lokalhistoriewiki.no

Saltdal kommune

Saltdal kommune, nordsamisk Sálát, ligger i Nordland, og grenser til Fauske i nord, Sverige (Arjeplog) i øst, Rana i sør samt Bodø og Beiarn i vest. Den har navn etter dalføret den ligger i, Saltdalen. Administrasjonssenteret er Rognan, som også er største tettsted i kommunen.

Saltdal kommune
1840 Saltdal komm.png
Basisdata
Kommunenummer 1840
Fylke Nordland
Kommunesenter Rognan
Areal 2216.17  km²
Areal land 2096.12  km²
Areal vann 120.05  km²
Folketall 4 691 (2018)
Grunnlagt 1838
Målform Bokmål
Nettside Nettside

Lengst sørvest i kommunen finner man deler av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Saltdal er en jordbrukskommune, og den har også en av de få skogsbygdene nord for Saltfjellet. Det er også en del industri, spesielt nær Rognan. Der er man også kjent for gamle båtbyggertradisjoner.

Gårder i Saltdal

Setså beskrives av geolog og kulturgeograf Amund Helland (1846-1918) som en av de eldste gårdene i Saltdalen. For øvrig utførte Helland en stor geografiske beskrivelse av Norge på begynnelsen av 1900-tallet. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430 nevnes Setså som en gård tilhørende erkebispestolen i Trondheim, som også hadde eierandel i kvernsteinsbruddet der. Herfra ble det tatt ut kvernsteiner for hele Nordland. Etter tradisjonell oppfatning stod det første huset med vinduer på Setså. I gammel tid var det vanlig med kveitsjå, det vil si at mavesekken til fisken kveite ble renset og spent opp på en ramme og brukt istedenfor vindusglass.[1]

Sundby var i gammel tid den største og mest betydningsfulle gård i Saltdalen. Det ble holdt ting på gården, den fikk den første vanndrevne sag og det var her poteter ble dyrket første gang i Saltdal.[1]

Andre gårder som er nevne i Aslak Bolts jordebok er Drageid, Saksenvik, Os, Nesby, Medby, Fiskvåg og Langvåg.[2] At disse gårdene tilhører kirken vil si at de er drevet av leilendinger eller bygslingsmenn. Etter reformasjonen ble gårdene lagt under kronen (kongen). I årene 1793 til rundt 1815 ble gårdene solgt til bygslingsmennene.[3]

Lensregnskapen fra 1567 viser at det i Saltdalen var totalt 35 gårdbrukere fordelt på 18 gårder. Liv Krane har i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 antatt at det kunne ha vært 6-7 personer på hver gård, og da kan hele Saltdalens befolkning estimeres til 250 personer.[3]

Gården Fiskvåg

Gården Fiskvåg ved Fiskvågvannet, rundt 1 kilometer fra fjordbotnen. Liv Krane skriver i Saltdalsboka 1994 at på denne tiden var hele det som i dag er Rognan-sentrum en utmark for Fiskvåg gården, og at det neppe bodde noen mennesker ut mot fjordbotnen. Imidlertid mener hun at det er sannsynlig at det på denne tiden var en rekke buer og naust langs Rognan-fjæra, dette fordi fjorden var hovedferdselsåren. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik.[3]

Saltdal blir eget kirkesogn i 1770 og Fiskvåg blir nå etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp. Bygningen settes opp i tømmer, og snekker, maler og murermester blir lønnet for arbeidet, mens resten utføres som pliktarbeid av bygdens folk. I 1885 er denne bygningen for liten og en ny og større bygning blir ført opp. Den gamle bygningen blir solgt til baker O. Spørck for 800 kroner og han bygger denne opp som hotell på Rognan. Dette hotellet brant imidlertid ned etter noen få år, mens den nye prestegårdsbygningen fremdeles er bolig for presten i Saltdal. På begynnelsen av 1800-tallet har Fiskvåg hele ni husmannsplasser.[3]

I tillegg til gården Fiskvåg var Saltnes på østsiden av Saltdalselva ut mot fjorden den andre storgården i Saltdal.[4]

