Sverre Ruud

Sverre Ruud, født 1926, død 2023, hadde en opplevelsesrik karriere som Milorgmann og politisoldat. Han var siste gjenlevende fra polititroppene som i februar 1945 ble sendt fra sitt eksil i Sverige til den østre delen av Finnmark der russiske styrker på dette tidspunkt hadde tvunget tyskerne mot vest, forbi Alta. Men tyskerne hadde benyttet «den brente jords taktikk», som innebar at de under tilbaketrekningen brant eller på annen måte uskadeliggjorde alt av bebyggelse og infrastruktur. Polititroppenes oppgave var, så godt det lot seg gjøre, å gjenopprette lov og orden, og samtidig sørge for mest mulig sikker ferdsel ved å påbegynne fjerningen av de nesten 100.000 landminene som tyskerne hadde lagt ut. Noe av det første de foretok seg var å komme seg fra ankomststedet Kirkenes til Karasjok, en skitur på 40 mil med tung pakning. I alt ble 65 mil tilbakelagt på ski – annen transport var ikke å oppdrive.

Sverre Ruud hjemme i egen stue november 2020.
Sverre_Ruud som ung soldat i polititroppene i Sverige.
Teologistudenten Gunnar Eikli var med i troppen. Han hadde med kamera, og ble i 1996 bedt om å skrive en bok om polititroppenes Finnmarkoppdrag.
Fra flukt til Sverige til krig i Finnmark: Grunnlaget. Tillatelse til bruk i Lokalhistoriewiki er innhentet.

Sverre Ruuds historie som Milorgmann og politisoldat har til nå ikke vært publisert. Nå er det på høy tid.

Sverre Ruud personlig

Sverre vokste opp i Guldalsgata 28 i Strømmen i en brødreflokk på fire:

I 1948 giftet han seg med sin Kirsten, og de flyttet til hennes hjemsted, Roven i Fet. Men de bygde etter hvert hus sammen med svoger og svigerinne. i det som i dag har navnet Peer Gynts vei i Retten på Strømmen. Hele utgravingen ble gjort for hånd – litt av en jobb! Deres datter Irene ble født i 1951. Kirsten døde høsten 2020 etter 72 års godt samliv med Sverre.

Idrett

Sverre holdt i sine yngre år på med både skihopp og fotball. Fotball først for Strømmen IF, deretter fem år i Roven IF. Midt i livet startet han for alvor med langdistanseløping. Det ble mange premier, både i UKI-karusellen i Ullensaker, «Dreper’n» i Nannestad, Norgesløpet i Minerva og mange flere.

Yrke

Som 16-årng fikk han ansettelse ved et av de tyske firmaene på Kjeller – dette er nærmere omtalt i neste avsnitt. Etter krigen var han først ansatt ved Romerike Politikammer et par år. Deretter var han ansatt 37 år i Dyno Industrier i Lillestrøm som innkjøpsassistent, der han hadde 3000 ulike varer å holde styr på – dette var lenge før en fikk dataverktøy til hjelp.

Krigens første år

Sverre var bare 13 år da andre verdenskrig startet her i landet. Ved krigsutbruddet 9. april 1940 evakuerte moren med sine fire gutter til familie i Nord-Odal. Faren var baneformann ved NSB og måtte bli igjen på Strømmen. Nord-Odal viste seg å være et mindre heldig valg, for der ble det snart trefninger mellom norske og fremrykkende tyske avdelinger.

Noen episoder

Krigen hadde ikke vart lenge før kameratflokken gjorde sine første forsøk på å strø sand i okkupasjonsstyrkenes maskineri. Sverre har nevnt disse eksemplene.

På Støperiløkka mellom Strømsveien og Strømmens Værksted hadde tyskerne rigget til staller for sine hester. Der snek guttene seg inn via taket, og da klarte de mer enn én gang å kutte seletøyet slik at hestene løp ut.

Litt senere var det tillyst et hirdmøte på plassen bak Samfundsbygningen, omtrent der Folkets Hus ligger i dag. Taleren var da anbrakt på toppen av den utvendige trappen som den gang ledet opp til A-salen. Helt «tilfeldig» fikk de da sørget for at en støyende jordfreser la veien forbi og lagde masse støy. Gutteflokken fulgte opp med sykkelbjeller og skrammel til stor munterhet blant de fleste nordmenn, men desto større ergrelser for hirden.

