Ludvig Mathias Lindeman
Ludvig Mathias Lindeman (født 28. november 1812 i Trondheim, død 23. mai 1887 i Kristiania) var komponist, organist og folkemusikksamler. Han var den første i Norge etter Olea Crøger som begynte å samle folkemusikk systematisk, og samarbeidet med Crøger og Landstad om utgivelsen av Norske Folkeviser som kom i 1853.
Bakgrunn
Lindeman vokste opp i Trondheim som nummer syv i en søskenflokk på ti. Foreldrene var Anne Severine Hickman og Ole Andreas Lindeman, som også ble hans lærer. Han fikk slik sin musikalske skolering innen musikkteori, klaver- og orgelspill innenfor familien. I tillegg fikk han undervisning i cello av Fredrik Carl Lemming. Man ble tidlig oppmerksom på hans spesielle musikalske evner, og faren refererte til ham dersom spørsmål skulle besvares eller særlige oppgaver utføres. For å få en akademisk utdannelse ble han i 1833 sendt til Christiania for å ta examen artium og deretter studere teologi ved Det kgl. Frederiks Universitet i hovedstaden.
27. september 1848 giftet han seg med Aminda Magnhilde Brynie (1828–1904).
Musikalsk virke
Mens han studerte teologi, spilte han en tid også cello i orkesteret ved Christiania Theater. Samtidig vikarierte han i perioder som organist ved Vor Frelsers kirke for sin eldre bror Jacob Andreas Lindeman. I 1839 fikk broren et prestekall, og Lindeman ble fast ansatt som organist i kirken, en stilling han hadde fram til sin død, til sammen 47 år. Han var også kantor og sanglærer ved Waisenhuset og lærer i kirkesang og messe ved Universitetets praktisk-teologiske seminar.
Vor Frelsers kirke hadde på den tiden et orgel fra 1729 som var levert av Lambert Daniel Karsten. Dette hadde gjennom årene blitt reparert og utbedret mange ganger, slik at i 1836 fikk orgelfirmaet Albrechtsen & Christensen i oppdrag å restaurere og bygge om orgelet ut fra tidens klangideal. I denne arbeidsprosessen var det den 25 år gamle organisten Lindeman som nøye fulgte arbeidet og godkjente sluttresultatet. Lindeman ble fra da av regnet som Norges fremste orgelkonsulent og fikk med årene mange oppdrag rundt i hele Norge.
Han var også en internasjonalt anerkjent organist, og da det nye, store orgelet i Royal Albert Hall i London skulle innvies i 1871, var Lindeman, sammen med internasjonale størrelser som Anton Bruckner og Camille Saint-Saëns, innbudt til å spille. Lindeman tilbrakte da en uke i London og fremførte daglig en times improvisasjonskonsert. Tilstrømningen var så stor at han måtte holde to ekstrakonserter før han vendte tilbake til Norge.
Han støttet opprettelsen av Det philharmoniske Selskab i 1846 og var her korleder og visedirigent frem til det ble oppløst i 1865.
Han var også direksjonsmedlem i flere musikalske institusjoner.
Komposisjoner
Allerede i 1836 tilbø han for salg et variasjonsverk for orgel, Hvo veed, hvor nær mig er min Ende, uten at dette vakte særlig interesse. I 1841 utgav han et klaverarrangement, Norske Fjeld-Melodier, mens han året før hadde han på anmodning av Jørgen Moe ordnet melodibilaget til Samling af Sange, Folkeviser og Stev, og dette er den første dokumenterte interessen for folkemusikk hos ham.
I ulike sangsamlinger skrev Lindeman melodier til flere tusen tekster. Noen melodier kunne benyttes til flere sanger, men det ble det et betydelig antall komposisjoner. Sæærlig viktig bidrag fra Lindeman var hans mange salmemelodier. I 1871 utkom hans Melodier til Landstads Salmebog, som ble autorisert til bruk i Den norske kirke. Den var et omfattende verk som høstet stor anerkjennelse, og var i bruk helt til Koralbok for Den norske kirke kom i 1920-årene. Før dette hadde han vært involvert i den såkalte salmesangstriden, hvor det ble diskutert om en skulle gå tilbake til renessansens gamle rytmiske koraler. Dette var standpunktet som først ble fremmet av kordirigenten og sangpedagogen Johan Didrik Behrens og striden sto hovedsakelig mellom ham og Lindeman. Lindeman var imot dette og mente det var lite hensiktsmessig å endre de innsungne formene som var i bruk. Han delte sin fars oppfatning om at en koralbok skulle fremskynde en enhetlig praksis uten å innføre noe nytt. Dette var imidlertid en strid som pågikk i nærmere 30 år.
