Bondeaksjonene 1818
Bondeaksjonene i 1818, også ofte omtalt som «bondetogene», «bondeurolighetene», «bonderøra» med mer, var en organisert protestbevegelse som rettet seg spesielt mot virkningene av sølvskatten 1816, og mot Stortingets finans- og pengepolitikk generelt. Aksjonene var også uttrykk for mistro til embetsstanden og til dels også til selve det politiske systemet. Protestbevegelsen hadde et visst innslag av vilje til å avskaffe Stortinget og vende tilbake til en eneveldig styreform.
Bondeaksjonene fikk oppslutning bare på sentrale deler av Østlandet, og tok form av skriftlige henvendelser til Stortinget, folkesamlinger og demonstrajonsmarsjer mot hovedstaden. Marsjene (bondetogene) ble stoppet av myndighetene ved bruk av militærmakt, og en del av lederne ble arrestert og seinere dømt og straffet. Den mest kjente blant dem som blir knytta til urolighetene var storbonden Halvor Hoel fra Nes på Hedmarken. Aksjonene er også stundom omtalt som «de Halvor Hoelske bondeoppløp» og lignende.
Bakgrunn
Pengepolitikken som var fastsatt av det stortinget som satt sammen 1815-1816, hadde sterke deflatoriske virkninger. Det førte blant annet et stramt kredittmarked og en pengeknapphet som ble prekær nettopp i 1818. For skogbøndene rammet krisen ekstra hardt, da utenriksmarkedet for trelasthandelen hadde falt sammen fra 1816. Dette rammet særlig i deler av Hedmark og i opplandet til trelasthavnen Drammen, nettopp i de distriktene der urolighetene skulle gjøre seg mest gjeldende. I denne situasjonen føltes sølvskatten og formues- og næringsskatten ekstra byrdefulle på toppen av de ordinære skatter og avgifter.
En ytterligere faktor som forsterket krisetendensene, var misvekst i jordbruket i 1817, delvis også året etter.
Blant de politiske forholdene som kan ha spilt inn, var at det ble innvalgt en mye mindre andel bønder på det nye stortinget i 1818 enn det hadde vært i 1815-1816, 18 representanter mot 29 i 1815 (henholdsvis 23% mot 36% av det samlede antallet stortingsmenn).[1] Aksjonerende bønder følte at det nye stortinget ikke tok deres sak på alvor. De mange skriftlige henvendelsene som ble innsendt, ble neglisjert.
Organisering og hendelsesforløp
En brevstorm til Stortinget
Det nye stortinget trådte sammen 1. februar 1818. Ganske raskt begynte det å strømme inn petisjoner og resolusjoner fra allmuen om å få utsettelse både med skattene og de tvungne innskuddene i Norges bank og om å få bedret adgangen til lån. Særlig oppmerksomhet vakte en søknad til Stortinget datert 22. mars fra Halvor Hoel og Peder H. Aske sammen med 59 andre bønder fra Hedmarken. Det er godtgjort at Halvor Hoel nå arbeidet fram et aksjonsnettverk over mange bygder, og laget brevformularer til undertegning. Ett eksempel er en søknad datert 13. juni 1818 undertegnet av ca. 100 menn og noen kvinner fra Ål, Nes og Flå i Hallingdalen og overlevert Stortinget ved St. Hans. En klage undertegnet 11 mann på vegne av allmuen i Hole på Ringerike stod å lese i Christiania Intelligentssedler den 18. juni.
Ansamlinger og deputasjoner
Ved blant annet bruk av løpesedler, brev og budstikke og personlig agitasjon var åpenbart en forholdsvis samordnet bevegelse i ferd med å ta form fra tidlig våren. I midten av april fant det sted en rekke samlinger i Asker, Modum, Eiker og andre sogn i Buskerud. Sjefen for politidepartementet, statsråd Diriks, kunne den 18. april rapportere til kongen at aktivitetene konsentrerte seg til disse bygdene, samt Ringerike og Hedmark.
Stortinget ble oppsøkt av flere bondedeputasjoner. Spesielt verdt å merke seg er den 30 mann sterke flokken som møtte opp og overleverte en adresse den 22. juli 1818 med anmodning om å få den behandlet i stortingsmøte. Et flertall på Stortinget nektet å la adressen leses opp under forhandlingene der. Dette vakte harme og frustrasjon blant bøndene. De fikk da i stedet adressen trykt i Intelligentssedlene noen dager seinere. Skrivet var da undertegnet av 27 bønder med angivelse av hvilke bygder de representerte. De kom fra henholdsvis Nes, Flå og Gol i Hallingdal, Hole og Norderhov på Ringerike, Biri og Vardal på Vestoppland, Gran på Hadeland, Grue i Solør, «Valders og ytre Ourdal», Nes, Ringsaker og Vang på Hedmarken, og Nes på Romerike.
