Eidsvollsforsamlingen 1814, maleri av Oscar Wergeland
Denne forsiden presenterer artikler knyttet til 1814, et av de mest begivenhetsrike årene i Norges nyere historie. I første halvdel av året ble det valgt en Riksforsamling, som vedtok en grunnlov og valgte den danske prinsen Christian Frederik som monark i et selvstendig Norge. Men Danmark-Norge hadde vært på den tapende side i Napoleonskrigene, og ved Kielfreden hadde det blitt bestemt at Norge skulle avstås til Sverige. Svenskene aksepterte ikke norsk uavhengighet, og det brøt ut krig mellom landene. Det norske felttoget skulle bli en kortvarig og for Norges del lite ærerik krig, som ble utkjempet i Østfold og Hedmark. Et totalt nederlag ble forhindret i slaget ved Langnes Skanse, og dermed kunne de svenske forhandlerne ikke kreve en betingelsesløs kapitulasjon. I august ble Mossekonvensjonen undertegnet, og Norge gikk inn i en personalunion med den svenske kongen som felles monark. Den norske Grunnloven ble med inn i unionen, og sikret en større grad av selvstendighet enn hva den svenske kongen hadde ønsket. Og da det neste store veiskillet kom i 1905 var det 1814-grunnloven som bestemte hvordan det uavhengige Norge skulle styres.
Smakebiter fra artikler
H. Carstensen. Etter maleri av C. Lehmann.
Henrik Carstensen (født 30. oktober1753, død 1835) var jernverkseier, kjøpmann, eidsvollsmann og reder fra Risør. Carstensen var av patrisierslekt og ervervet seg store landeiendommer under nødsårene i 1813–14.
I kraft av å være Sørlandets rikeste forretningsmann ble Carstensen valgt som Risørs representant i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Som en av få sørlandsrepresentanter gikk han over til selvstendighetspartiet, noe som førte til et kjølig forhold til blant andre den unionsvennlige Jacob Aall. Les mer …
Jens Schow Fabricius
Jens Schow Fabricius (født i Larvik3. mars1758, død i Porsgrunn6. april1841) var sjøoffiser, eidsvollsmann og stortingsmann. Han oppnådde viseadmirals grad, og hadde i mange år etter 1814 de høyeste stillinger i det norske sjøforsvaret. Fra Eidsvoll er han mest kjent for den avskjedsappellen han holdt for Riksforsamlingen den 20. mai. Appellen endte med broderring og lovnaden om å være enige og tro til Dovre faller. Fabricius tilhørte Selvstendighetspartiet, og kan best karakteriseres som liberal patriot. Som sjef for Sjøetatskommandoen og generaladjutant for marinen etter 1814 ble han imidlertid knyttet med sterke militære lojalitetsbånd til sin øverstkommanderende, kongen. For eksempel støttet han unødig aktivt Carl Johans militære sammentrekning ved Christiania i 1821 (Lystleiren på Etterstad). Militærmanøveren var en direkte trussel mot Stortinget, der det var sterk motstand mot unionssammensmelting og økt kongemakt. Les mer …
O.E.Holck. Maleri frå 1896 av H.Balling «efter et Profilklip og Beskrivelse»
Ole Elias Holck (fødd i Hyllestad6. januar1774, død 14. juli1842 i Lavik i Høyanger) var offiser og proprietær, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. På Eidsvoll var han talsmann for ei sterk kongemakt, og skal ha utarbeidd eit grunnlovsutkast basert på ei eineveldig styreform. Holck utmerka seg som militær i krigane 1808 og 1814, og enda yrkeskarrieren som generaladjutant. Holck var historisk og antikvarisk interessert, og dreiv aktivt arbeid innan det som i dag heiter kulturvernarbeid. Han gjorde garden sin, Alværa i Lavik, til eit mønsterbruk, i pakt med samtidas embetsmannsideal om å verke som foregangsmenn i jordbruket. Les mer …
Faksimile fra boka Kongsberg Vaabenfabrik (1914).
Paul (Poul) Steenstrup (født 10. desember 1772 i Danmark, død 9. oktober 1864 i Kongsberg) var bergverksmann, industrigründer og politiker. Han var med på å etablere Kongsberg jernverk i 1809, Kongsberg våpenfabrikk i 1814, og han var direktør for Kongsberg sølvverk 1833-40. Steenstrup var dessuten Kongsbergs eidsvollsmann i 1814. Steenstrup vokste opp på farens gods vest for Vejle på Jylland. Han tok studieeksamen ved Kolding Skole i 1790, og studerte deretter kirurgi og naturfag ved universitetet i København, men uten å ta eksamen.
Midelfart ble født på Byneset i Trondheim, og var sønn av sogneprest Albrecht Angell Midelfart og hustru Stinken Midelfart (f. Tønder). I 1800 giftet han seg med Eleonore Christiane Fabricius. I 1801 bor de i Munkegata i Trondheim og han oppgis som lærer ved latinskolen. Det er vel trolig at han selv fikk sin utdannelse herfra.
Han ble prest i Beitstad fra 1802, og prost i Vestre Innherred fra 1804. Midelfart var en opplysningsteolog med stor sans for skole og annen opplysningsvirksomhet. Hans arbeid, og spesielt hans resultater med skoleungdom, skal ha vekket anerkjennelse hos biskop Peder Olivarius Bugge i Trondheim. Han var godt likt i menigheten, og i nødsårene under den dansk-svenske krigen 1808–1809 ofret han alt han hadde for menigheten og levde selv i nød. Les mer …
