Kjeldearkiv:Veier til Norge - "Vasi"
| "Vasi" fra Sri Lanka til Grorud bydel | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Tidsrom: | 2008 |
| Metode for nedtegning: | Intervju |
| Intervjua av: | Anne Finhammer, Groruddalen historielag |
| Beskrivelse: | Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Det var borgerkrig på Sri Lanka og Vasi dro til et ukjent land, til Norge.
«Det var borgerkrig i Sri Lanka og jeg reiste fra dette landet og til Norge. Jeg reiste sammen med 3-4 andre tamiler fra hovedstaden Colombo til Bangkok, derfra til Stockholm for så å ende opp på Fornebo utenfor Oslo. Broren min kjente en i Thailand som hjalp folk til utlandet. Han ordnet reisen vår til Norge. For dette skulle han ha penger, og disse var det broren min som betalte. Jeg hadde ingen penger selv.
Selve reisen gikk greit selv om jeg må innrømme at jeg var redd. For det første hadde jeg aldri fløyet før, og det var en del turbulens i lufta på selve reisen. Dertil skulle jeg jo nå til et ukjent land med ukjente mennesker, språk og kultur. Vel fremme i Norge, søkte jeg om politisk asyl. Jeg ble plassert på Tanum asylmottak. Her var jeg bare i 2-3 uker før jeg ble sendt til Fagernes. Heller ikke her var jeg så lenge. Etter 2 måneder fikk jeg arbeidstillatelse med norsk fremmedpass, et blått pass. Da reiste jeg tilbake til Oslo hvor min bror bodde. Jeg fikk bo hos han de første 4-5 månedene. Så leide jeg en liten leilighet sammen med 2 andre. Bare et par dager etter at jeg kom til Oslo fant jeg meg en vaskejobb slik at jeg kunne fø meg selv. Det var godt.
Jeg kom til Norge fordi jeg ønsket meg et bedre liv og hadde forventninger om at dette kunne jeg få i et nytt land. Forholdene på Sri Lanka var svært vanskelige. Men Norge var et kaldt land. Klimaet var ganske forskjellig fra Sri Lanka. Her måtte vi bruke mye klær og også maten var helt annerledes. Særlig var de tykke skoene vi måtte bruke vinterstid, en stor overgang, ja, også at det ofte var glatt på veier og gater. Det var vanskelig å venne seg til den norske vinteren. Etter at jeg nå har vært her i mange år har jeg blitt vant til klimaet i Norge. Jeg liker nettopp de forskjellene som klimaet gir. På Sri Lanka har vi bare to årstider, sommer og regntid. Her er det fire, høst, vinter, vår og sommer.
Jeg hadde selvfølgelig ikke bil de første årene. Derfor var det også en annen ting som jeg merket meg. Her var det mer respekt for å gå av og på bussen. Folk stod pent i kø og gikk på etter tur. Dette var nytt for meg.
Jeg begynte på Rosenhof skole, og der tok jeg en norsk eksamen for fremmedspråklige som jeg bestod. Deretter gikk jeg på et innføringskurs i Handel og kontorfag for fremmedspråklige. Også her var det norsk som var det mest sentrale, men vi hadde også noe engelsk, matematikk og samfunnsfag. Til slutt tok jeg et års grunnkurs på videregående skole. Da tillot ikke økonomien mer skolegang.
Jeg liker meg godt i Oslo. I Sri Lanka bor folk ganske tett. Her i Norge er det ikke så mange mennesker, og det er derfor større avstand mellom folk. Især blir det få mennesker utenfor byene. Men også på gatene er det mye færre folk enn jeg var vant til fra hjemlandet.
Jeg syntes nordmennene var høye i forhold til oss. Det var også vanskelig å se forskjell på dem. De så like ut, og jeg syntes de var svært hvite. Men nå har dette inntrykket forandret seg. Etter å ha bodd i Norge i 22 år har jeg blitt kjent med mange mennesker og fått mange venner.
I de siste årene har det blitt mange tiggere på gaten her. Det var det også på Sri Lanka, men forskjellen er at de fleste av tiggerne i Oslo kommer fra utlandet.
I Norge bruker dere mange flere elektriske apparater enn vi var vant til. Men den største forskjellen mellom Sri Lanka og Norge er likevel det sosiale livet. I Sri Lanka besøker folk hverandre ofte og lever mye tettere.
I 1994 kom hun som skulle bli min kone til Norge. Ekteskap mellom oss ble arrangert fra Sri Lanka. Min far og hennes far jobbet på samme sted og kjente hverandre godt. Siden jeg ikke hadde norsk pass, kunne jeg ikke reise til Sri Lanka for å gifte meg. Derfor giftet vi oss på Tinghuset i Oslo. For å kunne gifte meg, krevde myndighetene at jeg/vi hadde et sted og bo, og at jeg hadde en inntekt som var stor nok til å kunne leve av. Jeg tror at det har blitt strengere krav nå enn det var den gang. Det har vært mange som har forsøkt å omgå bestemmelser og det er blitt mange flere innvandrere i Norge i de seinere årene. Dette har nok medført at det har skjedd en del endringer.
Vi har i dag to barn og deltar i samfunnslivet rundt oss. Annet hvert år reiser vi på ferie til Sri Lanka. Selv har jeg min gamle mor å besøke, mens min kone har flere søsken der. Barna våre er ikke så veldig glad i å reise dit. De synes det er for varmt, og boforholdene er ikke slik som de er vant med. Dertil har de ingen å leke med når de er der. Men så lenge min mor lever vil vi nok fortsette med disse reisene. Hvordan det blir seinere får tiden vise.»