lokalhistoriewiki.no

Den amerikanske borgerkrigen

Den amerikanske borgerkrigen ble utkjempa fra 12. april 1861 til 9. mai 1865. Den viktigste bakenforliggende årsaken var slaveriet, som siden USA oppsto på 1700-tallet hadde vært en verkebyll i amerikansk politikk, og som skapte et tydelig skille mellom slavestatene i sør og fristatene i nord. Tidlig i 1861 førte konflikten til at sju av sørstatene løsrev seg og oppretta Amerikas konfødererte stater. Nordstatene – Amerikas forente stater eller Unionen – aksepterte ikke løsrivelsen, og etter at en militærstyrke fra sørstatene gikk til angrep på Fort Sumter i Sør-Carolina var krigen et faktum.

Faksimile fra Kristianssands Stiftsavis og Adresse-Contors Efterretninger 8. mai 1861; omtale av Den amerikanske borgerkrigen like etter oppstarten. Avisen skriver blant annet: Borgerkrigen er nu der i fuld gang og der er liten eller ingen udsigt til, hverken at den vil blive kortvarig eller løbe af uden stor blodsudgivelse, ligesom den for Europas vedkommende er af største betydning for handelens og skibsfartens skyld.

Fra et norsk ståsted er det flere ting som er av særlig interesse i denne konflikten. Omkring 6000 norske utvandrere deltok som soldater. Mange av dem hadde kommet rett av båten, mens andre var farmere eller arbeidere som lot seg verve eller ble innkalt. Krigen førte også til at innvandringa fra Norge gikk kraftig ned. Og til sist førte den til lidelser og endringer for de norske samfunnene i USA som brått befant seg i krigsområder. Vi skal i denne artikkelen først gi et overblikk over krigen, og deretter se nærmere på konsekvensene for norsk-amerikanerne.

Bakgrunn

Helt siden USA fikk sin grunnlov i 1787 hadde politikken omkring slaveri vært prega av kompromisser mellom slavestatene i sør og fristatene i nord. I sør hadde man et plantasjesystem basert på slaveri, i et landskap med få byer og lite industri. Opp mot en tredjedel av de hvite i sør var slaveeiere; prosenten var høyest i de sørligste statene, der arbeidskrevende bomullsdyrking var viktig. Blant resten av befolkninga drev de fleste sjølbergingsbruk. I nord hadde man langt mer industri, og urbaniseringa hadde kommet lenger. Det var i nord omkring 110 000 fabrikker av varierende størrelse, med omkring 1,3 millioner arbeidere. I sør var det omkring 22 000 fabrikker med 110 000 arbeidere. Med andre ord: Det var like mange fabrikker i nord som det var arbeidere i sør. Vi ser også av tallene at gjennomsnittsstørrelsen på fabrikkene var nesten dobbelt så stor i nord som i sør.

Befolkningsveksten var også forskjellig. I sør var fødselsraten noe høyere enn i nord, men til gjengjeld var innvandringa betydelig mindre, og det var derfor en mye større vekst i nord. Dette førte til at sørstatene fikk stadig mindre kontroll over føderal politikk. For å justere noe for dette ble slavene telt med i folketallet når representasjon skulle avgjøres, men en slave telte som 3/5 fri borger.

Både i nord og i sør var det varierende oppfatninger av slaveriet. Slaveritilhengerne sto aller sterkest lengst sør, mens det i grensestatene mot nord var flere som var motstandere. I nord var det mange som var for avskaffing av slaveriet, såkalte abolisjonister. Det var også en del som gjerne skulle ha slutt på det, uten at de mente at svarte skulle ha noen rettigheter – de frykta at billigere arbeidskraft fra frigitte eller rømte slaver kunne utkonkurrere dem i industrien i nord, og ville derfor gjerne ha slutt på at det ble importert flere slaver. Politikken ble prega av kompromisser, og dette ble særlig tydelig ettersom det kom til flere nye stater i unionen. I 1850 og 1854 kom to lover som fastslo at nye delstater sør for Missouri kunne innføre slaveri dersom et flertall i befolkninga ønska det. I 1861 var ikke kompromisser nok lenger, og sju stater løsrev seg og valgte Jefferson Davis som president.

Striden om slaveriet utløste også andre konflikter, ikke minst spørsmålet om delstatenes rettigheter og utviklinga av en sterkere føderal stat. Det var først under borgerkrigen at man fikk en felles, føderal valuta, et føderalt skattevesen og andre sentrale myndigheter.

Fordeling av statene

De sju statene som gikk inn i Konføderasjonen i første omgang, i februar 1861, var Sør-Carolina, Mississippi, Florida, Alabama, Georgia, Louisiana og Texas. I løpet av april og mai 1861, altså rett etter krigsutbruddet, ble fire til med: Arkansas, Tennessee, Nord-Carolina og Virginia. Sistnevnte ble delt i 1862, slik at Vest-Virginia ble en ny stat, og gikk inn i Unionen. Deler av Missouri og Kentucky kjempa også på konføderasjonen sin side.

