Kjeldearkiv:En fremmed fugl på Vesleborgen

En fremmed fugl på Vesleborgen
Vesleborgen 2016 Foto: Jon Christofersen
Kjeldeinformasjon
Navn:	Hermine Schuylenburg (og datteren Helga Brynhilde)
Født:	4. september 1875 i Helmond, Nord-Brabant, Nederland
Død:	21. september 1971 i Ellecom (Rheden i Gelderland), Nederland
Sted:	Lofthus i Hardanger og Vesleborgen i Asker
Tidsrom:	Fra 1910
Nedtegnet av:	Jon Christofersen, i april 2016.
Beskrivelse:	Om Hermine Schuylenburg. Fakta og litt fiksjon
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

En fremmed fugl på Vesleborgen

Det er torsdag 1. desember 1910. I dag skal Norges befolkning telles. Klokken er åtte om morgenen, og vår teller har møtt opp på Venskaben. Der har de blitt samlet i grupper for hver tellekrets, for hans vedkommende Drengsrud. Han var ikke lærer som de fleste andre, men han hadde erfaring fra tellingen for 10 år siden. De fikk beskjed om det sannsynlig var ca 600 personer i kretsen, fordelt på 113 bosteder. Han syntes han var heldig som hadde fått tildelt gnr 5 Nordre Borgen, gnr 6 Søndre Borgen og deler av nr 7 Drengsrud, og han ville nok få bruk for skiene han hadde med. De hadde gått gjennom det som var nytt i denne folketellingen. Det ville bli mer arbeid enn for ti år siden med fødselsdato og opplysninger om de hjemvendte amerikanerne, men det skulle nok gå bra. Han visste det var en slik på Søndre Borgen. Heldigvis var temperaturen brukbar da han tok veien oppover. Han gikk forbi Hageløkken og tok til venstre på den gamle kjerreveien forbi Fredbo og Oreholt, for han hadde tenkt å ta de få bostedene innerst i Borgenveien først, helt nede ved Kølabånn. Den svake stigningen opp til låven på Søndre Borgen gikk greit. Så gjorde veien en svak sving mot venstre. Han gikk forbi Gamlestua, Asker eldste hus fra slutten av 1600-tallet. Eieren Bertram Dybwad var bosatt i Oslo og ville bli registrert der. Noen meter bortenfor lå det to hus som ikke hadde vært der for 10 år siden. Han så på papirene sine. Det nærmeste huset var brnr 15 og het Vesleborgen. Bakenfor lå brnr 13 Bjørneborgen . Han gruet seg litt til å gå inn på Vesleborgen , for han hadde hørt at det bodde en utlending der. Han snudde seg og så opp mot Drengsrud gård. Han både gledet seg og var nervøs ved tanken på å gå inn i det flotte huset for å møte den fine fruen.

Men han måtte videre. Grensen mellom Borgengårdene gikk rett ved Vesleborgen. Til venstre så han husene på det ene av brukene på Søndre Borgen. Det var kanskje like greit å gå dit først. Han visste godt hvem Anders og Otto Borgen var og håpet at Otto hadde brøytet helt ned til Kølabånn. Han registrerte søsteren Janna med hennes døpenavn Kristiane, tjenestegutten, tjenestepiken og hennes 9-årige datter.

Veien gikk til venstre forbi våningshuset på brnr 1. Det sto tomt, for norskamerikaneren hadde flyttet inn i det staselige huset som minister Grip hadde fått bygget ute på jordet for 5-6 år siden. Veien svingte så mot høyre over jordene mot sommerfjøset der stien opp mot Jutemyr gikk inn. Han skulle ikke besøke hyttene der. Her var det slutt på brøytinga, men det var fine skispor videre.

De to bostedene på Kølabånn, eller Kullebund som han måtte skrive, og det ene på Linnerud gikk fort å registrere. Og norskamerikaneren Olaus Johannesen hadde vært hyggelig og snakket litt gebrokkent etter 25 år i Junaiten. De to barna på 10 og 12 år var begge født i USA. Og nå sto han utenfor Vesleborgen med utlendingen igjen. Nei, han ville ta Bjørneborgen først. Der var bare fruen til tannlege Brun hjemme, men han fikk alle opplysningene han trengte.

