Margrethe Johannesdatter Tandberg

Margrethe Johannesdatter Tandberg (døpt 5. mars 1752 i Aker, død april 1782 i Christiania) hadde et tragisk liv. Som femtenåring havna hun for første gang på Christiania tukthus som følge av at hennes mor ga opp å ta seg av henne. Flere tukthusopphold fulgte, det siste av dem for barnemord. Hun døde av naturlige årsaker, bare tredve år gammel. Etter sin død ble hun imidlertid seremonielt halshogd for barnemordet.

Margrethe Johannesdatter Tandberg tilbrakte flere år av sitt korte liv på Christiania tukthus, her fotografert med gårdsplassen.
Foto: Olaf Væring (ca 1910).

Unge år

Hun var datter av Johannes Philupsen og Karen Pedersdatter, som vi vet svært lite om. Familien bodde på Grønland, som da fortsatt var en forstad til Christiania. De ser ut til å ha hatt det greit økonomisk inntil faren døde mens Margrethe var liten. Etter det var det åpenbart vanskelig, for som nevnt ble hun sendt til tukthuset som femtenåring. Dette var en ordning som framstår som svært merkelig for oss i dag: Foreldre som ikke klarte å rå med barna sine kunne få dem plassert på tukthus. Det krevdes ingen dom, for det hele var hjemla i plakat av 9. januar 1741 og ble ordna som avtale mellom tukthusdirektør og foreldre. Det som nok var ment som en form for barnevern, i situasjoner der selv tukthuset var bedre enn det man hadde, ble raskt tatt i bruk for å bli kvitt uønska barn.

Det ble anført at Margrethe Johannesdatter drev med nasking da hun ble satt inn på tukthuset i mars 1767. Dette ser ut til å stemme, for det hadde blitt klaget over henne til byfogden. Klagene gikk både på nasking og på noen uspesifiserte andre laster. Det ble bare ti dager på tukthuset denne første gangen.

I oktober 1767 ble hun forlova med Ole Amundsen Walstad. Han var soldat, men ble kort tid etter forlovelsen kasta ut av militæret. På dette tidspunkt var Margrethe et attraktivt gifte, for hun hadde en farsarv på 700 riksdaler liggende hos sorenskriveren. Det er mulig at det var denne arven som var årsaken til at mora sendte henne på tukthus, for slikt kunne føre til at arven ble omfordelt. Det ser ut til at Ole Walstad, som fikk «løbepass» fra militæret, tok det dokumentet bokstavelig og løp sin vei. Kort tid etter ble så Margrethe tatt for tyveri av en del klær. Disse hadde hun dels solgt og dels pantsatt. Byfogden dømte henne derfor til tukthus på ubestemt tid. Verdien av klærne, fem riksdaler, ble tatt ut av arven hennes.

Ekteskap og tragedie

Det ble rundt halvannet år på tukthuset denne gangen. Når man ble dømt til tukthus på ubestemt tid var det en kommisjon som bestemte om man var tilstrekkelig rehabilitert til å bli løslatt. I dette tilfellet var det en person som stilte kausjon for henne. Dette var den eldre borgeren Abraham Larsen Tandberg, som trolig var ute etter både arven og ei ung kone.

Forlovelser var mer formelle den gangen, og Margrethe måtte søke om å få oppheva forlovelsen med Ole Walstad. Det ble godkjent, i praksis av stiftamtmann Caspar Herman von Storm og formelt av kongen, i 1770. Dermed kunne hun gifte seg med Abraham Tandberg den 22. januar 1771. Han ble ført opp som borger i Christiania, men det kan se ut til at dette ikke stemte. Han er oppført som fant i senere kilder.

Det virker da heller ikke som om Abraham Tandberg var spesielt velstående. Den 10. april 1772 ble Margrethe Tandberg nemlig satt inn på tukthuset igjen. Denne gangen var det en dom for bedrageri mot blant annet kjøpmann Renke. Det ser ut til at bedrageriet gjaldt varer som var tatt ut på kreditt uten at hun hadde til hensikt å betale. Dommen lød på to år, med løslatelsesdato 30. april 1774. Men allerede den 20. september 1772 rømte hun fra tukthuset. I den forbindelse ble hun ettersøkt. Det står at hun var middels høy, slank og med svart hår og brune øyne.

Hun satte kurs mot Hakadal, der hun stoppa ved plassen Bakken under Spenningsby for å kjøpe noe melk. Husmannskona Lisbeth Bakken avviste henne, og ga også sin voksne datter Anne Marie Bakken beskjed om at vandreren ikke skulle slippes inn. Det var en generell skepsis til folk som gikk langs landeveien, men utseendet vi nettopp har fått beskrevet, mørkt hår og mørke øyne, kan også ha spilt inn; de kan ha tenkt at hun var tater. De to var de eneste voksne i huset; i tillegg var Anne Maries fjorten dager gamle datter Maren der.

Margrethe Tandberg klarte på en eller annen måte å snakke seg inn i huset. Da hun var vel inne besvimte hun flere ganger, og sa hun var syk. Hun fikk derfor lov til å bli der i noen dager. En gutt ble sendt til Christiania for å hente to menn som kunne følge henne videre til Hadeland, og for å hente klær hos ei kvinne. Han kom tilbake etter å konstatert at det ikke var mulig å finne noen av de hun hadde nevnt.