Gårdene oppover i Saltdalen

Oppover i Saltdalen mot sør ligger de største gårdene, som også sies å være de eldste. Disse heter Nestby, Medby og Sundby, der Nestby er den nordligst, og Sundby ligger lengst mot sør. «By» betegner en større gård med flere oppsittere. Lenger opp i dalen ligger de gamle gårdene Pothus og Evensgård der sidedalen Evenesdal begynner. Disse var tidligere de øverste gårdene i Saltdal. Enda lenger opp ligger Røkland, Lilleallmenningen og Storallmenningen, som senere ble de øverste gårdene. Sør for disse begynner allmenningsskogen som strekker seg kilometervis oppover dalen og videre oppover Lønsdalen og Junkerdalen.[5]

De nyere gårdene lenger opp i dalen ble opprettet av rydningsmenn på midten av 1850-tallet, og disse har navn som ender på «nes». Disse gårdene er Bleiknes, Langnes, Trætnes, Berghulnes, Christen Dalnes, Nystadnes, Mastnes og Stornes. Ved Storjord renner Lønselva og Junkerdalselva sammen og danner Saltdalselva. Saltdalen deler seg også her, mot øst går Junkerdalen og mot sør Lønsdalen. I Junkerdalen har det vært samisk bosetning i lang tider og norsk bosetning først på 1800-tallet. I gamle dager før det ble anlagt vei over Saltfjellet var ikke Lønsdal noen mye brukt vei over til Rana. Istedenfor fulgte folk telefonledningen gjennom Bjølådalen lenger vest.[6]

Junkerdalen har forøvrig fått navn etter junkeren Preben von Ahnen som på oppdrag fra Danskekongen utførte et hevntokt inn i Sverige for å ødelegge sølvgruvene i Nasa. Dette felttoget ble utført med en tropp på rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal, som gikk gjennom dalen og over svenskegrensen mot Silbojocki i midten av august 1659.[7]

Kirkested

Næst indenfor Skjærstad ophøyer sig smukt
Salt-Dalen, forinden hvis Cirkul og Bugt

Ved ott-ti Bønder ernæres.
Et Folk av Arbeide, som hjælper sig vel,
Har selvr opbyggd et lidet Capel, Hvori der prædikes og læres.
Paa egen Bekostning de lønner den Mand,
Som dennem oplyser i salig Forstand Og sætter GUDS Kundskap for Øie.
Det Brød er vel lidet, dog lever han der,
I lige stor` Parter GUD Brødet ei skjær, Part maa sig med Smulerne nøye.

– Petter Dass: Nordlands Trompet

På Saltnes, øst for Saltdalselvas utløp, ble den første kirke i Saltdalen bygget i 1651, denne ble revet i 1776 da en ny kirke ble reist. Kirken som ble oppført i 1776 ble i 1865 flyttet til Skånland i Trondenes.[8]

I eldre tid var nærmeste kirkested Skjerstad hvor Saltdalens lille befolkning sognet. Enda før denne tid var nærmeste kirke i Bodø. Helland nevner at Preben von Ahnen lot Saltdalens allmue å få tillatelse til å bygge en kirke i 1648. Dette som en belønning for å ha vært velvillige stilt overfor festningsanlegget som han etablerte på Skansen, dessuten for å ha deltatt i felttoget gjennom Junkerdalen for å ødelegge Nasa sølvgruver. Det heter at Saltdalens menighet søkte Kong Fredrik III om å få egen prest, da presten «Herr John» i Skjerstad døde. Den 21. desember 1650 ble søknaden innvilget «paa grund af veiens besværlighed og det onde føre til Skjerstad». Den første kirken ble bygget på Saltnes på en slette rett øst for Saltdalselvas utløp. En ny kirke ble bygget i 1864 på Rognan og denne er fortsatt hovedkirken i bygda.[9]

Ifølge legenden ble tømmeret hugget langt oppe i allmenningskogen, og fløtet nedover Saltdalselva. Der stokkene fløt i land skulle kirken bygges. Tømmeret fløt i land ved Lien et stykke opp i dalen. Siden dette var et ubekvemt sted for en kirke ble tømmeret igjen skjøvet ut i elven, og denne gange fløt tømmeret opp på Saltnes hvor det ble bygget kirke eller kapell i 1651. Dette til tross for at en heller ville ha foretrukket at kirken ble reist på andre siden av Saltdalselva. I 1776 ble den opprinnelige kirken revet og en ny korskirke bygget der den gamle stod. Tømmeret fra den gamle kirken ble solgt og benyttet til oppføring av Skånland kapell på Trondenes.[9] Noen år før dette, i 1770 ble Saltdal eget prestesogn.[3]

