Astrid Nøklebye Heiberg
Astrid Nøklebye Heiberg (født 14. april 1936 i Oslo, død 2. april 2020 samme sted) var psykiater, politiker og organisasjonsleder. Hun var stortingsrepresentant, statssekretær og statsråd for Høyre, og gjennom sitt virke i partiet bidro hun til å fornye kvinnesaken i partiet. Hun fikk ofte gjennomslag for ideer som andre i partiet oppfatta som radikale. Som psykiater var hun det meste av tida knytta til Universitetet i Oslo, der hun ble professor i 1985. Kombinasjonen av hennes yrke, hennes politiske gjennomslagskraft og hennes tydelige standpunkt mot diskriminering førte til at hun ble helt sentral i arbeidet med å fjerne homofili som psykiatrisk diagnose i 1978. Gjennom styre- og lederverv i NIKU, UNESCO og Nidaros domkirkes restaureringsarbeider har hun også vært engasjert i kulturminnevern.
Slekt og familie
Hun var datter av teknisk direktør Andreas Nøklebye (1906–1974) og Else Holt (1907–1991).
Den 21. juni 1963 ble hun gift med avdelingsoverlege Arvid Heiberg (f. 1937). Han er sønn av generaldirektør i NSB Edvard Heiberg og Karin Eldrid Heiberg; faren tilhørte slekta Heiberg.
Liv og virke
Astrid Nøklebye ble født som nummer to av tre søsken. Tidlig under andre verdenskrig måtte faren rømme til Sverige. Resten av familien fulgte etter i 1942, da hun var seks år gammel. Hun fikk dermed sin første skolegang i Småland.
Da hun i 1949 skulle ta folkeskoleeksamen i Oslo var jentene fortsatt fritatt fra de vanskeligste regneoppgavene. Hennes sinne over denne forskjellbehandlinga ser ut til å ha vært starten på hennes engasjement i kvinnesaken. Den drev hun både gjennom politiske initiativer og gjennom å alltid sikte mot toppen selv. Hun ble blant annet den første kvinnelige presidenten i Norges Røde Kors i 1993, og i 1997 ble hun president i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.
Hun gikk på latinlinja på Oslo katedralskole, men da hun i 1954 hadde fullført examen artium bestemte hun seg for å følge i farens fotspor og bli ingeniør. Dermed måtte hun ta et tillegg for å ha godkjent realgymnas så hun kunne komme inn på Norges tekniske høgskole. For å klare dette økonomisk jobba hun i industrien ved siden av skolegangen. I 1956 ombestemte hun seg igjen. Hun begynte på medisinstudiet på Universitetet i Oslo (UiO), og ble cand.med. i 1962. Deretter fulgte turnustjeneste i Halden og Vågsøy. Da den var ferdig gikk hun inn i pyskiatrien. Hun var fra 1964 til 1968 assistentlege og reserve lege ved Fredrikstad sykehus. Deretter hadde hun et års tid de samme stillingene ved Psykiatrisk klinikk, Vinderen i Oslo. Da hun i 1969 ble godkjent spesialist i psykiatri gikk hun over i en stilling som universitetslektor ved UiO. Senere ble hun dosent der, og i 1985 ble hun professor i psykiatri. Den stillinga satt hun i til hun i 2006 gikk av med pensjon på 70-årsgrensa.
En person som ble viktig for hennes politiske utvikling var professor Leo Eitinger, som leda psykiatrisk institutt. Det var ikke minst hans humanistiske og antirasistiske engasjement som var til inspirasjon for henne. Etter å ha begynt i jobben ved UiO ble hun aktiv i Norsk psykiatrisk forening, der hun arbeida for å få fjerna homofili som sykdomsdiagnose. Under dette arbeidet stilte hun opp for Det Norske Forbundet av 1948. Noen av hennes debatter med ledende personer i Den norske kirke fikk stor oppmerksomhet, og det kom til et punkt der hun måtte markere sin holdning tydelig ved å melde seg ut av statskirka.