For orgel laget han foruten salmemelodier og leilighetssanger til begravelser også mange fuger. Kjente orgelverker er Variasjonene over «Hvo ikkun lader Herren raade» og Tre Fuger over Navnet B A C H som han komponerte i siste halvdel av 1850-årene. I 1881 ble 36 Fugerte Preludier for Orgel ble utgitt, og i 1883 kom et hefte med 54 små Preludier. I dette heftet skrev Lindeman i forordet at disse preludiene var laget som en kontrast til de mange mer lettbente preludiesamlinger som i de senere årene dukket opp.
Lindeman skrev også flere verk for klaver og større verker innen kirkemusikk. Blant disse er kantater til universitetets minnefest for kong Karl XV i 1872 (sammen med Jørgen Moe), og sørgehøytideligheten ved Grundtvigs død samme år (sammen med Bjørnstjerne Bjørnson). Han skrev også kroningskantaten for kor, orgel og messingblåsere ved kroningen av kong Oscar II og dronning Sofie i Nidarosdomen i 1873. Her brukte han Felix Mendelssohn som forbilde og arrangerte to av sine salmer for dobbeltkor og messingblåsere. I 1876 skrev han en kantate til innvielsen av Bygdøy kapell.
Han er representert i Norsk Salmebok med 39 komposisjoner. Blant disse er noen av de mest kjent salmer i norsk tradisjon, som for eksempel «Kirken den er et gammelt hus» (1840), «Krist stod opp av døde» (1870), «Påskemorgen slukker sorgen» (1864), «Apostlene satt i Jerusalem» (1865), «Et barn er født i Betlehem» (1871) og «No livnar det i lundar» (1875). Særlig «Kirken den er et gammelt hus» brukes også utenfor Norges grenser. Han er representert med 23 komposisjoner i den katolske salmeboken Lov Herren fra 2000, herunder de nevnte.
Lindemans mange utgivelser av barne- og skolesanger har vært viktige for utviklingen av en nasjonal sangtradisjon, og som hans bidrag til kirkesangen har preget denne til lenge etter hans død.
Folkemusikksamler
I tråd med den tids økende interesse gjennom nasjonalromantikkens og det nasjonale gjennombrudds tidsånd for eldre norsk kultur og tradisjoner, ble det også en stigende interesse for verdiene i folkekulturen og herunder folkemusikk. Lindeman ble fra 1843 involvert i prestedatteren Olea Crøgers planlagte utgivelse av norske folkeviser.
Første reise 1848
I 1848 søkte han og fikk fra universitetet økonomisk støtte til et reisestipend for å reise rundt i norske fjellbygder for å opptegne folkemelodier. Han gjennomført samme sommer den første reisen, som var til Valdres og til Vågå og Meldalen. Han samlet på denne reisen 86 gamle salmemelodier og 83 verdslige melodier. Disse opptegnelsene forefinnes i Norges dokumentarv. I sin beretning etter reisen skriver han at hoovedmotivet for ham var å samle inn og synliggjøre «foragtede og miskjendte Psalmetoner» som var blitt fordrevet da man gjennom «misforstaaet Reformationslyst» hadde søkt å påtvinge menighetene nye melodier i stedet for å la folk få synge de toner som var «indsugede ved Modermelken». Han mente imidlertid at den folkelige sangstilen, som han kalte hadde en «uren Intonation, med Gane- og Næse-lyd») var uheldig og uriktig og medførte en nedvurdering og ringeakt som da også rammet det musikalske materiale.