Kong Haakons fødselsdag 3. august fant de på å pynte Bjarne Langseths solide ballonghjulsykkel med masse løv og blomster, og til stor jubel trille den nedover Strømsveien. Men flagging, røde toppluer, binders og markering av de kongeliges fødselsdager var blitt forbudt, og hele guttegjengen ble innbrakt på politikammeret som den gang lå på Vittenberg, felles med Lørenskog. De fikk en kraftig reprimande, men det stoppet med det.

Sverre husker også den forbudte 17. maifeiringen på Bjønnåsen i 1941. Dagen falt da på en lørdag, og den gang var jo dette både arbeidsdag og skoledag. Men for noen var det en time eller to kortere dag enn vanlig, og for mange var det greit å nå toppen i den lyse vårkvelden. Okkupasjonsmyndighetene hadde bestemt at 17. mai skulle være ordinær arbeidsdag, og det var forbudt med både flagging og annen feiring.

I det stille ble det oppfordret til at skolelever og andre ungdommer skulle «ta seg en tur» til Bjønnåsen. For at det ikke skulle vekke mistanke måtte de ikke gå mer enn to og to i følge. Ingen visste hvem eller hvor mange som ville komme, og på toppen ble det stor jubel da det viste seg at så mye som et par hundre hadde tatt turen. Noen hadde tatt med seg et sammenrullet flagg som de nå festet til grener og jublet vilt. «Ja vi elsker» har sikkert ikke ljomet like høyt og vakkert utover Østmarkas skoger. Omsider la de turen hjemover, og da gikk de i samlet tog ned til Sandbekken. Men der måtte det være slutt. Alle fikk streng beskjed om å dele seg i små grupper og gå hvert til sitt. Feiringen fikk intet etterspill.

PS: Det har tidligere vært skrevet at denne feiringen fant sted i 1942, siden 17. mai da falt på en søndag. Men Sverre er sikker på at 1941 er det riktige.

 
Sverre har tatt vare på almanakken hvor moren noterte ned hans forsvinning i 1943.
 
Lørdag 20. februar i 1943 har moren med blyant notert: "Sverre blev borte". Sverre tok ikke sjansen på å fortelle noen om at han skulle dra.

Vervet til Milorgoppdrag

Gunnar Aasand, kjent som en habil skihopper før krigen, kom tidlig med i Milorg. En høstdag i 1942 kom han til Sverre og spurte om han kunne tenke seg å ta seg jobb i et tysk firma på Kjeller. Arbeidet skulle vesentlig bestå i å slipe ventiler, men det var klart at Milorg hadde dypere hensikter. Så snart Sverre ble husvarm ble han bedt om å lure seg opp på et loftsrom og hente ut fotografier av hemmelige kart og fotoopptak. Alle fotoene var tatt på glassplater, og hadde størrelse omtrent som A4.

Sverre beskriver fotolagerets plassering slik: Fra hovedporten var det rundt 100 meter å gå i retning mot Kjellerholen bort til huset med lageret. For å komme seg dit mest mulig usett måtte han hoppe over gjerder og snike seg tett inntil en husvegg. Dette gikk bra et par ganger, men neste gang fikk han takras med snø og is i hodet. Han brakk nesen og blødde sterkt, så det bar til legen. Men der var det lang ventetid, så han bare stakk hjem.

Inntrykk fra Kjeller under krigen

Sverre husker ikke så mye fra sine tre måneder på Kjeller, og kan ikke med sikkerhet si navnet på firmaet han jobbet for. Hans eneste Milorgkontakt var Gunnar Aasand – i Milorg var parolen å vite minst mulig og snakke minst mulig. I det daglige gikk mye ut på å sabotere i det stille. Pussegarn i krumtapper er et eksempel. Dette ble oppdaget en gang, men det fulgte ingen represalier.

En jevnlig rutine var å frakte flasker og annet tomgods til restauranten «Flykafeen» på motsatt side av Fetveien. De brukte gjerne en tralle til denne transporten. Blant motstandsfolk ble det raskt enighet om å benytte denne muligheten til å smugle ut drivstoff. Dette skjedde ved at alle tomflaskene ble fylt opp med bensin som så motstandsfolk på Flykafeen sørget for å tappe over og viderebringe til andre kontakter.

