Kirkebok

En kirkebok (bokmål) eller ei kyrkjebok nynorsk er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister. Bøkene er blant de viktigste slektshistoriske kildene.

Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker.

Historie

Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av kardinal Francisco Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.

På det tidspunkt hadde én kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.

Den eldste bevarte norske kirkeboken, som befinner seg i Statsarkivet i Kongsberg, er fra Andebu og begynner i 1623. De eldste norske kirkebøkene ser ut til å ha blitt til ved at de enkelte prestene selv har tatt initiativ til det, og det er mulig at det har eksistert bøker fra før 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet.

Typer

Det finnes i Den norske kirke to hovedtyper kirkebøker:

  • Ministerialbok, som føres av sognepresten.
  • Klokkerbok, også kalt kirkebokduplikat, som føres av klokkeren eller andre medhjelpere. Denne skal inneholde de samme opplysningene og ble påbudt i 1812. I siste del av 1900-tallet ble dette påbudet opphevet.
  • På 1900-tallet har egne bøker for visse enkelthandlinger, som fødselsregister og lysningsprotokoll, blitt ført. Fødselsregister ble innført i 1916, og føringen ble overtatt av skatteetaten i 1982. Da lysning ikke lenger er vanlig, har bruken av lysningsprotokoller gått ut.

Alle trossamfunn som får offentlig støtte i Norge er pålagt å føre kirkebok eller tilsvarende register. Da de gjerne har egne regler for slik journalføring, som ikke alltid er fullstendig overlappende med kravene i norsk lov, føres det ofte et menighetsregister som tilfredsstiller norsk lov og kirkebøker som tilfredsstiller egen lov, eller man bruker bøker tilsvarende Den norske kirkes så langt det lar seg gjøre og legger så til egne elementer. For eksempel fører Den katolske kirke i Norge i tillegg til dåpsbok, fermingsbok (konfirmasjonsbok), vigselsbok og begravelsesbok også konvertittbok, samt at den bruker ekstra kolonner i kirkebøkene fordi katolsk kirkerett krever at inngått ekteskap og eventuell utmelding også føres i dåpsboken. Mange frikirkelige menigheter fører også oversikt over når medlemmene etter deres definisjon ble frelst.

Føring

Føringen av kirkebøkene i Den norske kirke har endret seg noe opp gjennom årene. Lenge var det ingen retningslinjer for hvordan kirkebøkene skulle føres ,og det var opp til hver enkelt prest å lage seg et system. Mange av de tidligste bøkene er ført rent kronologisk med alle typer handlinger om hverandre. I 1732 forsøkte biskop Peder Hersleb å få prestene i Akershus stift til å føre mer strukturerte kirkebøker med egne avdelinger for dåp, trolovelser og vielser, begravelser og åpenbare skriftemål. Mange prester fulgte Herslebs anvisninger, og også prester i andre stift begynte på 1700-tallet å føre handlingene hver for seg, men de kronologisk førte kirkebøkene fortsetter mange steder helt fram til tidlig 1800-tall.

Fra 1812 benyttes protokoller med ferdigtrykte sideoppsett, og fra samme tidspunkt er det fastsatt nøyaktig hvilke opplysninger som skal være med til de enkelte handlinger. Tidligere var det mye mer opp til hver enkelt prest hvilke opplysninger som ble ført, for eksempel var det slett ingen selvfølge at moras navn skulle føres ved dåpen. Det ble innført et jevnføringsregister sortert på person, som skulle gi referanser til samtlige handlinger som personene var involvert i.

I 1820 fjernet man påbudet om å bruke ferdigtrykte bøker, men kravet om fast mønster ble beholdt. Jevnføringsregisteret ble utelatt, men det ble innført krav om å føre dødfødsler og vaksinasjoner. Det kom også et dagregister, en logg for presten. Bøkene fra 1812 var på dette tidspunkt ikke utskrevet i de fleste sogn, så man fortsatte å bruke dem i en tid.

I 1877 gjeninnførte man trykte skjemaer. Disse inneholdt rubrikker for levende fødte, dødfødte, konfirmerte, viede, døde, inn- og utflyttede, inn- og utmeldte av statskirken og dagregister. Ved dåp, konfirmasjon og begravelser ble kjønnene ført hver for seg. Skjemaene ble i 1887 obligatoriske, og med små endringer brukes disse fortsatt.

Mens det tidligere var vanlig at kirkebøkene dekte et helt prestegjeld, ble det etter 1877 vanlig å føre ei bok for hvert sogn. Overgangen til denne praksisen kunne ta noe tid, ettersom kirkebøkene som var i bruk i 1877, gjerne ble utskrevet før nye bøker ble tatt i bruk. I større prestegjeld var det allerede før 1877 vanlig å fordele handlingene på eller flere parallelle kirkebøker.