Han banket på den fint utsmykkete døra til Vesleborgen. Den ble åpnet av en jentunge på 14-15 år som sa at de visste at han skulle komme. Han hørte spebarnsgråt inne fra et rom. Damen som kom mot ham hadde rødlig hår, var ikke spesielt pen, men så ut som et myndig kvinnemenneske. Inne i stua var det flere bøker enn han noen ganger hadde sett, og han ble meget forbauset da damen snakket til ham på norsk. Hun oppga å være ugift skuespillerinne fra Holland, kalvinist og født 4. september 1875. Barnet var ikke døpt, men skulle hete Helga Brynhilde og var født 27. august i Lofthus i Hardanger. Han var usikker på hvordan han skulle stave det fremmede navnet, men torde ikke spørre. Jenta som hadde åpnet het Laura og kom fra Vassås. Og hvordan hadde denne hollandske damen tatt seg til Asker fra Lofthus med et så lite barn?

På veien ut la han merke til at dørene og skapdørene på kjøkkenet var malt med ulike motiver. Hvem hadde laget dem, mon tro? Han takket pent for seg og var glad for at det hadde gått så greit. (Men han hadde skrevet Schlynenburg og ikke Schuylenburg)

Vi flytter oss 2 måneder tilbake i tid

I en 1.klasses kupe på toget fra Bergen til Kristiania sitter en kvinne i begynnelsen av tredveårene. I fanget har hun en baby som er 35 dager gammel. Ved siden av henne sitter en litt yngre dame. De snakker sammen på nederlandsk. Moren sier at hun ikke hadde klart alt det som hadde skjedd uten den andres hjelp. Venninnen hadde fått fri fra posten sin som barnepike hos Isidora Duncan i Paris for å hjelpe Hermine. Marie Kist var utdannet sykepleier og hadde vært til uvurderlig hjelp før, under og etter fødselen den 27. august. Hun måtte dra tilbake til Paris i slutten av oktober. Hermine hadde vært i tvil om hun skulle akseptere invitasjonen, men den hadde vært for fristende. Asker skulle visstnok være mer liberalt enn Lofthus. Hun visste de hvisket bak ryggen hennes om hvor barnefaren var. Men det var hun forberedt på og mer enn sterk nok til å møte. Hun ville ha et barn å dele livet med før hun ble for gammel. Men hun var alt for selvstendig til å binde seg opp til en mann. Hvem hun hadde valgt ut til far, var hennes hemmelighet. Båtturen inn til Ulvik hadde gått greit, men hesteskyssen 5 mil opp til Voss hadde vært forferdelig. Da var det godt å ha en til å hjelpe til med den lille.

Men nå hadde hun god tid til å tenke gjennom alle de hendelsene som hadde ledet fram til at hun nå satt på toget til Kristiania. Hun hadde telegrafert og fortalt når toget ville være framme. Hun husket godt den ettermiddagen i fjor sommer hun satt i en lånt Vågå-bunad på Tronhus gjestgiveri oppe på Randsverk og studerte noen islandske sagaer. Dette var det tredje året hun var her oppe. En staselig dame i 40-årene kom bort, presenterte seg, og spurte hva hun holdt på med.

Hun smilte ved tanken på hvor forbauset damen ble da Hermine på norsk sa at hun visste godt hvem denne kvinnen var – og at hun kjente godt til mange av mannens, Arne Garborgs verker! Hulda Garborg var visst også imponert over at hun løp i fjellet og hadde god kontakt med de innfødte på stedet. Hulda så ut som hun nesten ikke trodde på det, da de neste dag spiste middag sammen, og Hermine fortalte at hun hadde oversatt Hamsuns Pan til nederlandsk allerede i 1904! Hun hadde også fortalt om sine store teaterroller i Verkades omreisende teater under kunstnernavnet Helen Desmond. Fru Garborg var lite kjent med denne teatersjefen.