Andre reise 1851
Senere gjorde han ytterligere to større innsamlingsreiser, den første av disse var allerede etter tre år i 1851. Denne var på fire-fem uker og gikk til Telemark, Haukelifjell, Hardanger, Voss, Bergen og Hallingdal. Reisen ble gjennomført i dårlig vær og han opplvde vanskeligheter knyttet både til selve transkripsjonsarbeidet, og at han opplevde en tapt interesse for å «kvea». Videre var også sammenblanding av melodier som et problem. Samlet bekreftet dette for ham hvor nødvendig det var å få samlet inn denne folkemusikken før den helt forsvant. I et udatert manuskripthefte er det 159 melodier som sannsynligvis stammer fra denne reisen. Dette er viser og slåtter for ulike folkeinstrumenter, og mange av disse har senere etablert seg som noen av de mest kjente i folkemusikktradisjonen.
Senere innsamlinger
I 1859 fikk han, med støtte fra blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Johan Sverdrup, innvilget fra Stortinget en årlig pengestøtte for å samle inn folkemusikk og Lindeman ble den første «statsstipendiat» i musikk. Han skulle ikke bare samle inn melodier, men også bearbeide dem og publisere dem for skolebruk, korsang og klaverspill. Tanken var at bare gjennom kunsnerisk behandling av dette musikkmaterialet kunne det få anerkjennelse som «national Tonekunst» og slik styrke en norsk nasjonal identitet og bli tilgjengelig for også de som ikke kjente den folkelige musikktradisjonen så godt.
Etter dette var Lindeman i årene mellom 1860 og 1880 på samlerferd nesten hver sommer, fra Setesdal til Solør, fra Namdal til Nissedal. Han reiste også i områder som ikke var like kjent for sin folkekultur, men også i trakter tonesamlere sjelden har oppsøkt, slik som bygdene rundt Mjøsa. Etter Anna Eriksdatter Harildstad i Vallset i Romedal skrev han i 1866 ned den senere så innarbeidete melodi til Petter Dass-salmen «Herre Gud dit dyre Navn og Ære».
I 1864 gjennomført han en større reise til Gudbrandsdalen og i 1871 samlet han også stoff på kortere reiser i Trøndelag.
Lindeman rapporterte tilbake til Stortinget at han for årene 1860-1873 hadde samlet inn hundrevis av norske folketoner og danser fra ulike steder i landet, blant annet fra Tuddal, Gran, Setesdal, Tørrisdal, Østerdalen, Hallingdal, Modum, Sørkedalen, Nordmarka, Drangedal, Nissedal, Kvitseid, Lardal, Mo, Hadeland, Jevnaker, Lom, Vågå, Fron, Grue, Brandvold, Maridalen, Sigdal, Eggedal, Krødsherad, Østfold, Vestfold, Sørum, Gjerdrum, Trøndelag, Røros og Asker. I årene 1853-1867 ga han ut heftevis Halv-hundrede Fjeldmelodier harmoniserede for Mandsstemmer og de tre neste heftene av Ældre og nyere norske Fjeldmelodier for piano.
Totalt samlet han omkring 3000 melodier og tekster, noe som er et betydelig materiale, også i europeisk sammenheng.
Noen melodier ble utgitt i hefter, Ældre og nyere Fjeldmelodier. Det første av disse kom i 1853, og det siste, som sønnen Peter Brynie Lindeman stod for, kom i 1907. Melodiene er arrangert i enkle klaversatser, mens noen også finnes i korsatser. Noen av disse melodiene ble benyttet av andre komponister, som Edvard Grieg og Johan Svendsen. Lindemans innsamlinger er fortsatt en svært viktig kilde for komponister og folkemusikere som ønsker å levendegjøre og videreutvikle folkemusikktradisjonen.
