Forside:Klinkbygging

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

Om Klinkbygging
Denne tegninga av ei saltdalsspisse viser hvordan bordene overlapper hverandre og klinkes sammen. Tegning av Ulf Mikalsen.
Klinkbygging er en tradisjonsrik og vanlig nordisk byggemåte for småbåter. Bordene er lagt med overlapping og klinket til hverandre.

Den vanligste definisjonen på at en båt er klinkbygd referer til selve konstruksjonsmetoden som beskriver båttypen med at underkanten av de overliggende plankene stikker ut over kanten av de underliggende plankene og at bordgangene overlapper hverandre langs kantene vendt nedover. Teknikken som fester bordene sammen kalles også «klinkbygging» fordi de overlappende plankene enten er sammenføyd ved sying eller med tre- jern- eller kobbernagler.

Klinkbygging skiller seg også fra kravellbygging ved at bordlegginga er første byggetrinn. Kjøl og stevner sammenføyes, og deretter bordes skroget helt opp. Først etter at skallet er på plass legges innveden i. Underveis måler man opp med et båtvater, og holder bordene på plass med skorer og klemmer. Når de er ferdig klinka er det bordene som holder båten sammen. Innveden gir ekstra styrke til konstruksjonen, i motsetning til ved kravellbygging hvor man begynner med et «skjelett» som bærende element.   Les mer ...

 
Smakebiter
MB «Litleveiren» M 20 VA. Bygd på Bjørkedalen til Årset notlag som eigde og brukte båten så lenge den varte.

Båten hadde krum stamn og stemne/stemnestykke (mellomstykke frå fremste ende av kjølen skråande opp i 2 fots lengde til bakkant av framstamnen på ein 30-foting).

MB Litleveiren set Landnota
MB Litleveiren M 20 VA slepar
Denne konstruksjonen, at stamnen starta langt bak under båten, var vanleg på gavlbåtar bygde til bruk med landnot. At kjølen vart kort gjorde båten rask å svinge/styre (når du jakta på fisk fylgde du ofte fjøra med lite klaring). Når du skulle drage fram nota var det viktig å kome godt fram i fjøra med båten slik at det vart lite klaring under nota for å berge fisk. Brukarane sa det ofte på denne måten: "Båten var god i fjøra". Ved bygging hadde den runde kjølforma den fordelen at det var lett å "få båten utyve", å gi den ein "rund bunkje" (rund i botnen med god berevne). Ulempa var at båten flaut så høgt i sjøen at den ikkje fekk "vatn på tvora (propellen)" når nota var i sjøen (lite last bak). Båtane var derfor ofte uberegnelege ved manøvrering utan last, propellen drog luft ved oppbakking og gikk i fjøra eller kaia med for stor fart. Var det fleire ombord samtidig såg ein ofte at ledige folk gjekk så langt bak på båten dei kunne når tida for oppbakking nerma seg for "å få vatn på tvora".   Les mer …

Sognebåt.
Foto: Tore Friis-Olsen
Sognebåtene hører til midvestlandsbåtene i Norge, hjemmehørende rundt Sognefjorden. Typiske detaljer er et smalt og slankt skrog, beregnet på ferdsel på fjorden, skjeggkeiper og årer i firkantprofil med avrundet overside. Esing som ligger langs overkanten av den nest øverste bordgangen, som er en direkte videreføring av vikingtidens meginhufr - det kraftige bordet. Skroget er gjerne bygd av fire bordganger, furu på furu. Betene blir helst kalt bekk i Sogn og Sunnfjord. Sognebåtene er temmelig like Sunnfjordsbåtene. Sistnevnte har breiere og mer markert innhule halser/kjølbord.   Les mer …

“... Bordene fra Forstevnen løbe skraas opad mod Midten, hvor de alle støde sammen ...” (Frå «Om de forskjellige Slags Baade i Norge» av Carl Frederik Diriks)
Nemninga snidbetning viser til byggjemåten til sunnmørsbåten. Det nedste bordet (på storbåtane dei to nedste borda) blir avskrådd (snida) ned mot kjølen. Dette fører til at borda vidare oppover i båten må skråast ned mot stemne og stamn. Denne skråinga blir gjort ved at kvart bord attanfrå blir skjerva (skøytt) mot to bord framme (renningane).   Les mer …

Kokse i støa ved Nordheim på Stabblandet.
Foto: Olve Utne
Ei kokse (nordmørsk) «ko’ks») eller prame (nordmørsk) «pra’m») er ein liten, flatbotna robåt hovudsakleg bruka til heimefiske, småærend og lett transport. Typiske særtrekk inkluderer spiss framstamn, akterspegel, flat botn med tverrbord og langsgåande kjøl, og eitt par tollepinnar. Botnen kan elles vera forsterka med eit langsgåande bord på kvar side av kjølen. Koksa har normalt to band med tofter, og i tillegg kan dei ha ein sess ved akterspegelen. I rorsrommet er det gjerne ei opa tilje med tversgåande ribber som er gode å ta spenntak mot når ein ror. Framskotten og akterskotten blir gjerne bruka til last. Lengda på koksa er normalt kring 10–12 fot. Geografisk sett er koksa vanleg på Nordmøre og i Fosen (kysten av Trøndelag fylke sør for Flatanger). Namnet kokse kjem frå sørsamisk guksie (uttala goksie i namdalssamisk), som elles tyder ei lita drikkeause av tre og med eitt skaft.   Les mer …

Gokstadskipet slik det står i VikingskipshusetBygdøy i Oslo i dag.
Foto: Olve Utne
Gokstadskipet er et vikingskip som ble funnet i forbindelse med utgravninga av en stor gravhaug på gården Gokstad i Sandeherred, senere Sandar og nå en del av Sandefjord kommune, i 1880. Skipet er utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy.   Les mer …

Aslakbåt under seil på Forbundet KYSTENs landsstevne i Kalvåg 2005.
Foto: Bente Foldvik
Aslakbåten, som regnes som en rogalandsbåt, er oppkalt etter Aslak Notvik (1845–1931), som først utviklet båttypen. Aslakbåten er utviklet med basis i tradisjonelle båttyper, er klinkbygd og særpreges av en rett forstavn og at baugen skjærer seg godt gjennom sjøen. Aslak bygde både store og små båter og det ble bygget både ro-, seil og motorbåter. Seilbåtene hadde kjølrand og tre bord på hver side. De senere seilbåtene var langkjølte og spisse bak og var rigget med bermudarigg og lensebarduner. Seilbåtene var kjent for å være gode seilere og ble brukt til kappseilas fram til 2. verdenskrig.   Les mer …
 
Kategorier for Klinkbygging
ingen underkategorier


 
Andre artikler