Og nå hadde de altså truffet hverandre igjen på Ullensvang Hotel der de begge bodde. Hulda var visst en nær venn av Brita Utne som eide hotellet. Hermine hadde dratt til Norge allerede i februar og reist rett opp til sine venner på Randsverk. Til Lofthus hadde hun kommet i mai, en måned før Hulda Garborg kom dit for å undervise i folkedans og oppmuntre teateraktiviterer på landsmålet. De hadde funnet tonen igjen og hadde det hyggelig sammen. Og ingen av dem var noe sjokkert over doktor Elisabeth Mensendiecks tyske elever, unge jenter i 20-årsalderen som utfoldet seg i gymnastiske bevegelser i Evas drakt. Hulda hadde lært dem noen enkle folkedanser som ble framført i den samme kledelige drakt. Hermine hadde fortalt Hulda at hun hadde tenkt å bosette seg i Norge, og hadde allerede overført sine penger til en norsk bank.

Det var da Hulda Garborg hadde sagt at hun burde slå seg ned i Asker. Hun ville gli godt inn i kunstnerkretsen som var etablert rundt Garborgs hjem Labråten. Og en god venninne av henne, Kitty Wentzel, hadde arvet et nytt hus som nå sto ledig. Husleien var også overkommelig. Hermine håpet de ville få det bra i deres nye hjembygd Asker.

Den 9. oktober 1910 ankommer Hermine Schuylenburg med datter Helga og venninnen Marie Kist Kristiania og blir tatt i mot av Kitty Wentzel som nå var separert fra maler Gustav. Hun hadde vært et par år i USA, men bodde og underviste nå i fransk i byen. De tok toget ut til Asker, og ble kjørt opp til Vesleborgen av naboen Otto Borgen.

Kunstnerdalen

La oss forflytte oss ned til miljøet rundt Tilla og Otto Valstad og Hulda og Arne Garborg. Rasmus Steinsvik var den som først kjøpte Labråten og inviterte Garborg til å bosette seg der.

Samtidig som den lille familien bosetter seg på Borgen, skjer det dramatiske ting der nede. Rasmus Steinsvik var gift med Marta Steinsvik. De fikk fem barn sammen, men tragedien var at allerede etter det andre barnet fikk Marta beskjed av legen at det kunne være farlig å få flere barn. Rasmus truet imidlertid med skilsmisse om han ikke fikk ha intim kontakt med sin kone. Etter hver fødsel ble det verre og vanskeligere for Marta. Hun var egyptolog og behersket flere gamle orientalske språk i tillegg til fransk, tysk og engelsk. Kvinneaktivist, men motstander av prevensjon. Et usedvanlig og uredd menneske som satte sine spor i tiden etter ektemannens død i 1913 og fram til hun døde i 1950.

Men i 1910 var hun opptatt av mystisisme og forelsket i Rudolf Steiner. Hun påsto at Steiner telepatisk hadde bedt henne komme til ham. Hun dro til Tyskland, men han hadde ikke sendt noen melding! Rasmus Steinsvik tok med seg en kraftig mann og tvangshentet henne hjem. Her ble hun erklært sinnssyk av Johan Scharffenberg – som 35 år senere skulle stille samme diagnose til en ikke ukjent dikter. Steinsvik var en venn av Scharffenberg, og Martes biograf hevder at en slik diagnose ville gi mannen rett til å få barna i en skilsmissesak.

Mens Hermine installerer seg på Borgen, blir Marte Steinsvik innesperret på Gaustad. Og nå nærmer vi oss forbindelsen til vår hollandske venninne.

Hulda og Arne Garborg var i Hallingdal denne julen. Hulda visste at Tilla Valstad skulle holde et stort juleselskap og invitere nabolaget, blant dem de fire hjemmeværende Steinsvikbarna med moren på sinnssykehus.

