Oslo domkirke
Koordinater: 59°54′45.203″ N 10°44′46.0254″ Ø
| Oslo domkirke | |
|---|---|
| |
| Domkirken sett fra Stortorvet Foto: J.P. Fagerback | |
| Sted: | Oslo |
| Byggeår: | 1694–1697 |
| Endringer: | 1848–1850 ved Alexis de Chateauneuf 1948–1950 ved Arnstein Arneberg Omfattende restaurering 2006–2010 |
| Kirkegård: | Nedlagt i 1808 |
| Periode: | Barokken |
| Arkitekt: | Muligens Jørgen Wiggers eller Anthony Coucheron |
| Tårn: | Aksialt plassert tårn |
| Prekestol: | Utført av en nederlandsk mester på slutten av 1600-tallet |
| Døpefont: | Utført av Torsten Ottersen Hoff eller Lars Sivertsen i 1721. Dåpsfat i sølv fra Hellig Trefoldighetskirke. |
| Alter: | Utført av den samme som står bak prekestolen samt Lars Sivertsen |
| Sitteplasser: | ca. 900 |
| Annen informasjon: | Takmalerier av Hugo Lous Mohr Glassmalerier av Emanuel Vigeland Sølvskulpturen «L'ultima Cena» av Arrigo Minerbi «Maria med barnet» av Turid Angell Eng Bronserelieffer på inngangsdøren av Dagfin Werenskiold Tre orgeler hvorav hovedorgelet har fasade av Lambert Daniel Kastens |
Oslo domkirke, også kjent under sitt opprinnelige navn Vår Frelsers kirke, er domkirken i Oslo bispedømme og sognekirke for Oslo domkirkes menighet. Domkirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950.[1][2] Den ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum, og sto rett utenfor bygrensa da den ble tatt i bruk i 1697.
Som domkirke i hovedstaden omtales Oslo domkirke som landets rikskirke. Dette er en posisjon det er sterk konkurranse om fra Nidarosdomen, men en rekke viktige hendelser har funnet sted i Oslo domkirke. Den er blant annet knytta til kongefamilien, da det er tradisjon for at staten benytter den ved offisielle begivenheter, tronarvingen gifter seg i kirken og medlemmer av kongefamilien bisettes fra den.
Domkirken har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene, hvorav den viktigste er ombyggingen som ble foretatt på 1850-tallet under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf.
Bakgrunn
Foto: Stig Rune Pedersen
I 1624 ble store deler av middelalderens Oslo ødelagt av en omfattende bybrann. Christian IV bestemte at byen skulle flyttes, og Christiania ble derfor reist vest for Bjørvika. I de første årene etter brannen ble Hallvardskatedralen fortsatt brukt som domkirke i byen, men i 1639 ble den nye Hellig Trefoldighets kirke innviet ved Christiania torv. Denne kirken skulle ikke tjene byen så lenge. Allerede i 1686 ble den skadet i en ny bybrann. Fordi kommandanten på Akershus festning ønsket et åpent skuddfelt utenfor festningen ble den revet, selv om den nok kunne ha blitt restaurert.
Samtidig som man gjenoppbygde Christiania fjernet man vollene, og dermed var det hensiktsmessig å legge den nye domkirken rett utenfor selve byen.
Kirkebygningen
.jpg)
Kirken ble reist i løpet av 1690-åra mellom Store og Lille Voldport. Grunnsteinen ble nedlagt 1694, og den 7. november 1697 kunne biskop Hans Rosing innvie kirken. I minestralboken er det ført inn følgende: ”A 1697, d. 7. Novembr., som Var Søndagen efter Alle Helgens dag, blev Christianiæ Kirche indviet af Biscopen Dr. Hans Rossing, ofverværende hans høje Er. Hr. Christian Güldenløve og hans høibaarne Gemahl freüchen Charlotte Amalia, og een meget folcherig og stor forsamling af Geistlige og Verdslige, og blev samme Kirche efter Kongl. Ma. C. 5. allernaadigste Villie og Befaling Kaldet ”Vor Frelsers Kirche.”[5]
Innvielsen må ha foregått i en noe uferdig, tom kirke ettersom ikke noe av inventaret var kommet på plass bortsett fra alterbordet. Veggene var kalket hvite og hvelvet hadde en mørk gråfarve. Først ut i 1730-årene har kirken vært ferdig innredet.[5]
Materialene til kirkebygget ble tildels hentet fra Hellig Trefoldighets kirke, og antagelig også fra Hallvardskatedralen. Et relieff som sannsynligvis stammer fra Hallvardskatedralen, som viser et menneske som blir angrepet av en drage og en løve, er murt inn i hjørnet av tårnfoten. Utover dette brukte man gul teglstein fra Nederland. Tårnet var opprinnelig noe lavere enn dagens.
