Nemninga snidbetning viser til byggjemåten til sunnmørsbåten. Det nedste bordet (på storbåtane dei to nedste borda) blir avskrådd (snida) ned mot kjølen. Dette fører til at borda vidare oppover i båten må skråast ned mot stemne og stamn. Denne skråinga blir gjort ved at kvart bord attanfrå blir skjerva (skøytt) mot to bord framme (renningane). Les mer …
Ein fyring (med kort y), òg kalla firing, er ein båt med fire par årar. Namnet blir særlig bruka om geitbåtar og åfjordsbåtar. I samband med årfjordsbåter blir namnet (stor)fyreng òg bruka om båter med fem par årar i nyare tid. Fyringen var den minste havbåten og i likheit med femringen vart han tradisjonelt gjerne bruka som linebåt. Han kunne òg fungere som føringsbåt ved behov. Innover på 1900-talet vart åfjordsfyringane ofte bruka til fiskeoppkjøp og salting på Hitra og Frøya. Åfjordsfyringar kunne òg ha løfting, eller avtakbar «hytte». Dei mindre fyringane hadde løftingen midtskips, og så var det rom til sjøbørnar frammi og atti. Storfyringane hadde gjerne løftingen atti. Les mer …
Ein kyrkjebåt ( nynorsk) eller kirkebåt ( bokmål), òg kalla kjørkjebåt, kjerkjebåt o.a. i ulike dialektar, er ein båt som tradisjonelt blir bruka til å ro frå ei grend til den kyrkja grenda soknar til. Kyrkjebåtane varierer i størrelse og utforming. Ofte vil ein kyrkjebåt ha 4–5 årepar; han kan vera spissgatta eller tverrskotta; han er normalt klinkbygd; og han er gjerne utforma i tråd med lokale bruksbåttradisjonar. På Nordmøre er det bevart ein kjerkjebåt med sju par årar — «Fjordamerra», som det er bygd fleire kopiar av frå 1990-åra av. På Ytre Nordmøre blir det elles sagt at det skal ha eksistert båtar med ni par årer. I Sverige har det vore vanleg mange stader med kyrkbåtar med sju eller fleire årepar. I Halvtron i Bergslagen er det fortalt at det var i alle fall to kyrkbåtar med 12 par årar på 1800-talet. Les mer …
 Replika av Halsnøybåten på Forbundet KYSTENs landsstevne 2014. Foto: Chris Nyborg er en trebåt fra omkring 200 e.Kr., det vil si i romersk jernalder, som det ble funnet rester av på Halsnøya i Kvinnherad i 1896. Finneren, Johannes Jørgenson Tofte, tok vare på plankebitene etter at student Johannes Silseth hadde ment at de var interessante. Sistnevnte fikk dem undersøkt av museumsfolk fra Bergen, og de kom med den overraskende dateringa. Dessverre ble bitene noe ramponert, trolig av naboer til Johannes Tofte. Johannes G. Eide har laget en rekonstruksjon, der han på grunn av manglende deler måtte gjøre noen antagelser for å få en sjøverdig båt. Båten har blitt omtalt som den første moderne båten vi kjenner i Norge. Bordene er utforma med gode eggjern. De er lagt med overlapp, med vevnad av ull som tetning mellom bordgangene. Bordene var surra sammen med lindebast eller vidjekvister. Det er også rester av tjære som viser at man allerede så tidlig brukte dette som tettemiddel. Les mer …
 Hans Fredrik Gudes maleri av ei jekt fra Sogn. Jektene var viktige lastefartøy i trafikken langs kysten fra Nord-Norge til Bergen. Ei jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende ( plattgatter) og høy forstavn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljekt på grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900.
De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag. Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen. Ei jekt kunne være på fra tjue til seksti lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til tredve lester. Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott. Les mer … | 
.jpg)