En ny bondepetisjon med lignende innhold ble overlevert den 8. august, men den fikk heller ikke den ønskede respons i Stortinget. Dette bidro til å radikalisere aksjonen og til å finne andre, mer drastiske aksjonsformer.
Den første marsjen mot Christiania
Den 10. august vedtok de bøndene som hadde overlevert det siste skriftet til Stortinget at det skulle arrangeres et bondetog fra hele østlandsområdet mot hovedstaden de siste dagene i august. Hensikten var da å møte kongen, Carl Johan, som forberedte sin kroningsferd på den tiden. Aktivistene hadde mistet tålmodigheten med Stortinget. Radikaliseringen viste seg på flere måter. En løpeseddel på Hedmarken mante folk til å møte på garden Aske den 26. august «hver oppsitter, så vel liten som stor», under trussel av represalier om de ikke møtte. Løpeseddelen var undertegnet «Massena» som var navnet på en fransk revolusjonsgeneral.
Myndighetene tok sine forholdsregeler etter de meldingene de fikk. Oberstløytnant Sparre på Hedmarken hadde fått melding om at kanskje 2000 mann ville delta i marsjen, og han satte sine tropper i beredskap. De statsrådene som ikke var med på kroningsferden satt ganske kontinuerlig sammen. Vertshusholderne i Christiania og forstedene fikk forbud mot å ta inn demonstranter. Borgergardene i kjøpstedene i hele Akershus stift og sju kompanier av hæren ble satt i beredskap og fikk utlevert skarp ammunisjon. De demonstrerende bøndene hadde på den annen side hele veien vært påpasselig med at alle skulle møte ubevæpnet.
Marsjen ble likevel en fiasko sett fra aksjonistenes side. Bare de fra Valdres og Ringerike viste seg å komme av gårde. De kom den 29. august til Jonsrud i Lommedalen i Bærum. Da var Carl Johan for lengst dradd fra Christiania. Det var trolig en viktig grunn til at det gikk greit for fogden i distriktet, Jacob Tullin Thams, å overtale bøndene til å snu, da han møtte dem der. Fogd Thams skal ha avtalt med bøndene å reise til Christiania og overbringe allmuens nød og krav. Thams gjorde som lovet og reiste til Christiania hvor han fikk snakke med flere myndighetspersoner og ble lovet at det skulle komme svar på bøndenes søknader. I Gol var det også samling av bønder som hadde tenkt seg til Christiania, men de ble stanset etter formaning fra presten Abraham W. Støren.
Siden kongen var reist fra hovedstaden, sendte aksjonistene en deputasjon som dro nordover for å nå igjen kroningsfølget. De fikk møte Carl Johan på Støren. Der skal de ha framholdt at de ikke lenger tålte Stortingets skattetrykk, og at de ville tilby kongen enevoldsmakt, noe Carl Johan bestemt avviste.
Den andre marsjen
Det ble nå satt i gang en kampanje for en ny marsj mot hovedstaden. Det ble gitt beskjed om å møte ved skysstedet Sundvollen ved Tyrifjorden den 12.-13. september. Også denne gangen ble det preisert at de ikke skulle ha med seg våpen. Agitasjonen gikk over Hedmarken, Hallingdal, Hemsedal, Valdres, Hedalen, Torpo, Land, Ringerike, Lier og Sigdal. Det møtte opp folk fra de fleste av disse bygdene og andre steder, men heller ikke denne gangen fra Hedmark. Noen god forklaring på det siste har vi ikke sett i den gjennomgåtte litteraturen om bondetogene. Det var i følge Steen «mange hundre bønder» samlet på Sundvollen den 13. september.
Statsrådet kom sammen om kvelden klokka 11. Borgerkorpset ble på nytt mobilisert. Slottsfogd Marcus Lyng ble satt i spissen for en utrykkende kommando på 160 soldater og to kanoner. Natta mellom 14. og 15. september ble bondeflokkene omringet ved Jonsrud og Bærums verk. 300 mann ble arrestert og ført til byen, uten at det kom til voldshandlinger.
Uroen var ikke over. Natt til den 17. ble statsrådet igjen sammenkalt etter meldinger om at bønder fra Lier var på vei mot byen etter å ha samlet seg i Sandvika. Slottsfogd Lyng og militærkommandoen ble sendt ut klokka fem om morgenen. De tok med seg 22 nye arrestanter.
Det hele roet seg nå ned etter et par dager, borgervæpningen og de militære ble gradvis dimmitert i løpet av dagene 19. til 25. september.