Det er usikkert hvem som tegnet kirken ettersom originaltegningene har forsvunnet, men muligens var det etatsråd Jørgen Wiggers slik det fremgår hos Store norske leksikon.[6] Ingeniøroffiser Anthony Coucheron arbeidet på denne tiden med befestningene på Akershus festning og kan også ha vært den som sto bak.[7] Han døde imidlertid i 1689.
Kirkens plan har form som et latinsk kors. Selve bygningen er enklere enn forgjengerne, uten hvelv og enkelte andre elementer. Interiøret ble det lagt ned mye i, blant annet med barokk altertavle og prekestol. En nederlandsk kunster, som man ikke kjenner navnet på, begynte på arbeidet med interiøret, men norske treskjærere fullførte det.
1848–1850 ble kirken bygget om innvendig. Arkitekten under dette arbeidet var Alexis de Chateuaneuf som også var med på å tegne Trefoldighetskirken. Det gamle inventaret ble fjernet, og interiøret ble nå i nygotisk stil. Tårnet ble forhøyet til dagens nivå, og fikk ny tårnhjelm og spir. Det ble også brukt rød tegl, som er mer kostbar enn den gule. Kongeinngangen på sørsida ble installert under denne ombygginga.
På midten av 1900-tallet ble kirken restaurert av Arnstein Arneberg, med ferdigstillelse til byens 900-årsjubileum i 1950. Den nygotiske innredninga ble fjerna, og det opprinnelige barokke kom tilbake. I taket hadde det vært illuderte hvelvribber, som ble erstattet av et takmaleri av Hugo Lous Mohr. Arneberg fikk også reist et kapell på sørsida av kirken.
I 2006 begynte en ny restaurering etter at det ble avdekka store fuktskader. Restaureringen ble avsluttet i 2010.
Interiør
De modernistiske takmaleriene i domkirken dekker alle fire hvelvene og ble utført av Hugo Lous Mohr i årene 1936-1950.[8] Før arbeidet tok til ble den gamle dekorasjonen fjernet og Mohr begynte å utføre sitt kunstverk i egg-olje-tempera på det opprinnelige underlaget. Under krigen måtte han holde høns for å få egg til den spesielle malingen.[9]Motivene er bygget over de tre trosartiklene med en strålende sol i midten med inskripsjonen Gloria in excelsis Deo - Ære være Gud i det Høyeste.[8]
Inventar
Allerede i 1699 kom barokkinventaret med altertavlen og prekestolen på plass i kirken. Begge er påbegynt av en ukjent kunstner fra Nederland, men avsluttet av norske treskjærere ved Lars Sivertsen i akantusstil.[7]
Altertavlen er tredelt; nederst er en fremstilling av nattverden, i midten Kristus på korset med Maria og Johannes og øverst den seirende Kristus. Kirsten Toller, en rik enke bosatt i byen ga 500 riksdaler til utføringen av altertavlen og den ble utstyrt med hennes families våpenskjold.[10]
Altertavlen er utført i skåret, bemalt og forgylt tre og måler 828cm x 557cm x 150 cm.[5] Tavlen og de enkelte elementene har blitt endret flere ganger i årenes løp. Den har blitt utsatt for stor slitasje blant annet som følge av flere flyttinger. Den sto i domkirken i årene 1700-1850, så ble den lagret først på kirkeloftet og så på brannvaktens loft frem til 1901. Fra 1901 til 1903 var den stilt ut på Norsk Folkemuseums kulturhistoriske utstilling for deretter å bli utstilt i Kunstindustrimuseet i Oslo frem til 1925. Da ble den overført til Prestenes kirke - dagens Majorstuen kirke - hvor den sto til 1944. Fra 1944 var den lagret i Tingelstad kirke inntil den kom tilbake til Oslo domkirke for godt i 1950.[5]