I nord var det 23 statar som støtta Unionen: California, Connecticut, Delaware, Illinois, Indiana, Iowa, Kansas, Kentucky, Maine, Maryland, Massachusetts, Michigan, Minnesota, Missouri, New Hampshire, New Jersey, New York, Ohio, Oregon, Pennsylvania, Rhode Island, Vermont, og Wisconsin. Seinare kom òg Nevada og Vest-Virginia med. Tennessee og Louisiana var del av Konføderasjonen, men vart raskt tekne over av Unionen. I tillegg var det flere territorier – områder som senere ble delstatar – som kjempa på Unionens side: Colorado, Dakota, Nebraska, New Mexico, Utah og Washington.

Noen stater forsøkte å være nøytrale. Kentucky prøvde seg, og teknisk sett var staten lenge nøytral og sendte soldater til begge sider. Maryland forsøkte også, men beliggenheten nær Washington D.C. gjorde det umulig, og den kom raskt med i Unionen.

Opptrapping mot krig

 
Abraham Lincoln ble president i mars 1861. Portrett avfotografert av Ole Tobias Olsen.

Da Konføderasjonen ble oppretta, kom Kongressen fram til at dette var i strid med Grunnloven, men at Kongressen ikke hadde fullmakt til å ta til våpen for å forsvare Unionen. Hele garnisonen i Texas, som utgjorde nær en fjerdedel av de samla styrkene, ble overlevert til Konføderasjonen. Sørstatsrepresentantene i Senatet og Representantenes hus trakk seg, og dermed fikk nordstatene kontroll over de føderale myndighetene og kunne vedta lover som tidligere hadde blitt stoppa. Både i nord og sør var det opptøyer, og begge sider reagerte med fengsling uten lov og dom. Det ble arrangert en fredskonferanse i Washington D.C. i februar 1861, men man kom ikke fram til noen løsning.

Da Abraham Lincoln avla ed som president den 4. mars 1861 sa han i sin tiltredelsestale at han ikke hadde til intensjon å invadere sørstatene, men at han samtidig ikke aksepterte løsrivinga. Fra sørstatene kom et tilbud om å betale for føderale eiendommer som var overtatt, men Lincoln nekta å forhandle med det han ansa som en ulovlig regjering. Han ba alle delstater i unionen om å klargjøre militsstyrker, i tilfelle sørstatene skulle gå til angrep.

Sørstatenes styrker tok kontroll over flere føderale festninger og marineverft, men enkelte fort som lå på Konføderasjonens område var fortsatt under Unionens kontroll. Et av dem var Fort Sumter, og her slet nordstatene med å få inn forsyninger og forsterkninger på grunn av en blokade. Den 12. april gikk sørstatene til angrep på fortet, og tvang garnisonen til å kapitulere. Etter angrepet ba Lincoln om 75 000 frivillige i nitti dager – de trodde ikke at en borgerkrig ville vare lenger enn det – og dagen etter begynte de å marsjere.

Anakonda-planen

Kommandanten for nordstatenes styrker, general Winfield Scott, presenterte det som ble kalt Anakonda-planen. Som en kvelerslange skulle nordstatene blokkere havnene i sør, og dermed svekke Konføderasjonens økonomi og tappe området for ressurser. Deretter skulle området langs elva Mississippi tas, slik at sørstatene ble delt i to. Scott ville ikke angripe sørstatenes hovedstad, Richmond i Virginia, med en gang. Lincoln gikk i hovedsak med på planen, men kravet om angrep mot Richmond var så sterkt i nord at han ønska at det skulle skje så snart som mulig. Nordstatene hadde kontroll over det aller meste av marinens fartøy ved krigsutbruddet, selv om en del offiserer og sjøfolk hadde slutta seg til Konføderasjonen. Blokaden ble derfor stadig mer effektig, selv om blant annet flere briter utstyre blokadebrytere, små raske fartøy som klarte å komme gjennom.

Strategien førte til hyperinflasjon i sør. Det er usikkert hvor høy den faktisk er, men man mener mellom 6000 og 9000 prosent i løpet av krigen. Dette utløste naturlig nok opptøyer. Det sterke klasseskillet i sør ble enda tydligere. Da verneplikt ble innført i april 1862 ble de som eide mer enn 20 slaver fritatt, og enhver kunne kjøpe seg fri ved å leie inn en annen mot 300 dollar i gull. For en sjølbergingsfarmer var det en uoppnåelig sum. Anakonda-planen bidro dermed til å bryte opp enheten i sør.

Sommeren 1861 kom de første kampene, og det oppsto to atskilte hovedkrigsskueplasser, den østlige og den vestlige.