Befolkning skikk og bruk på 1800-tallet

Sommerfelts overslag (1730-1823) over innbyggertallet i Saltdal.[10]
år Innbyggere
1730 373
1805 962
1818 911
1823 1049
1900 3164

Presten og botanikeren Søren Christian Sommerfelt utga i 1827 Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen og ga med det en utførlig beskrivelse av folks liv på stedet. Sommerfelt nevne at blant de 1049 innbyggere er det 119 gårdsmenn, det vil si gårder med matrikkulert jord. Det er syv husmenn med tilgang til jord de kan dyrke, og syv som ikke har jordstykke. Det er fire husmenn som er både uten hus og jord, disse lever som såkalte inderser. Videre beskriver Sommerfelt befolkningen som alminnelige sunne og friske. Imidlertid mente folk at mennene var sterkere før, og allmenn oppfatning er at dette skyldes at guttene begynner med hardt arbeid i for tidlig alder, spesielt sendes de tidlig ut på Lofotfisket. Sommerfelt mener imidlertid at den naturlige forklaringen er: – brennevin og tobakk som fortærere menneskenes kraft både psykisk og moralsk. Videre skriver han at kvinnene har et fortrinn i Saltdalen ved at de er pene: – meget vakre piker er ikke sjeldent, spesielt mellom 16 og 18 år. Etter denne tid legger de seg dessverre ut på grunn av det tunge arbeidet. Kvinnene har derfor en ualminnelig styrke.[11]

Sommerfelt beskriver også en skikk med å døpe barna svært tidlig, og det har skjedd at barn har blitt døpt samme dag som de er født: – Når slikt skjer om vinteren er det ikke til å underes over at barn begraves søndagen etter at de er døpt. Sommerfelt mener at skikken er så innarbeidet at dette neppe tar slutt før det kommer en lov som forbyr dette.[11]

Sommerfelt beskriver saltdalingenes arbeidsinnsats: – De er svært kjent for sin arbeidsomhet, men etter mitt skjønn er det først og fremst det annet kjønn som skal ha denne rosen, for kvinnene blir pålagt nesten alt arbeid på gårdene. Han sier at saltdalingene på vinterfiske i Lofoten er kjent for sin ordentlig oppførsel. Derimot er de ikke godt likt av handelsstanden, grunnen er at de fører hjem den største delen av fiskefangsten og ikke selger alt for å bruke mesteparten på kjøp av brennevin. Folk leser godt, men det er sjeldent at noen kan skrive og regneferdighetene er dårlige. Dette kunne vært nyttige kunnskaper mener Sommerfelt siden folk driver mye med småhandel.[11]

En spesiell skikk i Saltdalen som Sommerfelt beskriver er at det tidligere aldri ble slaktet storfe om sommeren. Dermed hadde ingen kjøttmatt selv i de største bryllup. Det ble ansett som synd å slakte dyr i «dets gledeligste tid» på året, men han skriver at andre overtroiske grunner kan ligge bak.[11]

I 1897 var det 107 individer i Junkerdalen, hvorav 82 bodde i selve dalen og resten bodde i Tjøris, Skaidi og Graddis. De fleste er fra distriktet, men det er noen innvandrere fra Solør og Valdres, en del innvandrede svensker, og noen med samisk herkomst. Språket er oppblandet med ikke-norske ord og uttrykk. Totalt i Saltdalen var det ved folketellingen i 1900 kun 33 samer og 6 kvener. I 1725 er det ifølge Thomas von Westen 17 samiske familier i Saltdalen: – 68 sjeler er omvendt fra hedenskapen til kristendommen. Sommerfeldt sier at ved begynnelsen av 1800-tallet er antallet samer neppe over 68. På denne tiden begynner «fjellfinnerne» (samer) å komme ned i bygden for å selge rein, ost, skinn og et spesielt skinn fra føttene til reinen som ble brukt til finsko. Tilbake fikk samene brennevin, vadmel og mel.[12]

