 Høydølen på prøvetur i 1950. MB «Høydølen» M 47 HØ. Eigarar var Anfinn Skorpen og sønene Olav og Peter Skorpen. Dei budde i Flåver, Herøy kommune der dei hadde kai og sjøhus. Båten var bygd på L/L Vik Båtbyggeri i 1950, men var kvart år attende for slippsetjing og pussing. Denne båten var vide kjend for godt vedlikehald. Båten sine mål står i båtlista for Vik.
Båten var bygd som kryssar på doblingspant, og med halvbakk. Det var for å gje meir høgde i lugaren. Lugarkappe, lukekarm og kaising var i stål, eller jarn som det vart sagt i den tida. Alt jarnarbeid, som dekkshus, beslag, kjølhakar og fjørboltar, for å nemne noko, vart utført på båtbyggeriet. Påbygg på kaising var i tre, rorhusfronten var som vanleg av teak. På «Høydølen» var han skinande blank, takka vere godt vedlikehald. I sildefiska hadde dei spesialsydd presenning som dei festa på rorhusfronten til vern mot sildereista.
Det vert fortalt at Olav ein gong hadde pussa så godt rorhusglasa at Arnfinn trudde glaset var ope då han skulle spytta ut skråa, så det vart rett i ruta. Sikkert heilt krise for han, men til morskap for resten av mannskapet. Båten vart i 1974-75 forlengd til 55,5 fot (engelske). I 1983 fekk han nytt overbygg. Les mer …
 Nybygd aurgjeldsfyring. Foto: Olve Utne (2017) eller aurgjeldgeit, òg kalla aurgjeldsbåt og rett og slett aurgjelding, er den nordligaste av dei tre geografiske hovudtypane av geitbåtane. Dei skil seg ut frå dei to andre hovudtypane ved at dei er noko smalare; dei har lengre kjøl og brattare stamnar; og dei er rigga enten med symmetrisk råsegl eller med lårsegl («geitbåtsegl»), i motsetning til søfjordingen og romsdalsgeita, som normalt allveg er rigga med lårsegl. Med unntak av dei mest alderdommelige båtane har dei gjerne fleire trekk frå dei nyare åfjordsbåtane enn andre geitbåtar har, inkludert vaterbord, rorkult (i staden for styrvol) og festbetar. I nyare tid er aurgjeldsgeita typisk for det gamle Aure prestegjeld, inkludert Rodal og Engdal og Stemshaug, så vel som Vinjefjorden innover mot Vinjeøra i Heim kommune, men i eldre tider (føre kring 1800) ser dette ut til å ha vore den tradisjonelle båttypen i store delar av Trøndelag òg. Les mer …
 Sognebåt. Foto: Tore Friis-Olsen hører til midvestlandsbåtene i Norge, hjemmehørende rundt Sognefjorden. Typiske detaljer er et smalt og slankt skrog, beregnet på ferdsel på fjorden, skjeggkeiper og årer i firkantprofil med avrundet overside. Esing som ligger langs overkanten av den nest øverste bordgangen, som er en direkte videreføring av vikingtidens meginhufr - det kraftige bordet. Skroget er gjerne bygd av fire bordganger, furu på furu. Betene blir helst kalt bekk i Sogn og Sunnfjord. Sognebåtene er temmelig like Sunnfjordsbåtene. Sistnevnte har breiere og mer markert innhule halser/kjølbord. Les mer …
 Agria 1300 R m ILO 5 HK 2T-motor 1954-mod sitt inntog i norsk jordbruk må ha ein god del av æra for at kulturlandskapet er halde i hevd etter at ljåen og heste slåmaskina gjekk ut av bruk midt på 1950-talet. Dei tidlege maskinene med totaktsmotor utan turtalsregulator kunne vere ein prøvelse for køyrekarane når det var tynt med gras og motoren gjekk "magert" (for lite bensin i høve til luftmengde). Turtalet på motoren går opp, kniven i slåtteapparatet går raskare fram-og-tilbake og styrehandtaka ristar meir enn ved normal slått. Fingrane og skuldrane visnar bort grunna risting i styrehandtaka. Det var ikkje uvanleg at slåttekarane måtte matast ved bordet etter ein lang dag på slåttetegen. Dei fekk ikkje opp hendene og fingrane ville ikkje virke lenger. Les mer …
 «Blücher» i 1939 Foto: A. Klein «Blücher» var en tysk slagkrysser som ble sjøsatt 8. juni 1937 og senket ved Oscarsborg festning i Drøbaksundet under angrepet på Norge den 9. april 1940. Skipet var da flaggskip for invasjonsgruppen som skulle innta Oslo. Senkningen medførte store forsinkelser og ga dermed konge, regjering og Storting en mulighet til å komme seg ut av byen.
Kl. 0421 den 9. april var «Blücher» på skuddhold fra Oscarsborg, som ligger på en holme der Oslofjorden er som trangest. Sikteutstyret på festningen fungerte ikke som det skulle, men festningskommandant Birger Eriksen kjente alle skjær og holmer, og bedømte avstanden riktig. Festningen hadde tre 28 cm kanoner fra Krupp, som hadde blitt stilt opp i 1893. To av dem, «Moses» og «Aron», var bemannet, mens det ikke fantes nok trente mannskaper til å betjene «Josva». Eriksen ventet til skipene var så nær at treffsikkerheten var svært god i mørket. «Blücher» passerte linjen Badeparken - Småskjær på ca 950 m. Av ukjent årsak ønsket Eriksen å treffe ca 6 m over vannlinjen og beordret derfor avstand 1400 m.
Den første granaten traff Haupt-Fla-Einsatzstand nest øverst i stridsmasten over broen. II artillerioffiser kapitänleutnant Erich Puchammer ble drept og flere i hans stab såret. Trolig ble kommunikasjonen fra øvre plattform, Vormarsch, slått or I artillerioffiser overlot kommandoen til III AO på broen. Han beordret umiddelbart ildåpning mot selvvalgte mål. Militært sett gjorde første skudd liten skade på fartøyet.
Like etter traff neste granat nær flyhangaren og en brann brøt ut. Granaten slo ned og hull i panerdekket. Trolig ble damptilførselen til 1. turbin, senterpropellen, ødelagt. Samtidig falt et av de tre E-verkene ut og fartøyet mistet omtrent halve strømforsyningen.
De gamle kanonene på Oscarsborg tok tid å lade om, og mannskapene var delvis rekrutter med lite trening, så man fikk bare avfyrt disse skuddene. «Josva» var ladd, men mannskapene fikk ikke siktet den inn i tide. Les mer … | 
