Telegraf

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 21. apr. 2023 kl. 07:15 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Teksterstatting – «Kategori:Samferdsel og kommunikasjon» til «Kategori:Samferdsel og transport»)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Optisk telegraf tegnet 1810 av telegraf operatør Hans Gløersen under Napoleonskrigene.
Kilde Harald Rinde.

Telegraf er et ord vi har lånt fra gresk. Tele betyr «fjern» og graphein betyr «skrive» - altså «fjernskriver», direkte oversatt. Menneskene har i uminnelige tider hatt behov for å sende hverandre direktesendte meldinger. Røyksignaler, fakler, flagg og vardetenning er de eldste formene vi kjenner til. Senere kom andre former for signaler i bruk.

Optisk telegraflinje Fredrikstad-Christiania for Signalvesenet 1804-1814.

Optisk telegraf

Her i landet hadde militærvesenet fra 1808 til 1814 et optisk telegrafisystem med signalstasjoner langs hele kysten så langt nord som til Namsos. Systemet var aktivt ved innkallingen til riksforsamlingen i 1814. Etter dette forfalt systemet. Riktignok tok kong Oscar I omkring 1848 et initiativ for å få det revitalisert, men da var allerede verdens første elektriske telegraflinje opprettet. Linjen ble anlagt mellom Washington DC og Baltimore i 1843 med en mann ved navn Samuel Morse som aktiv medhjelper..

Telegrafkommisjonens forslag til landets første telegrafnett 1854.

Carsten Tank Nielsen (1818-1892) med eksamen fra Den militære høyskole arbeidet som assistent ved Fyrdirektoratet. I 1848 fikk han i oppdrag av myndighetene å vurdere utbygging av et optisk telegrafsystem. Prosjektet ble imidlertid stilt i bero, og resultatene ble ikke lagt frem for Stortinget. I 1849 besluttet departementet å ta saken opp igjen, fortsatt med sikte på optisk telegraf og spurte i 1850 om Nielsen ville gå i gang igjen. Hans svar var da at den optiske telegrafs dager etter all sannsynlighet var forbi og at det var tid for å tenke på elektromagnetisk telegraf.

Elektromagnetisk telegraf

I 1852 ble det derfor satt ned en kommisjon med blant annet Carsten Tank Nielsen og professor Ole Jacob Broch for å utrede innføring av elektromagnetisk telegraf her i landet. Allerede året etter hadde kommisjonen ferdig sin innstilling med forslag til linjenett, kostnader og antatte inntekter. Det var liten tro på at systemet kunne bli privatøkonomisk så lønnsomt at det private næringslivet ville finne det interessant. Telegrafvesenet ble derfor fra starten organisert som et statlig tiltak.

Norges første offisielle telegraflinje

I 1852 ble det nedsatt en kongelig kommisjon som fikk i oppdrag å undersøke ”hensiktsmessigheten av elektromagnetisk telegrafanlegg i Norge, med spesielt hensyn til forbindelsen til utlandet”. Kommisjonens medlemmer besto av oberstløytnant M. S. Wergeland, lektor Ole Jacob Broch og marineløytnant Carsten Tank Nilsen. I komiteens innstilling av 1853 ble det pekt på hvilken betydning det ville ha for norsk handel og skipsfart å komme hurtig i samband med utlandet, hvor nyttig det ville bli for fiskeriene og hvor effektivt for militærvesenet i tilfelle av krig.

I 1854 vedtok Stortinget enstemmig at en skulle påbegynne kommisjonens landsplan med en elektromagnetisk linje fra Iddefjorden via Christiania til Mandal. Stortinget ga den nødvendige bevilgning til prosjektet 28. april 1854. Første del av denne linjen sto ferdig 20. desember samme år. 12 dager etter at linjen sto ferdig, den 1. januar 1855, ble den høytidelig åpnet av Det Norske Telegrafvæsen, det senere Telegrafverket, i dag Telenor. Linjen gikk mellom Christiania og Drammen. Kort etter startet arbeidet med å anlegge telegraflinjer og telegrafstasjoner flere steder i landet. I 1870 nådde telegraflinjene til Vardø.