Ifølge Helland var Saltdalen i gammel tid bebygget av nordmenn i fjordbotnen, og samer holdt til lenger opp i dalen. Helland sier at: – På Sundby ble det drevet tuskhandel med finnerne, skindvarer byttes mot kramvarer og brennevin. Finnerne kom om sommeren med kløvrein og om vinteren med pulk. Han sier at folks oppfatning er at de fleste gårder lengst oppe i Saltdalen er etablert av samer. Ved begynnelsen av 1900-tallet sier han at det er sjeldent å se samer i dalen, men at det er noen fattige samiske familier lenger opp i sidedalene, samt sporadisk svenske flyttsamer som streifer i fjelltraktene.[12]

Næringsveier på tidlig 1900-tall

Husdyrhold og jordbruk

Husdyrhold i Saltdalen
ved forrige århundreskifte.[13]
Dyr 1890 1900
Hester 233 261
Storfe 1799 1788
Sau 3398 2665
Geit 855 448
Svin 84 43
Rein 530 146
Høns 530 2005
Ender - 12

Helland beskriver i sin beretningen fra 1908 at de dyrebesetninger som er best behandlet er de som kommer fra gårdene høyere opp i dalførene. I de laver deler av dalen arbeider folk med båtbygging, og ser på landbruk kun som en binæring. Gårder lenger opp driver kun med gårdsdrift.[14] Også Aksel Hagemanns reiseskildring fra Saltdalen i 1880-tallet nevner at jordbruket forsømmes. Han sier at for «mændene er jordbruget et uværdig arbeide, der helst bør overlates til kvinderne». På den annen side sier han at «dalværingen ikke læger sig på ladsiden», mennene drar på Lofotfisket, de hugger skog, lager «hundreder tønder tjære» og driver med båtbygging på nesten hver eneste gård.[15]

En saa stor industri som baadbyggerie i Saltdalen optager meget af landmandens tid, saa landbruget ei kan ofres det arbeid som der, hvor hele familien har landbruget som eneste beskjæftigelse.
– Amund Helland: Beskrivelse over Nordlands amt.

Amund Helland sier at i Junkerdalen er værforholdene skiftende, spesielt på sensommeren, og det hender at høyet etter slåtten må tas inn halvtørt. Her benyttes små utmarksløer med sterk gjennomtrekk, slik at høyet allikevel tørker. På alle gårdene er det sauehold, og på fjellgårdene er det også geiter. Det selges kjøtt til gruvene i Sulitjelma og til Bodø som stadig vokser. Smør og ost selges også i små kvanta. Videre har korndyrking vært viktig i hoveddalen, men utsatt for frost på høsten. Det dyrkes bygg 40 km opp i dalen fra fjordbunnen, og litt havre. På høyereliggende gårder dyrkes kun poteter, og i Junkerdalen dyrkes korn i sørhellinger i dalsidene. I beskrivelsen står det at sæterbruk har vært vanlig i tidligere tider, men disse er allerede nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Bare i Boten noe lenger ut i Saltdalsfjorden har en dyr på utmarksbeite på noe som ligner sæterbruk, men her går folk opp hver morgen og kveld for å melke.[14]

I beskrivelsen til Amund Helland er det også nevnt at tamrein ble hold i store antall tidligere, men på begynnelsen av 1900-tallet er det bare noen få oppsittere igjen som holder rein. Det er en enkelt svensk reinflokk på rundt 1000 rein på sommerbeite i fjellene, videre har norske og svenske samer hatt rein i fjellene i Saltdalen. På begynnelsen av 1900-tallet har de norske samene blitt fastboende.[16]

Landmåler og kaptein Marius Widerøe er i Saltdalen i 1909 for å foreta landmålinger for Norges geografiske oppmåling. Han gir mange beskrivelser av forholdene i Saltdalen. Widerø bemerker at behandlingen av jorden skal ha forbedret seg mye de siste årene, men at den enda står langt tilbake. Redskapen betegnes som dårlige og gammeldagse, men at en del nytt utstyr blir tatt i bruk. Dessuten bemerker han at det brukes dårlig gjødsel. Han har heller ikke mye positivt å si om fedriften, selv om den er viktigere enn åkerbruket: – Kvegrasen er dårlig, det er små, dårlige og magre kyr, og oksene som brukes til avl er ikke mer enn kalver.

