Kjeldearkiv:Veier til Norge - Marc Maure

Veier til Norge - Marc Maure
Kjeldeinformasjon
Navn:	Marc Maure
Tidsrom:	September 2008
Nedtegnet av:	Tekst av Marc Maure og Ida Tolgensbakk Vedeld.
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Han kom fra utdannelse i Paris til Lommedalen utenfor Oslo.

Mitt navn er Marc Maure. Maure er jo på spansk mauro, betegnelsen på disse muslimene som bodde i Spania i flere hundre år. Maurerne. Mitt familienavn tidfestes til slutten av middelalderen, og på den tiden betydde ikke Maure nødvendigvis araber eller muslim, men at en var svart i huden. Det har jeg undersøkt lite grann.

Min familie kommer fra Syd-Frankrike, en region rundt en by som heter Montpellier, en viktig universitetsby med Europas eldste universitet i medisin, 1200-tallet. Det var mange nordmenn som studerte der, i hvert fall før. Jeg kommer derfra, men det er mer komplisert enn det. Min far var i den franske armé, så vi bodde forskjellige steder. Hele min barndom bodde vi i Tyskland faktisk. Det var de franske okkupasjonsstyrkene, ikke sant. Så etterpå jeg bodde flere år i Algerie. Det var Algeriekrigen. Så studerte jeg i Paris, og så kom jeg til Norge.

Det er ikke noen dramatisk historie som gjorde at jeg kom til Norge. Først og fremst er det fordi jeg er norsk gift. Jeg traff min kone i Frankrike da jeg var student. Vi var begge studenter i Paris i flere år. At vi kom til Norge og ikke ble i Frankrike skyldes mai 1968. Nei, det er ikke bare spøk.

Jeg var student i Paris i slutten av 60-åra, og så var jeg ferdig med mine studier der, og på mange måter trøtt. Når man snakker om sekstiåtte i Norge synes jeg man snakker om det på en måte ikke relevant for meg, i det hele tatt. Jeg synes at den debatten om sekstiåtte i Norge, det som står i mediene, blir litt forvrengt. Det handler jo mye om USAs Vietnamkrig, og AKP-ml og alt dette der. Men for meg og mange av mine venner i sekstiåtte i Frankrike, det var… Man må huske på at Frankrike hadde vært kontinuerlig i krig i mange år, helt siden førtiåra, kolonialkriger i Vietnam og så i Algerie – Paris i 60-åra: det var mye vold! Og med en gammel general som president! Et sosialdemokratisk parti fantes ikke. Det kommunistiske hadde femogtjue prosent av stemmene. Og det var diktatur i Portugal, det var diktatur i Spania. Det var diktatur i Hellas. Og terrorisme… Så for meg er dette med 68 et fenomen som må sees i en europeisk sammenheng. Vietnam, ja, men vi hadde jo våre kolonikriger. Det var behov for noe nytt altså! Endre samfunnet. Sovjetmodellen var ikke noe alternativ. Vi hadde noen maoister og trotskister, men de var veldig perifere. Selv om de overtok noe av bevegelsen. Det var behov for et alternativ, en ny samfunnstype. Og da så man mot Skandinavia, «den tredje vei». Både Skandinavia og Nederland kunne sees som fremtidsretta demokratiske samfunn. Så når jeg tenker på det etterpå ser jeg at det var noe av motivasjonen. Å leve i et samfunn som var fritt og åpent og demokratisk. Når man ser på det i ettertid, disse samfunnene i Skandinavia og Nord-Europa i 60-årene, det var kanskje et høydepunkt av demokratisk utvikling. Nå har de blitt noe annet. Det er kanskje ikke så veldig dypt analytisk, men det er et inntrykk. Norge tidlig i 1970-åra, det var veldig stor frihet, et samfunn uten kriminalitet, ikke sosiale problemer, ikke noe byråkrati. Ikke noe politi, i hvert fall ikke med uniform.

Så er det at når man blir internasjonalt gift, så må man prøve en av de to, velge en av landene. Så det ble Norge, selv om det kanskje ikke var så veldig planlagt. Jeg var ferdig med mine studier i Sorbonne, og så tenkte vi at da får vi bare se hvordan det går. Og så ble vi der. Ikke spesielt dramatisk, da. Jeg hadde jo vært i Norge før og hadde hatt sommerjobb her. Det var ikke noe stort sprang for meg. Jeg hadde studert norsk i Paris. Jeg visste en del. Jeg hadde kontakt med en norsk familie, og… Men det er klart, du skal skifte liv, og prøve å starte et nytt liv og en ny karriere.

