Stiftsgården (Trondheim)

Stiftsgården er den kongelige residensen i Trondheim og er med sin grunnflate på 1150 m², 140 værelser og samlet areal på 4000 m² Nordens største trepalé. Stiftsgården ble bygd av en ukjent arkitekt for geheimerådinne Cecilia Christina Schøller, som var paléets første eier, og det regnes som et av hovedverkene i norsk arkitektur. Bygningen er oppført i barokk-klassisistisk stil med innslag av rokokko og nyklassisisme, og er oppført som en hovedfløy med to sidefløyer bakover mot Stiftsgårdsparken.

Stiftsgården
Stiftsgården, Sør-Trøndelag - Riksantikvaren-T324 02 0037.jpg
Stiftsgården sett fra sørvest med innkjøringsporten til høyre.
Bygningsdata
Byggeår: 1774–1778
Andre navn: Det kongelige palé
Første eier: Cecilia Christina Schøller til 1786
Andre eier: Stie Tønsberg Schøller von Krogh til 1800
Tredje eier: Staten
Arkitekt: Ukjent
Materiale: Tre
Teknikk: Laftet tømmer kledd med stående panel, valmtak
Formål: Bolig
Adresse: Munkegata 23
Postnummer: 7013
Sted: Midtbyen
By: Trondheim
Fylke: Trøndelag

Fru Schøller eide Stiftsgården fram til 1800. Hun bodde mest i København, og huset ble bebodd av svigersønnen Georg Frederik von Krogh. Fra 1800 var Stiftsgården i statlig eie, først i bruk av Trondheim stiftsoverrett, fra 1842 både som bolig for stiftamtmannen og som kongelig residens, og fra 1906 utelukkende som kongebolig.

Tomt og bygging

Tomten hvor anlegget ble reist besto opprinnelig av to kvartal, hvor det ene, på hjørnet av Munkegata og Dronningens gate var bebygget med Generalsgården, også kalt Frølichs gård, som sto ferdig oppført i 1687 med generalløyntant Johan Vibe (1637–1710) som byggherre. Gården ble rundt 1704 solgt til kongen, men brant i bybrannen i 1708 og gjenoppføring ble tillatt under forutsetning av at gården skulle være forbeholdt den militære øverstkommanderende i Trondheim, og den skulle overføres til en rimelig penge til etterfølgerende ved skifte av kommando. Det var Otto Friederich von der Osten som gjenoppbygde gården i perioden 1714-1721. Han var også svigersønn av Vibe. I 1725 fikk han av kongen eiendommen til privat eie. Enken Margrethe solgte så gården i 1728 til den nye kommandanten major J. Mangelsen som to år deretter overdrog den til generalmajor Hartvig Huitfeldt som bodde der til 1740. Ved hans flytting kom hele komplekset på Jonas Angells hender. I 1759 solgte hans arvinger stedet til enken etter generalløytnant Johan Frederich Frølich, Hilleborg. Slik kom den videre i arv til datteren Cecilia Christina Schøller som rev gården i 1773 for å oppføre dagens bygning.

Denne tomta var imidlertid for liten for de storslagne planene, og enkefru Schøller kjøpte i juni 1774 fem hus til overpris i Generalsveita. Disse ble solgt mot at de ble besørget nedtatt og flyttet. Etter det søkte hun magistraten om å få stenge veita. Hun kjøpte også to hus i Helvetesveita for å få utkjøring til Torvet, det som siden ble hetende Sommerveita.

Magistraten godkjente planene, og enkefru Schøller satte igang med tømmer fra egen skog, og det ble ikke spart på penger i dette presisjeprosjektet hvor det gjaldt å overgå Mølmanns palé, senere kalt Harmonien som var nyoppført på den andre siden av Torvet.

Tomten er på seks dekar, hvorav 1,5 dekar er bebygget. Da bygningen var ferdig, ble den taksert til 7400 riksdaler.

Historie

Schøller

Fru Schøller flyttet imidlertid ikke inn i sitt nye, storslåtte prestisjeprosjekt, og innredet det heller aldri helt ferdig. Huset ble bebodd av hennes svigersønn, general Georg Frederik von Krogh, som hadde vært byggeleder under oppføringen. Selv bodde hun mest i København, og eiendommen ble ivaretatt av ansatt tjenestefolk, gartner og lignende, mens hun selv bodde i et hus hun hadde arvet etter mannen på Kalvskinnet når hun var i Trondheim.