Den østlige krigsskueplassen 1861–1863

Det første større slaget mellom Unionens og Konføderasjonens styrker sto ved Bull Run ved Manassas i Virginia, og omtales både som første slag ved Bull Run og som første slag ved Manassas. Her ble en unionsstyrke slått tilbake. Før vi kommer nærmere inn på det, skal det nevnes at den viktigste politiske konsekvensen av slaget var at man i nord vedtok en resolusjon om at krigen ble utkjempa for å bevare unionen, ikke for å fjerne slaveriet. Dette var en taktisk vurdering; man ville forhindre at flere av de sørlige statene slutta seg til Konføderasjonen og samtidig motivere folk i nord til å støtte krigen. Mange følte at de godt kunne kjempe for Amerikas forente stater, men de ville ikke ofre liv og lemmer for slavenes frihet.

Så tilbake til slaget, som kan brukes som innfallsvinkel til å se nærmere på tilstanden hos de to partene. Ved Bull Run møttes to omtrent likeverdige parter tallmessig sett: omkring 35 000 fra nord og 32 500 fra sør. Dette var ikke betegnende for det faktiske styrkeforhold mellom partene; mannskapsmessig var fordelinga omkring 5:2 i favør av nordstatene. Gjennom hele krigen var omkring 2,1 millioner mann i tjeneste i nord, mens det i sær var mellom 800 000 og 900 000 mann. Dette tilsvarte omkring halvparten av alle menn i vernepliktig alder i nord, og nesten 80 % av denne gruppa i sør. For sørstatene var ikke styrkeforholdet avskrekkende; man så paralleller til frigjøringskrigen, da det britiske imperiet måtte gi tapt overfor undertallige og dårligere utstyrte amerikanske styrker.

Soldatenes utstyr og trening var i utgangspunktet svært likt, og det samme gjelder offisersutdanninga. En høyere andel hadde offisersutdanning i sør, der det å ha en militær grad var et hederstegn blant de bemidlede. Det viste seg også at man i sør hadde bedre trente styrker; flere av soldatene var vant til å skyte og til å ri. Særlig kavaleriet i sør var godt trent, mens mange nordstatskavalerister slet med å holde seg i salen mens de svingte en sabel.

Utstyrsmessig hadde nordstatene en stor fordel. Omkring 97 % av alle skytevåpen som ble laget i USA, ble produsert på fabrikker i nord. Der hadde de også omkring femten ganger så stor jernproduksjon som i sør. Bomull var omtrent den eneste mangelvaren i nord, men til gjengjeld lå de fleste tekstilfabrikkene der, så sørstatene kunne ikke uten videre utnytte det potensialet.

Offiserskorpset var på begge sider gjennom hele krigen prega av konflikter, både seg imellom og med politikere. I nord satte man inn en øverstkommanderende, underlagt president Lincolns myndighet, mens det i sør var Jefferson Davis som var øverstkommanderende. Begge metoder førte til problemer. I nord slet Lincoln med offiserer som hadde angrepsvegring, selv når de hadde overlegne styrker, og han var sen om å skifte dem ut eller presse dem til å handle. Dermed gikk mange muligheter tapt. I sør var det problematisk av Davis, som var en dyktig offiser, ofte overstyrte sine kommandanter i felt selv om de trolig hadde bedre overblikk enn ham.

Slaget illustrerer også at dette skulle bli en annen type krig enn man var vant med. Det man lærte om krigføring under offisersutdanninga baserte seg stort sett på erfaringer fra Napoleonskrigene, og offisernes faktiske erfaringer kom stort sett fra mindre konflikter, særlig indianderkriger. Den eneste større krigen der mange hadde fått erfaring var i Texas i 1840-åra. Det viste seg at borgerkrigen ble annerledes; i krigen mot Mexico hadde man møtt en fiende som var dårlige utstyrt og dårligere trent. Allerede ved Bull Run viste det seg også et teknologiske endringer førte til ny taktikk. Mens musketten fortsatt var infanteristens viktigste våpen, ble stadig flere ustyrt med riflede musketter. De eldre, glattborede muskettene hadde svært dårlig treffsikkerhet og ikke særlig sterk gjennomslagskraft. Men en ny type ammunisjon, minié-kulene, førte til at man kunne bruke riflede munnladere, uten at dette førte til at det tok lenger tid å lade om. Kulene var laget på en slik måte at de gled lett ned i løpet, og så utvida seg når man trakk av og dermed tok tak i riflene i løpet. Da ble våpenet mer treffsikkert, og kraften ble større. Dermed kunne man ikke lenger bruke de gamle skytterrekkene på nært hold. I stedet var det fornuftig å forskanse seg, noe sørstatene gjorde ved Bull Run. Et frontalangrep ble nå møtt med velretta og kraftig ildgiving, og en mindre styrke kunne da lettere forsvare et område. Det ble dermed raskt klart at dette ble en ny type krig, der man måtte tenke annerledes, og der teknologisk utvikling ble viktigere. Den amerikanske borgerkrigen har blitt beskrevet som den første moderne krigen, og den peker helt klart fram mot de industrielle krigene på 1900-tallet.