Krav og argumentasjon
Pragmatiske økonomiske krav
Petisjonen som ble publisert i Intelligentssedlene den 27. juli, gir innsikt i det som var bøndenes klagemål og bevegelsens krav. Nøden i landet var så stor at «en Mængde Mennesker ikke have Føden til Munden». «Formedelst Pengemangel» var det umulig å skaffe tilstrekkelig med såkorn. Bøndene fryktet å måtte gå fra gård og grunn. Skattene, pengenedskrivningen («2 s[killing] for en gammel Daler») og seddelinndragningen hadde tvunget mange til å bortpante og selge til spottpris «vore uundværligste Huusfornødenheder».
Som nødvendige tiltak for å lindre nøden og «Frede om Folkets Eiendom og Rettigheder», ber bøndene Stortinget gjøre to beslutninger:
- 1. Opprette en låneinnretning der bøndene kunne få lån mot pant i jordegods, altså en hypotekbank. Den skulle gi lån til 4% rente og med minst 4-6 års tilbakebetalingstid.
- 2. Vedta «Sebbelows Pengeforslag».
Det siste gjaldt en finansplan utarbeidet av den nyvalgte stortingsmann Wincents Lassen Sebbelow som et «inflasjonistisk» alternativ til den sterkt deflatoriske finans- og pengepolitikken fra 1816. Mange bønder, men også og en del byborgere og embetsmenn støttet Sebbelows plan som et egnet middel til å få næringslivet i gang igjen og få slutt på nødstilstanden.
Statsomveltning?
Disse praktiske tiltakene på det rent økonomiske området synes å ha vært det gjennomgående motiv for bondeaksjonene og de eneste som kan påvises i petisjoner og andre skriftlige «programerklæringer» Men både i samtid og ettertid har det vært spekulert på om iallfall Halvor Hoel og en del av bevegelsen forøvrig også kan ha hatt unionspolitiske siktemål og endatil krav om grunnleggende endringer i statsformen. Det foreligger mange vitnemål, i embetsmannsrapporter underveis og fra vitneavhør i etterkant, om at dette siste, rent opprørske, faktisk var et innslag i aksjonistenes språkbruk,iallfall i bevegelsens radikaliserte fase i august-september. Om det var et bevisst program fra ledelsens side, eller bare store ord i en agitert folkemengde, er vanskeligere å fastslå. Det tydeligste tegnet på at truslene om statsomveltning var alvorlig ment, er bondedeputasjonens tilbud til Carl Johan på Støren. Vi har kongens egne ord om at bøndenes hensikt var å tilby ham enevoldsmakten, men han nevner ikke noe konkret om deputasjonen som skal ha oppsøkt ham.[2]
Hvem aksjonerte?
Både deflasjon og inflasjon slår som kjent ulikt ut ettersom hvor man befinner seg i det økonomiske landskapet. Når det gjelder holdningene til devalueringene av den gamle riksbankdaleren, påpeker historikeren Francis Sejersted følgende: «Kreditorene var kanskje misfornøyde med nedskrivningen, og debitorene med at nedskrivningen ikke var større. Den vesentligste uro må imidlertid ha hatt de store skattebyrder som årsak. Men igjen er det vanskelig å si om det var manglende betalingsevne eller manglende betalingsvilje som førte til uroen.»[3]
Sverre Steen uttrykker dette mer utvetydig, i det han refererer fra restanselisten for sølvskatten pr. 31. januar 1818: «Bergens by var ilignet et innskudd på 177 000 spd. og restet bare 11 000; Gudbrandsdalen fogderi var ilignet 33 000 og restet 32 300. Selv ikke den troskyldigste bondevenn kunne tro at disse tall ga et riktig bilde av den virkelige betalingsevne.»[4]
Sejersted understreker for øvrig at motstanden mot pengepolitikken ikke var en allmenn bondeopposisjon, men at den begrenset seg nettopp til Østlandet. I de andre delene av landet gikk det lettere med sølvskattinnkrevingen, og det var en utbredt holdning der at også Østlandet skulle oppfylle sine forpliktelser.
Oppgjøret
Tre kommisjoner
Rettsforfølgelsen i etterkant av bondetogene ble organisert gjennom tre ulike kommisjoner: en forhørskommisjon, en undersøkelseskommisjon og en domskommisjon. Materialet etter disse oppbevares i Riksarkivet.[5]
Forhørskommisjonen
ble umiddelbart etter arrestasjonene den 14. september oppnevnt av statsrådet. Formann var justitiarius J. Chr. Berg. I løpet av 10 dager gjennomførte de avhør av ca. 300 personer, og kommisjonen avsluttet sitt arbeid i desember 1818. De rettet særlig mistanke mot ca. 20 mann for å ha vært særlig aktive bak aksjonene, og foreslo opprettet en undersøkelseskommisjon for å bringe alt dette nærmere på det rene.