Innen psykiatrisk forskning arbeida hun mye med dynamisk korttidspsykiatri, der hun ble sentral i å få inne denne behandlingsformen i norske psykiateres repertoar. Ikke minst var hennes oversettelse av John C. Nemiahs bok Symptomene og det ubevisste. En enkel innføring i dynamisk psykopatologi viktig for å spre kunnskap om denne nye metoden. Hun jobba også mye med psykosomatikk, det vil si læren om hvordan psykisk sykdom utløser kroppslig sykdom. Hun forsøkte, med hjelp fra Eitinger, å få innpass ved de somatiske sykehusavdelingene under UiO for å kunne undersøke samspillet mellom psykologi og somatiske sykdomsforløp, men dette ble avvist. Først da Det odontologiske fakultet henvendte seg ble det en åpning. Tannlegene var kjent med at muskulære spenningsplager i ansikt og kjeve kunne være nært knytta til deres virke, og dermed ble det innleda et samarbeid om dette. I 1980 tok hun den medisinske doktorgraden på et tverrfaglig arbeid med tittelen Funksjonelle kjeveplager. Da hun disputerte på den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble hun landets første kvinnelige psykiater med medisinsk doktorgrad.
Da Kåre Willochs første regjering kom til makta i oktober 1981 ble Astrid Nøklebye Heiberg bedt å å være statssekretær i Sosialdepartementet. På det tidspunkt var hun ikke partipolitisk engasjert. Høyres motto «Forandre for å bevare» fant gjenklang hos henne, og hun meldte seg inn i partiet. Hun satt som statssekretær fram til 1985. I 1986 ble hun så statsråd i Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Hun ble formann i Høyrekvinners Landsforbund i 1985 – og kort tid senere ble tittelen endra til leder. Mange var overraska over at hun var aktiv i en så konservativ organisasjon. På den annen side, denne organisasjonen valgte henne til leder, vel vitende om hennes ståsted, og det kan sees som et signal om at det var et ønske om fornyelse.
Hun ble valgt inn på Stortinget i 1985. Hun ble medlem av Europarådets torturovervåkingskomite, noe som førte til at hun deltok på mange reiser og besøk i europeiske fengsler. Dette ga henne ny innsikt i menneskelig atferd. Hun ble bare sittende som stortingsrepresentant i én periode; i 1989 frasa hun seg renominasjon. Hun fortsatte både sentralt i partiet og i lokalpolitikken i Oslo. Hun satt i bystyret i Oslo fra 1992 til 1995.
I 1993 ble hun president i Norges Røde Kors, og der var hun til 1999. I 1997 ble hun som nevnt også president i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger, der hun var i fire år. Bakgrunnen som psykiater, erfaringene fra arbeidet i torturoversvåkingskomiteen og hennes egen erfaring som flyktningbarn var med på å forme hennes innsats i Røde Kors. Da hun ble valgt til president var hun bare støttemedlem og sympatisør i Røde Kors, men det viste seg at hun håndterte jobben godt. Både nasjonalt og internasjonalt bidro hun sterkt til utvikling av organisasjonen.
Hun var også medlem og til tider leder av flere medisinskfaglige og andre komiteer fra 1970 og utover. Fra 1994 til 2004 var hun styreleder i Tanum Bokhandel, og fra 2002 til 2005 styremedlem i Helse Øst og leder i Statens seniorråd. I 2003 ble hun konsulent for Utenriksdepartementet i forbindelse med det norske bidraget til fredsprosessen på Sri Lanka, og hun ble styreleder i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Året etter ble hun leder for Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO og styrelder for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.
Fra 2013 til 2016 var hun statssekretær for Bent Høie i Helse- og omsorgsdepartementet. I 2018, i en alder av 82, satt hun som første vararepresentant på Stortinget for Høyre i Oslo da Nikolai Astrup ble statsråd. Dermed møtte hun fast på Stortinget igjen under livets høst, som eldste stortingsrepresentant og som den eldste som noen gang har møtt fast der. Hun satt som medlem av helse- og sosialkomiteen til sin død.
Litteratur og kilder
- Heløe, Leif Arne: Astrid Nøklebye Heiberg] i Store norske leksikon.
- Astrid Nøklebye Heiberg på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- «Astrid Nøklebye Heiberg er død», NRK. Publ. 2020-04-02, lest 2020-04-06.
- Astrid Nøklebye Heiberg, Stortingets representantbiografier.