Mitt forhold til Norge og mine refleksjoner har gått over forskjellige faser. Og selvsagt, når jeg ser meg tilbake nå, er det noen andre følelser enn da jeg kom. Når man er ung, er alt nytt og spennende, alt er positivt. Det som var fint var jo først det å komme vekk fra det franske klima. Politisk og sosialt. Og for det andre, vi hadde bodd i Paris i tre år. Paris er jo en fantastisk by, jeg drar dit med jevne mellomrom, de kulturelle tilbudene… Men å bo, skape en familie i den der stress og mas?

Det var tilfeldig da vi kom til Norge, at vi havnet i Lommedalen i Bærum. Nå har stedet blitt bebygd, og sosialt endret. Men på den tiden var det en lukket dal, bare med bondegårder, folk snakket dialekt. De snakket om å «reise til byen», og det var Sandvika. Det var en reise i tiden, det var å skru tiden tilbake kanskje hundre år! Det var en kjempeopplevelse. Vi fant oss en liten husmannsplass inne i skogen, for oss selv, der vi bodde i en ti års tid. Det var en veldig sterk opplevelse. Å leve faktisk i naturen. Det var jo ikke langt unna Oslo, bare to mil, så vi kunne jobbe der, men samtidig snakke med folk som hadde aldri vært i Oslo og hadde en utrolig livshistorie. Så det var vår grønne periode. Dyrke grønnsaker og… Etter hvert ble det for primitivt. Vi fikk en sønn, så vi måtte ha bedre materielle forhold. Vi hadde utedo og ikke innlagt vann. Men det var en fantastisk periode.

Jeg husker jeg hadde laget en utstilling på Høvikodden, og ble intervjuet av Bærum budstikke. De hadde laget en kjempeoverskrift: «Fra Sorbonne i Paris til potetdyrking i Lommedalen!» Haha! Det oppsummerer spranget da liksom!

Jeg bor fortsatt i Lommedalen, men stedet har jo forandret seg. Fra et bondesamfunn i tradisjonell mening, til en drabantby for småborgere… Og sosialt! Fullstendig endret. Masse flotte og dyre hus rundt omkring. Og trafikk så klart, masse trafikk.

Det er klart, det er en livskvalitet som Norge har, dette med mye plass og natur – dette er banalt å si, det er jo det, men det er et faktum altså. En stor gruppe nederlendere har flyttet til Norge, de er jo ikke akkurat arbeidsvandrere, de flytter først og fremst fordi det er ikke nok natur i Nederland! Nederland er jo ekstremt bebygd, det er jo bare kulturlandskap, alt er kultivert. Dette er en spesiell gruppe, en spesiell motivasjon for innvandring.

Det er mye natur i Norge, det er mye rom. Uten mennesker, med fjell og skog. Særlig er Nord-Norge mektig. Kombinasjonen av hav og fjell. Det er spesielt flott. Dette er en ettertraktet kvalitet. Jeg vil tro det har begynt nå: Det blir mer og mer turisme i Norge, det er bare begynnelsen man ser. Hvis man begynner å frigjøre regelverket, slik at utlendingene kan gjøre i Norge det som nordmenn gjør i utlandet, det vil si kjøpe fritt fritidseiendom… Det er ikke så mange muligheter for den type romfølelse, helt uten mennesker, noe annet sted i Europa. Du må nesten dra til Sibir for å finne slike ting: store rom, uendelige skoger.

I alle land har man jo stereotypier om hvordan de andre er. I Norge har man mange stereotypier om hva franskmenn er. Det er kulturforskjeller selvsagt mellom nordmenn og franskmenn fra Syd-Frankrike. Men vanskelig med slike generaliseringer… Nordmenn er jo så forskjellige også. Det blir veldig personlige vurderinger. En engelskmann, som var første gang i Frankrike, kom med båten, så på kaia en fransk kvinne med rødt hår og sa: «De franske kvinnene har rødt hår!»

Utlendingene pleier å si at nordmenn er… kanskje litt kjølige, eller riktigere sagt reserverte og forsiktige. Det er vel noe i det. I mine vanskelige stunder ser jeg på figur Ludvig i Aukrusts verden som arketyp på nordmannen, ikke bare pga. ryggsekken men pga. av atferd i møte med det uvante og fremmede. «Det er farlig, det…»

Å bosette seg i annet land betyr et tap i forhold til sin bakgrunn. Ting i hjemlandet utvikler seg, språk, tanker og mentalitet, men du er ikke med på utviklingen. Så blir man fremmed denne veien også. En kan ikke bli en annen enn den en har blitt gjennom barndom og sosialisering, det går ikke. Men samtidig, du blir ikke lenger sett av dine egne landsmenn som noen av dem. Du blir sett på som fremmed.