Prekestolen er rikt skåret ut med engler og akantus. Den har oppgang og himling og følgende mål; høyde ca 120 cm, diameter 188 cm og høyden på akantusfeltet er 85 cm. Oppgangen måler 120 cm x 250 cm. Himlingens diameter utgjør 270 cm. Prekestolen er utført i bemalt og forgylt tre.[5] Over himlingen ser man kong Christian Vs monogram. På en stolpe bak stedet hvor presten står under prekenen henger et timeglass med fire sylindre som viser kvarter, halvtime, tre kvarter og en hel time. Timeglasset var tidligere plassert på forsiden av prekestolen slik at menigheten kunne følge med på hvor lenge prekenen varte. Kongen hadde fastsatt at prekenen ikke skulle overskride en time.[10] Prekestolen var en gave til kirken fra madam Roll og Zacharias Gran.[5]
Det er usikkert om kirken hadde døpefont de første årene, dagens font kom til kirken på 1720-tallet og var en gave fra rektor ved Oslo katedralskole, Jacob Rasch. Fonten er i akantusbarokk. Kunstneren som har utført døpefonten er ukjent. På domkirkens hjemmeside fremgår det at den er laget av Torsten Ottersen Hoff.[10]I en rapport fra Norsk institutt for kulturminneforskning utarbeidet i 2001/2002 etter restaurering av inventaret fremgår det at den er tilskrevet Lars Sivertsen.[5] Døpefonten var opprinnelig plassert i et fontehus som har gått tapt. Fonten er i tre som er forgylt og malt. Den er datert til 1721 og måler 91 x 63/79 cm.[5] Dåpsfatet stammer fra Hellig Trefoldighetskirken, er i sølv og ble laget i 1656.
Kongestolen ble opprinnelig bygget i 1700 i forbindelse med et besøk av Frederik IV. Den er senere endret flere ganger, blant annet under Karl III Johan. Initialene viser H7 for kong Haakon VII.
I tillegg til dåpsfatet fra Hellig Trefoldighetskirken har domkirken bevart de tre lysekronene som henger i midtgangen, en stor alterkalk og disk og fire eller fem bispeportretter fra denne kirken. Også de to store tinnlysestakene som står plassert på alteret stammer derfra.[11] Fra Hallvardskatedralen finnes alterkalk og disk samt brødeske. I tillegg fire ellr fem av portrettene som henger i sakristiet.[11]
Av nyere inventar er «L'ultima Cena» – Nattverden – en sølvskulptur av den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbi. Den ble utført i 1930 og opprinnelig gitt som gave til Nasjonalgalleriet. Skulpturen kom til Domkirken i 1950. Nattverdscenen som skildres er da Jesus dypper et stykke usaltet brød og skal til å gi det til den som kommer til å forråde han. Selve skulpturen er i 2/3s størrelse, 2,8 meter lang og 0,8 meter bred. Den er støpt i sølv og veier ca. 300 kilo.[12]
Av øvrig inventar kan nevnes Maria-skulpturen i tre som er et verk av Turid Angell Eng og var en gave til kirken i forbindelse med 300-årsjubileet i 1997.
Domkirkens første orgel ble bygget i 1711 av Carl Gustav Luckvitz fra Sverige og var en gave til kirken fra Casper Herman Hausmann.[14] Orgelet ble ganske snart ansett som ubrukelig og det ble rettet en henvendelse til orgelbygger Lambert Daniel Kastens i København. Han bygget et nytt orgel til domkirken som ble satt inn i kirken i 1729. Ornamentikken ble utført av Torsten Ottersen Hoff. Dette orgelet ble skiftet ut i 1880, mens det nåværende er bygget av Ryde & Berg Orgelbyggeri i 1997 til kirkens 300 års jubileum. Kastens orgelfasade benyttes fremdeles.
Det nye instrumentet har 53 registre, tre manualer og pedal.[15]
|
|
|
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
- Kopler:: II/I, III/I, III/II, I/P, II/P, III/P
I tillegg til hovedorgelet finnes to mindre orgler i domkirken og begge disse er også bygget av Ryde.
