Forside:Klinkbygging

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

Om Klinkbygging
Denne tegninga av ei saltdalsspisse viser hvordan bordene overlapper hverandre og klinkes sammen. Tegning av Ulf Mikalsen.
Klinkbygging er en tradisjonsrik og vanlig nordisk byggemåte for småbåter. Bordene er lagt med overlapping og klinket til hverandre.

Den vanligste definisjonen på at en båt er klinkbygd referer til selve konstruksjonsmetoden som beskriver båttypen med at underkanten av de overliggende plankene stikker ut over kanten av de underliggende plankene og at bordgangene overlapper hverandre langs kantene vendt nedover. Teknikken som fester bordene sammen kalles også «klinkbygging» fordi de overlappende plankene enten er sammenføyd ved sying eller med tre- jern- eller kobbernagler.

Klinkbygging skiller seg også fra kravellbygging ved at bordlegginga er første byggetrinn. Kjøl og stevner sammenføyes, og deretter bordes skroget helt opp. Først etter at skallet er på plass legges innveden i. Underveis måler man opp med et båtvater, og holder bordene på plass med skorer og klemmer. Når de er ferdig klinka er det bordene som holder båten sammen. Innveden gir ekstra styrke til konstruksjonen, i motsetning til ved kravellbygging hvor man begynner med et «skjelett» som bærende element.   Les mer ...

 
Smakebiter
geitbåtar går esingen tradisjonelt langs alle rorsromma, men ikkje i skottane. Merk at esingen følgjer ripa heller enn bordovergangen framme, og at 'keipskjegga går ned til esingen.
Foto: Olve Utne
(2011)
Ein eller ei esing (eldre nynorsk og talemålet nordafjells: æsing) er ei innvendig, langsgåande list langs øvste eller nest øvste bordet på båtsida i opne, klinkbygde båtar. Esingen tener til å avstive og forsterke båten langskips. På båtar med keipar med skjegg går gjerne keipskjegget ned til esingen, og på båtar med keipsneller er keipsnellene festa i esingen.   Les mer …

Ein fembøring utstilt utanfor Nordlandsmuseet i Bodø ca. 1978.
Foto: Olve Utne
Ein fembøring (nynorsk/bokmål; trulig frå norrønt byrðingr og burde kanskje helst vore skrive fembørding) er ein open, spissgatta trebåt med segl og minst fem båtrom. Denne båttypen, som hovudsaklig er ein størrelseskategori, har tradisjonelt vorte bruka i Trøndelag og Nord-Norge. Fembøringane blir tradisjonelt bygd enten som åfjordsbåtar eller nordlandsbåtar. Sjølv om fembøringane har minst fem rom, og i praksis ofte minst sju eller åtte, så har dei sjeldan meir enn fem eller seks par tollepinnar — og ofte ned til tre par i storfembøringane frå sist på 1800-talet. Dei største åfjords-storfembøringane var kring 52 fot og vart spesialbygd for lofotfisket; dei vart følgelig kalla lofotbåtar.   Les mer …

Kokse i støa ved Nordheim på Stabblandet.
Foto: Olve Utne
Ei kokse (nordmørsk) «ko’ks») eller prame (nordmørsk) «pra’m») er ein liten, flatbotna robåt hovudsakleg bruka til heimefiske, småærend og lett transport. Typiske særtrekk inkluderer spiss framstamn, akterspegel, flat botn med tverrbord og langsgåande kjøl, og eitt par tollepinnar. Botnen kan elles vera forsterka med eit langsgåande bord på kvar side av kjølen. Koksa har normalt to band med tofter, og i tillegg kan dei ha ein sess ved akterspegelen. I rorsrommet er det gjerne ei opa tilje med tversgåande ribber som er gode å ta spenntak mot når ein ror. Framskotten og akterskotten blir gjerne bruka til last. Lengda på koksa er normalt kring 10–12 fot. Geografisk sett er koksa vanleg på Nordmøre og i Fosen (kysten av Trøndelag fylke sør for Flatanger). Namnet kokse kjem frå sørsamisk guksie (uttala goksie i namdalssamisk), som elles tyder ei lita drikkeause av tre og med eitt skaft.   Les mer …

Replika av Halsnøybåten på Forbundet KYSTENs landsstevne 2014.
Foto: Chris Nyborg
Halsnøybåten er en trebåt fra omkring 200 e.Kr., det vil si i romersk jernalder, som det ble funnet rester av på Halsnøya i Kvinnherad i 1896. Finneren, Johannes Jørgenson Tofte, tok vare på plankebitene etter at student Johannes Silseth hadde ment at de var interessante. Sistnevnte fikk dem undersøkt av museumsfolk fra Bergen, og de kom med den overraskende dateringa. Dessverre ble bitene noe ramponert, trolig av naboer til Johannes Tofte. Johannes G. Eide har laget en rekonstruksjon, der han på grunn av manglende deler måtte gjøre noen antagelser for å få en sjøverdig båt. Båten har blitt omtalt som den første moderne båten vi kjenner i Norge. Bordene er utforma med gode eggjern. De er lagt med overlapp, med vevnad av ull som tetning mellom bordgangene. Bordene var surra sammen med lindebast eller vidjekvister. Det er også rester av tjære som viser at man allerede så tidlig brukte dette som tettemiddel.   Les mer …

Gokstadskipet slik det står i VikingskipshusetBygdøy i Oslo i dag.
Foto: Olve Utne
Gokstadskipet er et vikingskip som ble funnet i forbindelse med utgravninga av en stor gravhaug på gården Gokstad i Sandeherred, senere Sandar og nå en del av Sandefjord kommune, i 1880. Skipet er utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy.   Les mer …

Åfjordsbåtar i Gjøahavn ved Norsk Maritimt MuseumBygdøy i Oslo kommune. Frå venstre ser vi ein færing (2½ rom, 2 par årar) og ein halvfjerming (3½ rom, 4 par årar); og lengst til høgre ein ca. 6-roms båt som kan vera ein febøring.
Foto: Olve Utne
(2009)
Ein åfjordsbåt eller åfjording er ein tradisjonell open, spissgatta ro- og seglbåt frå Fosen, Namdalen og området kring Trondheimsfjorden og Trondheimsleia. Namnet «åfjordsbåt» kjem av at den viktigaste staden der desse båtane har vorte bygd er Åfjorden i Fosen. Typiske trekk for åfjordsbåten, som på Nordmøre gjerne blir kalla grisbåt (medan helgelendingane gjerne kallar han geitbåt), er lang og grunn kjøl og rette og bratte stamnar. Åfjordsbåtane er tradisjonelt rigga med eit relativt høgt og smalt, symmetrisk råsegl. Dei største båtane kan i tillegg ha eit toppsegl.   Les mer …
 
Kategorier for Klinkbygging
ingen underkategorier


 
Andre artikler