Men Hermine og lille Helga på 4 måneder skulle jo også feire sin første jul i fremmed land!

Da overlater vi ordet til henne igjen:

På Borgen hadde hun ikke blitt godt kjent med noen ennå. Hun hadde vekslet noen ord med familien Brun som også leide hus av Kitty Wentzels hus Bjørneborgen som var nærmeste nabo. Hun hadde også snakket med Janna Borgen som bodde på Søndre Borgen sammen med brødrene sine.

Tjenestepiken Laura måtte få lov til å være sammen med sine foreldre på Vassås. Og da invitasjonen til selskap hos Valstads kom, var hun blitt meget glad. Hun hadde truffet dem da hun besøkte fru Garborg for en måned siden. Hun trodde nok Hulda hadde hatt en finger med i spillet. Selskapet hadde vært meget hyggelig, og Helga var blitt godt tatt vare på av Kari Steinsvik som var ni år gammel.

Men hun ble flau når hun tenkte tilbake på det som hadde skjedd på veien. Det var jo litt kronglete å komme dit ned. Hun hadde pakket Helga skikkelig inn i varmt tøy, det var heldigvis ikke noe sprengkulde. Selv hadde hun på seg Hallingbunaden som Hulda Garborg hadde skaffet henne. Kjelketuren ned til Asker gikk fint, og hun holdt Helga tett inn til seg. Toget til Kristiania var litt forsinket, og da hun gikk av på Hvalstad stasjon hadde hun dårlig tid. Hun småløp og tok gamleveien som var mindre trafikkert og gikk rett forbi porten til Valstads.

Der så hun huset oppe til høyre. Hun hørte latter innenfra. De andre gjestene var kommet. Hun snudde seg for å løfte Helga opp. Men kjelken var tom! Helga hadde falt av et sted på veien. Hun hadde skreket så høyt i redsel at folkene som allerede var kommet til selskapet, kom styrtende ut. De forsøkte å trøste henne så godt de kunne, og Tuften Garborg ble sendt ut for å lete. Det hadde vært noen skrekkelige minutter. Var hun blitt overkjørt av noen på kanefart? Da Tuften kom med en liten bylt som småsutret og ville til mamma, måtte hun bare gråte. De andre i selskapet hadde avfeiet hennes antydninger om en dårlig mor. Og som nevnt, festen ble meget hyggelig med gang rundt et stort juletre, sang og dans. Hun hadde snakket mye med Erik Lie, sønnen til forfatteren Jonas Lie som hun jo hadde lest mye av. Men hans 11-årige sønn Jonas hadde vært litt bråkete!

Tilbake til Hermine Schuylenburg i Asker.

I Hulda Garborgs dagbøker finner vi at de hadde stadig kontakt fra høsten 1910. Hermine overværer prøvene på Varg i Veum som Det norske Spellaget skulle på turne med og er sminkøse ved generalprøven på Venskaben. I et langt brev til Hulda tilbyr hun seg å være vikar hvis noen blir syke. Hun sier at landsmålet vil hun klare. I 1911 er de sammen for å se på en eiendom på Hjerpåsen, men det ble ikke noe kjøp. De er sammen i selskap hos Rasmus Steinvik, besøker Fernanda Nissen i byen, er på båttur fra Holmenbukta og får bo på Kolbotn i Østerdalen. Hun deltar også i fransk-konversasjonsaftener sammen med Petra Fougner, Hulda Garborg, Kitty Wentzel og fru Mortensen på Bleiker. Hun besøkte også Garborgs venn sokneprest Ivar Mortensson-Egnund i Fyresdal i Telemark.