Regjeringen la frem forslag til bevilgning for en linje som i første omgang skulle gå fra svenskegrensen via Christiania til Mandal. Denne organisatoriske og tekniske innovasjonen som skulle settes ut i praktisk anvendelse, ble vedtatt av Stortinget i 1854. Carsten Tank Nielsen ble ansatt som bestyrer av anlegg og drift. Den første strekningen mellom Christiania og Drammen var klar til å bli tatt i bruk allerede i 1855. I 1856 ble embetet som telegrafdirektør opprettet med Nielsen som den første direktør, og han satt i embetet til han døde i 1892. Da hadde han rukket å lede utbygging av 15 000 km med telegrafledninger. Innen 1905 var lengden økt til nesten 20 000 km og nesten 850 telegrafstasjoner var opprettet. Det året ble det ekspedert 2,4 millioner telegrammer. Alle Norges byer og ladesteder var forbundet med telegrafnettet fra 1870, dramatisk kort tid siden starten i 1855.

Første telegram i landet

Den første telegraflinjen her i landet ble imidlertid anlagt av Norsk Hoved-Jernbane, som senere ble Norges Statsbaner. En slik linje var helt nødvendig for å kunne drifte jernbanen, men også for passasjerene var den et nyttig hjelpemiddel når det skulle bestilles skyss ved stasjonene de skulle reise til. Det aller første telegrammet i Norge ble sendt 19. desember 1853 fra landets første bomvokterstue på stedet der Sagdalen stoppested ble opprettet mange år senere (12. juli 1938). Telegrammet ble sendt på en dobbellinje for telegraf fram til stedet der Oslo Sentralstasjon ligger i dag, og lød: «The telegraph in order between here and Christiania». Med engelske entreprenører var engelsk det naturlige arbeidsspråket. Norges Statsbaner benyttet slik linjetelegrafi fram til midten av 1900-tallet.

Nåletelegrafen

Nåletelegrafen er Norges eldste elektriske apparat, første gang tatt brukt 19. desember 1853, se foto. Telegrammet som innevarslet den nye kommunikasjonsmuligheten lød ”The telegraph in order between here and Christiania”. Telegrafsystemene ved jernbanen har vært elektromagnetiske og den elektriske strømmen i nåletelegrafen kom fra et batteri med 12 celler fylt med sand og svovelsyre. I hver celle sto en kopper- og sinkplate. Mottakerapparatet var et galvanometer med en magnetnål mellom to spoler som det var festet en viser på. Telegraferingen foregikk ved at telegrafisten dreide håndtaket til høyre eller venstre og sendt pluss- eller minusstrøm ut på ledningen. Denne strømmen fikk nåla på mottakerstasjonen til å vike til høyre eller venstre i takt med senderen. Apparater av denne type var i bruk fra 1853 til ca 1890.

Telegrafbygget i Sørvågen inneholder en av de faste utstillingene til Norsk Telemuseum.

Med håndskrift:

”Naala

Ovenstaaende er alfabet for vort første telegrafapparat som de første aar brugtes paa Randsfjordbanen. – Jeg kjender intet andet navn end ”Naala”. De lange stræger i tegnet sloges først og saa videre i rækkefølge. Det første tegn \-plus blev slaat efter hvert ord, og saa tilslut naar telegrammet var ferdigslaat.”

Radiotelegrafi

Den tekniske utviklingen stoppet ikke med overføring av informasjon gjennom ledninger. Italieneren Guglielmo Marconi (1874-1937) ble en av radiotelegrafiens pionerer. Han eksperimenterte med elektromagnetiske bølger på grunnlag av foreliggende kunnskap om fysikkens lover. I 1897 grunnla han Marconi Wireless Telegraph Company. Norge var raskt ute med å ta den nye teknikken i bruk da telegraflinjen til Sørvågen i Moskenes kommune i Lofoten ble forlenget med et radiosamband til Røst. Dette radiosambandet skal være nr 2 på verdenslisten over slike anlegg. I 1905 ble de to første kystradiostasjonene Tjøme og Flekkefjord bygd.