Undersøkelseskommisjonen
ble oppnevnt ved kgl. res. 4. januar 1819 med sorenskriverne J. Wulfsberg og H. Chr. Smith som medlemmer. De gjorde seg ferdig med sitt arbeid på høstparten samme år. Resultatet ble anbefalt tiltale mot 17 navngitte personer, åtte fra Hallingdal, fem fra Hedmark (blant dem Halvor Hoel), tre fra Valdres og en fra Ådal.
Domskommisjonen
ble oppnevnt den 19. november 1819 og bestod av sorenskriver Christopher Weidemann og regimentskvartermester og auditør Joh. C. Preus. Domskommisjonen foretok en del nye avhør. De kom fram til domsavsigelse den 17. juli 1821.
Dom og straff
Halvor Hoel og Peder Aske ble mistenkt av domskommisjonen for majestetsforbrytelse og landsforæderi og for ha medvirket eller oppmuntret til folkeforsamlinger. Halvor Hoel ble frifunnet på alle punkter, mens Peder Aske ble dømt etter forordningen av 5. juli 1765 for å ha fått i stand forsamlinger og ha handlet som en formann. Som hovedmenn for uroen i Hallingdal ble to hallingdøler utpekt, Ole Olsen Berg («Kniplingsdunken») og Østen Ormerud. De ble begge dømt til to års festningsarbeid. En til av de 19 tiltalte ble frifunnet, mens minstestraffen for de domfelte var fem dagers fengsel.
Domskommisjonens avsigelse ble anket til Høyesterett. Ankepunktet var særlig utpekelsen av ledere. Kniplingsdunken og Ormerud var utvilsomt ivrige agitatorer, men det ble funnet urimelig å regne dem som de virkelige lederne. Derimot ble Halvor Hoel og Peder Aske nå dømt til henholdsvis ett og tre års festningsarbeid. Kniplingsdunken og Østen Ormerud fikk skjerpet sine straffer til tre år. En ble frikjent og de andre fikk sine dommer stadfestet ved Høyesteretts avgjørelse den 14. mars 1826. De dømte ble tilkjent saksomkostninger, fra 500 til 900 spesidaler på de enkelte.
Halvor Hoel og de andre domfelte søkte kongen om benådning. Den 26. oktober innvilget Carl Johan en vesentlig reduksjon av straffene, og noen fikk ettergitt hele straffen. Kongen gjorde dette mot innstillinger i saken fra Høyesterett og den norske regjering
Liste over aktivistene
Listen her omfatter aktivister som er navngitt i den gjennomgåtte litteraturen. Den er ikke komplett. Navnene er ukommentert, i påvente av egne artikler på wikien om flest mulig av de opplistede personene. Lista er geografisk sortert under moderne navn på de fire involverte fylkene, deretter med vekslende presisjon de bygder, fogderier eller hvilke andre geografiske områder vedkommende er knyttet til i det gjennomgåtte materialet. Noen navn på lista kan dreie seg om personer som er blitt avhørt uten sjøl å ha deltatt i aksjonene.
Akershus
- Eidsvoll
Hedmark
Hedmarken fogderi
- Nes
Oppland
Valdres
- Hedalen
Buskerud
Buskerud fogderi
- Krødsherad
Hallingdal
- Gol
- Ole Olsen Berg (Kniplingsdunken)
- Arne Arnesen Goelberg
- Ole Iversen Kinneberg
- Flå
- Hemsedal
Ringerike
Referanser
- ↑ Steen, S. 1953:166
- ↑ Steen, S. 1953:269-270.
- ↑ Sejersted, F. 1978:40.
- ↑ Steen, S. 1953:288.
- ↑ Justisdepartementet, Kommisjon i saken mot Halvor Hoel på Arkivportalen
Kilder og litteratur
- Johansson, Sonja Serina Finstad: «Bondetogene på Østlandet i 1818», i Dørum, K. og Sandvik, H. (red.): Opptøyer i Norge 1750-1850. Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag. Oslo 2012.
- Sejersted, Francis: Den vanskelige frihet. Norges historie bd. 10. Cappelen, Oslo 1978.
- Steen, Sverre: På fallittens rand. Det frie Norge bd. 2. Cappelen, Oslo 1953.
- Johansson, Sonja Serina Finstad: "til Christiania for at søge Forlindring i de store Tyngsler". Bondetogene på Østlandet og bøndenes motstand mot skattepolitikken i 1818. Masteroppgave, Oslo 2009.