Leif Juster
Leif Normann Juster (født Nilsen 14. februar 1910 i Kristiania, død 25. november 1995 i Bærum) var revykunstner, revyteatersjef og skuespiller, en av de fremste aktørene innen norsk revy, teater og film i mer enn 60 år.
Familie
Leif Juster var sønn av brannformann Just Nikolai Nilsen (1867–1937) og Julie Amanda Gulbrandsen (1867-1945). Han ble gift i 1934 med Johanne Marie («Tullik») Kingo Christensen (1908-1979), ekteskapet oppløst i 1950. Han ble født som Leif Normann Nilsen, og tok kunsternavnet Juster etter farens fornavn, Just, i 1937. Da hadde han en periode også kalt seg Leif Just-Nilsen. Han var onkel til skuespilleren Rolf Just Nilsen (1931-1981).
Liv og virke
Juster ble født ved gamle Sagene brannstasjon i Sagveien 23d i Kristiania, hvor faren var brannformann, og hvor familien også bodde på dette tidspunktet. Senere samme år (1910) flyttet familien til Thorvald Meyers gate 18 for å få bedre plass, og her er de registrert ved folketellingen i 1910. Etter et kortere opphold i Thorvald Meyers gate 18 bosatte de seg på den nærliggende adressen Paulus' plass 3, vest for Birkelunden. Familien bodde ved Paulus plass fram til den nye Sagene brannstasjon sto ferdig i 1914 i Sandakerveien 58, hvor familien fikk disponere en leilighet, og her tilbrakte Juster resten av oppveksten.
Juster vokste opp i en musikalsk familie, og tok som ung timer i klaverspill og harmonilære hos Lasse Flagstad i Kristiania. Han begynte som konfektgutt på Nationaltheatret i 1924. Fra 1927 var han på Chat Noir, der han blant annet var påkleder for Victor Bernau i tillegg til spredte statistoppgaver. Juster debuterte i 1928 i farsen Erotikk og avrustning og var elev på nystartede Det Nye Teater 1929-1933.
Juster fikk sitt gjennombrudd på Scala i 1935 i høstrevyen Vi har den ære. I 1937 fulgte han med Chat Noir til Klingenberggata 5, da teatret etablerte seg der (nåværende plassering).
Under krigen var Juster revyskuespillernes tillitsmann i Skuespillerforbundet, og satt et par måneder på Grini under skuespillerstreiken i mai 1941. Høsten 1942 etablerte Juster revyteatret Edderkoppen i Søilen Teater i Keysers gate, med revyen Saker og Ting. Med på laget fikk han blant andre forfatteren Per Kvist, scenografen Oliver Neerland og skuespillere som Lalla Carlsen, Kari Diesen og Ernst Diesen. I 1945 flyttet teatret inn i større lokaler ved St. Olavs plass.
Juster drev Edderkoppen til 1966, da Fluer i nettet ble hans siste revy som teatersjef. Teateret fortsatte som ABC-teatret under ledelse av Einar Schanke.
I 1968 ble Juster engasjert av Toralv Maurstad til Oslo Nye Teater, der han arbeidet til 1987. Han hadde også gjesteroller hos Einar Schanke og Dag Frøland på Chat Noir. Hans siste rolle var som Ken Ayres i Nationaltheaterets oppsetning av Alan Ayckbourns Monki Bisniss.
Leif Juster spilte i en rekke filmer, flere av dem ble konstruert rundt ham. Blant filmene kan nevnes Gullfjellet (1941), Den forsvundne pølsemaker (1941), Det æ'kke te å tru (1942), Bustenskjold (1958), Bussen (1961) og Musikanter (1967). Filmen Fjolls til fjells (1957), som bygde på komedien Bare jatt me'n, spilt en rekke ganger på Edderkoppen mellom 1950 og 1956, var blant Juster største suksesser.
Ettermæle
I en artikkel i Aftenposten 14. februar 1995 i forbindelse med Leif Justers 85-årsdag, noen måneder før han døde, ble han omtalt slik av journalist Jan E. Hansen (utdrag):
| Juster er mer enn profesjonell nok til å vite at enhver komiker nøye må beregne effekten av sine poenger efter alle kunstens regler. Selv ikke Juster kan gå inn på scene og bare være Juster. Derimot er det bare Juster som kan gå inn og få oss til å tro at det er sånn. … Det har vært mye brodd i Justers revykunst, mange rampestreker på hans repertoar. Men hans ironi er nesten av det surrealistiske slaget, hvis snert mange kan gå glipp av. De tar feil om de skulle ha trodd at så mye som en brøkdel av revyfigurens enfold har vært Justers. | ||
Leif Juster var æresmedlem i Skuespillerforbundet og Revyforfatterforeningen. Han mottok Leonardstatuetten i 1969, fikk æres-Amanda i 1991 og innehadde Skuespillerforbundets æresnål i gull.
Juster fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1957, Oslo bys kulturpris i 1968 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1980.
En bronsestatue av Juster, utført av Nina Sundbye, ble avduket foran Chat Noir i 1996.
Som den første scenekunstner i etterkrigstiden ble Leif Juster bisatt fra Oslo domkirke på statens bekostning. Han er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo sammen med sin fraskilte kone, Johanne Tullik Juster, og hennes foreldre.
Kilder og referanser
- Aftenposten 14. februar 1995: artikkel av Jan E. Hansen i forbindelse med Leif Justers 85-årsdag.
- Svend Erik Løken Larsen om Leif Juster i Norsk biografisk leksikon
- Leif Juster/Anne-Lise Løvlie Schibbye: Mot norrmalt! : bilder fra et langt liv. Oslo : Gyldendal, 1990
- Hvem er Hvem 1973 om Leif Juster
- Leif Norman Nilsen i folketellingen for Kristiania kjøpstad 1910