Skogbruk

Det er store sammenhengende skogstrekninger i Saltdalen, og mye av dette er furuskog. Helland skriver at allmenningene på begynnelsen av 1900-tallet er hardt uthugget. Det er staten som eier mesteparten av furuskogen, og tømmeret selges på auksjon eller etter anbud til bygdens folk. Lite tømmer selges ut av bygden, fordi det meste går med til båtbygging. Tidvis er det drift i sagbrukene ved Drage, Sundby, Børånes og Saltnes. Ellers er det mye bjørkeskog og om våren blir denne fløtet nedover elvene fra Dverset og Vik, denne blir solgt som ved i Bodø eller endog helt ut til Lofoten. Også bjørkenever blir eksportert fra Saltdal til kyststrøkene. Her har en bruk for never til taktekking, altså at den legges under torven. I Saltdalselva fløtes tømmer helt oppe fra Lønselva, fra 1. juni til 15. juli syselsetter dette hele 50 mann.[16]

Fiske

Når det gjelder fiske på begynnelsen av 1900-tallet skriver Helland at fisket i Saltdalsfjorden kun er til hjemmebruk. Det er ikke mye fisk i fjorden, men noe torsk og hyse fås. Imidlertid sies det at fisket her var mye bedre i eldre tid, og at et stort og forskjelligartet fiskeri fant sted. Dette hadde sammenheng med sildestimer som kom inn fjorden. Tradisjonelt reiste menn fra Saltdalen på Lofotfisket, men rundt 1908 er det kun seks båter som drar ut på Lofotfisket. Det er mer vanlig at fersk fisk transporteres fra Lofoten og inn til Saltdal. Tidligere kan han fortelle at alle menn i alderen 16-60 år dro på Lofothavet. Ved århundreskiftet er det ikke uvanlig at bygdens unge menn søker arbeid i Sulitjelma gruber når alt annet slår feil.[17]

Helland beskriver at om våren er det stimer av lodde som går opp i Saltdalselva under isen, i tillegg til flyndre og ål. Av og til fanges ål, men den kastes fordi folk anser den for å være skadelig. Det fiskes laks både i Saltdalselva, i Saltdalsfjorden og i ørret i vannene inne i fjellene, men dette har liten betydning annet enn som avveksling.[17]

Husflid og småindustri

På begynnelsen av 1900-tallet var det dampdrevne sagbruk på Drage, Sundby og Saltnes, samt en tønnefabrikk i Saksenvik. Fra Russånes sagbruk og snedkerfabrik ble det produsert møbler, vogner og flere andre ting. Denne lille fabrikken ble drevet med vannkraft fra Russåga.[18] Fabrikken ekspanderte utover på 1900-tallet og pene møbler blir produsert og solgt langt utenfor Saltdals grenser. Bedriften fikk en stor kontrakt med Telegrafverket på midten av 1930-tallet om leveranser av telefonbokser for innendørs bruk. Dette var pene kabinnetter god isolert med sagflis og papp. Produksjonen av telefonbokser og møbler fortsatte i mange år, men med mange vansker. I 1972 avviklet bedriften sin virksomhet.[19] I dag produseres det ferdighytter på Russånes, kjent som Saltdalshytta.

Skansen ekserserplass

På Skansen rett øst for dagens sentrum på Rognan ble det på slutten av 1800-tallet etablert en ekserserplass, etter at det med lov av 28. juni 1897 ble gjeninnført tvungen verneplikt i Nord-Norge. Den første innrykningen var i juni 1898 for Salten kretskompani som omfattet de daværende kommunene Bodø, Bodin, Gildeskål, Beiarn, Skjerstad, Saltdal, Folda, Steigen og Hamarøy. Plassen ble også noen år benyttet for Lofotkompaniet. På Skansen ekserserplass var det kun telt for rekruttene. Rekruttperioden varte i 72 dager om sommeren med rund 800 soldater i leiren. Rekruttleiren ga det lille stedet ekstrainntekter og arbeidsplasser, på denne tiden var det bare 38 bebodde hus på Rognan og seks syv landhandlere.[11]