I 1783 forlot hun Trondheim for siste gang, sammen med dattersønnen, kammerjunker Stie Tønsberg Schøller von Krogh som var enearving av hennes betydelige formue da hun døde i 1786. Han solgte det meste av eiendommene i Trøndelag til faren, mens Stiftsgården ble i 1800 solgt til staten.

Staten

 
Kroningsbildet 22. juni 1906, tatt i Stiftsgården.

Etter at staten ble eier av eiendommen, ble den benyttet av Trondheim stiftsoverrett fram til 1842, og deretter fungerte den både som embetsbolig for stiftsamtmannen i Trondheims stiftamt og som residens for kongefamilien. Stiftsamtmannens embetsbolig lå antakelig i nordfløyen og palèet ble den gang kalt Stiftsoverretsgården og Det kongelige palé etter hvilken funksjon det dekket. Senere Stiftsretsgården før den bare ble kalt Stiftsgården. Fra 1906 har paléet utelukkende vært Trondheims offisielle kongebolig, og når bygningen ikke benyttes som kongelig residens er selskapsværelsene åpne for publikum.

Paléet ble istandsatt og møblert som kongelig residens til den planlagte kroningen av kong Oscar I og dronning Josefine i 1844/1845, men denne ble avlyst da biskopen i Nidaros, Hans Riddervold nektet å gjøre dette på grunn av dronningens katolske tro, og var dessuten prinsipiell motstander av kroning av kongens ektefeller. Kroningen av kong Haakon VII og dronning Maud i 1906 har også satt spor etter seg i inventaret.

Stiftsgården har vært sentrum ved en rekke kongelige begivenheter, blant dem kroningene i 1818 (Karl Johan/Désiré), 1860 (Karl IV/Louise), 1873 (Oscar II/Sofie) og 1906 (Haakon VII/Maud), kongevelsignelsen av Olav V 22. juni 1958 og av Harald V/Sonja 23. juni 1991.

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig ble Stiftsgården brukt som Trondheimskontor for Reichskommissariat, og parken ble tomt for tilfluktsrom. Arkitekt Adolf Lysholm von Krogh (1894–1952) hadde ansvaret for bygningen under okkupasjonen, og sørget for at inventaret ikke tok skade av ombygging til kontorer.

Etter krigen ble interiørene forsøkt ført tilbake til sitt opprinnelige utseende.

Bygningen

Bygningen har bevarte stukkarbeider i rokokko fra 1700-tallet, og en rekke tapeter fra samme tid. Også interiør og innvendige byggedetaljer som brannmurer, himlinger, stukkatur, trapper, dører og listverk, samt flere malte romdekorasjoner er autentiske.

Utforming

 
Stiftsgården med dagens fargesetting, tilsvarende den originale, sett over Munkegata.
Foto: Olve Utne (2012).

Hovedfløyen med de to sidefløyene er oppført i laftet tømmer som er kledd med vekselpanel og utgjør et U-formet anlegg rundt en stor gårdsplass. Hovedbygningen med fasade mot Munkegata er i to fulle etasjer med en etasjehøyde på 4,3 meter, Bygningen har et høyt valmtak med svartglassert takstein og feltinndelte skorsteiner. Opprinnelig hadde hovedføyen kobbhus (loftsutbygg med vindu som er plassert inne på takflaten), men disse ble fjernet på grunn av brannfaren etter bybrannen i 1841. Kobbhusene ga antakelig lys til tjenerrommene på loftet. Da de ble fjernet fikk fasaden et strammere og strengere preg.

Bygningens okerfarge med grå detaljer er tilsvarende den originale, mens bygningen var malt hvit i årene 1802 til 1958, som vist på bildene.

Paradeinngangen fra Munkegata går rett inn i den store salen, og denne markerer med sin storslagne trapp ytterligere fasadens midtparti. På framsiden av trappen er det et uthugget dyrehode hvor det skulle ha rent vann ut av munnen, men det ble aldri anlagt basseng for dette. Trappen har et smijernsrekkverk med messingtopp, utsmykket med geheimerådinnens monogram, og ubeskjedent utstyrt med en adelskrone, tross at hun ikke var adelig.

Innredning

 
Fra salene, hovedfløyen hadde ikke korridorer, men dører en filade som gjør at en kan se gjennom hele fløyens 56 meters lange bredde.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1920–1930).

