Kjeldearkiv:Krigsopplevelser fortalt av Einar og Tordis Lundby

Lyskastere på Bråte gård i 1939 til vern av Kjeller flyplass.

Einar og Tordis Lundby hadde hver sine opplevelser under krigen – Tordis som 12-åring og Einar som frivillig i forskjellige sammenhenger. Her følger et utdrag av det de fortalte om sine krigsopplevelser til Steinar Bunæs da den første Strømmenboka ble utgitt i 2006. Selv med bosted på Strømmen er det interessant å se hvor ofte Einar (f. 1920) snakker om Kjeller.

Han hadde oppgaver både i Røde Kors, Milorg og som jernbanevakt under krigen. Etter krigen giftet han seg med Tordis (f. 1928), hun var datter av Arnfinn Lien, sveiser på Bråte gård fra 1936 til 1946. Tordis fortalte at det ved oppsettingen av nøytralitetsvakten i 1939 ble etablert en lyskasterposisjon ved låven på Bråte. Lyskasteren skulle sammen med en mitraljøsestilling bidra til å avverge angrep på Kjeller flyplass. Soldatene holdt til i uthuset ved Bråtedammen bak låven. I enden av uthuset var det en stor sagflisbinge. Der oppbevarte de isblokker som var saget ut vinterstid, som regel fra Nitelva. Bråte hadde stort fjøs med 50 dyr, og isblokkene trengtes til kjøling av melken gjennom sommerperioden. Tordis kunne også fortelle at hun hadde et sterkt minne av alle arbeiderne fra Strømmens Værksted som kom strømmende opp Bråtealleen den 9. april og skjulte seg i skogen. Etter angrepet på Kjeller i morgentimene var de advart mot at verkstedet også kunne være et bombemål. I mangel av tilfluktsrom var de anbefalt å søke dekning i den nærliggende Bråteskogen.

Einar fortalte: Jeg kom med i Milorg fordi jeg hjalp min eldre bror Alf, som var fyrbøter på togene til Charlottenberg. Han jobbet der sammen med lokomotivfører Johan Wangen i Lillestrøm, og hadde rett som det var noe som skulle fraktes videre. Jeg leverte da pakker med illegale trykksaker til blant andre Arne Helvig, men hvem han så leverte videre til fikk jeg aldri vite. Nå hører det med at Alf mistet sin kjøring på Charlottenberg. Dette skjedde etter at han hjalp en svensk familie med å smugle mat til sine slektninger i Norge. Dermed ble han ilagt ti kroner i mulkt og flyttet over til innenlandske ruter.

Einar kom også ut for hendelsene etter at «Blücher» ble senket ved Oscarsborg 9. april 1940.

Blücher

Det skjedde mye i krigens første dager. – Far var ansatt i et firma ved Nylands Verksted i Bjørvika. Han hadde ikke kommet hjem som avtalt 10. april, så jeg fikk beskjed om å hente ham med bil. Turen innover mot byen kommer jeg aldri til å glemme. Ryktene om at byen skulle bombes fikk alle til å rømme – i personbiler, lastebiler og til fots. Særlig lastebilene var et skremmende syn. Folk satt og hang på og utenfor bilene, det var rett og slett panikk. Jeg klarte så vidt å få fylt bensin – det var heller ikke så enkelt akkurat da. Mens jeg sto der, kom en rekke norskregistrerte lastebiler med ett eller annet på lasteplanet, som var tildekket. Etter hvert fikk vi det makabre svaret: Det var falne tyske soldater fra Blücher som i første omgang skulle fraktes til Akershus festning.

Jernbanevakt Instruks.

Tyske tropper fra Kjeller 10. april 1940

Etter hvert fikk jeg tak i far, og turen hjemover gikk greit. Senere på dagen skulle jeg kjøre noen kjenninger som ville evakuere til Nittedal. Ved Valstad på Nordbyveien møtte jeg tyske tropper som jeg antar hadde landet på Kjeller. Ikke lenge etter så vi at tyske tropper med hester hadde slått seg til på «Veatomta» i Strømsveien 57.

Lokomotiv med blendingsskive på hovedlykt 1941. Rørosbanen ble bygd om fra smalspor til normalspor fra 1917 til 1941. Dermed tok tyskerne æren på åpningsdagen.

Jernbanevakt

Før jeg kom med i Milorg skjedde flere enkeltepisoder. Det første var at jeg ble innrullert som jernbanevakt. Jeg gikk strekningene Strømmen-Fjellhamar og Fetveien-Leirsund. Det jeg husker best fra dette er en hendelse fra en beksvart natt det var grådig kaldt. Jeg hadde pakket meg inn med mye tøy, også på hodet. Dette, sammen med store snømengder, gjorde at jeg ikke hørte toget som kom bakfra. Ikke oppfattet jeg lyskasterne heller, for togene hadde blending så de ikke skulle bli oppdaget av fiendtlige fly. I aller siste liten fikk jeg kastet meg over den høye brøytekanten, der var det ikke mye om å gjøre.

Det var nokså tøffe saker vi måtte signere på. Her var det ikke snakk om man ville eller ikke – dette ble man bare pålagt. Fra instruksens pkt. 7 fremgår alvoret i saken svært tydelig og direkte:

• Pliktforsømmelse i tjenesten vil medføre den strengeste straff. De gjøres oppmerksom på at De vil bli gjort personlig ansvarlig for sikkerheten av den strekningen som De er betrodd å overvåke og at De i tilfelle attentat på grunn av begunstigelse av sådant, har å regne med dødsstraff ifølge § 1 i Reichskommisars forordning til sikring av det økonomiske liv og arbeidsfreden av 7. september 1941.

