Forside:Kulturminner

Om Kulturminner
Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007.
Foto: Anders Einar Hilden
Trappekiosken i Molde. Foto Liv Bjørnhaug Johansen
Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet.

I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling.   Les mer ...

 
Smakebiter
Foto av Elise Sem, sannsynligvis fra andre halvdel av 1920-tallet.
Foto: Ukjent/Oslo Museum
Elise Sem (født 26. november 1870 i Christiania, død 9. januar 1950 i Oslo) var jurist med en pionéerkarriere. Hun ble i 1904 landets første kvinnelige overrettssakfører med egen forretning, og ble i 1912 landets første kvinnelige høyesterettsadvokat. Elise Sem hadde en rekke verv. I 1918 ble hun varaformann og i 1931 formann i Kristiania og Akers lønnsnevnd for industrielt hjemmearbeid. I 1896 stiftet hun Kvinnelige Studenters Gymnastikkforening, og i 1904 tok hun Norges Livredningsselskabs eksamen etter å ha gjennomgått et introduksjonskurs i svømming og livredding.   Les mer …

Domkirkeruinene i 1890-årene.
Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av HedmarksmuseetDomkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ruinene er Hamars tusenårssted. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.   Les mer …

Kjeungskjær fyrstasjon.
Foto: Per Hillesund
Kjeungskjær fyrstasjon ligger på et lite skjær utenfor Ørlandet. Fyret er et 20,6 m høyt, åttekantet steintårn. Lykten er plassert på taket og fyrtårnet ble forhøyet i 1906. Naustet står tett inntil tårnet. Interiørene er i hovedtrekk bevart med blant annet en leilighet med seks sovekabiner. Den originale, franske optikken er i funksjon. En støpt vei og bro går langt utover i sjøen til landingen. Landingsforholdene er brukbare i godt vær. Fyrstasjonen ligger i et område som er fuglelivsfredet etter lov om naturvern.Kjeungskjær er en meget særpreget fyrstasjon, og anlegget har stor miljøbetydning for Uthaug havn rett innenfor.   Les mer …

Del av et helleristningsfelt
Foto: Jurek Durczak
Helleristningsfeltene i Alta ligger innerst i Altafjorden, 5 km sørvest for Alta sentrum i Finnmark. Disse feltene omfatter Nord-Europas største samling av helleristninger av jeger-fangstfolk, og de første ristningene ble funnet av Isak Balandin og hans sønn Tom Isak Balandin like før pinse i juni 1973. Feltene omfatter mer enn 6 300 helleristninger og 50 hellemalerier, og er fordelt over de fem stedene Hjemmeluft, Kåfjord, Storsteinen, Amtmannsnes og Transfarelv som igjen totalt består av nesten åtti mindre felt. 3. desember 1985 ble dette området innerst i Altafjorden plassert på UNESCOs verdensarvliste, med begrunnelsen at området utgjør det mest betydningsfulle vitnesbyrd om forhistorisk menneskelig aktivitet i Nordområdene.   Les mer …

Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007.
Foto: Hogne

Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.

Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.

I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.

Røros historie

1530    Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma

1644    16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.

1645    Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,

1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket

enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».

1647    Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk

1651    Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk

1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660

1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen

1701    Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros

Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.

Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem. 

1780    Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».

1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,

malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.        

1977    Kobberverket innstilte driften.   Les mer …

Haakon VII og kronprins Olav ved Kongebjørka i april 1940
Kongebjørka er ei bjørk ved Glomstua i Molde, som regnes som et nasjonalsymbol og et krigsminnesmerke. Årsaken til dette er at kong Haakon VII og kronprins Olav ble fotografert av Per Bratland ved bjørka under den tyske bombingen av Molde i april 1940. Bildet ble spredt over hele verden, og bidro til å inspirere til videre motstand mot okkupasjonen. Bildet viser ikke en slagen konge og kronprins, men to rakryggede menn som åpenbart er klare til å kjempe videre.Treet kongen og kronprinsen sto ved ble tidlig i 1980-årene ødelagt av en vandal. Ingen ble pågrepet for hærverket, men det var sterke mistanker om at det dreide seg om en person tilknyttet et nynazistisk miljø. Olav V plantet et nytt tre i 1982. Dette ble så revet opp under nyttårsorkanen 1992, og et nytt ble plantet senere samme år. Det står to steinstøtter, en med Bratlands bilde i relieff, og en til minne om Olav V med dikt av Knut Ødegård. I 1997 ble Fredslunden innviet like ved Bjørka.   Les mer …
 
Kategorier for Kulturminner


 
Andre artikler