Ellen Gleditsch
Ellen Gleditsch (født 29. desember 1879 i Mandal, død i Oslo 5. juni 1968) var farmasøyt og kjernekjemiker, landets første spesialist innen radiokjemi. Etter å ha vært tilknyttet Marie Curie og Sorbonne-universitetet i Paris ble hun i 1929 Norges andre kvinnelige professor (etter Kristine Bonnevie).
Slekt og familie
Ellen Gleditsch var datter av rektor Karl Kristian Gleditsch (1851–1913) og Petra Birgitte Hansen (1857–1913). Da begge foreldrene døde samme år fikk Ellen stort ansvar for flere av sine yngre søsken. Hennes bror Adler Gleditsch (1893-1978) bodde sammen med Ellen livet ut. Hennes bror Kristian Gleditsch (1901–1973) ble sivilingeniør og mangeårig direktør for Norges Geografiske Oppmåling. Søsteren Liv Gleditsch (1895-1977) tok cand. real. med kjemi hovedfag. Ellen var niese av biskop Jens Gran Gleditsch (1860–1931) og topografen og offiseren Kristen Gran Gleditsch (1867–1946). Hun var kusine av teatermannen Henry Gleditsch (1902–1942), og tremenning av grunnleggeren av malerkonsernet Jotun, Odd Gleditsch (1894–1990). Ellen Gleditsch forble ugift.
Liv og virke
Ellen Gleditsch ble født i Mandal, men vokste opp i Tromsø da hennes far ble utnevnt til overlærer der i 1888. Hun tok middelskoleeksamen i Tromsø i 1895, og gikk deretter i lære hos Svaneapoteket i byen. I folketellingen for 1885 er Ellen Gleditsch registret sammen med foreldrene og fire søsken på adressen Furulandsgade 1 i Mandal. I folketellingen for 1900 er hun registrert som Farmaceut på gården Lorentsdal i Tromsøysund sammen med foreldrene, og sju søsken. I 1899 tok hun farmasøytisk medhjelpereksamen i Kristiania, og i 1902 tok hun apotekereksamen med beste karakter. I 1903 ble hun assistent ved universitetets kjemiske laboratorium og arbeidet aldri senere i apotek. I 1905 tok Ellen examen artium som privatist i Trondheim, hvor hennes far på dette tidspunktet var lærer ved katedralskolen. I 1906 avla hun eksamen for forberedende prøver ved universitetet.
I 1907 fikk Ellen Gleditsch plass som elev ved laboratoriet til Marie Curie i Paris for å lære om radioaktivitet. Starten av århundret var fremdeles en pionertid for deres arbeidsfelt, hvor det ofte ble gjort nye oppdagelser og observasjoner rundt flere radioaktive stoffer. Særlig jobbet de med uran og radium, og forholdet mellom dem i mineraler. På samme tid studerte Gleditsch ved Sorbonne-universitetet. I 1911 ble hun stipendiat ved universitetet, og i 1912 oppnådde hun graden licence ès sciences etter bestått eksamen i radioaktivitet, kjemi, mineralogi og fysisk kjemi. Marie Curie og Ellen Gleditsch holdt kontakten både som kollegaer og nære venner frem til Curies død i 1934. Da Gleditsch døde i 1968 var hun den siste gjenlevende av Curies elever.
I 1913–14 arbeidet Gleditsch ved Yale-universitetet i New Haven, USA. Her forsket hun på radiums halveringstid, hvilket vi kan regne som et av hennes viktigste bidrag som kjernekjemiker og som gjorde navnet hennes kjent. I 1913 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Smith College i Massachusetts, et velrenommert College for kvinnelige studenter.
I 1916 ble Gleditsch ansatt som dosent i radiokjemi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo). Stillingen var nyopprettet, og hun var eneste søker. Blant de som hadde arbeidet for opprettelsen av stillingen var professor Kristian Birkeland. I 1929 ble Gleditsch utnevnt til professor i kjemi ved universitet, og ble leder for avdelingen for uorganisk kjemi. Denne stillingen hadde Ellen helt frem til hun gikk av med pensjon i 1945, 65 år gammel. Gleditsch' hovedfagstudent, medarbeider og fremste etterfølger Alexis Pappas ble professor i 1957 og ga nytt liv til hennes fagområde.
Som pensjonist skrev Gleditsch kjemihistoriske artikler og biografier om kjemikere og fysikere. I 1948 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Université de Strasbourg og ved La Sorbonne i Paris i 1961. Ellen ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1946. I 1957 ble hun utnevnt æresborger av Paris, og i 1966 utnevnt til æresmedlem i Norsk kjemisk selskap.
Ellen Gleditsch var medstifter av Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund i 1920, og var formann der 1924–28. Fra 1926 til 1929 var hun president i den internasjonale moderforeningen, International Federation of University Women.
Ettermæle
I en nekrolog i Aftenposten 8. juni 1968 skrev Ellen Gleditsch’ elev, professor Alexis Pappas, blant annet:
| For de mange her hjemme som i årenes løp har studert ved Universitetets Kjemiske Institutt, vil pedagogen Ellen Gleditsch kanskje huskes aller best. Hennes forelesninger var klare og enkle i fremstillingen. Selv komplisert og tungt stoff ble lagt frem i en lett forståelig form. Hennes sjeldene evne til å formidle stoff gjorde henne meget eftertraktet som foredragsholder helt til ganske nylig. … Professor Ellen Gleditsch startet sin videnskapelige løpebane hos Mme Marie Curie. Det er derfor nesten av symbolsk betydning å tenke tilbake på Ellen Gleditsch’ siste store offentlige foredrag på Blindern i vinter, et fint, beåndet portrett viet Mme Curies minne. Det var ganske fabelaktig hvordan denne kvinnelige professor med sine 88 år tryllebandt et smekkfullt auditorium som i åndeløs stillhet lyttet til hennes levende, varme og karakterfulle beskrivelse av Mme Curie. | ||
Ellen Gleditsch vei på Stovner i Oslo ble navngitt i 1968, i et område der flere av veiene har navn etter kvinnelige pionerer innen en rekke felt.
Ellen Gleditsch er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Tittelen Professor er benyttet på gravminnet.
Kilder og referanser
- Norsk biografisk leksikon om Ellen Gleditsch. (Merk at årstallet angitt for hennes farmasøytiske medhjelpereksamen (1898) sannsynligvis er feil, og skal være 1900).
- Viten.no om Ellen Gleditsch.
- Ellen Gleditsch i folketelling 1885 for Mandal ladested fra Digitalarkivet
- Ellen Gleditsch i folketelling 1900 for Tromsøysund herred fra Digitalarkivet
- Hvem er Hvem 1930.
- Kjølledal, Bente: Åtte kule kvinner du ikkje lærte om på skulen. Desse åtte føregangskvinnene bør du vete kven er. famtida.no, 8. mars 2022. Besøkt 09.01.2023.
- Kronen/Pappas: Ellen Gleditsch : et liv i forskning og medmenneskelighet, Oslo, Aventura, 1987.