Men så skjer det noe. Den 8. september 1911 skriver Hulda at fru Schuylenburg skal til Holland for å ha prøver i 5 uker før en turne med Verkade til India. Hun skal spille Rebecca West i Rosmersholm og Kaja i Byggmester Solness. Dette er nederlandsk India, altså nåværende Indonesia. Helga skal være med. Hun er nå 1 år gammel! Men 1 år etter er Hermine kommet tilbake til Vesleborgen. Hun hadde hatt det fælt på turen med feber og hukommelsestap og måtte reise hjem før de andre. Helga ble bra passet på av en javanesisk pleierske. Hulda forteller at Hermine hadde reagert sterkt på måten europeerne behandlet de innfødte på. Anna Bjørset startet opp sin pikeskole få meter fra Vesleborgen allerede i 1914, og Hermine Schuylenburg ble engasjert til å undervise hennes barn i språk. Anna Bjørsets barnebarn Lise har fortalt at hennes mor Eva ble utsatt for skuespillerinnens dramatiske metoder i språkopplæringen.

Men så skjer det noe som forandrer livet til Hermine og Helga.

Den 23. februar 1914 begynner det å brenne på Vardeborg bare et par hundre meter unna Vesleborgen. Denne eiendommen hadde den kjente polfarer major Gunnar Isachsen kjøpt i 1911. Han bodde der med tre barn under sju år. Hans kone var nettopp død. Det var bitende kaldt, og en av tjenestejentene hadde fyrt for kraftig i en ovn. Isachsen selv var ute på skitur. De få naboene strømmet til for å forsøke å redde noe ut av det brennende huset. Anders og Otto Borgen var av de første som kom til og fikk båret ut det de mente var verdifullt, et piano. Men alle papirene fra tidligere ekspedisjoner ble flammenes rov.

Isachsen fikk nok flytte inn på Vesleborgen allerede i mars. Tilbød han mer betaling enn Hermine, eller hadde hun allerede bestemt seg for en tur til Holland? Skuddene i Sarajevo hadde jo ennå ikke falt. Den lille familien reiser fra Norge, men vi finner dem igjen på en båt fra Genova til London og så til Holland.(Hermines barnebarn forteller at hun hadde gode venner i Nord-Italia.)

I desember 1914 spiller hun i en Hamletforestilling i Amsterdam sammen med sin tidligere teatersjef og venn Eduard Verkade.

Men i 1915 raser verdenskrigen i Europa, og Hermine mener nok det er tryggere oppe i Norge. I november 1915 skriver Hulda Garborg at fru Schuylenburg er kommet tilbake og har leiet seg inn på Undelstad gård. Kontakten opprettes igjen med kulturlivet i Asker. Hun leser også russisk med Tuften Garborg. Hun planlegger å bygge eget hus og får i herredsstyremøte 30. mars 1916 som utenlandsk statsborger konsesjon på kjøp av en parsell på Gnr 6, brn. 6. Dette er gården til Anders Borgen og altså rett ved Vesleborgen der familien hadde bodd i nesten 4 år.

Men Hulda Garborg forteller at det ble for dyrt å bygge. I 1917 har Hermine og Helga flyttet inn på Stensrud på Øvre Berg. Denne eiendommen ble kjøpt av professor Gustav Guldberg i 1902. Han døde i 1908, og enken Dagmar overtok og leide ut gården. Dagmar Guldberg var venn av fru Garborg og søster til fru Holtsmark oppe på Tveter. (I 1924 selger hun til frk Benny Flood som i 1930 gifter seg med odelsgutten på Tveter og blir den kjente Benny Holtsmark!) Det ser ut for at Hulda Garborg har hatt en hånd med i dette leieforholdet også.

Sommeren 1917 har teatersjef Verkade med kone og to barn kommet fra Holland på besøk til Asker. Vi kan jo bare undres hvorfor de tok ut på en slik reise midt under krigen! Hulda og Tuften er på besøk på Stensrud, og det spilles, synges og danses. Helga er sju år, men er ikke å finne på Jansløkka skole.

I 1919 finner vi Helga Schuylenburg i 4. klasse på Drengsrud skole. Hun slutter i midten av september. I protokollen står det at hun reiser til Holland. Dette må bety at når den 2-årige leiekontrakten på Stensrud er utløpt, flytter de to opp til Anna Bjørset på pensjonatskolen. Men det er ikke et ord i Huldas dagbøker om noen avreise.