Totalt hadde sørstatene 1982 drepte, sårede og savna i første slag ved Bull Run, mens nordstatene mista 2896 mann. Av disse falt til sammen opp mot 850 mann. På dette tidspunkt ble det oppfatta som svært høye tapstall, men krigen skulle bli langt verre.

Etter slaget ved Bull Run ble Unionens kommandant Irwin McDowell, som hadde altfor høye tanker om egen fortreffelighet, erstatta. I øst overtok generalmajor George B. McClellans ledelsen for Army of the Potomac, og han var også en tid øverstkommanderende i nord. Han viste seg å ha en veldig sterk angrepsvegring, en nesten sykelig angst for å møte en for sterk fiende som førte til at han var svært passiv og til slutt ble avsatt. Våren 1862 kom han riktig nok i gang etter sterkt press fra Lincoln, og han nådde utkanten av Richmond. Der ble han stoppa av general Joseph E. Johnston i slaget ved Seven Pines. Johnston ble såra, og general Robert E. Lee tok over for ham. Mellom 26. juni og 1. juli 1862 ble det utkjempa seks større slag ved Richmond, som sammen omtales som sjudagersslaget. Det endte med at Lee slo McClellans tilbake. I andre slag ved Bull Run seira sørstatene igjen, og pressa unionsstyrkene mot Washington D.C. En av årsakene til at nord led nederlag var at McClellan nekta å sende forsterkninger til general John Popes Army of Virginia.

Etter andre slag ved Bull Run invaderte sørstatsstyrkene Maryland, den 5. september 1862. I slaget ved Antietam klarte McClellan å stoppe Lee, etter at Lincoln sørga for at han fikk forsterkninger fra Pope. Dette slaget, som sto den 17. september 1862, var den blodigste enkeltdagen i amerikansk militærhistorie. 22 717 ble drept, såra eller var savna, og av disse ble 3654 erklært døde. Hvor mange av de 1761 savna som falt er usikkert, for mange kan ha desertert. Både i nord og i sør deserterte omkring 10 % av soldatene i løpet av krigen. Etter Antietam hadde McClellan en mulighet til å slå tilbake, for nordstatene hadde reserver, mens sørstatene hadde måttet sette inn nesten alt de hadde. Mens igjen var han forsiktig, og seieren ble ikke utnytta. På den politiske arenaen ble slaget svært viktig, for det åpna for at Lincoln kunne annnonsere emansipasjonserklæringa, frigjøringa av slavene. Nå trengte man ikke lenger å være så forsiktig med å nevne slaveriet som årsak til krigen. Dette var også en fordel med tanke på Storbritannia og Frankrike, som begge hadde sympatier for sørstatene, men som ikke ville støtte slaveri.

McCellans nøling førte til at han ble erstatta av generalmajor Ambrose Burnside. Han led nederlag i slaget ved Fredrickburg 13. desember 1862, der nordstatene hadde mer enn 12 000 drepte og såra. Dermed ble også Burnsida erstatta, og generalmajor Joseph Hooker kom inn. I mai 1863 møtte han Lee i slaget ved Chancellorsville, der han hadde nær dobbelt så mange soldater som Konføderasjonen. Allikevel tapte han slaget, og ble erstatta av generalmajor George Meade. Han skulle komme til å stå for det store vendepunktet. Lee invaderte igjen nordstatene, og fra 1. til 3. juli 1863 sto slaget ved Gettysburg. Mens Antietam var den blodigste enkeltdagen, var Gettysburg det blodigste slaget. Konføderasjonen hadde omkring 28 000 døde og såra, mens Unionen hadde omkring 23 000. Igjen klarte ikke kommandanten å følge opp seieren; Meade avskar ikke Lees retrett. Dermed ble han, til tross for at han klarte å stoppe Lee, også skifta ut. Vi skal se på den vestlige krigsskueplassen for å finne den som nå ble satt inn.

Den vestlige krigsskueplassen 1861–1863

 
Oberst Hegs fall, maleri av Boeckmann fra slaget ved Chickamauga i september 1863. Fra Obert Heg og hans gutter, utgitt 1916.

I vest var det nordstatene som var sterkest. Konføderasjonens styrker ble tidlig drevet ut av Missouri etter slaget ved Pea Ridge, og da sørstatsgeneralen Leonidas Polk invaderte Columbus avslutta Kentucky sin nøytralitetspolitikk og stilte seg på Unionens side. Deler av Tennessee, blant annet Nashville, ble tatt av Unionen tidlig i 1862. Da først Missouri og så Memphis i Tennessee var tatt, lå elva Mississippi åpen for Unionen. I mai 1862 klarte også unionsmarinen å ta New Orleans, og dermed kunne de også forflytte seg oppover elva derfra. Den eneste større seieren Konføderasjonen hadde i vest var i slaget ved Chickamauga i september 1863, noe som førte til at Unionen måtte trekke seg tilbake til Chattanooga. Dette ble allikevel ikke noen langvarig gevinst.