Tilgjengelighet

All informasjon yngre enn seksti år er klausulert (har begrenset innsynsrett). Dette regnes fra siste innførsel i boken. I tillegg er det noen lister som kan ha lengre sperrefrist. Det gjelder spesielt der de kan avsløre helseopplysninger (dødsårsak) eller adopsjon (særlig ved dåp, konfirmasjon og ektevigsel).

Normalt skal ministerialbøker overføres til statsarkivene åtti år etter at de er utskrevet, mens klokkerbøker skal overføres umiddelbart. I mindre prestegjeld kan det ta lang tid før ei bok er utskrevet, og en del bøker som ble påbegynt på slutten av 1800-tallet, har derfor ikke kommet inntil arkivene ennå. Bøker som ikke er overført til statsarkivene, oppbevares vanligvis på prestekontoret. Det vil ofte være mulig å innhente enkelte opplysninger fra disse ved å henvende seg til det aktuelle prestekontoret. For bøker som er levert inn til statsarkivene, kan det være mulig å få informasjon derfra hvis de ikke ligger åpent i Digitalarkivet. Dette forutsetter at det ikke ligger sensitiv informasjon med lengre sperrefrist der, eller at man har rett til innsyn i slik informasjon.

De fleste kirkebøkene fram til litt ut på 1900-tallet er mikrofilmet. Dette var et arbeid som ble påbegynt av mormonerne omkring 1950 mot at Arkivverket fikk beholde masterfilmene. Siden har Arkivverket stått for filming av kirkebøker som er overført til statsarkivene i ettertid. Mikrofilmene er tilgjengelige gjennom landets folkebiblioteker.

Internett har revolusjonert kirkebøkenes tilgjengelighet. Mellom 2005 og 2008 skannet Arkivverket mikrofilmene og tilgjengeliggjorde slik kirkebøkene i Digitalarkivet. Planen er å skanne flere kirkebøker etter hvert som de blir overført til arkivene. I og med den nye teknologien opphørte produksjonen av mikrofilm sommeren 2008. Arkivverket, slektshistorielag, historielag og privatpersoner har også sørget for å transkribere mange kirkebøker. Dette har resultert i søkbare databaser som også er lagt ut i Digitalarkivet. Også enkelte private nettsteder har søkbare kirkebokdatabaser.

Bruk i slektsforskning

Kirkebøkene er svært viktige kilder for slektsforskere. Fordi bøkene omfatter flere kirkelige handlinger skal man i teorien kunne finne ut når en person ble født, hvem som var dennes foreldre, når personer giftet seg og med hvem, fødselsdato for barn de fikk og personens dødsdato. I de fleste prestegjeld går bøkene også svært langt tilbake, lenger enn f.eks. folketellinger.

Det er samtidig en del utfordringer knyttet til bruken av kirkebøker. Enkelte av disse er kildekritiske spørsmål, mens andre dreier seg om visse spesialkunnskaper man må tilegne seg for å få fullt utbytte av bøkene.

Dateringer

Spesielt på 1700-tallet og tidligere daterte prestene ofte etter kirkelige merkedager og ikke etter kalenderen. Mange av disse merkedagene, og ikke minst de latinske navnene på dem, er fremmede for oss i dag, men det er utarbeidet konverteringstabeller og dataprogrammer som viser hvilken dato f.eks. 15. søndag etter trinitatis (pinse) falt på i 1760.

Feil

Ingen kilder er ufeilbarlige, ei heller kirkebøker. De skulle i utgangspunktet føres jevnlig, så snart som mulig etter at de kirkelige handlingene var utført, men i realiteten kunne det ta tid før innføringer ble gjort, noe som disponerte for uteglemmelser og feil. Enkelte handlinger er påviselig uteglemt i kirkebøkene, og det finnes et betydelig antall skrivefeil i både navn og datoer, forveksling av navn og sammenblanding av personer. Dersom man ikke finner en kirkelig handling der man forventer den, kan det lønne seg å sjekke på slutten av året. Ofte har presten ført inn noe der dersom han har blitt klar over at han har glemt noen.

Når både ministerialbok og klokkerbok er bevart, åpner det for å sammenlikne opplysningene i de to bøkene. Når det er forskjell mellom bøkene og det ikke finnes andre uavhengige kilder som kan avklare hva som er riktig, er det vanlig å anta at ministerialboken er den mest korrekte, fordi klokkerboken i utgangspunktet er et duplikat av denne. I noen tilfeller synes det likevel som om det er klokkeren som har mottatt opplysningene og har ført dem inn i si bok først, hvorpå presten (med mulighet for feil) har kopiert opplysningene inn i ministerialboken etterpå.[1] I slike tilfeller bør klokkerboken foretrekkes, men det er i prinsippet uråd å skille ut disse tilfellene.

