Forside:Kulturminner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Kulturminner
Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007.
Foto: Anders Einar Hilden
Trappekiosken i Molde. Foto Liv Bjørnhaug Johansen
Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet.

I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling.   Les mer ...

 
Smakebiter
Fredriksten festning omkring 1868. Fra Nordiske taflor.

Hallevägen er en historisk vandrerute som går fra Ed i Sverige til Fredriksten festning i Halden. Hallevägen er et begrep som har vært brukt om svenskenes vei til Halden gjennom flere hundre år. Tistedalen Friluftslag har merket og skiltet ruta slik at den fra mai 2023 har fått status som Historisk vandrerute.

Halden hadde tidligere en av Norges største havner, og handelen med omverdenen var stor. For mange var Halden det naturlige stedet for å kjøpe og selge varer. Hallevägen var en av de mest brukte ferdselsårene fra de bygdene på svensk side, og det er mange historier og mye dokumentasjon om bruken av denne handelsveien.

  Les mer …

Bandak, den vestligste delen, sett fra Bandaksli mot Kviteseid.
Foto: Siri Johannessen
(2016)
Telemarkskanalen er en vannvei mellom Skien og Dalen i Telemark (fra 1. januar 2020 i Vestfold og Telemark fylke). Den ble anlagt i to etapper, først fra Skien til Norsjø, og denne åpnet 1. mai 1861, mens strekningen fra Norsjø til Bandak ble anlagt mellom 1887 og 1892. Det er det største kanalanlegget i Norge, med en lengde på 105 km. Av dette er 22 km utbygd som kanal, mens resten er naturlige elver og innsjøer. Åtte sluser med tilsammen 18 kamre løfter båtene 72 meter i løpet av strekningen. Kanalanleggene eies av fylkeskommunen. Trafikken på kanalen er nå knytta til turisme, enten med en av de tre turistbåtene M/S «Victoria» (1882), M/S «Henrik Ibsen» (1907) eller M/S «Telemarken» (1951), eller med småbåter.   Les mer …

Årset notlag, og kalla Årsetnotalaget, var eit av fleire notlag i Austefjorden eigd av gardane Årset, Årsetøya, Aurstad og Skjeret då det vart avvikla i 1963. Notlaget vart delt 1932. Dei som gjekk ut og danna Håvik notlag var fire bruk i Håvika, to bruk i Hamre. Vikestranda gjekk over frå Årset til Håvik notlag 6. juli 1946. Skjæret kjøpte seg inn i Årset notlag på dette tidspunktet.

Notlaget hadde hus til båt og bruk på Årset. Då det vart investert i endesnurpe i 1951, måtte ein også investere i nytt nothengje. Nytt nothengje på Laberget på Aurstad vart teke i bruk i 1952. Naust til båtane med halvetak på vestsida av nothengjet var ferdig i 1953. Medan Årset notlag byggde hengje turka dei not på nothengjet til Holsvik notlag.

Laget dreiv med sekkjenot og landnot i Austefjorden. Då Austefjordingane sette motor i fiskebåtane sine leigde Årset notlag motorbåt til sleping og då vart området å drive i utvida. "Litleveiren" vart kjøpt i 1937, nota vart heitande Landnota og brukt frå den nye båten. Ved kjøp av brukt øyresnurpe/snurpenot på Bergenskanten i 1951 vart denne brukt på sunnmørsfjordane med notbåt, øyrebåt, slepebåt og loddebåt / lettbåt.

Setjing av Storenota
Årset notlag brukte not for siste gong sommaren 1963. Deretter vart brukbart utstyr selt, området på Aurstad rydda og laget avvikla som dei fleste andre store notlag langs fjordane her.

Årset notlag er godt dokumentert gjennom notat og rekneskap tilbake til 1870-talet. Andreas Årsetøy f. 1902 har dokumentert drifta med:

  • Modellar om båtar, hus og nøter utstilt i Austefjord Museum.
  • Film, 8 mm, frå 1950-talet.
  • Stykke i Kjeldearkiv:Om Aarset notlag Årbok 1976 Sunnmøre Museum: Notlaget frå Austefjorden.
Båtsamlinga til Sunnmøre Museum har to båtar frå dette laget: "Storenotabåten" (brukt til «Lissjeveren» overtok nota 1937) og den gamle spelbåten, brukt til 1951. Desse syner korleis notbåt og spelbåt såg ut så lenge det var robåtar.   Les mer …

Stavkyrkja i Volda. Tatt ned i 1858. Malt av Ranveig Alvestad Halkjelsvik
Foto: Narve F. Birkeland
Stavkyrkja i Volda. Den første kyrkja i VoldaSunnmøre var truleg bygd sist på 1200-talet eller tidleg på 1300-talet. Det var ei stavkyrkje, først bygd som langkyrkje. Seinare vart den utbygd til krosskyrkje. Første tilbygget kom i 1550-åra. Det andre ei god stund seinare. Fullt utbygd skal det ha vore plass til 621 personar i kyrkja, «saavel staaende som sittende». Kyrkja vart tatt ned i 1858.   Les mer …

Steigen kystlags logo.
Steigen kystlag, stiftet i 2001, er tilsluttet Forbundet KYSTEN og teller om lag 40 medlemmer. Medlemmene er enten bosatt i Steigen kommune eller har tilknytning til kommunen på annen måte. Laget samarbeider med Bygdelaget, og har god kontakt med Båtforeningen. Laget legger vekt på sosialt fellesskap, og arrangerer blant annet turer med «Nordstjernen».   Les mer …

Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007.
Foto: Hogne

Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.

Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.

I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.

Røros historie

1530    Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma

1644    16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.

1645    Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,

1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket

enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».

1647    Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk

1651    Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk

1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660

1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen

1701    Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros

Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.

Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem. 

1780    Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».

1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,

malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.        

1977    Kobberverket innstilte driften.   Les mer …
 
Kategorier for Kulturminner


 
Andre artikler