Skansen ekserserplass hadde flere store ulemper: Det var ikke spesielt godt øvingsterreng i nærheten og veien til skytebanen var lang. I 1909 var siste sesong på Skansen og Saltenkompaniet ble etter dette forlagt på Elvegårdsmoen.[11] Som nevnt over var for øvrig Skansen etablert som et festningsanlegg av Preben von Ahnen på 1600-tallet. Her hadde han sitt Saltens kompani 112 menige soldater som etter tradisjonen trente, og var forlagt i ett halvt år i forbindelse med felttoget til Nasa sølvgruver i Sverige.[20] Under 2. verdenskrig ble det anlagt flyplass på Skansen som fremdeles er i bruk for småfly.

Vensmoen sanatorium

Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som Vensmoen Sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk 7. november 1916.[21]

Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.[22]

Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966.[23] Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.[24]

Elektrifisering

Det første vannkraftverket i Saltdalen ble satt i drift i 1909 i forbindelse med Russånes snekkerfabrikk. Neste kraftverk som ble etablert var i forbindelse med sanatoriet på Vensmoen. Dette elektrisitetsverket er på 28 kW og ble satt i drift i 1914. Ordfører Mons Høihilder arbeidet i årene 1917-18 for at Saltdal skulle få et større elektrisitetsverk. Kjemåga langt oppe i Saltdalen ble utpekt til å være et passende vassdrag. Planen var kommet så langt at kopperledninger ble innkjøpt, men de økonomisk dårlige tiden i mellomkrigstiden satte en stopper for planen. I 1921 ble det tatt initiativ til å stifte et aksjeselskap for å bygge et større kraftselskap, uten at dette fører frem. Johan Drage var initiativtager og 17. august 1928 er offisiell stiftelsedato for selskapet. Dragefossen i nedre del av Saltdal ble utbygd med et kraftverk som ble satt i drift i januar 1929. Kraftverket fikk en turbin på 200 kW og forsynete hele bygda fra Vensmoen og ned til Rognan. I andre mer avsidesliggende deler av Saltdal fikk folk bygd sine egne småkraftverk. Helt ut på 1950-tallet ble det bygd det vannkraftverk, men da begynte også den offentlige utbyggingen av elektrisitetsforsyningen og de fleste småkraftverkene ble avviklet.[25]

Saltdal under andre verdenskrig

Kamphandlinger under den tyske okkupasjonen

Under angrepet på Norge i 1940 ble folk i Saltdal allerede den 9. april 1940 direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.[26]

Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde Sør-Hålogaland regiment (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax[27] hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.[28]

Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i Vestfjorden.[29] Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.[30]

Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen (Gebirgsjäger) «Sorko»[31] gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.[32]

Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på Orknøyene.[33]

Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.[34]

I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal, og 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.[35]

Krigsfangeleirene

Under okkupasjonen hadde tyskerne et enormt transportbehov, ikke minst i Nord-Norge. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt, veinettet var dårlig og jernbanen gikk ikke lenger nord enn til Mosjøen. Jernbaneutbygging ble sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. 30 000 krigsfanger satt inn for å gjennomføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.[36]

Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien både av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i Korgen, Botn i Saltdal og i Ofoten skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, ved at de fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var høyst mangelfulle.[37] Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.[38]

I Saltdal var det opptil 18[39][40] fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da SS hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.[41]

Den 14. juli 1943 ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost, hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som Blodveien. Dette korset er fremdeles markert.[42]

Lokalbefolkningen unngikk ikke å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble mye mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde nært leirene ga så ofte de kunne. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlige på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Botn-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president Josip Broz Tito etter krigen.[43]

I løpet av tre år greide rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, husly mat og utstyr. Flere virket som grenseloser.[44] Peder Båtskar var sannsynligvis den som hjalp flest rømlinger over til Sverige. Han var en fattig mann som levde i en gamme på fjellet sør for Rognan. Boplassen han hold til på helt Båtskar, og han drev fiske og jakt på fjellet. Han ble sett på som en tulling og lite aktet i bygda, men han var godt kjent i fjellet. Båtskar var aktiv grenselos helt til han ble arrestert av tyskerne og sendt til Grini fangeleir.[45]

I dag er det en jugoslavisk krigskirkegård i Botn med en massegrav for 1657 døde.[46] Det er også en tysk krigskirkegård rett ved der soldater fra hele Nord-Norge er gravlagt.[47] For øvrig er det flere krigsmonumenter i Saltdal.