Christiania telefonselskabs tårn 1891-1926 fotografert ved innvielsen.

Radiotelegramsambandet ble operert i «trekanten» Jeløy radio, Ski Mottaker- og Målestasjon og Radiosentralen Telegrafbygningen i Oslo som var ekspedisjonssentral for internasjonal telegramtrafikk til og fra Norge, lagt ned i 1971.

Fjernskriver

Fjernskrivere, ofte også omtalt med det engelske navnet teleprintere, ble tatt i bruk i 1880-åra etter en periode med eksperimentering. I stedet for at en operatør måtte lytte til signalene, kunne teleprinterne skrive ut budskapet. Dette ga mindre fare for feil, og gikk raskere. De eldste fjernskriverne skrev ut meldingene på lange strimler, som så kunne limes på telegramskjemaet. I 1930-åra ble systemet videreutvikla til teleks, en fullverdig skrivemaskin der man kunne få skrevet ut meldingene direkte på ark. De første teleksmaskinene i Norge var tyske, og ble brukt av både militære og sivile deler av okkuposjonsmakta under andre verdenskrig. Etter krigen ble det raskt oppretta sivil teleksforbindelse mellom Oslo og utlandet. I 1988 var det omkring 10 000 teleksabonnenter i Norge. Få år senere gjorde internett og e-post sitt inntog, og systemet ble utdatert. Det ble allikevel brukt i en del år, dels fordi utstyret var på plass, og dels fordi det var mulig å ha sikrere linjer i en tid der man var usikker på om e-postsystemet var i stand til å beskytte hemmeligheter. Først den 1. juli 2000 la Telenor ned teleksnettet.

Telefon

Telefonen kom til Norge i 1880. Da åpnet International Bell Telephone Company det første norske telefonanlegget med sentraler i Oslo og Drammen. Etter hvert ble det opprettet mange private, lokale telefonselskaper rundt om i landet.

Det var fysikeren og oppfinneren Alexander Graham Bell (1847-1922) som ledet an. Bell hadde erfaring med å lære døve å tale etter et system som faren hadde oppfunnet. Bells videre undersøkelser ledet ham til oppfinnelsen av telefonen i 1875. Han tok patent på oppfinnelsen og i 1877 var han klar til å stifte Bell Telephone Company.

Da telefonen kom på det norske markedet ble det i tråd med tidens tenkning vedtatt at staten skulle ta seg av fjerntrafikken - eller rikstelefonen - som ble det brukte navnet. Lokaltrafikken skulle organiseres i private former. Koblingen mellom de lokale telefonselskapene og rikstelefonen viste seg besværlig, og staten kom etter hvert til at den selv burde drive lokaltrafikk, men overtakelsen av de private selskapene hører hjemme på 1900-tallet (Samkult 3). Linjenettet for rikstelefonen hadde nådd vel 30 000 km da unionen ble oppløst i 1905. Lengden på nettet for lokale abonnenter var imidlertid større, 55 000 km. Telegram og telefon var nok først og fremst et tilbud som ble utnyttet av næringslivet og offentlig administrasjon. Det kan vi se av at det i 1905 bare fantes 16 000 telefonapparater. På Telegrafverkets stasjoner kunne man både sende telegram og ringe.

Etableringer rundt i landet

Etter hvert kom flere telefonanlegg på plass - her nevner vi noen av dem:

Telegrafverket i Harstad ble åpnet 17. september 1873. Dermed var den moderne formen for telekommunikasjon på plass i Harstad, noe som ble tatt vel i mot av byens befolkning. Trafikken fra det første driftsåret 1874 viser at det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402.