Sverre følte at han arbeidet under rimelig frie forhold, når situasjonen en gang var som den var. Han hadde ingen form for uniform eller påsatte merker. Dermed klarte han å gjennomføre sine spionoppdrag nokså uforstyrret inntil han fikk signaler om at han burde komme seg vekk. Moren oppdaget nok at han «drev med noe», og hun klarte ved et tilfelle å unngå det hun forsto måtte være en tysk husundersøkelse i boligen deres på Guldalsjordet. Hun kom gående hjem sammen med et par av brødrene, og oppdaget for sent at det var tyskere på gårdsplassen. Men hun var snarrådig, lot som ingenting og gikk bare videre til naboer lenger opp i veien. Tyskerne oppfattet ikke at hun egentlig var bosatt i huset de undersøkte, og intet skjedde.

Flukten til Sverige i 1943

Men Sverre oppfattet etter hvert situasjonen slik at han ikke kunne føle seg trygg lenger, og tanken om en flukt over grensen tok form. Sverre forlot Strømmen stasjon lørdag morgen 20. februar 1943 sammen med tre kamerater. Han ga ikke beskjed til verken familien eller andre om at han dro – han bare forsvant i det stille. Han har tatt vare på morens almanakk fra 1943, der hun med blyant på denne datoen hadde notert «Sverre blev borte». Han hadde antydet at han kanskje ville ta en tur til en fetter i Sør-Odal, og siden det var lørdag kunne jo folk tro at han var på en helgetur. Men det skulle ta to år før han igjen satte foten på norsk jord – da som soldat i norske polititropper i Finnmark nesten tre måneder før Tyskland kapitulerte.

Kameratgjengen kjøpte billett til Galterud ved Kongsvinger, der bodde Sverres bestemor. Alle fire var utstyrt med ryggsekk og ski. De hadde også hamstret lomper for turen, men i farten ble disse liggende igjen på stasjonen. På Galterud hvilte de ikke lenge før de tok skiene fatt. De holdt seg unna veiene og tettbebyggelsen i Kongsvinger, og brøytet isteden løype gjennom skogen mot Sander og Roverud. Etter å ha forhørt seg om mulige kontroller tok de sjansen på å ta rutebussen videre mot Flisa. Der oppdaget de til sin store skrekk at det foregikk en større hirdparade! De kom seg i skjul på en godsvogn og fikk seg noen timers søvn. Men det var iskaldt, så det var godt å komme i bevegelse igjen. De la nå kursen rett mot øst og svenskegrensen. De var hele tiden forsiktige med å røpe sine hensikter ved å spørre om veien, men etter diverse småepisoder tok de sjansen på en gård som lå langt unna annen bebyggelse. Stor var lettelsen de de fikk svaret de ønsket: De befant seg så vidt det var inne på svensk territorium.

Dette var altså i februar 1943. Etter først å ha vært innom mottakssenteret Kjesäter gikk turen videre til Voksna og Dalajerna før de endte opp på Ferna. Etter en tid kom Sverre i kontakt med de norske polititroppene, der de drev jevnlig trening i forskjellige disipliner. Kaptein Kolstad var en nær kontakt i denne tiden. Sverre gjorde forsøk på å komme seg til England med oberst Bernt Balchens transport – de hadde allerede fraktet nesten 4000 mann dit via sin luftbro. Men pågangen dit var stor, så Sverre ble værende i Sverige, og i oktober kom han seg inn i de norske reservestyrkene - han var fortsatt bare 17 år. I oktober 1944 gikk russiske styrker inn i Finnmark, og spenningsnivået i det norske miljøet økte. I februar 1945 fikk de så beskjed om å gjøre seg klar for innsats i Finnmark.

Til Finnmark i februar 1945

To norske tropper skulle av gårde, Sverre var i tropp 1. Første etappe fram til Kalax lufthavn i Luleå gikk greit. Der ble det en frustrerende ventetid. De ble beordret inn i flyet flere ganger, men måtte stadig ut igjen etter noen timers venting – været i Finnmark var for dårlig. Etter 14 dager kom de seg endelig av gårde. 6-7 fly tok av med kurs for Kirkenes, der de 16. februar landet på en uferdig rullebane som tyskerne hadde påbegynt.

Her ble de da liggende noen dager. Forholdene var usikre, de risikerte jevnlige angrep fra tyske fly, og det sto fortsatt en stor tysk styrke like vestenfor Alta. Troppen manglet mye utstyr, og soldatene ble nødt til å sove under åpen himmel. To og to sammen for å holde varmen, og med stor avstand til nærmeste gruppe av sikkerhetshensyn. Det var ned mot 20 kuldegrader, så det ble en stor påkjenning. Støvlene ble så stive at de slet med å få dem på igjen.