Hakekorset i Storfloget

Som nevnt over er det en stor naken fjellside over Rognan, denne kan sees lang vei både utover i Saltdalsfjorden og oppover dalen. Øverst oppe i Storfloget, 400 meter over Rognan, hadde en tysk alpejeger malt et stort hakekors som målte 10 x 10 meter. Etter frigjøringen tok saltdalingen Ivar Knoph initiativ til å få hakekorset fjernet, og en norsk-russisk dugnadsgjeng klatret opp og malte det norske flagget over. Tau fikk de gratis hos butikkene og båtbyggeriene på Rognan.[48]

Etterkrigstiden

Saltdal utviklet seg som flere andre steder i indre Nordland til et service- og tjenestested, med gode kommunikasjoner, småindustri, skole og offentlige tjenester. Båtbygging rund om på gårdene fortsatte helt opp til i dag, selv om båtbyggingen ved de to verftene er den viktigste aktiviteten i bygda utover 1950-, 60- og 70-tallet. Treforedling og sagbruk er også viktig, i tillegg til gårdsdrift.

Standard telefon- og kabelfabrikk beslutter å legge en kabelfabrikk på Rognan, og denne åpner offisielt den 29. juni 1972. Fabrikken fikk en arbeidsstokk på 120 personer. Hovedproduktet er plastisolerte telefonkabler. Denne etableringen får betydelige ringvirkninger og gir optimisme. Februar 1977 begynner produksjonen av fiberoptiske sjøkabler. I mai 1987 avgjør televerket at STK skal være hovedleverandør av fiberkabel til det fiberoptiske stamnettet i Norge og bestiller kabler for 70 millioner kroner. Senere i 1990 legges en 40 km lang kabel av denne typen over Cook-stredet utenfor Australia. Dette sees på som et gjennombrudd på verdensmarkedet for fiberoptisk kabel fra Rognan.[49]