Jeg kan ta med litt om en annen type vakt også, det var grisevakten. Det fantes vel en villagris i annenhver hage rundt om, og dette var naturligvis et fristende bytte for mange. Derfor ble det opprettet grisevakter, og jeg for min del gikk mange slike vakter i Lerdalsgata med nærmeste omegn.

En episode

Jeg har en historie av en helt annen type også. Jeg hadde vært sammen med en kamerat på dans i Oslo, og kom med det siste toget hjem til Strømmen. Toget var fullt av strømlinger og andre, og her traff vi også en felles kjenning som vi kan kalle Ole. Han hadde kanskje fått litt mye innabords, men ikke slik at han kunne kalles beruset. Nede i stasjonsundergangen var det hengt opp en plakat for Nasjonal Samling, og Ole løp like godt bort og rev den ned. Slikt noe var jo ingen spøk i de tider, og vi ble ganske paffe da vi oppdaget vakter idet vi kom opp fra undergangen. Vi lot som ingenting, og gikk bortover mot Strømsveien. Da kom de samme vaktene i full fart, og stoppet for å sjekke oss. Etter noen spørsmål ba de om å få se hendene våre – de skulle finne ut om vi hadde lim på fingrene. Jeg ble kontrollert først. OK. Deretter kom turen til Ole. Han hadde rukket å gni av seg i lommene, og dermed gikk det greit med han også. Vi var forberedt på bråk, men heldigvis gikk det bra.

Sanitetstjeneste

Under hele krigen var jeg også med i saniteten eller Røde Kors som vi ble kalt. Doktor Henriksen, senere dr. Magnussen var leder, og vi var vel rundt ti stykker som hadde jevnlige øvelser i kjelleren på Tabernaklet som lå der Støperiveien ligger i dag. Vi hadde møteplikt ved alle flyalarmer, men kom aldri direkte inn i aksjoner slik jeg vet den tilsvarende virksomheten i Lillestrøm ble. En gang i 1943 ble vi riktignok varslet om å reise til Brøterbakken på Kjeller. Der hadde et alliert bombeangrep medført store skader og mange omkomne i en tysk kaserne. Før vi kom av gårde fikk vi imidlertid stoppordre fra tyskerne, de ønsket ikke innblanding fra norsk personell.

Diverse motstandsarbeid

Jeg var ikke særlig mye med i Milorg før helt i sluttfasen av krigen. Men det var stadig hendelser av forskjellig art. En tid holdt vi på å montere folkemottakere – radioer – på radiofabrikken jeg da var ansatt ved. En ung gutt som hjalp til satt ofte litt for seg selv, han sa ikke stort. Plutselig en dag var han borte, og etter hvert ble det klart at han hadde vervet seg til Østfronten. Da var det spennende hvor mye han kunne ha fortalt til andre nazisympatisører, men det skjedde ikke noe.

I 1944 fikk jeg innkalling til Arbeidstjenesten og møtte opp på kontoret i Pilestredet. Her fikk jeg vite at jeg skulle sendes til Knaben gruver ved Kristiansand. Men det var fullt av folk som ventet, og etter hvert gikk jeg bare uten å ha signert noen papirer. Jeg regnet med å høre nærmere, men få dager etter ble kontorene sprengt av Gunnar Sønsteby og Gregers Gram fra Oslogjengen – en undergruppe av kompani Linge. Dermed var også min registrering ute av verden.

Vaktbataljonen på Bjørkelangen 1945. I første rekke sitter Einar Lundby som nr 1 fra venstre. Skøyteløperen Finn Helgesen er nr 5 fra venstre i samme rekke.

Frigjøringen

Da det begynte å dra seg mot krigens avslutning ble jeg trukket mer med i Milorgarbeidet. Jeg husker svært godt natten til 8. mai. Da satt vi i ei hytte ved Østbyputten og pusset Linfield-rifler fra første verdenskrig i stummende mørke. Samtidig fikk vi utlevert armbind – dermed ble vi på en måte uniformert. Stemningen var spent, det var helt uvisst hva som ville skje. Tyskerne var mange, og hvis noen fant på noe bråk kunne det skjedd litt av hvert. Nå ble det nok enkelte episoder og tilløp til uroligheter, men det var vel ingenting mot hva det kunne ha blitt. For min del husker jeg at vi gikk vakt utenfor huset til noen av de største nazistene, det skulle ikke bli uønskete episoder den veien heller. Senere ble det tjeneste i vaktstyrken som ble opprettet med basepå Bjørkelangen, for da ble vi lovet å slippe senere militærtjeneste. Akkurat det stemte nok ikke helt – jeg fikk jevnlig innkalling til Heimevernet i flere år etterpå. Men det var jo likevel ikke det verste man kunne være med på, avslutter Einar.

Kilder

• Stefferud, Alf og Bunæs, Steinar: Strømmen. Historier om stedet og folket. Sagelvas Venner og Strømmen Vel. Strømmen 2006. 192 s. ISBN 978-82-997416-0-6. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Stefferud, Alf og Bunæs, Steinar: Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene. Sagelvas Venner og Strømmen Vel. Strømmen 2008. 252 s. ISBN 978-82-997416-2-0. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten.