til å åpne et universitet. Københavns Universitet ble åpna i 1479. Etter å ha kommet hjem fikk han endelig kontroll over den holstenske adelen, og han fikk ettergitt en del av gjelden til hertugdømmene. Mens kirken i Danmark ble underlagt strengere kongelig kontroll, hadde kirken i Norge det friere. I 1458 stadfestet Christian sættergjerden i Tønsberg, og styrket dermed de norske biskopenes stilling.
Han døde 21. mai 1481 på Københavns slott, og ble stedt til hvile i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sønnen Hans. Den yngre sønnen Frederik ble konge i 1523, mens datteren Margrete giftet seg med Jakob III av Skottland.
Litteratur
| Forgjenger: Kristoffer av Bayern |
Konge av Danmark |
Etterfølger: Hans |
| Forgjenger: Karl Knutsson Bonde |
Konge av Norge |
Etterfølger: Hans etter interregnum |
| Forgjenger: Jøns Bengtsson Oxenstierna Erik Axelsson Tott riksforstandere |
Konge av Sverige |
Etterfølger: Kettil Karlsson Vasa riksforstander |