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 Amund Helland: Norges land og folk side 37.
  2. ↑ Axel Hagemann (1886) Naturskildringer og naturhistoriske skisser fra Nordlands indre dale, s. 117 – Alb. Cammermeyer, Kristiania.
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Liv Krane (1994) «Gården Fiskevåg» – i: Saltdalsboka 1994 – Saltdal kommune.
  4. ↑ Liv Krane: Gården Saltnes side 6-10.
  5. ↑ Amund Helland: Norges land og folk side 3.
  6. ↑ Amund Helland: Norges land og folk side 4.
  7. ↑ Marit Kulseth (1992) «Preben von Ahnens felttog til Nasa» – i: Saltdalsboka 1992 – Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4.
  8. ↑ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 4.
  9. ↑ 9,0 9,1 Amund Helland: Norges land og folk side 38.
  10. ↑ Amund Helland: Norges land og folk side 32.
  11. ↑ 11,0 11,1 11,2 11,3 11,4 11,5 Arild S. Ellefsen (1985) «Søren Christian Sommerfeldts beskrivelse av Saltdal i 1827» – i: Saltdalsboka 1985 – Saltdal kommune. ISBN 8290030398.
  12. ↑ 12,0 12,1 Amund Helland: Norges land og folk side 33-34.
  13. ↑ Amund Helland: Norges land og folk side 25.
  14. ↑ 14,0 14,1 Amund Helland: Norges land og folk side 24-25.
  15. ↑ Axel Hagemann: Under polarsirkelen side 117.
  16. ↑ 16,0 16,1 Amund Helland: Norges land og folk side 26.
  17. ↑ 17,0 17,1 Amund Helland: Norges land og folk side 30.
  18. ↑ Amund Helland: Norges land og folk side 30-31.
  19. ↑ Gunnvor Gjessing (1986) «Snekkerfabrikken som ble landskjent» – i: Saltdalsboka 1986 – Saltdal kulturkontor. ISBN 8290030525.
  20. ↑ Marit Kulseth (1992) «Preben von Ahnens felttog til Nasa» – i: Saltdalsboka 1992 – Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4.
  21. ↑ Arne Arnesen (1992) «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter» – i: Saltdalsboka 1992 – Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4.
  22. ↑ Arne Arnesen (1992) «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter» – i: Saltdalsboka 1992 – Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4.
  23. ↑ Cato A. Hultmann (1995) «Travle år på Vensmoen» – i: Saltdalsboka 1995 – Saltdal kommune.
  24. ↑ Arne Arnesen (1992) «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter» – i: Saltdalsboka 1992 – Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4.
  25. ↑ Åge Jørgen Eliassen (1995) «Elektrisitetsverkene i Saltdal» – i: Saltdalsboka 1995 – Saltdal kommune.
  26. ↑ Marit Jensen (1988) «Hvordan jeg opplevde krigsdagene i mai» – i: Saltdalsboka 1988-89-90 – Saltdal kommune.
  27. ↑ Feil ved kall til Mal:Kilde www: Parametrene arkiv_url og arkivdato må begge spesifiseres eller begge utelatesThe Perrag. Arkivert fra originalen 13. mars 2011. Besøkt 24. desember 2014.
  28. ↑ Por Gullbransen (1995) «Kamper i Saltdal 1940» – i: Saltdalsboka 1995 – Saltdal kommune.
  29. ↑ Por Gullbransen (1995) «Kamper i Saltdal 1940» – i: Saltdalsboka 1995 – Saltdal kommune.
  30. ↑ Odd Storeng (1992) «Krigshandlingene i Saltdal 1940» – i: Saltdalsboka 1992 – Saltdal kulturkontor. ISBN 82-7416-027-4.
  31. ↑ Feil ved kall til Mal:Kilde www: Parametrene arkiv_url og arkivdato må begge spesifiseres eller begge utelatesKetil Jensen. Den lange marsjen mot Narvik. Nordland fylkeskommune. Arkivert fra originalen 2016-03-07. Besøkt 3. mars 2015.
  32. ↑ Por Gullbransen (1995) «Kamper i Saltdal 1940» – i: Saltdalsboka 1995 – Saltdal kommune.
  33. ↑ Por Gullbransen (1995) «Kamper i Saltdal 1940» – i: Saltdalsboka 1995 – Saltdal kommune.
  34. ↑ Odd Storteig (1991) «Kamphandlingene i Saltdal, mai 1940. Del II» – i: Saltdalsboka 1991 – Saltdal kommune.
  35. ↑ P. L. Kristensen (1986) «Erindringer om krigens første dager» – i: Saltdalsboka 1986 – Saltdal kommune. ISBN 8290030525.
  36. ↑ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 3.
  37. ↑ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 4.
  38. ↑ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 7.
  39. ↑ Guri Hjeltnes (1995) «Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945» – i: Norge i krig – Aschehoug. ISBN 82-03-11420-2.
  40. ↑ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 18.
  41. ↑ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 8-10.
  42. ↑ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 16.
  43. ↑ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 13.
  44. ↑ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 14-15.
  45. ↑ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 199.
  46. ↑ Feil ved kall til Mal:Kilde www: Parametrene arkiv_url og arkivdato må begge spesifiseres eller begge utelatesBotn - jugoslavisk krigskirkegård. Arkitekturguden for Nord-Norge og Svaldbard. Arkivert fra originalen 21. oktober 2008. Besøkt 27. desember 2014.
  47. ↑ Feil ved kall til Mal:Kilde www: Parametrene arkiv_url og arkivdato må begge spesifiseres eller begge utelatesBotn - tysk krigskirkegård. Arkitekturguden for Nord-Norge og Svaldbard. Arkivert fra originalen 21. oktober 2008. Besøkt 27. desember 2014.
  48. ↑ Dag Petters (1993) «Flagget i floget» – i: Saltdalsboka 1993 – Saltdal kommune.
  49. ↑ Bjørn Bjørhoved (1990) Litt av en historie – Alcatel - STK.

Litteratur

Eksterne lenker

Denne siden er en spire.
Du kan hjelpe den
til å vokse seg
stor og sterk!
 
 Denne sida er ei spire.
Du kan hjelpe henne
til å vekse seg
stor og sterk!
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Saltdal_kommune&oldid=1915218»