Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug

Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, eller bare Cantralforeningen ble stiftet 15. mars 1861 og ble som den første landsomfattende idrettsorganisasjonen i Norge og var en forløper til Norges Idrettsforbund.

Foreningens merke (fra 1893) med dens forsvarspolitiske motto.
Foto: fra boka Centralforeningen for utbredelse av idræt 1861-1911

Bakgrunn

Bakgrunnen for opprettelsen av organisasjonen var en oppblomstring av skytterlag opp mot 1861. Det hadde tidligere eksistert skytterlag, men nytt for denne perioden var at idretten, det vil si selve skytingen ble tillagt større verdi enn det sosiale aspektet ved å samles i lag. Bakgrunnen for denne oppblomstringen kan ha vært den utenrikspolitiske usikkerheten og utbredelse av en nasjonalpolitisk bevissthet.

Skyting hadde dessuten fått en bred tilslutning i folket, noe som kom til uttrykk i skolens læreplaner. Det var også rundt midten av 1800-tallet at den allmenne verneplikten ble gjort gjeldende, det betydde at staten så en verdi i at folket ble oppøvd i rifleskyting. Medlemmer av skytterlag kunne få redusert tjenestetiden, noe som av mange ble brukt som et lokkemiddel for å trekke medlemmer.

Virke

 
Det første styret:. fra venstre generalløytnant Richard Kierulf, formann, professor Halvor Heyerdahl Rasch, varaformann, grosserer Chr. E. Schreiner, telegrafdirektør C. Tank Nielsen og jurist og forsikringsdirektør Jørgen Gjerdrum.
Foto: Ranheim: Norske skiløpere, 1957

Centralforeningenarbeidet den første tiden med å både fremme av skyttersaken og innføring av gymnastikk i skolene. Den oppfordret videre skytterlagene til å gå inn for skiløping, og var den direkte årsak til dannelsen av de første skiklubber. I 1870 tok foreningen initiativ til å opprette Den gymnastiske Centralskole for Legemsøvelse og Våpenbruk (senere Statens gymnastikkskole), og forløper til Norges idrettshøgskole, fra 1968.

Fra høsten 1881 var det stadig flere innen skyttervirksomheten som brøt ut av Centralforeningen da denne hadde en konservativ og unionstro ledelse. Bakgrunnen for samlagene lå i de urolige politiske forholdene i landet, sentrale og underliggende årsaker var strid mellom storting og regjering om samfunnsmakten og unionsspørsmålet som ble stadig mer aktuelt de siste par tiåra av 1800-tallet. Utbryterne dannet folkevæpningssamlag, som engasjerte seg sterkt på Venstres side og var parate til å forsvare Stortinget med våpenmakt, dersom det skulle bli nødvendig.

Bare idrett

 
Centralforeningen for Udbredelse af Idræts medalje. Medaljen ble utdelt etter enstemmig vedtak i styret til personer som hadde gjort seg særlig fortjent.
Foto: fra boken Norske skiløpere, utgitt 1957

Fra 1890 ble det stiftet særforbund for de enkelte idretter, og fra 1893 het foreningen Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, etter at skyttervirksomheten dette året ble utskilt og slått sammen med folkevæpningssamlagene som hadde brutt ut rundt 1881 i Det frivillige Skyttervesen. Dette ble vedtatt av Stortinget, blant årsakene var nok at det ikke var ønskelig med væpning av befolkningen basert på politisk tilhørighet og behov for å samordne virksomheten.

I perioden 1909 - ca 1913 etablerte Centralforeningen landets første speiderforbund; Norske Gutters Speiderkorps. Dette fikk relativt stor oppslutning. Av ulike grunner ble dette avviklet og norsk speiderbevegelse fortsatte bl.a. innen Norsk Speiderguttforbund.[1]

Særforbundene i idretten, som opprinnelige sto utenfor Centralforeningen, slo seg sammen med denne i 1910 og dannet Norges Riksforbund for Idræt, med lover vedtatt av Stortinget.

Idrettspolitiske motsetninger

 
Oberstløytnant Frantz Gustav Seeberg (1852-1940) var sekretær i Centralforeningen fra 1892 og fram til 1919. Seeberg var en tydelig talsmann for at idretten og skyttersaken skulle tjene militære formål.
Foto: fra boken Seeberg, F.G. (Frantz Gustav): Centralforeningen for utbredelse av idræt 1861-1911

Helt siden starten i 1860-årene hadde idrettsbevegelsen vært preget av politiske motsetninger, som gikk på synet på idrettens betydning og nytte for samfunnet. De første lederne så idretten som et middel til å styrke forsvarsevnen, men for de vanlige utøverne ble idretten helst et mål i seg selv.

