 Dette er MB «Speser» slik ho var før ombygging på Vik Båtbyggeri. var eit fraktefartøy frå Melbu i Vesterålen. Bygd ved Holms verft, Sverige, i 1928, oppgitt til 93 brt. Det var ei svartmåla, kravellbygd, svenskemakke i eik, bogen baug og speiel. Eigaren, Malvin Eriksen frå Melbu, hadde kjøpt båten frå Sverige, og brukt den til sandfrakt og kystfrakt. «Speser» kom til L/L Vik Båtbyggeri i januar 1960.Båten skulle forhøyast tre hudgangar, og få kryssarhekk. Under arbeidet bestemte eigaren seg for at baugen skulle skiftast med ein rana baug, framover liggande. Den gamle baugen vart kappa av og vinsja tilsides. Kaising eller dekkshus skulle byggast i jern, og vera i full breidde. Alle lugarar skulle innreidast på dekk, altså i kaisinga. Det skulle byggast overbygg med rorhus og bestikklugar, og ein skipperlugar i bakkant. Motoren skulle skiftast med ein brukt 130 hk Voldamotor. Les mer …
 Her vert «Nilfisk» sjøsett. (1974) MB «Nilfisk» M-4-G, bygd i 1974 ved L/L Vik Båtbyggeri, Høydalen i Møre og Romsdal, for Kjell E., Atle O. og Karsten K. Molnes, 6040 Vigra. Kjenningssignal: JXAA. I fiskeriregistret for 1980 står båten med desse måla i meter, L/br/dj – 16,8/5,0/2,1. Tonn: 31 br.t. og 10 n.t. i tabellen til fiskeriregisteret er 16,8 m 53,5 fot . Motor Deutz , år 67 på 212 Hk.
«Nilfisk» var den største båten bygd på laminerte spant. Lengda på denne båten var større enn lengda på risseplanet som var i andre etasje på verkstadbygget. Difor måtte linjetegninga gjerast i størrelse 75% og overføring til spanterisset opprekna til 100%. Grunnen til det er at spantemodellane sjølvsagt må vera i full størrelse, dei skulle og brukast til å stille inn spantepressa.
Huda var av fure, natene var utfresa og med innlimd list. Dekket var nata med Formflex, syntetisk gummi. Lugarkappe, lukekarm og overbygg i aluminium. Som vanleg vart også alt stålarbeid utført ved verkstaden. Det er, tankar, beslag, rekkverk, mastrer m.m. Arbeidsstokken var den same over mange år og mest alle budde i bygda, og dei fleste hadde vore ved båtbyggeriet sidan 1940-50 talet. Båtane dei har vore med på finn du på båtlista på Vik. Les mer …
 Bilde av en pram i Langesunds-fjorden. Foto: Tore Friis-Olsen Pram, eller pråm, som det heter i mange dialekter, kan bety så mye. En stor kasseformet lekter kan hete en pram, og i ferskvann kalles gjerne det meste for pråm.
Stort sett er en pråm eller eke, kjært barn har mange navn, en rundbunnet båt, klinkbygd, med speil akter, og et lite speil, «nesa», forut. På norskekysten har vi to hovedtyper, de blir gjerne kalt Holmsbupram og Arendalspram etter de mest kjente byggestedene. Holmsbuprammen har mange nære slektninger i hele Oslofjordområdet, Arendalsprammen langs hele Sørlandskysten. Grensen mellom de to typene går mellom Kragerø og Risør.
