 Ein av dei flotte vegkonstruksjonane på driftavegen i Viglesdalen. Foto: Njål Vadla Driftavegen gjennom Viglesdalen i Hjelmeland kommune i Rogaland er ein gamal ferdselsveg som følger dalføret innover mot turisthytta Stakken og vidare til Nilsebuvatnet og Nilsebu. Vegen er ein del av nettverket av dei gamle ferdselsårene austover fjellet frå Ryfylke til Setesdal. Frå 2020 har ruta status som Historisk vandrerute
Fyrste del av turen er ein imponerande drifteveg som vart bygd av svenske rallarar i åra 1907-1912. Planen var truleg å bygge den vidare austover. Driftevegen går i et fantastisk kulturlandskap langs sørsida av Storånå frem til Viglesdalsvatnet. Ved enden av Viglesdalsvatnet ligg fjellgarden i Viglesdalen, med arkeologiske spor heilt tilbake til jernalder. Den historiske vandreruta fortsett vidare mot Stakken og Nilsebu. Frå Nilsebu kan ein gå ned til Lysestølane. Les mer …
 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
 Utsikt mot Frognerkilen fra Frogner gård. Grafisk trykk av Georg Haas Foto: Oslo museum Hvis du stod her, innerst i Frognerkilen, en sommer på 1790-tallet ville du kjent lukten av våt jord. Her residerte enken Karen Maschmann (1738-1797) i sommerhalvåret, og for å anlegge hage måtte området dreneres.
Hagearbeidet var ganske nytt helt innerst i Frognerkilen. Gjennom det meste av 1700-tallet hadde vann, myr eller våt eng preget området. Innerst i Frognerkilen var da en del av Christianias bymark. Bymarken hadde Christianias befolkning mulighet til å bruke fritt som gressgang for kyr, småfe og hester som om vinteren holdt til i bygårdenes fjøs og staller. Langt fra byens søppel og industri må bymarken rett og slett ha luktet landlig for Christianias beboere.
Les mer …
Folldal Gruver i Folldal kommune i Hedmark fylke startet driften i 1748 og var i drift frem til nedleggelsen i 1993. Gruvedriften var av avgjørende betydning for utviklingen av Folldal og de fleste bygdene i kommunene rundt.
I 1745 fant Ole Husum malm i Folldal, og tre år senere startet gruvedriften. Det ble vunnet sink, kobber og svovel fra hovedgruven frem til 1941 da den var tømt for grunnstoffer. Andre forekomster ble funnet, og det ble startet produksjon ved gruvene i Nordre og Søndre Geitryggen, Nygruva, Grimsdalsgruva og Hjerkinn. Hjerkinn var den yngste av disse, produksjon ble startet i 1968 og driftet frem til nedleggelsen i april 1993. Les mer …
 Parti fra «Sølvveien» gjennom Fiskum. Foto: Bjørn Kristoffersen Sølvveien er ei kulturminneløype i fire deler som ble opprettet av Eiker Arkiv i anledning av Kulturminneåret 2009. Lengden er cirka 45 kilometer og egner seg godt for sykkel. Løypa går gjennom Eiker og følger i store trekk Norges første offentlige vei, som ble anlagt mellom Drammen og Kongsberg umiddelbart etter opprettelsen av Kongsberg Sølvverk i 1623. Den gamle riksveien er også kjent som Kongeveien, Kongsbergveien eller Eikerveien avhengig av hvor den som omtalte veien var bosatt. På 1990-tallet ble den døpt Sølvveien.
Flere av kulturminnene langs løypa er direkte knyttet til denne gamle ferdselsveien, men det er også tatt noen avstikkere fra den opprinnelige traséen for å få med andre spennende kulturminner. Les mer …
| _1.jpg)
.jpg)
