| Om Båtbygging
|
 Fra bygging av fiskeskøyta «Mot» i 1972. Håkon Høydalsvik og Håkon Berg er i gang med fjerde planke på babord side. Foto: Magnar Høydal Med båtbygging mener vi gjerne det å bygge trebåter av bord. Dette håndverket har tradisjoner som går tilbake et par tusen år i Norden. Vi kjenner noen få detaljer fra båtbygging i bronsealderen, men det er i jernalderen og vikingtida at vi takket være arkeologiske funn kjenner flere detaljer om teknikker. Klinkbygging, der en klinker sammen overlappende bord, er en teknikk som går helt tilbake til 300-tallet e.Kr. Den andre viktige teknikken innen faget er kravellbygging, der bordene ligger mot hverandre og bindes sammen av spant. Begge teknikker er fortsatt i bruk, til tross for stor konkurranse fra plast- og glassfiberbåter. I videre forstand kan en også ta med disse moderne teknikkene, og båtbyggerier som bruker plast eller glassfiber har spilt en viktig rolle for nyere tids kystkultur og næringsliv mange steder.
På sitt aller enkleste trengs det ikke mye mer enn at man får båten noenlunde tett, men båtbyggerkunsten handler om langt mer enn å få båten til å flyte. Den skal gli godt gjennom vannet, være styrbar, tåle vær og vind, ha egna framdriftsmidler og være tilpassa sitt formål. Båtbyggeren må ha forståelse for alt dette, og han må selvsagt også mestre redskapene som skal til og kjenne materialets egenskaper. Opprinnelig var det øks eller bile som var det aller viktigste redskapet, men fra 1400-tallet ble også saga av stor betydning fordi den gjorde det mulig å produsere bord raskere og billigere. Blant dagens båtbyggere finner man en del som sverger til de gamle redskapene, og legger vekt på at tradisjoner følges i alle ledd av byggeprosessen, mens andre bruker mer moderne hjelpemidler i produksjon av tradisjonelle båttyper. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 På geitbåtar går esingen tradisjonelt langs alle rorsromma, men ikkje i skottane. Merk at esingen følgjer ripa heller enn bordovergangen framme, og at 'keipskjegga går ned til esingen.Foto: Olve Utne (2011)
Ein eller ei esing (eldre nynorsk og talemålet nordafjells: æsing) er ei innvendig, langsgåande list langs øvste eller nest øvste bordet på båtsida i opne, klinkbygde båtar. Esingen tener til å avstive og forsterke båten langskips. På båtar med keipar med skjegg går gjerne keipskjegget ned til esingen, og på båtar med keipsneller er keipsnellene festa i esingen. Les mer …
Nemninga snidbetning viser til byggjemåten til sunnmørsbåten. Det nedste bordet (på storbåtane dei to nedste borda) blir avskrådd (snida) ned mot kjølen. Dette fører til at borda vidare oppover i båten må skråast ned mot stemne og stamn. Denne skråinga blir gjort ved at kvart bord attanfrå blir skjerva (skøytt) mot to bord framme (renningane). Les mer …
Skoltesamiske båtar inkluderer skoltebask — eit namn som viser til relativt lette og korte elvebåtar for bruk i breie og rolige elvar, så vel som litt større båtar til bruk i inste fjordstrøk; og veenâs — noko større fjord- og havfiskebåtar. Skoltebåtane har til felles at bordgangane gjerne er sydd heller enn klinka, at det enkle, symmetriske råseglet, når det blir brukt, gjerne er breiare oppe enn nede, og at båtromma er relativt småe. Dei største båtane blant skoltesamar og andre austsamar så vel som russarar på Kolahalvøya var sjnjaka — store og grovbygde, opne båtar med lengd på kring 7–12 meter og éi til to mastrer, der stormastra var råsegl- eller spriseglrigga og mesanmastra, når ho fanst, var gaffelrigga. Les mer …
 Luno. Foto: G.Holmstad, NNFA (2010) er en sjark som hører til Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum i Gratangen kommune. Byggeverft og årstall er ubekreftet. Sjarken er klinkbygget i furu. Den ble levert uten motor og overbygg. Forhøyet og påbygd styrhus, innstallert motor ved Danielsens Båtbyggeri, Harstad i 1955. Sjarken er ikke ferdigstilt, og har etter sigende stått i naust på Sør-Rollnes fram til 2009. Tidligere eiere er Emil Mikalsen og Gunnar Karlsen, Ibestad. Nordnorsk Fartøyvernsenter overtok fartøyet i 2010. Deres målsetting er å rigge og utruste sjarken til 1950-talls standard. Les mer …
 Frå ein demonstrasjon på malloftet Båtbygging på laminerte spant ved Vik Båtbyggeri. Båtbyggeriet vart skipa som lutlag i 1946 og nedlagt i 1995, det meste av anlegget strauk med i ein brann (skal finne datering). Historia held på å forsvinne difor vart denne artikkelen skriven. Les også artiklane om L/L Vik Båtbyggeri og båtbygging på doblingsspant.
Ved starten på 1970 talet var det lite tilgang på arbeid etter dei tradisjonelle byggemåtane ved Vik båtbyggeri. På 60 talet hadde det vore ein del forlenging av båtar bygde på doblingspant men når også dette såg ut for å minke vekk vart det aktuelt sjå etter andre måtar for arbeid. Det var litt spurnad etter nybygg størrelse 35’ til 40’ (fot). Det vart då gjort litt sondering i markedet om bygging på laminerte spant var interessant. Fekk kontrakt om bygging av ein kravelt kryssar på ca 41’ og bygt med laminerte spant.
Industri-spionasje?
Alle som driv eit eller anna har hatt eit auge til korleis grannen utfører ting. I åra etter 1900 kom det mange små motorfabrikkar i gang som lærte av kvarandre. Dei som bygde båt var heller ikkje noke undantak i såmåte. Når Vik skulle byrja med laminerte spant så vart det ein liten «studietur». Lenger nord i fylket var ein verkstad som laminerte spant, kanskje kunne me der få nokre gode idear. Som det vart sagt undervegs,«eg pratar du ser.» Dette var opptakta når me skulle kome fram til ein arbeidsprosess, men me måtte finne vår måte å gjere ting på.
Etter litt prat att og fram kom me til at det måtte byggast ei tilpassa presse for å presse spanta med mal, eller sagt på ein annan måte, presse med vinkel etter kvar spantet stod i båten. Pressa vart bygd slik at spanta vart pressa parvis liggande. Ein sveiste saman eit ribbeplan av 100 mm T profilar med 20 mm mellomrom slik at bukkar i rett vinkel på planet kunne skruast fast etter ein spantemodell. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Båtbygging
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