Framgangen i vest skyldtes særlig strategien til general Ulysses S. Grant. som tok flere festninger og seira i slagene ved Shiloh og Vicksburg. Etter at han tok kontroll over elva hadde man oppnådd forsettet i Anakonda-planen om å dele sørstatene i to, og man hadde skaffa seg en viktig transportåre. Grant klarte også å presse Konføderasjonen tilbake i det tredje slaget ved Chattanooga, og drev dermed Konføderasjonen ut av Tennessee. Han åpna da også ei rute til havet, ved Atlanta.

Mot unionens seier 1864–1865

Tidlig i 1864 ble Ulysses S. Grant utnevnt til Unionens øverstkommanderende. Han satte inn William Tecumseh Sherman som kommandant i vest, og hadde selv kommmandoen i øst. Hans strategi var nå total krig, med hvilket han mente at infrastruktur måtte ødelegges og at matproduksjonen måtte stoppes og matlagrene plyndres eller ødelegges. For å komme seg mot Richmond ble det lagt en plan for å ta Shenandoah-dalen. Sørstatene var fortsatt i stand til å slå tilbake, som i slaget ved New Market der de klarte å forsvare Shenandoah-dalen. Nordstatene led store tap; på sju uker hadde Grant mer enn 65 000 døde og såra. Samtidig klarte han å sette fast store deler av Konføderasjonens styrker i beleiringa av Petersburg, der det oppsto en skyttergravskrig som varte i over ni måneder.

Først da general Philip Sheridan ble satt inn i Shenandhoah klarte Unionen å slå seg gjennom, og dermed fulgte Atlantas fall 2. september. Sherman fortsatte derfra på «marsjen mot havet», og nådde Savannah i Georgia i desember 1864. Han møtte lite motstand. Sørstatshæren var nå betydelig mindre enn Grants styrker, og deserteringer og sykdom tynnet ut rekkene enda mer. Den 1. april vant Unionen en avgjørende seier i slaget ved Five Forks, og Lee mått evakuere både Petersburg og Richmond. For mange i sør føltes det spesielt ydmykende at hovedstaden Richmond ble inntatt av Union XXV Corps, som var oppsatt med svarte soldater, de aller fleste av dem tidligere slaver. Etter nok et nederlag i slaget ved Sayler's Creek var det klart at sørstatene ikke kunne fortsette krigføringa.

Kapitulasjon

Den 9. april 1865 overga Lee sin Army of Virginia i Appomattox. Med dette var krigen praktisk talt over, men ennå hadde ikke Jefferson Davis og en del av militsene overgitt seg.

Med seieren i sikte ble Abraham Lincoln skutt og drept under en teaterforestilling den 14. april 1865. Han døde neste morgen, og visepresident Andrew Johnson ble innsatt i hans sted.

Utover i april kapitulerte flere sørstatsenheter, eller de ble oppløst. Den 9. mai ble seieren proklameert, og dagen etter ble Jefferson Davis tatt til fange. Flere sørstatsenheter var fortsatt aktive, men overga seg i løpet av de neste dagene. Den 23. juni ble en formell våpenhvile signert av general Stand Watie i territoriet Oklahoma, og dermed hadde den siste sørstatsgeneralen overgitt seg. Skipet CSS «Shenandoah» hadde seilt over Atlanteren og ankom Liverpool 6. november 1865, og ble da den siste sørstatsenheten som kapiulerte.

Tapene

I løpet av krigen var det omkring 1 030 000 døde og såra soldater, hvoran 620 000 omkom. Av de som døde, bukka omkring to tredjedeler under for sykdom. I militærleirene spredde kolera, dysenteri og andre smittsomme sykdommer seg raskt, og det var også mange som døde av barnesykdommer som de ikke tidligere hadde vært utsatt for. Mange døde også av under- eller feilernæring.

Nordmenn i krigen

 
Oberst Hans Christian Heg, født i Lier. Fra Oberst Heg og hans gutter, utgitt 1916.

Som nevnt var det omkring 6000 norsk-amerikanere som deltok som soldater. De aller fleste slåss på Unionens side, rett og slett fordi det var i den delen av landet det bodde flest nordmenn.

Det slaget hvor flest nordmenn falt var slaget ved Chickamauga i september 1863, da Konføderasjonen pressa Unionen tilbake. I 15th Wisconsin Regiment var det mange nordmenn – det var i praksis et norsk regiment. Regimentets kommandant var Hans Christian Heg, som var født i Lier og som hadde kommet til USA som elleveåring. Ser vi på kompaninavnene er det tydelig at nordmenn var godt representert i rekkene. Det mest kjente var Valdris Company (kompani F), som blant annet Erik Bye har sunget om. Men det var også St. Olaf's Rifles (kompani A), Wergeland's Guards (kompani B), Norway Bear Hunters (kompani C), Norway Wolf Hunters (kompani D) og Odin's Rifles (kompani E) og så videre. Regimentet hadde faktisk en fridag 17. mai hvert år – gjerne fulgt av et opphold i kakebu for de som hadde feira mest på Grunnlovsdagen. Regimenentsbanneret var en gave fra kvinnegruppa Nora, og hadde påskriften «For Gud og Vort Land» med det norske og det amerikanske flagget. Denne flaggkombinasjonen var litt uheldig, så fanen ble ikke brukt etter at unionsstyrker hadde beskutt regimentet ved en feiltakelse.