Men så plutselig: Tidlig i oktober 1924 skriver Hulda at fru Schuylenburg er tilbake igjen i Asker etter å ha vært på en reformskole i Wickersdorf i Sør-Tyskland. Hun har undervist i språk. Hulda forteller videre at Hermine har oversatt Strindbergs Frøken Julie til engelsk, og «hun er om mulig ennå mer boklærd nå, og har lest om ting jeg aldri har hørt om!» Det er sannsynlig at mor og datter bodde hos Anna Bjørset på pensjonatskolen. Den 22. juli har den snart 14-årige Helga skrevet navnet sitt i gjesteboken på Vardeborg, og den 27. juli er hun igjen på Vardeborg i fødselsdagsselskap og oppgir at hun holder til hos Anna Bjørset.

Den 28. desember 1924 er Hermine med sin 14-årige datter som snakker godt norsk, i selskap hos Tuften Garborg og hans familie. Huldas barnebarn Kari får en neapolitansk drakt som både Hermine og Helga har brukt, og «mykje anna gildt har dei små fengje i arv, stolar, bord, skatoll og leikesaker av ymse slag.»

Dette må bety at de skal forlate landet eller dra til sine venner på Randsverk, men Hulda Garborg nevner ikke dette i dagbøkene, heller ikke at de reiste i 1919. Dette kan bero på at hun selv var mye på reise.

Hermine og Helga reiste fra Asker i januar 1925, vi vet foreløpig ikke hvor. Hun er borte i nesten 20 år. Men så finner vi henne igjen på et skip fra Rotterdam som ankommer USA i desember 1939. Datteren Helga og hennes mann var kommet dit i slutten av september. Deretter finner vi Hermine igjen i desember 1947 når hun ankommer Liverpool fra USA.

På nasjonalbiblioteket i Holland er det oppbevart 3 håndskrevne sider som omhandler Hermine. Her står det blant annet at da hun døde i 1971, bodde hun på et pleiehjem. Direktøren på hjemmet forteller at hun snakket 9 språk og var deres levende leksikon. Hun var blind de siste årene, men arbeidet intenst med en biografi over Otto von Habsburg – som hun kjente godt! Helga besøkte henne hver tredje uke.

Vi har altså å gjøre med et usedvanlig menneske, språkmektig, kunnskapsrik og uredd. Jeg håper at det kan kastes lys over hennes liv i perioden 1925 til hun døde. Dette var nok både spennende og farefullt hvis hun hadde tett kontakt med sin datter Helga som altså i 1929 giftet seg med en østerriksk prins, Hubertus von Løwenstein, som var sterk motstander av Hitler og nasjonalsosialismen - med alt det førte med seg! Men Helgas dramatiske historie får vi komme tilbake til!

Jon Christofersen april 2016

Litteratur og kilder

• Hermine Schnylenburg i folketelling 1910 for Asker herred fra Digitalarkivet.
• Hulda Garborg: Dagbok 1903-1914, Oslo : Aschehoug, 1962. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Ancestry.com. Amerikansk database.
• Artikler i utenlandske tidsskrifter og aviser.
• Håndskrevet notat fra Nasjonalmuseet i Nederland, på nederlandsk.
• Hermines datterdatter Margarete von Schwarzkopf, Køln.
• Ingeborg Solbrekken: Kors og kårde - Marta Steinsviks liv og virke 1877-1950, Vidarforlag 2012, ISBN 9788279901082.
• Dagboksnotat fra Kari Steinsvik, Martas datter. I arkivene på Asker Museum.
• Professor Raf de Saeger, Belgia.
• Lise Bjørset, barnebarn av Anna Bjørset på pikeskolen.
• Odd Isachsen, født 1924, sønn av Gunnar Isachsen på Vardeborg.

Galleri

• 

  Vesleborgen 1919.

  Foto: ukjent fotograf/Odd Isachsen
• 

  Vesleborgen ca 1930.

  Foto: ukjent fotograf/Asle Tveter