Vest og nord i landet er prambyggingen av ny dato, her har kjølbåtene hatt markedet alene til omkring 1900. Blant folk som seiler eller ror lange strekninger har det vært vanlig å se litt ned på prammen som farkost, og det må vel innrømmes at en seilsnekke, oselver eller nordlandsbåt har mer sus over seg. På den andre siden er ikke prammen bygget for seilas eller lange roturer, og den er overlegent funksjonell i sine riktige omgivelser. Les mer …
 «Styrbjørn» i Bjørvika 2014. Foto: Chris Nyborg D/S «Styrbjørn» er en slepebåt fra 1910. Den ble bygd ved Göteborgs Nya Verksted for Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund. Båten kom snart etter til Narvik, hvor hun var i drift på havna helt til 1963. Med forsterka baug og kjøl kunne «Styrbjørn» også brukes som isbryter om nødvendig. På byggetidspunktet var «Styrbjørn» en av de kraftigste slepebåtene i Skandinavia.
Under slaget om Narvik ble «Styrbjørn» skadd og sank ved brygga i Narvik. Skadene var ikke verre enn at det var mulig å heve og reparere slepebåten. I 1950 ble det gjennomført en større ombygging i Gøteborg. I 1963 hadde derimot tida løpt fra båten, som ble solgt til Høvding Skipsopphugging i Sandnessjøen. Navnet ble endra til «Atlet». I 1965 ble båten lagt i opplag, og forfallet satte inn. Tilstanden var ikke god da Norsk Veteranskibsklub kjøpte henne i 1979. Klubben satte i gang med restaurering, med 1950-ombygginga som utgangspunkt. I 2005 var båten igjen operativ. Les mer …
 Den første bilførende ferga over Tjeldsundet kom ca. 1930. Opprinnelig het den «Prillarguri», men ble omdøpt til «Tjeldsundfergen I». var den første regelmessige skyssforbindelsen over Steinslandsstraumen i Tjeldsundet. Den startet i 1911 da Ole Arntsen på Steinsland etablerte båtforbindelse mellom Steinsland og Lilleng og Leikvik på Hinnøya. Dette var før det var aktuelt å frakte biler over sundet. I 1930 ble det imidlertid etablert et bilfergeselskap, AS Tjeldsundfergen, med bilforhandler Edvin Thorbergsen som formann, og båten «Prillarguri» fra Harstad ble innkjøpt og omdøpt til «Tjeldsundfergen I». Den hadde gått i rute mellom Harstad og Gangsås og kunne ta to biler som ble plassert på tvers om bord. Fergeselskapet ble senere omgjort til Harstad og Oppland Fergeselskap AS. Denne ferga var i drift til 1938, og etter den kom «Tjeldsundfergen II» og «Tjeldsundfergen III». Fergekaiene på Lilleng og Steinsland ble bygd i 1937- 1938 og modernisert på 1950-tallet. Trafikken mellom Lilleng og Steinsland hadde en relativt jevn økning frem mot slutten av 1950-tallet, da den skjøt fart. I 1953 fraktet ferga 10.000 kjøretøyer over sundet. I 1961 var tallet steget til 56.500. Les mer …
Ein krumstemning er ein nordlandsbåt av typen som var vanlig fram til tidlig på 1800-talet, føre dei nye, meir rettstemna nordlandsbåtane vart utvikla og tok over. Krumstemningar har ein relativt runda framstamn som bøyer seg noko innover øvst; medan bakstamnen er noko mindre runda, innoverskrådd mot kjølen og utan framlutande overheng. Dei er oftast relativt langsmale og med vesentlig lågare fribord enn dei nyare nordlandsbåtane. Båtane manglar ofte vaterbord og har oftast keipar av «y-type» som er fastnagla i øvste bordet. Som på nyare nordlandsbåtar og geitbåtar, men i motsetning til åfjordsbåtar, har krumstemningane tydelige lyroddar som gjev ein runda overgang mellom øvste bordgangen og stamnane. Krumstemningane, og då særlig åttringane, fikk ord på seg for å vere utrygge i grov sjø, og den hogde konstruksjonen let seg vanskelig kombinere med industriell produksjon. Dette var to vesentlige grunnar til at den nyare nordlandsbåten med høgare fribord, vaterbord, tollpinnar og hovudsaklig saga bordgangar blei utvikla. Les mer … | 