Den 28. september 1772 gikk Anne Marie til gården Spenningsby for å skjære korn, mens Lisbeth skulle skjære korn på Bakken. Hun var skeptisk til å la Margrethe være alene med spedbarnet, og ba henne bli med ut. Margrethe lovte å komme etter, og fikk beskjed om å ikke røre barnet. En kort stund etter – Lisbeth hadde bare skåret tre kornbånd – kom Margrethe ut. Lisbeth ante uråd og løp inn til ungen, og fant barnebarnet sitt med avskåret hals og en kniv liggende ved siden av. Margrethe satt rolig på en stein, og tilsto det hun hadde gjort uten å fortrekke en mine. Lisbeth skrek så høyt at Anne Marie hørte det og kom løpende hjem.

Veien til Galgeberg

 
En blå plakett minner om Galgebergs dystre historie.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Margrethe ble tatt med til lensmann Lars Ask. Han avhørte henne, og ville naturlig nok først og fremst vite hvorfor hun hadde drept et lite barn. Til mora og mormora hadde hun bare svart at barnet ikke var mere verdt. Til lensmannen svarte hun at hun ville få slutt på sitt eget liv, og etter det ville hun ikke forklare mer. Det er mulig at hennes handling var et resultat av at hun faktisk ville gjøre slutt på sitt eget liv. På denne tida var det en utbredt oppfatning at selvmordere uungåelig havna i helvete, mens dødsdømte mordere fikk syndsforlatelse på skafottet og dermed kunne komme til himmelen. Det er derfor fullt mulig at en del mennesker begikk forbrytelser for å få endt sitt eget liv, uten å havne i evig fortapelse. Det kan også hende at hun ikke klarte å gjøre det selv, og ville ha andre til å ta livet hennes – en slags parallell til et nyere fenomen kjent særlig fra USA, der enkelte utfordrer politiet for å bli skutt og drept.

Uansett motiv ble hun stilt for retten. Nedre Romerike tingrett dømte henne en 13. april 1773. Sorenskriver Johan Hiorth var ikke til stede, og fullmektig Munch satt som dommer i saken. Under rettssaken gjentok hun at hun ønska å bli henretta, og denne gangen forklarte hun litt mer. Hun mente at hun var forlatt av Gud og mennesker. Dette styrker selvmordstanken vi har vært inne på. Fullmektig Munch fulgte ikke hennes ønske. I stedet for å dømme henne til døden fastslo han, i tråd med en forordning av 18. desember 1767, at hun skulle settes på tukthuset, og at hun en gang i året skulle piskes.

Margrethe Tandberg anka dommen, og gjentok sitt ønske om å bli dømt til døden. Christiania lagting behandla saken i juni 1773. Hennes forsvarer oppsummerte et tungt og vanskelig liv. Men han ba også om at hun skulle føres til tukthuset, og ikke til skafottet. Han introduserte et nytt motiv, nemlig at Lisbeth Bakken hadde fornærma henne, og at mordet var begått i sinne. Her gjorde han noe som var farlig for klienten. Med dette falt nemlig forordninga av 18. desember 1767 bort. Den regulerte straff for drap begått i fortvilelse. I stedet kom en annen forordning, av 7. februar 1749, inn. Den handla om drap under skjerpende omstendigheter, og medførte også skjerpa døddstraff. Man skulle ikke bare halshogges, men også knipes med glødende tenger.

Siden det nå var en dødsdom, ble saken sendt videre til Overhoffretten. Den 11. oktober 1773 konkluderte den med at det var umulig å finne ut av motivet. Retten la seg da på en mellomting, og dømte hennes til halshogging med sverd, og tillot begravelse på kirkegården etter bestemmelsen om det man kalte simple drap. Højesteret i København måtte også si sitt, og med dem var kretsen slutta. De gikk nemlig tilbake til tingrettens dom, tukthus og årlig pisking.

Den 6. mai 1774 ble Margrethe Tandberg satt inn på tukthuset. Dommen foreskrev at hun skulle utføre det hardeste arbeidet de kunne by på. Hvert år den 28. september, på drapsdagen, skulle hun plasseres på nattmannens slede med bakbundne hender og ei løkke om halsen, og trekkes opp fra byen til Bakken i Hakadal. Der skulle hun avkles og piskes – 27 slag med en bunt av ni ris. Hun skulle så trekkes tilbake til tukthuset. Dette ble gjennomført i 1774, men i 1775 søkte hun benåding fra denne delen av straffen. Det ble innvilga. I 1776 søkte hun så om benåding igjen, og denne gang ble det innvilga som en permanent ordning.

I april 1782 døde hun. Vi vet ikke dødsårsaken, ut over at det skal ha vært av naturlige årsaker. Samme dag som hun døde, ble liket frakta til Galgeberg, der nattmannen først kappa av hånda hun hadde holdt drapsvåpenet i, og deretter hodet. Han satte så hodet på stake, og la kroppen på steile og hjul. Dette er noe man kjenner til en rekke tilfeller av i andre land, men en slik symbolsk henrettelse er ytterst uvanlig, og kanskje unik, i Norge. Hun utmerka seg også ved å være siste kvinne som havna på retterstedet på Galgeberg.

I kirkeboka for tukthuset er gravferden innført 26. april 1782, men det er noe usikkert om dette er dødsdagen eller om hun ble liggende noe tid på Galgeberg. Det står at hun var 37 år gammel, men i virkeligheten var hun nettopp fylt 30.

Litteratur og kilder