Gotisk skrift

Frem til omkring 1850 var gotisk skrift vanlig i Norge. De fleste kirkebøker datert før dette er dermed ført med en skrifttype som for de fleste er noe fremmed. Foreninger for slektsforskere holder jevnlige kurs for å styrke kunnskapen om gotisk skrift. Historisk institutt ved Universitetet i Bergen og Statsarkivet i Bergen har utviklet et online-kurs (se lenke), og man finner også veiledninger i bøker om slektsforskning. Å ha en rimelig god kjennskap til gotisk skrift vil både gjøre det lettere å finne informasjon og minske faren for feilavskrift.

Problemet med skriften vil for mange være mindre i og med digitalisering av bøkene, men dersom man vil kontrollere avskriften mot originalkilden eller trenger bøker som ennå ikke er digitalisert, er det nødvendig med i det minste noe basiskunnskap.

Manglende bøker

Kirkebøkene er sårbare for brann, oversvømmelse eller annet som kan ødelegge dem. For mange sogn er det derfor lakuner. Klokkerbøkene ble innført blant annet for å forhindre dette, idet de ikke skulle oppbevares sammen med kirkebøkene. Det finnes dog eksempler på at også disse er ødelagt, eller at de ikke var oppdatert da kirkebøkene de skulle duplisere ble ødelagt.

Det kan også være mangler innenfor en bok på grunn av vannskade, blekkflekker eller annet.

Prestegjeld Tidsrom Årsak Kommentar Kilde
Biri 1789-1814 og 1854-1877 Brann Bygdelaget Redalen lå i Ringsaker prestegjeld fram til 1821. Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Oppland
Eidsvoll 1681-1877 Brann Klokkerbøkene fra 1861 og framover er bevart. DIS-Oslo/Akershus
Fron -1799 Brann Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Oppland
Manger -1759 Brann Manger kyrkje og prestegard, 1991, s. 66.
Nes (Hedmark) -1802 Brann Klokkerbøkene fra 1663 og framover er bevart, men inneholder bare lister over fødte/døpte. Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Hedmark
Romedal -1799 Brann Klokkerbøkene fra 1785 og framover er bevart. Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Hedmark
Sør-Aurdal 1849-1876 Andre verdenskrig Gjelder kirkeboka for Bruflat sokn, som i 1894 ble overført fra Sør-Aurdal til det nyoppretta Etnedal prestegjeld. Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Oppland
Åsnes 1848-1866 Brann Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Hedmark

Dåpsinnførsler

Før 1812 finner man gjerne dåpsdato, barnets navn, fars navn, og faddernes navn. Dersom dåpen ikke fant sted i hovedkirken i prestegjeldet kan det stå hvilken kirke det skjedde i. Fars navn inneholder gjerne bostedet; ofte er det bare bosted og ikke patronym som er oppgitt. Mors navn er ofte utelatt, men kan også være oppgitt. Fødselsdato er sjelden oppgitt. Når mors navn mangler kan man i en del tilfeller finne det blant introduserte, det vil si når hun kunne gå i kirken igjen etter fødselen. I en del tilfeller vil det også der bare stå fars navn, «NNs hustru». For å finne hennes navn må man da om mulig gå tilbake og finne trolovelse/ektevigsel. Uektefødte kan være ført i egne lister.

Etter 1812 inneholdt skjemaet barnets navn, fødselsdato, dåpsdato, fars og mors navn og bosted og faddernes navn. Ekte eller uekte fødsel er markert i egen rubrikk.

Fra 1877 får vi i tillegg foreldrenes alder. Denne kan være unøyaktig.

For uektefødte gjelder normalt at det er moras navn som oppgis først, og deretter eventuelt farens navn. Dette er ofte en usikker opplysning. Dersom man finner at de to gifta seg kort tid etter, eller det ikke er deres første felles barn, er det rimelig sjanse for at det er rett barnefar. Ellers må man alltid ta slike opplysninger med en klype salt. Spesielt usikkert er det dersom det er en soldat eller en matros som er oppgitt; de var underlagt militær strafferett, og fikk derfor mindre straff enn andre ved leiermål. Dersom faren er oppgitt å være utenbygds fra kan det også være et fiktivt navn eller en bortforklaring. En må også være oppmerksom på at dersom en barnefar er oppgitt, og denne senere ble frikjent for farskapet, er det sjelden at kirkeboka er korrigert. Farskapssaker har 80 års klausulering og er mindre tilgjengelige enn kirkebøkene, så det kan være vanskelig å få kontrollert dette.

Referanser

  1. Se Jansen, Einar: «Hvem er mest å stole på - prest eller klokker?», NST, bd IX (1944), s. 147-148.

Eksterne lenker