At slike enheter ble oppretta skyldtes først og fremst språket. Mange av soldatene hadde blitt rekruttert omtrent rett fra båten, og det var også mange av de som hadde bodd i USA en stund som hadde hatt relativt lite kontakt med andre enn skandinaver. De kunne nok en del engelsk, men å forstå kommandoer i en forvirrende kampsituasjon er krevende, og derfor ble det oppretta nasjonale regimenter. I de norske avdelingene var også offiserene norske, eller de kunne være norsktalende. Det var faktisk mange som var gift med norske kvinner som valgte å lære seg norsk, ettersom dette var førstespråket mange steder i Midtvesten. Fra Wisconsin var det omkring 3000 norske soldater, fra Illinois og Minnesota omkring 800 fra hver, og fra Iowa omkring 400. I tillegg var det rundt 1800 nordmenn fra andre delstater. Det bodde omkring 50 000 nordmenn i landet i 1860, og rundt en sjettedel av de våpenføre mennene gikk i tjeneste, mot et landsgjennomsnitt på en åttendedel. En del av de som ble rekruttert straks de kom ble satt inn som erstatning for de som kjøpte seg fri, og fikk dermed en mulighet til å få en betydelig bonus om de overlevde.

Ved Chickamauga var det 176 nordmenn som deltok, og av dem kunne bare 75 stille opp neste morgen – og mange av dem hadde mindre sår. Sju mann hadde båret fanen i løpet av slaget; når en falt tok en annen over. I Hegs brigade var det i løpet av krigen 70 døde og 519 såra. Den hadde høyest tapsrate av brigadene i 20. armékorps og nest høyest i hele unionshæren. Samtidig hadde den lave deserteringstall. Det var gjennom hele krigen 905 nordmenn innom 15 Wisconsin, og av disse døde 299 i felt, av sår eller av sykdom, en tapsprosent på 33. For hele regimentet var tapstallet 345, hvilket gir en tapsprosent på 38, dobbelt så høyt som gjennomsnittet i Wisconsin. Hans Christian Heg ble dødelilg såra på slagets første dag, og døde neste dag.

Flere nordmenn havna i krigsfangenskap, og i leiren i Andersonville vet vi at det var 117 nordmenn innom. 80 av dem døde på grunn av sult og sykdom; 48 av dem var fra 15th Wisconsin.

De fleste av nordmennene gjennomførte sin treårsperiode - det ble innført treårig verneplikt både i nord og i sør 1862. I løpet av den tida fikk de sjelden permisjoner, og de var både utslitt, avmagra og ikke minst krigstrøtte. Det førte til at de aller fleste nordmennene ble dimittert i februar 1865.

Høye tapstall kan ha flere årsaker. Det kan så klart være tilfeldigheter, at de ble satt inn der kampene ble hardest, men over tid jevner slikt seg gjerne ut. Det kan skyldes at de var dårlige soldater, eller det kan skyldes at de var tapre soldater som holdt rekkene lenge. Det ser ut til at forklaringa på de norske tapene først og fremst er at de sto for lenge under press fra en overlegen fiende. Da man så det ble de også ofte satt i første rekke, der de var mest utsatt. Som soldater var de nok i utgangspunktet greit utstyrt; ikke noen lang militærtrening, men mange kunne skyte og de var stort sett i god form etter en liv med gårdsarbeid. En faktor som kan ha bidratt til høye dødstall var en motvilje mot å søke medisinsk hjelp. De som var lettere såra valgte ofte å ikke få sårene stelt, og pådro seg derfor alvorlige infeksjoner i en tid uten antibiotika.

De fleste nordmenn kjempa som nevnt for Unionen, men lokalhistoriker Hans Olav Løkken i Stjørdal spora under et prosjekt for å finne trøndere i den amerikanske borgerkrigen – han fant 71 av dem – også 91 nordmenn som slåss for Konføderasjonen. Årsaken til at det var så mange færre der er først og fremst at det var lite innvandring til sørstatene. Det var noen norske samfunn i Texas, der blant annet Cleng Peerson hadde slått seg ned. Han døde i desember 1865, men var for gammel til å delta i krigen. De aller fleste av de norske sørstatssoldatene komm fra Texas, mens noen svært få bodde i andre delstater. En nordmann som var i arbeid for sørstatene var arkitekten Paul Due, som sto bak en del av forsvarsverkene ved Richmond.