Krypten
Oslo domkirke har bevart et opprinnelig gravkammer med 42 plasser.[2] Her ligger blant annet Bernt Anker og ektefellen Matthia. Flere barn og voksne ligger også her, blant dem medlemmer av familien Collett. Familien Hausmann har sarkofager i et eget kapell.[2] Krypten inneholder også gravstener fra Hellig Trefoldighetskirke.
Klokker
Domkirken har fire kirkeklokker hengt opp i tårnet, disse ble hengt opp i 1697. Klokkene kommer fra Hellig Trefoldighedskirke og den største skal etter tradisjonen ha hengt i Halvardskatedralen.[16] Klokkene er smeltet om flere ganger.
Domkirkeparken
Utdypende artikkel: Domkirkeparken
Domkirkeparken var opprinnelig en gravlund, kalt Urtegården. En epidemi på 1800-tallet gjorde slutt på skikken med å gravlegge døde i så tettbygde strøk, og området gikk etterhvert over til å bli en park. Noen begravelser ble det også etter dette, stiftprost Nicolai Lumholtz ble stedt til hvile der i 1819, og hans hustru ble i 1849 den siste som ble gravlagt på stedet. Deres grav er den eneste som er bevart.
Viktige hendelser
Festgudstjeneste for Christian Frederik
22. mai 1814 ble Christian Frederik tatt imot som det selvstendige Norges konge under en gudstjeneste i domkirken. I dagboken sin har han beskrevet begivenheten slik:[17]
| Soldatene stod oppstilt på hver side like frem til kirken. Underveis sa jeg noen ord til borgerne; jeg minte dem om at det var på dagen ett år siden min ankomst til Christiania. "Dette år har vært meg dyrebart," sa jeg, "fordi jeg har lært nordmennene å kjenne; og jeg vil alltid virke for Christiania-borgernes vel". Ved inngangen til kirken tok byens preste-skap og sivile embetsmenn imot meg og førte meg til kongelosjen. Den praktfulle koral "Skapningens halleluja" fikk en utmerket godt utførelse. Vår kjære biskop holdt en preken som neppe fant veien til manges hjerter, og mine kunngjøringer leste han opp med monoton stemme. Etter prekenen og bønnen sang det samme koret salmen "Store Gud, vi lover deg" og kanonene ga salutt liksom da jeg trådte inn. Gamle biskop Lumholtz sang falsk da han messet, og det hendte den pussige ting at noen kom nær en av orgelstemmene av vanvare, så sangen ble akkompagnert av en komisk piping. - Men alle var for grepet av stemningen til å la tankene lede bort fra dagens store begivenhet, og sluttordene som biskopen og koret rettet til meg, ble opptatt med begeistring av hele forsamlingen, og alle gjentok i kor dette ønsket: "Gud bevare og velsigne kongen og Norge !".
Stemningen grep meg så sterkt at jeg steg frem i kirkestolen og sa: "Elskede norske folk! Ta imot min oppriktige takk, og vær overbevist om at intet er meg kjærere enn å vite at enhver av dere ønsker meg alt godt som tenkes kan; men tro meg også når jeg sier at jeg ikke kan være lykkelig uten jeg vet at også dere er det !". Det ble slik en begeistring at mengden ropte hurra i selve kirken, men Gud vil sikkert tilgi dem at følelsene løp av med dem i hans hellige hus (....). Hvor lykkelig jeg er som bærer en krone gitt meg ved et samstemmig ønske av hele folket, og ikke vunnet ved blod eller intrigespill ! Hvilken fyrste kan glede seg som jeg ved å være elsket og avholdt av hele sitt folk; men Gud som kjenner mitt hjerte, vet at jeg ikke har noe høyere ønske enn å se dette folk lykkelig. Bare det stod i min makt å gjøre det så lykkelig som jeg ønsker, og som det fortjener ! | ||
Kronprinsbryllupet 1929
Utdypende artikkel: Kronprinsbryllupet 1929
Den 21. mars 1929 giftet kronprins Olav seg med prinsesse Märtha av Sverige i domkirken.
Dronning Mauds bisettelse
Utdypende artikkel: Dronning Mauds bisettelse 1938
Dronning Maud ble bisatt fra kirken den 8. desember 1938.
