Nils Christian Frederik Hals: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
mIngen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 2: Linje 2:
<onlyinclude>'''[[Nils Christian Frederik Hals]]''' (født [[1758]], død [[1838]]) var oberstløytnant og [[Fredrikstad festning]]s [[kommandant]] fra 21. mars til 4. august 1814. Som kommandant var det han som overga festningen [[4. august]] [[1814]] til svenske tropper etter ca. ett døgns bombardement. </onlyinclude> Dette ble han sterkt kritisert for, både i sin samtid og i ettertiden. Hals bodde i Smedjegaten 86, den såkalte [[Feiergården i Fredrikstad|Feiergaarden]], og ikke i [[Kommandantgården i Fredrikstad|kommandantgården]] i [[Toldbodgaten]].
<onlyinclude>'''[[Nils Christian Frederik Hals]]''' (født [[1758]], død [[1838]]) var oberstløytnant og [[Fredrikstad festning]]s [[kommandant]] fra 21. mars til 4. august 1814. Som kommandant var det han som overga festningen [[4. august]] [[1814]] til svenske tropper etter ca. ett døgns bombardement. </onlyinclude> Dette ble han sterkt kritisert for, både i sin samtid og i ettertiden. Hals bodde i Smedjegaten 86, den såkalte [[Feiergården i Fredrikstad|Feiergaarden]], og ikke i [[Kommandantgården i Fredrikstad|kommandantgården]] i [[Toldbodgaten]].


Han ble født [[24. april]] [[1758]] i [[Eidsberg]] som sønn av Bastian Nilssøn Hals og Maren Jonstrup, og giftet seg i 1795 med Johanna Augusta Christine Holst Harbou. Han gikk tidlig inn på en militær løpebane og ble korporal i 1775, [[premiærløytnant]] i 1788, major i 1807 og endelig oberstløytnant i 1812. Den 21. mars 1814 ble han av regenten [[Kristian Frederik]] utnevnt til kommandant for Fredrikstad festning etter at forgjengeren [[Nicolai Henrik Mecklenburg]] (kommandant fra 1811) hadde søkt avskjed. Det var særlig festningens dårlige stand og dens manglende forsvarsevne som avgjorde hans avgang. Hals mottok motvillig utnevnelsen, og fikk av kongens [[adjutant]] inntrykk av at festningen ikke skulle nevneverdig forsvares ved et eventuelt angrep.  
Han ble født [[24. april]] [[1758]] i [[Eidsberg]] som sønn av Bastian Nilssøn Hals og Maren Jonstrup, og giftet seg i 1795 med Johanna Augusta Christine Holst Harbou. Han gikk tidlig inn på en militær løpebane og ble korporal i 1775, [[premiærløytnant]] i 1788, major i 1807 og endelig oberstløytnant i 1812. Den 21. mars 1814 ble han av regenten [[Kristian Frederik]] utnevnt til kommandant for Fredrikstad festning etter at forgjengeren [[Nicolai Henrik Mecklenburg]] (kommandant fra 1811) hadde søkt avskjed. Det var særlig festningens dårlige stand og dens manglende forsvarsevne som avgjorde hans avgang. Hals hadde tidligere, både i 1808 og 1809 tidvis fungert som interimskommandant, men han mottok motvillig utnevnelsen til fullverdig kommandant. Av kongens [[adjutant]] fikk han inntrykket at festningen ikke skulle nevneverdig forsvares ved et eventuelt angrep.  
[[Bilde:feiergården.jpg|thumb|right|200px|Fejergården - kommandant Hals' gård i Smedjegaten]]
[[Bilde:feiergården.jpg|thumb|right|200px|Fejergården - kommandant Hals' gård i Smedjegaten]]
==Krigen 1814==
==Krigen 1814==

Sideversjonen fra 9. apr. 2008 kl. 14:10

Festningskommandanter ved Fredrikstad festning

Nils Christian Frederik Hals (født 1758, død 1838) var oberstløytnant og Fredrikstad festnings kommandant fra 21. mars til 4. august 1814. Som kommandant var det han som overga festningen 4. august 1814 til svenske tropper etter ca. ett døgns bombardement. Dette ble han sterkt kritisert for, både i sin samtid og i ettertiden. Hals bodde i Smedjegaten 86, den såkalte Feiergaarden, og ikke i kommandantgården i Toldbodgaten.

Han ble født 24. april 1758 i Eidsberg som sønn av Bastian Nilssøn Hals og Maren Jonstrup, og giftet seg i 1795 med Johanna Augusta Christine Holst Harbou. Han gikk tidlig inn på en militær løpebane og ble korporal i 1775, premiærløytnant i 1788, major i 1807 og endelig oberstløytnant i 1812. Den 21. mars 1814 ble han av regenten Kristian Frederik utnevnt til kommandant for Fredrikstad festning etter at forgjengeren Nicolai Henrik Mecklenburg (kommandant fra 1811) hadde søkt avskjed. Det var særlig festningens dårlige stand og dens manglende forsvarsevne som avgjorde hans avgang. Hals hadde tidligere, både i 1808 og 1809 tidvis fungert som interimskommandant, men han mottok motvillig utnevnelsen til fullverdig kommandant. Av kongens adjutant fikk han inntrykket at festningen ikke skulle nevneverdig forsvares ved et eventuelt angrep.

Fil:Feiergården.jpg
Fejergården - kommandant Hals' gård i Smedjegaten

Krigen 1814

Etter at svenske tropper gikk til angrep på Hvaler 27. juli 1814 og de følgende dagene erobret Kråkerøy, ble festningen 3. august angrepet både fra kanonbatterier på Kråkerøy og av den svenske flåten. Hals nektet å overgi festningen da svenskene først manet ham til det, og noen timer på ettermiddagen 3. august og i morgentimene 4. august var det en heftig ildgiving fra festningen og Kongsten fort. Situasjonen syntes etterhvert håpløs, og kl. 6 om morgenen 4. august heistes et hvitt flagg på Prins Georgs bastion (ifølge en myte skal det ha vært et hvitt brudeslør). Vilkårene for festningens overgivelse ble slått fast etter forhandlinger mellom Hals og de svenske utsendingene. Samme morgen hadde kongen i sitt hovedkvarter ved Moss gitt ordre om at festningen skulle overgis, men kuréren fra Moss møttes på halvveien med budet fra Fredrikstad om at festningen allerede hadde kapitulert.

Kommandant Hals' endelikt

Hals' egen vurdering om å overgi festningen uten å ha fått ordre om det, ble ikke vel ansett. En undersøkelseskommisjon ble nedsatt etter krigen og Hals ønsket selv å få sin sak opp. Denne såkalte «Overkrigskommisjonen» fritok Hals i 1816, men regjeringen anket dommen til Høyesterett som i desember samme år dømte ham til døden. Derimot ble han benådet av kong Karl Johan, men han ble fradømt sin militære stilling. Hals trakk seg nå tilbake til gården sin, Solberg i Trøgstad, hvor han døde i 1838.

Litteratur

  • «Niels Christian Hals» i Norsk biografisk leksikon.
  • Dehli, Martin: Fredrikstad bys historie, bd. 2.