Stavanger

Stavanger er en by som utgjør kjernen i Stavanger kommune. Den opprinnelige byen har spredd seg inn i det som tidligere var nabokommuner, og som over tid har blitt innlemma i Stavanger kommune. Tettstedet hadde innafor kommunegrensa nær 145 000 innbyggere i 2022, hvilket gjør Stavanger til Norges fjerde største by. Tar man med tettstedene i Sandnes, Sola og Randaberg kommuner kommer man opp i rundt 230 000 innbyggere, noe som gjør Stavanger/Sandnes til landets tredje største tettsted. Gjennom historia har Stavanger vært et viktig maktsenter, både verdslig og religiøst. I nyere tid er Stavanger blitt kjent som «oljehovedstaden».

Området rundt domkirka og Kongsgård var kjernen i byen som oppsto i middelalderen. På tegningen fra 1848 er det fortsatt store deler av sentrum som ikke er utbygd.

Navnet

Det norrøne navnet Stafangr er sammensatt av stafr, 'stav' og angr, 'fjord'. Det er stort sett enighet om at fjorden er innløpet til Vågen. Staven er der flere teorier omkring. Det kan være den bratte skrenten på Valberget, men det kan også være Kongssteinen, en kampestein av granitt som tidligere lå på toppen av Risberget. Ordet stafr ble også brukt om grensemerker, og denne steinen fungerte som grensemerke. Enda et alternativ er at stav viser direkte til fjorden, siden fjordløpet er temmelig rett - som en stav. I byvåpenet er det brukt ei avkvista vinranke, som viser til leddet 'stav-' - men dette er ikke en forklaring, det er et heraldisk ordspill.

Folk fra Stavanger kalles 'siddiser'. Ordet er en forvanskning av det engelske citizen, 'borger' - 'siddisen' er altså en byborger, i motsetning til jærbuene utafor byen.

Den eldste historia

De eldste sporene etter befolkning i området finner man på Rennesøy. Der bosatte folk seg forholdsvis raskt etter at landet steg opp for omkring 10 000 år siden. Grunnlaget for at det kunne oppstå en by i området kom selvsagt mye seinere. I bronsealderen oppsto en rik høvdingklasse i området, og i løpet av jernalderen ble det etablert flere hundre gårder på Nord-Jæren. Området var viktig for vikingferdene mot vest, noe som tilførte betydelig rikdom. Det er allikevel ikke mulig å fastslå om et særskilt høvdingsete utvikla seg til byen, eller som den oppsto mer som et handelssted mellom flere høvdingseter.

Urgården for byen Stavanger var Eiganes, og ut fra denne ble det utskilt andre gårder i folkevandringstida. Muligens var Hetland den første. Andre tidlige gårder var Ullandhaug, Stokka, Tjensvoll, Tasta og Auglend.

Bispedømme og middelalderby - og nedgangstider

Området ble tidlig kristna. Allerede midt på 900-tallet opphørte den norrøne gravskikken i Stavanger-området, og de eldste kristne gravene der er datert omtrent til samme tid. Det er rimelig å anta at det sto ei trekirke der Stavanger domkirke nå står. Domkirka ble påbegynt omkring år 1100, og sto ferdig omkring 1150. Stavanger bispedømme ble oppretta i 1120-åra. Kongsgård var opprinnelig bispebolig, og det ble også oppført flere andre kirker og klostre. I andre halvdel av 1100-tallet ga Magnus Erlingsson «bæen» til St. Svithun, byens skytshelgen. Det er usikkert hva 'bæen' egentlig betyr - byen eller gården - men det er sannsynlig at det er byen det dreier seg om.

I 1425 fikk Stavanger byrettigheter, og ble dermed en kjøpstad. Innbyggertallet var nokså lavt, og gjennom hele middelalderen var byen primært bispesete, ikke handelssted. Dermed førte reformasjonen til store endringer. Da kirkas eiendommer ble ekspropriert, St. Svithuns skrin forsvant og området ble lagt under superintendenten i Bergen var det lite aktivitet igjen i Stavanger. Først på 1600-tallet kom det ny aktivitet. I 1600 var det anslagsvis 800 innbyggere der, og rett før bybrannen i 1684 var det 1460 innbyggere - altså en betydelig vekst. Byen tiltrakk seg i denne tida en rekke utenlandske kunstnere, blant annet Peter Reimers, Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith, og med dem oppsto stavangerrenessansen i første halvdel av 1600-tallet. Men byen ble også ramma av pest flere ganger, og under bybrannen i 1633 ble omkring 2/3 av husene flammenes rov. Bybrannen i 1684 tok nær halvparten av den gjenoppbygde byen. I 1686 mista Stavanger kjøpstadsrettighetene, men gjenoppbygginga ble satt i høygir, og i 1690 fikk de privilegiene tilbake.