Marsj over vidda

Styrkene fikk etter hvert ordre om å komme seg til Karasjok. Kaptein Tøndevold hadde kommandoen. Det var en avstand på rundt 40 mil som de måtte tilbakelegge på ski, motorisert transport var ikke tilgjengelig. Med inntil 40 kg på ryggen pluss pulk for noen av dem. Overnattingen foregikk i knappetelt. Proviant var ikke å oppdrive under turen, så de måtte frakte med seg mat for en lang periode – uvisst hvor lenge. Noe av maten besto av russisk brød. Det var hardt på forhånd, og mange dager ned mot minus 20 gjorde det ikke bedre. Løsningen ble å bruke sag! Det ble mye smuler, dette ble blandet med snø til en slags grøt. Turen tok flere dager, Sverre husker ikke hvor mange. De kom ut for både storm og snøfall, men omsider var de framme. Dette var i slutten av april.


Katastrofen 1. mai 1945

Politisoldatenes hovedoppgave i Karasjok besto i å rydde i tyske minefelt – et meget risikabelt arbeid. Det gikk bra de første dagene, men 30. april ble en soldat hardt skadet da han gikk på en tysk mine ved henting av vann. En annen soldat ilte til, men det gikk ikke bedre enn at også han ble skadet av en mine som gikk av. Minene var gjemt i snøen, og soldatene hadde derfor ordre om alltid å bruke ski når de beveget seg i terrenget. Med ski ville marktrykket være mindre, og dermed gi lavere risko for at de gikk av. Og om minene likevel skulle detonere, var det godt håp om moderate skader som beinbrekk el.l. Nå ble begge soldatene så hardt kvestet at de snarest måtte få legehjelp. Uten mulighet for motorisert hjelp ble løsningen å frakte dem i slede til nærmeste sykestue, noe som innebar 30 mils transport til Vadsø. Der ble det klart at det måtte foretas amputasjoner på dem begge.

1. mai skulle 2. tropp få instruksjon i behandling og detonering av Tellerminer – kraftige miner som tyskerne hadde lagt ut mange av, beregnet på å uskadeliggjøre tanks og annet tyngre materiell. 1. tropp hadde fått samme gjennomgang tidligere uten noe uhell. Men denne gang var det et eller annet som gikk galt, og minen eksploderte midt i soldatgruppen. 18 av dem omkom på stedet, og 22 ble kvestet. Fire av disse døde av skadene etter få dager.

Det ble øyeblikkelig iverksatt redningsarbeid og strenge sikkerhetstiltak. Blant annet ble det satt opp ledetau langs traseer som var saumfart for mulige miner.

Ulykken førte til full alarm, og Svenske Røde Kors bisto med syketransport med flere fly av typen Fieseler Storch, et treseters fly utstyrt for båretransport, disse kunne lande og ta av fra korte rullebaner. Større fly kunne ikke lande i Karasjok. Isteden ble det sendt inn medisinsk personell som hoppet ned i fallskjerm. Medisinsk materiell ble også sluppet ned i fallskjerm – laget av papir!

Dramatisk fallskjermhopp

En av dem som hadde meldt seg til innsats var Ella Krogh, senere gift Krogh Lundberg, en norsk sykepleier som hadde kommet seg over til Sverige og nå arbeidet ved et svensk sykehus. Hun ble ikke informert om noen manglende flyplass, men da de nærmet seg Karasjok fikk hun vite at fallskjerm var eneste mulighet. Ella hadde aldri hoppet i fallskjerm, men hun fikk på seg utstyret og hoppet ut. Ikke lenge etter var hun i full aktivitet blant de sårede. Hun mottok en høy utmerkelse etter krigen.

Kirken ble sykestue

De aller fleste husene i Karasjok var jevnet med jorden – bare kirken fra 1807 var noenlunde hel. Den ble raskt omgjort til medisinsk senter, så godt det lot seg gjøre. En dør fungerte som operasjonsbord. Det var mangel på nesten alt, så her var gode råd dyre. Tavlen for oppheng av salmenummer i Landstads salmebok ble benyttet ved gipsing av bruddskader.

De 22 omkomne måtte begraves på den stedlige kirkegården. De gjenværende soldatene fikk dermed oppgaven med å grave 22 graver og snekre 22 kister, noe som ikke var enkelt på et sted der det aller meste av treverk var brent ned. Det var nok en ekstra sterk påkjenning - mange av soldatene var ennå ikke 20. Men før de kom i gang på kirkegården måtte veien fram til kirken mineryddes – også det en tøff jobb.

