Forside:Klinkbygging

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

Om Klinkbygging
Denne tegninga av ei saltdalsspisse viser hvordan bordene overlapper hverandre og klinkes sammen. Tegning av Ulf Mikalsen.
Klinkbygging er en tradisjonsrik og vanlig nordisk byggemåte for småbåter. Bordene er lagt med overlapping og klinket til hverandre.

Den vanligste definisjonen på at en båt er klinkbygd referer til selve konstruksjonsmetoden som beskriver båttypen med at underkanten av de overliggende plankene stikker ut over kanten av de underliggende plankene og at bordgangene overlapper hverandre langs kantene vendt nedover. Teknikken som fester bordene sammen kalles også «klinkbygging» fordi de overlappende plankene enten er sammenføyd ved sying eller med tre- jern- eller kobbernagler.

Klinkbygging skiller seg også fra kravellbygging ved at bordlegginga er første byggetrinn. Kjøl og stevner sammenføyes, og deretter bordes skroget helt opp. Først etter at skallet er på plass legges innveden i. Underveis måler man opp med et båtvater, og holder bordene på plass med skorer og klemmer. Når de er ferdig klinka er det bordene som holder båten sammen. Innveden gir ekstra styrke til konstruksjonen, i motsetning til ved kravellbygging hvor man begynner med et «skjelett» som bærende element.   Les mer ...

 
Smakebiter
“... Bordene fra Forstevnen løbe skraas opad mod Midten, hvor de alle støde sammen ...” (Frå «Om de forskjellige Slags Baade i Norge» av Carl Frederik Diriks)
Nemninga snidbetning viser til byggjemåten til sunnmørsbåten. Det nedste bordet (på storbåtane dei to nedste borda) blir avskrådd (snida) ned mot kjølen. Dette fører til at borda vidare oppover i båten må skråast ned mot stemne og stamn. Denne skråinga blir gjort ved at kvart bord attanfrå blir skjerva (skøytt) mot to bord framme (renningane).   Les mer …

Gressetgeita er ein fyring av aurgjeldstypen.
Foto: Olve Utne
Ein fyring (med kort y), òg kalla firing, er ein båt med fire par årar. Namnet blir særlig bruka om geitbåtar og åfjordsbåtar. I samband med årfjordsbåter blir namnet (stor)fyreng òg bruka om båter med fem par årar i nyare tid. Fyringen var den minste havbåten og i likheit med femringen vart han tradisjonelt gjerne bruka som linebåt. Han kunne òg fungere som føringsbåt ved behov. Innover på 1900-talet vart åfjordsfyringane ofte bruka til fiskeoppkjøp og salting på Hitra og Frøya. Åfjordsfyringar kunne òg ha løfting, eller avtakbar «hytte». Dei mindre fyringane hadde løftingen midtskips, og så var det rom til sjøbørnar frammi og atti. Storfyringane hadde gjerne løftingen atti.   Les mer …

«Fjordamerra» (b. 1996) ligg fortøyd ved Stemshaug i Aure kommuneNordmøre.
Foto: Olve Utne
(2012)
Ein kyrkjebåt (nynorsk) eller kirkebåt (bokmål), òg kalla kjørkjebåt, kjerkjebåt o.a. i ulike dialektar, er ein båt som tradisjonelt blir bruka til å ro frå ei grend til den kyrkja grenda soknar til. Kyrkjebåtane varierer i størrelse og utforming. Ofte vil ein kyrkjebåt ha 4–5 årepar; han kan vera spissgatta eller tverrskotta; han er normalt klinkbygd; og han er gjerne utforma i tråd med lokale bruksbåttradisjonar. På Nordmøre er det bevart ein kjerkjebåt med sju par årar — «Fjordamerra», som det er bygd fleire kopiar av frå 1990-åra av. På Ytre Nordmøre blir det elles sagt at det skal ha eksistert båtar med ni par årer. I Sverige har det vore vanleg mange stader med kyrkbåtar med sju eller fleire årepar. I Halvtron i Bergslagen er det fortalt at det var i alle fall to kyrkbåtar med 12 par årar på 1800-talet.   Les mer …

Replika av Halsnøybåten på Forbundet KYSTENs landsstevne 2014.
Foto: Chris Nyborg
Halsnøybåten er en trebåt fra omkring 200 e.Kr., det vil si i romersk jernalder, som det ble funnet rester av på Halsnøya i Kvinnherad i 1896. Finneren, Johannes Jørgenson Tofte, tok vare på plankebitene etter at student Johannes Silseth hadde ment at de var interessante. Sistnevnte fikk dem undersøkt av museumsfolk fra Bergen, og de kom med den overraskende dateringa. Dessverre ble bitene noe ramponert, trolig av naboer til Johannes Tofte. Johannes G. Eide har laget en rekonstruksjon, der han på grunn av manglende deler måtte gjøre noen antagelser for å få en sjøverdig båt. Båten har blitt omtalt som den første moderne båten vi kjenner i Norge. Bordene er utforma med gode eggjern. De er lagt med overlapp, med vevnad av ull som tetning mellom bordgangene. Bordene var surra sammen med lindebast eller vidjekvister. Det er også rester av tjære som viser at man allerede så tidlig brukte dette som tettemiddel.   Les mer …

Sunnmørsåttringen til Sunnmøre museum under segl i juni 2005.
Foto: Andreas Vartdal
Sunnmørsbåt er fellesnemninga for den gamle bruksbåten på Sunnmøre og ytre og sørvestre delar av Romsdal. Som havbåt var han i bruk fram til om lag 1880. Mindre båtar vart bygde inn på 1900-talet. Sunnmørsbåtane er klinkbygde og har både årar og segl. Dei er særleg kjenneteikna av skroget, som er snidbetna, og det asymmetriske råseglet.   Les mer …

Hans Fredrik Gudes maleri av ei jekt fra Sogn. Jektene var viktige lastefartøy i trafikken langs kysten fra Nord-Norge til Bergen.
Ei jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende (plattgatter) og høy forstavn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljekt på grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900. De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag. Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen. Ei jekt kunne være på fra tjue til seksti lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til tredve lester. Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott.   Les mer …
 
Kategorier for Klinkbygging
ingen underkategorier


 
Andre artikler