Slesvig

Kart over Slesvig fram til 1866

I Nordslesvig (10. februar) stemte man en blokk, slik at flertallet i et udelt Nordslesvig skulle avgjøre. I Mellomslesvig (14. mars) ble avstemmingen holdt kommunevis, slik at eventuelle tilgrensende kommuner med dansk flertall kunne komme til Danmark. Selv om noen kretser hadde danske flertall, fikk ingen kommuner dansk flertall.

Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Eider i syd og Skodborg Å (senere Kongeå) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden.

Etter 1386 ble det mer alminnelig for danskene å benevne stedsnavnet som Slesvig (fra tysk Schleswig) framfor det danske Sønderjylland. Det har senere vært kjent under dette navnet.

Forbindelsen mellom kongeriket Danmark og hertugdømmet Slesvig ble til både et lensforhold og en personalunion, men samtidig var Eider Danmarks historiske sydgrense.

I 1864 ble hertugdømmet Slesvig erobret av Preussen og Østerrike under andre slesvigske krig, og i 1867 ble Slesvig (Schleswig) forent med Holstein som den prøyssiske delstaten Schleswig-Holstein.

I 1920 ble den nordlige halvdel av Slesvig gjenforent med Danmark etter en folkeavstemning om Slesvig, hvor de nordlige deler stemte for tilslutning til Danmark, mens de sørlig delene stemte for tilslutning til Tyskland.

Etter grensefastsettelsen 1920 brukes betegnelsen Sønderjylland (eller offisielt de sønderjyske landsdele) om den danske del, men prinsipielt er Sønderjylland og Slesvig samme område, med unntak av øyene Ærø og Femern, som også inngikk i Slesvig. Den danske delen kalles også Nordslesvig, den tyske Sydslesvig. På begge sider av grensa lever i dag nasjonale mindretall og i sørvest dessuten frisere.

Stednavnforskningen har godtgjort at området nord for Trenen, Slien og i Svans opprinnelig var bebodd av dansker, mens området ut mot Nordsjøen var frisisk og Stapelholm og naboområdene langs Ejderen var saksiske. Påvirkning sydfra gjennom det meste av senmiddelalderen og især efter reformasjonen, da tysk ble kirkespråk i Sydslesvig fortrengte etterhånden dansk som hovedspråk til fordel for plattysk.

Norske slekter med opphav i Slesvig

• Andresen. Eldste kjente stamfar, Andress Andressen (ca. 1685–1719), var bosatt ved Tønder. Slekten kom til Norge med Nicolay Andresen (1781–1861), kjøpmann og bankier i Christiania.
• Angell. Navnet kommer fra Angeln, der stamfaren Morten Pedersen bodde på gården Nordgård. Hans sønner Morten Mortensen Angell og Lorentz Mortensen Angell kom til Trondheim og ble kjøpmenn der.
• Meincke. Medlemmer av slekta var kjøpmenn i Flensburg og slo seg på 1700-tallet ned i Trondheim og Kristiansund.
• Ording. Som stamfar til den norske greina av denne slekta regnes Bøye Pettersen Ording (1675–1732), som tok slektsnavnet etter fødestedet Ording i Slesvig, og som ble kjøpmann i Skien.
• Tønder. Stammer fra byen Tønder. Som stamfar regnes Christoffer Nielssen (1587–1656), som flytta til Norge og som ga sine sønner slektsnavnet Tønder.
• Astrup-navnet stammer fra Ribe i Slesvig og ble innført til Norge gjennom embetsmannsverket i dansketida. Nikolai Astrup besøkte Astrup gård i 1911 på vei hjem fra Berlin, og malte et bilde derfra.

Nordmenn født i Slesvig

• Lorentz Mortensen Angell, handelsmann, rådmann i Trondheim
• Morten Mortensen Angell, handelsmann i Trondheim
• Jørgen Asmus Christiansen (1796-1881), handelsmann
• Jens Adolph Eckell (1815-1887), kjøpmann
• Asmus Jürgensen
• Carl Neupert (1803-1856), fotograf
• Matthias Conrad Peterson (1761-1863), journalist, redaktør
• Heinrich Arnold Thaulow (1808-1895), lege og næringsdrivende

Galleri

• 

  Minnestein i Tinglev helt sør i dagens Danmark, til minne om gjenforeningen i 1920.

  Foto: Stig Rune Pedersen