Protest under okkupasjonen
Den 3. april 1942, langfredag, skulle biskop Eivind Berggrav forrette. Han og de andre biskopene hadde da nedlagt sine embeter i protest mot nazifiseringen, og han skulle forrette «som privatmann». NS-myndighetene grep inn og holdt biskopen i politiets forvaring denne dagen. Folk hadde hørt rykter om at noe skulle skje, og allerede klokka halv ti var domkirken full. Residerende kapellan Johan Dietrichson fikk ordre om ikke å nevne Berggrav, men nektet å etterkomme dette. Jonas Lie ble oppringt, og ga tillatelse til at kapellanen kunne fortelle hva som hadde skjedd. Det ble ingen preken under gudstjenesten. Dietrichson forklarte at Berggrav var blitt hentet av politiet, lidelseshistorien ble lest, og gudstjenesten ble avsluttet med en salme. Da menigheten gikk ut var det også mange som var samlet på Stortorvet, og folkemengden begynte å synge «Ja, vi elsker», «Gud signe vårt dyre fedreland» og andre salmer med tekster som passet okkupasjonsmyndighetene dårlig. Politiet og hirden forsøkte å spre folkemengden, uten å lykkes i noen særlig grad.
Kronprinsesse Märthas bisettelse
Utdypende artikkel: Kronprinsesse Märthas bisettelse
Kronprinsesse Märtha ble bisatt fra domkirken den 21. april 1954.
Haakon VIIs bisettelse
Utdypende artikkel: Haakon VIIs bisettelse
Kong Haakon VII ble bisatt fra domkirken den 1. oktober 1957.
Kronprinsbryllupet 1968
Utdypende artikkel: Kronprinsbryllupet 1968
Den 29. august 1968 giftet kronprins Harald seg med Sonja Haraldsen i domkirken.
Olav Vs bisettelse
Utdypende artikkel: Olav Vs bisettelse
Den 30. januar 1991 ble Olav V begravet fra Oslo domkirke. Biskop Andreas Aarflot forrettet. Etter gravferdsgudstjenesten ringte klokkene en hel time.
Kronprinsbryllupet 2001
Utdypende artikkel: Kronprinsbryllupet 2001
Den 25. august 2001 giftet kronprins Haakon seg med Mette-Marit Tjessem Høiby i domkirken.
Referanser
- ↑ Knut Are Tvedt side 422
- ↑ 2,0 2,1 2,2 Knut Are Tvedt side 423
- ↑ 3,0 3,1 Knut Are Tvedt side 541
- ↑ Prekestol fra Store norske leksikon
- ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 5,5 5,6 5,7 Mille Stein: «..med Guld, Sølf oc Farvue..»
- ↑ «Oslo domkirke» i Store norske leksikon: «Kirken ble antakelig tegnet av etatsråd Jørgen Wiggers.»
- ↑ 7,0 7,1 M.C. Kirkebøe, side 23
- ↑ 8,0 8,1 Oslo Domkirke: Takmaleriene
- ↑ Hugo Lous Mohr fra Norsk biografisk leksikon
- ↑ 10,0 10,1 10,2 Oslo Domkirke: Barokkinteriøret
- ↑ 11,0 11,1 Oslo Domkirke: Tre kirker, én historie
- ↑ Oslo Domkirke: Sølvalteret
- ↑ Ryde & Berg orgelbyggeri
- ↑ Oslo Domkirke – Orglene
- ↑ Ryde & Berg orgelbyggeri
- ↑ M.C. Kirkebøe, side 25
- ↑ Oslo Domkirke 300 år Temahefte fra skoleetaten via webarchive.org
Litteratur
- Oslo domkirkes hjemmeside
- Brunsvik, Hilde: En guide til Oslo domkirke, hentet 15. mars 2009
- Temahefte om Oslo domkirke
- «Oslo domkirke» i Store norske leksikon
- «Oslo domkirke» på Wikipedia på bokmål og riksmål
- M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid, ny utgave ved Knut Are Tvedt og Øyvind Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007, side 22–25
- Knut Are Tvedt (red): OSLO byleksikon, Kunnskapsforlaget, 2010, ISBN 978-82-573-1760-7