Ulykken gjorde et dypt inntrykk, og har i ettertid fått mye omtale både i bøker og artikler, se mer under Mineulykka i Karasjok. Det er satt opp en minnestøtte ved dagens E6.

Skoganvarre og Hamnbukt

Bataljonens oppdrag var å rydde den fem mil lange strekningen fra Karasjok til Skoganvarre. Etter Karasjokoppholdet slo de leir i Skoganvarre, og på merkedagene 7. mai og 7. juni måtte det feires, selv om gleden var blandet med sorgen sjokket etter opplevelsen i Karasjok.

Etter kort tid ble de beordret videre til Hamnbukt ved Banak/Laksnes, der besto arbeidet i å gjenreise et ødelagt kaianlegg slik at ordinær passasjer- og frakttransport kunne gjenopprettes så snart det lot seg gjøre.

Noen av Sverres minner fra Finnmark

Tre av soldatene i polititroppen var fra Strømmen, det var Odd Vangen, Åge Andersen og Sverre.

  • Odd Vangen bodde i Gamle Strømsvei 15 øverst i Stasjonsveien på Strømmen. Han mistet livet i mineulykken.
  • Åge Andersen bodde i Statsråd Ihlens vei 2 øverst i Grønlia, han ble senere lege.
  • Fenrik Ola Dahl – en mann som Sverre møtte igjen da de begge var ansatt ved Romerike Politikammer etter krigen.
  • Ivar Soot – en slektning av kanalbyggeren Engebret Soot.
  • Gunnar Eikli, en teologistudent i troppen, hadde med kamera så den strabasiøse turen kunne bli festet til filmrullen. Han ble i 1996 bedt om å skrive en bok fra oppdraget, se kildelisten.
  • Løytnant Lima fra Rogaland.

Sverre merket seg ellers at det var mange legestudenter med.

Odd Vangen f. 1921 var eneste sønn av byggmester Vangen og frue i Gamle Strømsvei 15. Odd var mye med i speideren, og kalte seg kunststudent da han ble vervet. Sverre f. 1926 og Odd var godt kjente, i oppveksten lekte de mye sammen i Bårliskogen. Også Gunnar Hansen f. 1929 fra Frydenbergveien 2 i det samme området kom seg over til Sverige. Han fortalte i oktober 2020 at han var for ung til å bli med i Polititroppene, så han ble værende i Gävleområdet til freden kom.

Skedsmo kommune satte etter krigen opp en æresstøtte på Odds grav på Stalsberghagen gravlund med innskriften «Falt for fedrelandet i Karasjok 1. mai 1945.» Sverre la ned krans der gjennom mer enn 20 år, men brått ble støtten fjernet. Den har senere ikke vært å oppdrive. Også Holger Andersen fra Strømmen fikk en støtte, den står der fortsatt. Holger omkom etter at flyet han satt i styrtet på vei fra Sverige til England.

I Karasjok utmerket strømlingen Åge Andersen seg som troppens muntrasjonsråd. Han fant på mye ablegøyer i soldatenes fritid, og han fikk også til en improvisert markering både på 17. mai og på Kong Haakons hjemkomstdag 7. juni. Han var legestudent, og etter ferdig utdannelse flyttet han til Grimstad. Han fikk to barn, og ble boende der livet ut.

Medaljer og æresbevisninger

Sverre har opp gjennom årene mottatt en rekke diplomer og medaljer, både fra norsk og russisk hold, se bildene.

Sommeren 2020 var det berammet en større 75-årsmarkering i Karasjok. Sverre var da invitert som den siste gjenlevende fra polititroppene, men arrangementet måtte avlyses på grunn av pandemien. 25 år tidligere deltok han ved oppsettingen av en minnebauta i Karasjok ved 50-årsmarkeringen og ved flere andre høytideligheter her i Osloområdet, se foto.

Det ble en travel tid i Finnmark. Sverre fikk mange varierte opplevelser og arbeidsoppdrag, og han ble ikke dimittert før 31. oktober i 1945.


Kilder

  • Gunnar Eikli: Fra flukt til Sverige til krig i Finnmark. Hamar 1996. ISBN 82-993906-0-5
  • Anders Johansson: Den glemte armé i skyggen av Hjemmefronten. Damm forlag.
  • Billedbladet Aktuell 16. juni 1945
  • Sverre Ruud: Muntlige overleveringer