Området Gamle Stavanger, med 173 verna og restaurerte trehus fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, regnes som noe av den best bevarte sammenhengende trehusbebyggelsen i Nord-Europa. Selv om byen har utvikla seg enormt og har blitt mye større, gir dette området et godt inntrykk av hvordan en del av byen så ut for noe over 200 år siden.

Havets rikdommer

 
Tidligere hadde havet gitt rikdom gjennom vikingenes plyndringer - på 1800-tallet var det fiskehermetikken som ga penger i kassa.

På 1800-tallet førte sildefisket til et økonomisk oppsving. Det var ikke bare selve fiskeriet som var lønnsomt; byen fikk også en stor hermetikkindustri. Bedre økonomi ga bedre investeringsmuligheter, og det førte til vekst i skipsfarten. Åpninga av Jærbanen til Egersund i 1878 ga bedre kommunikasjonslinjer inn i landet; den ble senere kobla til Sørlandsbanen og ga enda større muligheter. Mot slutten av 1800-tallet kom mange av de viktige institusjonene på plass, som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum, Stavanger sykehus og Stavanger folkebibliotek. Blant viktige foreninger kan nevnes Stavanger Turistforening (1887) og ikke minst Idrettslaget Viking (1899). I 1925, i forbindelse med feiring av 800-årsjubileet for opprettelsen av bispesetet, ble Stavanger igjen bispeby. Det hadde i denne perioden utvikla seg et velstående borgerskap, og sosietetslivet i Stavanger var kjent langt utafor Rogalands grenser.

Andre verdenskrig

I 1940 ble Stavanger lufthavn, Sola angrepet av tyske fly tidlig på morgenen 9. april. Byen var i praksis umulig å forsvare med de styrkene man hadde til rådighet, og ble tatt uten kamp. Men en del menn forlot byen for å melde seg til tjeneste, og deltok i kamper andre steder i området. Under krigen var Stavanger en viktig havn for tyskerne, og det var også de som sørga for å knytte Jærbanen, Flekkefjordbanen og Sørlandsbanen sammen.

I mellomkrigstida hadde byen vært prega av sterke politiske motsetninger. Dette kan ha vært en av faktorene som førte til at det ble stor oppslutning om Nasjonal Samling. I valget i 1934 fikk NS hele 12,1 % av stemmene, og åtte representanter i bystyret. Gjennomsnittet for byene var 2,8 % oppslutning om NS i dette valget. Blant de lokale lederne var Gulbrand Lunde, som under krigen ble NS-minister. Innen Stavanger-politiet var hele 26 % medlem av partiet, og på Stavanger handelsgymnasium var to av tre elever tilknytta NS, dersom partiets egne oversikter stemmer. Den første kvinnehirden ble etablert i Stavanger. Men i 1936 sank oppslutninga til 3,5 %, og året etter ble lokallaget oppløst. Det er to hovedfaktorer som trekkes fram: Kriseforliket i 1936 dempa de politiske motsetningene så mange gikk tilbake til mer moderate partier, og NS begynte å vise tydeligere fascistiske trekk, blant annet med førerprinsippet. Da krigen kom var altså ikke Stavanger lenger en by hvor NS hadde stor oppslutning.

Under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble tre menn fra Stavanger dømt til døden og henretta.

Oljebyen Stavanger

I etterkrigstida var sild, hermetikk og skipsfart fortsatt de viktigste inntektskildene. Men økonomien stagnerte i 1960-åra, og man måtte se seg om etter nye næringsveier. Redninga ble oljen, eller «oljå» som den heter på lokal dialekt. Flere internasjonale oljeselskaper valgte å slå seg ned der, siden Stavanger var den byen som lå nærmest de første oljefeltene. I 1972 valgte så Stortinget å legge hovedkvarteret til det nyoppretta Statoil til Stavanger. Siden har byen vært oljehovedstaden - med tusener av jobber, og på kjøpet oftest godt betalte jobber.

Nærheten til oljefeltene i Nordsjøen førte også til at Stavanger ble et sentrum for andre deler av offshore-industrien. I Jåttåvågen ble det anlagt et stort industriområde, der man blant annet bygde Condeep-plattformer.

I 1969 ble Distriktshøgskolen i Stavanger oppretta; den ble i 2005 til Universitetet i Stavanger.

Litteratur og kilder