Hovedfløyen er forbundet med sidefløyene med paviljonger. I første etasje ligger sju selskapsværelser en filade (på rad) en alen fra ytterveggene da hovedfløyen ikke hadde korridorer, og man kunne gjennom disse åpningene se gjennom hele hovedfløyens 56 meters lange bredde. I hovedfløyens midtparti ligger en gjennomgående sal i begge etasjer med mål på 13 meter X 8, 7 meter, tilsammen 113 m². Salen i første etasje, også kalt festsalen, har furugulv med 16 cm brede planker og i denne står de kongelige tronstolene. Innerst i salen, mot gårdsplassen er det et musikkarnapp. Den tilsvarende salen i andre etasje kalles også dronningens rosa rom da veggene og møblene er trukket med rosa silke. Her er gulvplankene hele 30 cm brede.

Rommene i hovedfløyen har ytterveggene kledd med panel med fyllinger, mens veggene for øvrig har brystpanel med malt panel over. Dørene har såkalte supraporter med landskapsmotiver (dekorerte felt innfelt i panelverket over døren).

Mellom etasjene er et et en alen høyt tomrom. Det kan ha vært for å skåne stukkaturen i første etasje mens det ble danset i andre etasje, men det er også med på å gi bygningen enda mer høyde.

Bygningens hovedtrapp er i det sørvestlige hjørnet med innkjøringsporten og portrommet som har direkte adkomst til trapperommet slik at kjøretøy kan forlates under tak. Det er også en sekundær trapp i hjørnet mot nordfløyen, med adkomst gjennom en blinddør. Denne er i dag adkomsten for publikum på omvisning i gården.

Portrommet isolerer sørfløyen fra hovedfløyen. Sørfløyen inneholdt tidligere rom for brensel, formagasin, vognremisse og stall helt i øst. I dag er dette lokaler for H.M.Kongens Garde. Nordfløyen har et inngangsparti på en rampe, som leder inn til boligområdene i nordfløyen, kjøkken, anretning og andre servicerom. Også nordfløyen har som hovedfløyen rom i dobbelt rekke, den ene ut mot Dronnningens gate, og den andre ut mot gårdsplassen.

I en østlig forlengelse av nordfløyen ble det samtidig oppført et lite enetasjes orangeri, som skal være et av de eldste orangerier i Norden. I dette kunne sitrustrær og andre eviggrønne planter overvintre. Etter ombyggingen i 1906 til kongebolig ble dette bygget om til hagestue, størhus og spiserom for betjeningen.

I kjelleren er det tre overhvelvede rom, det ene ble brukt som hvelv for Norges Bank i årene 1814 til 1819. Det er også en kjeller under kjøkkenet i nordfløyen og denne hadde innlagt stikkrenner fra vannverket, og paléet hadde slik innlagt vann.

Stiftsgården fikk i 1958 innredet i andre etasje i nordfløyen og i hovedfløyen bort til den store salen en større privatleilighet for kongefamilien.

Ute

 
Stiftsgården sett fra østre del av Stiftsgårdsparken, det tidligere orangeriet sees til høyre. Det hvite stakittgjerdet går på tvers.
Foto: Alf Schrøder/Nasjonalbiblioteket (1920–1930).

Gårdsplassen

Gårdsplassen har brolegning, lagt i mønster og med skiferlagte gangstier. Ved kroningsfestlighetene i 1873 og 1906 ble det oppført en midlertidig paviljong på gårdsplassen som en provisorisk festsal og bankettsal. Disse ble fjernet etter festlighetene.

Gårdsplassen og den gjenværende tilhørende hagen, som er området mellom nord- og sørfløyen, er skilt fra parken med et hvitt trestakittgjerde.

Parken

Utdypende artikkel: Stiftsgårdsparken

Bak bygningsanlegget ligger Stiftsgårdsparken, i den tidligere hagen og kalt opprinnelig Stiftsgaardshaven. Parken ble anlagt i rokokkostil etter tegninger av Johan Daniel Berlin, og var en privat hage for stiftsamtmannen fram til 1906, da området ble delt, og delen nærmest Stiftsgården ble bevart som hage, mens resten ble lagt ut som offentlig park på 3,5 dekar.

Parken hadde opprinnelig gangveier i korsform med en halvsirkel i øst og i midten et basseng med springvann og en skulptur av en kvinnefigur, utført av billedhugger Jens Munthe Svendsen. Bakerst var et opprinnelig et korsformet lysthus, som senere ble firkantet. De opprinnelige tegningene er bevart, og parken ble rekonstruert til Trondheims 1000-årsjubileum i 1997. Samtidig ble Harald Wårviks statue av kong Olav V avduket i parken.

Galleri

Eksteriør

Interiør

Parken

Kilder


Koordinater: 63.43154° N 10.39495° Ø