Særlig tydelig var den militære nyttefunksjonen da Centralforeningen arrangerte egne militære idrettsøvelser, blant disse var de første årene landeveisritt på sykkel. Disse var også åpne for sivile syklister, men hensikten med disse første landeveisrittene var å se hvilke typer sykler (kalt «maskiner») som egnet seg best for raske forflytninger langs veiene og hvilke hastigheter en dyktig sykkelrytter kunne forflytte seg på langs ulike typer veier. Det første rittet gikk fra Kristiania til Drammen, deretter fra Kristiania til Gardermoen og det tredje rittet gikk fra Kristiania til Moss. Disse tre rittene ble arrangert av Kristiania Velocipedklub for Centralforeningen. Også de følgende årene ble lignende ritt arrangert med lokale velocipedklubber, blant annet Drammen-Ringerike, Drammen-Holmestrand og retur, og Ler-Trondheim. Utover mot århundreskiftet ble det også arrangert sykkelorienteringsritt.

Også blant de sivile, åpne idrettsarrangementer ble det lagt vekt på øvelser som kunne ha militær nytteverdi, som skiløp, orientering både til fots, ski og på sykkel, samt marsjkonkurranser med feltmessig skyting. På skytestevner skulle det bare benyttes de våpen som forsvaret var satt opp med.

Etter hvert ble forsvarsvennene utfordret av det engelske synet, hvor nyttehensyn og den militære nytteeffekten ble mindre viktig utover idretts egenverdi.

Særlig fra 1893 ble det gamle forsvarspolitiske synet utfordret og denne striden ble skjerpet, og i denne striden hadde det tradisjonelle synet Centralforeningen som sitt fremste våpen. Dette ble en lang og bitter strid som splittet idrettsbevegelsen i to leire. Splittelsen viste seg både i organisasjonen, i aktiv idrett og i idrettens sosiale og geografiske forankring. Det hele endte med et dramatisk oppgjør som munnet ut i en ny idrettsorganisasjon.

Kjenn Ditt Land

Den idrettspolitiske striden førte til at Stortinget 17. juli 1919 bestemte hvordan idretten i Norges skulle organiseres og Centralforeningen gikk da ut av Riksforbundet for idrett og og begynte i stedet å fronte friluftslivet i Norge, fra 1923 under navnet Kjenn Ditt Land. Denne drev sin virksomhet fram til 1966, og foreningens aktiva ble ti år senere overført til Fortidsminneforeningen hvor de utgjør et fond som skal virke for norsk kulturvern.

Formenn

Særlig høye offiserer var godt representert i foreningens styrer gjennom årene, og disse hadde for det meste også formannsvervet. I tillegg var styremedlemmene også lavere offiserer og representanter fra samfunnets øvre skikt fra forretningslivet, utdanning og forvaltning.

Bestyrelsens formænd
Fra Til Navn Yrke Bilde
1861 1864 Richard Kierulf generalløyntnant,
senere statsminister
 
1864 1867 Nils Christian Irgens generalmajor,
senere statsråd
 
1867 1869 Richard Kierulf generalløyntnant,
senere statsminister
 
1869 1878 Lars Broch oberst  
1878 1881 Lars Christian Dahll oberstløyntnant,
senere arméminister
 
1881 1885 Edvard Eriksen grosserer  
1885 1887 Olaf Wilhelm Petersen oberstløyntnant  
1887 1892 Anders Løwlie disponent ved
Løiten Brænderi
 
1892 1902 Carl Sylow oberst  
1902 1904 Thorvald Prydz oberst  
1904 1906 Frithjof Jacobsen oberst  
1906 1916 Oscar Strugstad generalmajor,
tidligere forsvarsminister
 
1916 1920 Hans Daae lege,
sanitetsgeneral
 

Fra foreningens aktiviteter

Alle bilder er fra Seeberg, F.G. (Frantz Gustav): Centralforeningen for utbredelse av idræt 1861-1911. Utg. Moestue. Kristiania. 1911.

Sommer

Vinter

For militære

Kilder