Falne nordmenn

Det er ikke enkelt å spore alle nordmenn som falt under krigen, fordi det ikke alltid er oppgitt tydelig nasjonalitet. Mange hadde blitt amerikanske borgere, og da er det spesielt vanskelig. Å skille mellom norske, svenske og danske navn er heller ikke alltid lett, og verre blir det når de blir amerikanisert. Vi har her samla navnene til noen av de nordmennene som vi vet falt. I kolonna for side oppgis USA for Unionens soldater og CSA for konføderasjonens.

Navn Født Fødested Død Dødssted/slagsted Rang Avdeling Side Merknader Bilde
Erik Knudsen Alfstadengen Oppland, Slidre 1862-08-02 Tennessee-elva Menig 15th Wisconsin Regiment USA Død på vei til sykehus.  
Kjell A. Andersen 1863-08-01 Paducah, Kentucky Menig 27th Winsconsin Infantry USA Død av sykdom i felt. Fra Årdal, men usikker om det var Årdal i Sogn og Fjordane eller Rogaland.
Andrew Anderson 1864-07-21 Andersonville Menig 100th New York Infantry USA Død i fangeleir. Lagt i grav 3739.
Ole Back Hedmark, Øvre Rendal 1862-12-31 Murfreesboro Serjant 15th Wisconsin Regiment USA  
Nils Bjornson 1864-10-14 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav 10919.
Louis Nelson Bolstad 1864-06-28 Kenesawfjellene, Georgia Menig 15th Wisconsin Regiment USA Såra ved Stone's River og tatt til fange ved Chickamauga før han falt i et slag i Kenesawfjellene.  
George O. Brandstad Telemark, Brevik 1864-08-06 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav 4875.
Harvey E. Britton 1835 Telemark, Gjerpen 1864-10-10 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav 10686.
John N. Brown 1840 Rogaland, Kopervik 1863 Løytnant 15th Wisconsin Regiment USA Hardt såra ved Chickamauga, døde kort tid etter av skadene.  
Olaves Brunes 1864-06-30 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav 2681.
William Burgeson 1863-11-09 Nashville, Tennessee Menig 15th Wisconsin Regiment USA Hardt såra ved Murfreesboro, døde på sykehus i Nashville.  
Ole Olson Burke Sogn og Fjordane, Sogn 1864-06-11 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav 1838.
Andrew Clement 1864-02-01 Chattanooga, Tennessee Premierløytnant 15th Wisconsin Regiment USA Tatt til fange ved Chattanooga, men frigitt mot æresord. Trolig død av sykdom.  
Tobias Christenson 1864-10-18 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav 11088.
Lars Olsen Dokken 1838 Oppland, Valdres 1863-04-01 Nashville, Tennessee Menig 15th Wisconsin Regiment USA Døde på sykehus, gravlagt ved Hospital no. 8 i Nashville, grav E-255.  
Knud Olsen Dokken 1843 Oppland, Valdres 1862-05-07 Memphis, Tennessee Menig 15th Wisconsin Regiment USA  
Thomas Emerson Telemark, Skien 1863-10-20 Stevenson, Alabama Menig 15th Wisconsin Regiment USA  
John Emmonson Rogaland, Stavanger 1864-06-12 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav 4979.
Jens F. Enger Oppland, Sør-Aurdal 1864-06-24 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav 2419.
Andrew L. Fosse 1863-09-19 Chickamauga Korporal 15th Wisconsin Regiment USA Oppført i rullene som æreskaptein for utvist tapperhet i strid.  
Knut Larson Gjermo Hordaland, Voss 1863 Nashville, Tennessee Menig 15th Wisconsin Regiment USA Hardt såra ved Stone's River, død på sykehus i Nashville. Lagt i grav B-704 ved sykehuset.  
Edwin Hadley 1864-05 New Hope Church Korporal 15th Wisconsin Regiment USA  
Hans F. Hanson 1837 Sogn og Fjordane, Leikanger 1863-09-19 Chickamauga Kaptein 15 Wisconsin Regiment USA  
Henry Nicolai Hauff 1836-10-10 1863-09-19 Chickamauga Kaptein 15th Wisconsin Regiment USA  
Hans Christian Heg Buskerud, Lier 1863-09-20 Chickamauga Oberst 15th Wisconsin Regiment USA  
Peder O. Haarstad Oppland, Gausdal 1864-05-21 Resaca, Georgia Menig 15th Wisconsin Regiment USA Hardt såra ved Resaca, død på feltsykehus. Dødsdatoen er usikker, kan være 8. juni 1864. Levningene ble etter krigen flytta til den nasjonale kirkegården i Chattanooga, grav K-37.
John Ingemundsen Østfold, Rygge 1863-09-19 Chickamauga Kaptein 15th Wisconsin Regiment USA  
Johs. M. Johnson 1832 Hordaland, Bergen 1863-09-19 Chickamauga Kaptein 15 Wisconsin Regiment USA  
Erik Larson 1864-06-22 Menig 15th Wisconsin Regiment USA Hardt såra ved New Hope Church, døde på sykehus.  
Ole Larson 1862-12 Nashville, Tennessee Menig 15th Wisconsin Regiment USA Død av sykdom i felt.  
Ole A. Lee 1863-09-19 Chickamauga Menig 15th Wisconsin Regiment USA  
Nils Lindberg Hedmark, Hedmarken Menig CSA Døde som soldat, men dato, sted og årsak er ukjent.
Ole Milsten 1863-09-19 Chickamauga 15 Wisconsin Regiment USA
Simon A. Myhre Oppland, Ringebu 1864-10-04 Andersonville Korporal 15th Wisconsin Regiment USA Tatt til fange ved New Church Hope, død av skjørbuk i krigsfangenskap. Lagt i grav 10289 i Andersonville.  
Kittel Olson 1863-10-10 Stevenson, Alabama Menig 15th Wisconson Regiment USA  
Porter C. Olsen 1864-11-30 Franklin, Tennessee Oberst 36th Illinois Regiment USA
Ole Peterson 1864-09-21 Andersonville Menig 15th Wisconsin Regiment USA Tatt til fange ved New Church Hope, død av skjørbuk i krigsfangenskap. Lagt i grav 9461 i Andersonville.  
Severt Peterson Andersonville Menig 15th Wisconsin Regiment USA Tatt til fange ved Chickamauga, død i fangenskap.  
Gulleik Knutson Rokne Hordaland, Voss 1864 Menig 15th Wisconsin Regiment USA Død av sykdom han pådro seg i felt kort tid etter at han ble overført til veterankorpset.  
Christian Ruste 1862-05-02 Island Number Ten, Tennessee Menig 15th Wisconsin Regiment USA Død av nervefeber.  
Jørgen Jørgensen Sanda 1864-10-05 Chattanooga, Tennessee Sersjant 15th Wisconsin Regiment USA Hardt såra ved Missionary Ridge, død på sykehus i Chattanooga.  
Brown Severson 1864-06 Menig 15th Wisconsin Regiment USA Hardt såra ved New Hope Church, død på sykehus.  
Christ Sevold Rogaland, Hjelmeland Menig 15th Wisconsin Regiment USA Ukjent når, hvor og hvordan han døde.
Nils L. Slaatten 1863-02-14 Nashville, Tennessee Menig 15th Wisconsin Regiment USA
John Johnson Thoe 1837 Telemark, Hjartdal 1864-05-27 New Hope Church Menig 15th Wisconsin Regiment USA  
Christian Thompson 1863-09-19 Chickamauga 15 Wisconsin Regiment USA
Oliver Thompson 1836-11-15 Østfold, Skjeberg 1863-09-20 Chickamauga Løytnant 15 Wisconsin Regiment USA  
Oscar Thompson 1864-05-27 New Hope Church Menig 15th Wisconsin Regiment USA  
Lars Torgersen Tomaset 1862-09-11 Jackson, Tennessee Menig 15th Wisconsin Regiment USA  
Knut Iverson Vike Hordaland, Voss 1862-12-31 Stone's River Menig 15th Wisconsin Regiment USA  
Paul D. Aas 1864-07-27 Andersonville USA Død i fangeleir. Lagt i grav nr. 6974 eller 6774.