Musikkonservatoriet
Utdypende artikkel: Musikkonservatoriet
Sammen med sin sønn Peter Lindeman stiftet han i 1883 «Organistskolen» i orgelbygger August Nielsens lokaler i Bogstadveien 28 i Kristiania. Ved denne skolen kunne de videreføre de pedagogiske ideene som allerede ble forfektet av faren Ole Andreas Lindeman. Lindeman samarbeidet også med Nielsen blant annet på orglene til Kristiansand domkirke og Uranienborg og Vor Frelsers kirke i Oslo
Det første året hadde skolen 16 elever, men allerede i 1885 flyttet skolen til Brødrene Hals' Pianofabrikk i Stortingsgata 26 (hvor dagens Hotel Continental ligger). Undervisningen ble da utvidet til flere instrumenter og ble omdøpt til «Musik- og Organistskolen». Skolen søkte om statsstøtte og tok opp 60 elever. Allerede i 1887 var også disse lokalene for små, og den flyttet videre til Universitetsgata 6, før den til slutt i 1892 overtok Nordahl Bruns gate 6 hvor den var i reste av sin virketid.
I 1894 ble navnet endret Musikkonservatoriet, og dette ble nedlagt da Staten i 1973 overtok ansvaret for høyere musikkutdannelse. Virksomheten ble vidererført gjennom Norges musikkhøgskole.
Anerkjennelser
3. mai 1870 ble Lindemann utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
På sølvbryllupsdagen 27. september 1873 ble ekteparet Lindeman hyllet med fakkeltog og hilsener fra Kunstnerforeningen, studentene, arbeiderforeningene og byens korforeninger.
Da han døde 23. mai 1887, 75 år gammel, ble Lindemann begravet fra Vor Frelsers kirke (Oslo domkirke) 27. mai. Kirken var fylt av dignitærer, herunder stortingspresident Wollert Konow (SB), statsminister Johan Sverdrup, kirkeminister Elias Blix, stortings- og kommunepolitikere, universitetslærere, kunstnere, flere biskoper og prester fra byen og landdistriktene. Byens sangforeninger var til stede med sine faner og bidro til en mektig salmesang. Lindeman ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Graven prydes av et portrettrelieff av ham i bronse.
Lindemans gate på Frogner i Oslo fikk i 1891 navn etter ham.
I 1906 ble det reist en byste av Lindeman ved Vor Frelsers kirke (Oslo domkirke).
I 1978 ble Lindemanprisen opprettet som går til «en komponist, utøver eller musikkpedagog som har gjort en spesielt betydningsfull innsats i norsk musikkliv. Prisen skal bidra til å fremme norsk musikkliv ved å fremheve særlig fremtredende musikeres innsats». Prisen er finansiert av Lindemans legat, opprettet ved en donasjon fra hans sønnesønn Trygve.
Kilder
Litteratur
- Jørgen Moe: Samling af Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter. [Bilag]: Norske Nationalmelodier, samlede ved L.M. Lindeman, samt Kompositioner af Malicer-Knud. Christiania: Malling, 1840. (Faksimileutgave med etterord av Ørnulf Hodne. Oslo, 1988. Norsk folkeminnelags skrifter; nr. 132)
- Ludvig Mathias Lindeman: 30 norske Kjæmpevisemelodier med fuldstændig Text harmoniserede for 3 lige Stemmer. J.W. Cappelens Forlag. Christiania 1863.
- Ludvig Mathias Lindeman: Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Samlede og bearbeidede for Pianoforte, P.T. Mallings, Christiania 1853-1867.
- Ludvig Mathias Lindeman: Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Samlede og bearbeidede for Pianoforte. 4 utgave, redigert av Øystein Gaukstad, Norsk Musikkforlag A/S, Oslo 1983, ISBN 82-7093-031-8.
- Øystein Gaukstad (under medvirkning av Erik Henning Edvardsen): Ludvig Mathias Lindemans samling av norske folkeviser og religiøse folketoner. 1: Tekster. Etter originalmanuskriptene i Norsk Musikksamling ..., Institutt for sammenlignende kulturforskning, serie B: SkrifterXCV, Novus forlag, Oslo 1997, ISBN 82-7099-273-9.
- Ludvig Mathias Lindeman: Norske folkeviser og religiøse folketoner. 2: Noter. Etter originalmanuskriptene i Norsk Musikksamling ..., Institutt for sammenlignende kulturforskning Serie B: Skrifter XCV, Novus forlag, Oslo 2003, ISBN 82-7099-329-8.
- Peter A. Kjeldsberg: med dagen, Lindeman», Adresseavisen, 28. november 2012
- Ludvig Mathias Lindeman i Historisk befolkningsregister.