Telegrafverket i Skedsmo ble opprettet i Lillestrøm i 1886. I begynnelsen var det bare dampsagbrukene i Lillestrøm som var abonnenter, men dette endret seg raskt da Christiania Telefonselskab overtok selskapet i 1889.

Vestoplandenes Telefonselskab ble etablert i 1889. I Vestoppland var det kommunene som tok initiativet. Dette ledet til at de var ni år tidligere ute enn kommunene på Mjøsas østside.

Spitsbergen radio. Telegrafstasjon 1911 i Grønnfjord, Svalbard. Telenor.

Spitsbergen Radio

En av de mange norske bestrebelsene for suverenitet over Svalbard var opprettelsen av en telegrafstasjon i 1911. Stortinget bevilget rikelig med penger til stasjonen, som det var viktig å få etablert for å imøtegå russiske og svenske protester. Løsningen ble derfor prefabrikkerte hus fra Strømmen Trævarefabrik. Arbeidere fra Strømmen fulgte med til Svalbard, og telegrafstasjonen ble reist på rekordtid. Like etter at Svalbard i 1925 kom under norsk herredømme ble navnet endret fra Spitsbergen Radio til Svalbard Radio med kallesignalet LGS.

Cand. philol. Oddvar M. Ulvang skrev sin hovedoppgave ved Universitet i Tromsø med denne tittel: «Telekommunikasjoner på Spitsbergen 1911-1935». I Svalbardposten nr. 5 – 1. februar 2002 har han i et leserinnlegg med tittelen «Den første telegraf….» utdypet temaet. Fra innlegget siterer vi:

«9. juli 1911 ankom «D/S Fanny» til Finneset i Green Harbour (Grønfjorden) fullastet med radioutstyr til det som skulle bli Spitsbergen Radio. Allerede dagen etter var arbeidet i full gang, man hadde ingen tid å miste. Da radiomastene var ferdige 23. juli, ble det norske splittflagget for første gang festet i toppen som et synlig tegn på at Den norske Stat var etablert på Spitsbergen, som den gang var «terra nullius», eller ingenmannsland….. Jeg er nemlig av den oppfatning at Spitsbergensambandet var et bevisst trekk fra norske myndigheter for å få et «fotfeste» på Spitsbergen. Jeg har begrunnet dette i hovedfagsoppgaven min, som jeg i ettertid gremmer meg litt over ikke å ha gitt et mer spenstig navn: Spitsbergen mot norsk suverenitet: Telekommunikasjon som strategisk virkemiddel.»

Etableringen av Spitsbergen Radio var altså et viktig ledd i den norske annekteringen av Svalbard. Strømmen Trævarefabriks hurtige leveranse var et viktig ledd i denne operasjonen.

Dessverre er det i dag lite igjen av stasjonen – den ble ødelagt under et bombeangrep av de tyske slagskipene Tirpitz og Scharnhorst under andre verdenskrig (1943).

Telegrafverket

Telegrafverket var et statlig, norsk teleselskap, stiftet som Det Norske Telegrafvæsen i 1855. Telegrafverket overtok i årene etterpå private telebedrifter og -anlegg.

Telegrafbygningen (Oslo) er et resultat av at Stortinget i 1899 vedtok at Staten skulle ha enerett til landets telegraf- og telefondrift, og Telegrafverket fikk snart behov for et nytt hovedkontor. Etter en konkurranse ble oppdraget gitt til Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson i 1916. Pådriver for et nytt hovedkontor var telegrafdirektøren fra 1905, Thomas Thomassen Heftye (1860-1921).

Telegrafruta ble opprinnelig anlagt i forbindelse med strekking av telegraflinja over Saltfjellet1860-tallet. Telegrafruta er en historisk vandrerute som går fra Bjellånes i Rana gjennom Storlia naturreservat og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, krysser polarsirkelen og ender opp i Russånes i Saltdal i Nordland fylke.


5500 milestolpe.jpg Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult.
Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.