Innvirkning på norsk innvandring til USA

Migrasjonen fra Norge til USA gikk kraftig ned, og var i 1863 nede på rundt 1000 personer, fra rundt 9000 i 1861. Dette var allikevel ikke så veldig mye lavere enn det hadde vært på slutten av 1850-åra; den store bølgen av utvandrere kom etter krigen. I 1865 var det omkring 4000 nordmenn som emigrerte til USA, en betydelig andel av dem etter at krigen var over. Allerede året etter økte det til nær 15 500 personer, og det holdt seg høyt til ut i 1870-åra da en krise i jordbruket i Midtvesten kombinert med bedre forhold i Norge førte til ny nedgang.

Andre konsekvenser for norsk-amerikanere

Krigen fikk selvsagt andre konsekvenser enn at mange av de norske mennene i våpenfør alder gikk inn i hæren. Som alle andre ble nordmenn ramma av krigsøkonomien, som blant annet førte til betydelig inflasjon. Det var verst i sør, så de som bodde i Texas merka mest til dette, men også i nord var det svært høy inflasjon i perioder.

Nordmennene i Minnesota ble også ramma av Souix-krigen 1862–1863. Denne konflikten var en ringvirkning av borgerkrigen; souix-indianerne fikk levert våpen fra sørstatene, og utnytta det at troppene som normalt var satt inn i området hadde blitt sendt sørover. En rekke gårder ble brent, og flere nordmenn ble drept i denne konflikten.

For de som bodde i Texas ble det også konsekvenser etter at krigen var over. Vi vet at enkelte av dem var slaveeiere, og da krigen var over ble slavene frigitt.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Den_amerikanske_borgerkrigen&oldid=1819333»