Jeg kan aldri bli norsk i tankegang og mentalitet, men har endret meg, enkelte væremåter og vurderinger ble jeg påvirket av. Jeg ser ting som irriterer meg med Frankrike og franskmenn. En blir en slags hybrid. Og jeg synes det kan være ganske frustrerende. Det vil være en stor rikdom, hvis de andre så det som en rikdom. Men du blir alltid sett litt rart på. Det er hvordan de andre ser på deg. Om det er en rikdom, at du har begge egenskaper, eller om det er en svakhet. Det er de andre rundt deg og situasjonen som bestemmer. Den kreoliseringsprosessen har alltid eksistert, og det er den kulturelle og sosiale konteksten som bestemmer hvor positivt eller negativt det er. Om det er en ulempe eller en fordel.

Det er selvsagt viktig at folk kan spille på flere kulturer. Det vil bli utrolig kjedelig den dagen da alt i verden blir likt, uten forskjeller og variasjoner! Det er jo en lov i økologi, at mangfoldet er nødvendig for å overleve. Hvis alt blir spesialisert og ensretta, det er døden! Livet består nettopp i utvikling og tilpassing gjennom mangfold som skaper valgmuligheter.

Jeg synes det er forferdelig det som har skjedd i Norge og i andre land den siste tid at… denne islamofobi! Man må ikke blande sammen noen ekstremister som vil ødelegge, og en hel religion og kultur! Det synes jeg er en tragedie. Det plager meg, det gjør det. Jeg synes det er galt og meget farlig. Jeg ser det tydelig i Frankrike der ungdom med bestefedre kommet fra Nord-Afrika er utsatt for stigmatisering og utvikler fundamentalistiske tendenser.

Jeg kunne si mye om mitt syn på Norge og nordmenn… men det blir vel subjektive vurderinger. Det er selvfølgelig stor forskjell mellom forskjellige steder i Norge, men en felles egenskap synes jeg er en eller annen form for forsiktighet. Å være forsiktig med det en sier. Det tror jeg er en norsk egenskap. Jeg kan personlig si hva jeg mener, krangle og også kjefte, uten at man blir uvenner for det. Det kan jeg gjøre med folk fra andre land. Men det går ikke helt i Norge. Jeg føler kanskje at når man er uenig med noen, så foretrekker man å si ingen ting, unngå uenigheten, at en dyrker tausheten. Man liker ikke konflikter. Jeg har hatt problemer med å forholde meg til det, og har sikkert gjort mye galt der.

Den norske væremåte er nok påvirket av det at landet har vært en periferi, geografisk. Mange nordmenn har reist ut, men det har kommet veldig få utlendinger inn før i de senere årene. Man har kanskje problemer med å forholde seg til det, man er noe usikker på hvordan en skal forholde seg til fremmede, føler seg truet? I Frankrike er det noe annet, ikke nødvendigvis i positiv forstand. Konfliktene er nok større, men de kommer klarere til uttrykk. Folk sier åpent «jævlige araber!» og politikere kan uttale offentlig at «Auschwitz var en detalj i verdenshistorie». Mens i Norge skal liksom ingen være rasist, samtidig som en tredjedel av befolkningen kan tenke seg å stemme for et fremmedfiendtlig parti.

Norge har endret seg meget, er ikke lenger landet som jeg husker fra begynnelsen. Nordmenn nå er ikke de samme som for tredve år siden. Alt endrer seg, selvsagt, og raskere og raskere. Men utviklingen har vært spesielt stor i Norge, synes jeg. Norge har opplevd en revolusjon som jeg tror nordmenn selv kanskje ikke helt har forstått rekkevidden av.

Jeg romantiserer nok en del, men tenker med nostalgi på Norge fra 70-åra. Jeg husker et demokratisk, åpent samfunn, med mye solidaritet og et avslappet, naivt forhold til de andre. Et veldig egalitært samfunn egentlig, uten millionærer bortsett fra noen få skipsrederne, et samfunn som jeg satte pris på. Sånn opplever jeg det, en utvikling fra solidaritet og nøkternhet til ganske mye egoisme og konsumentmentalitet. Norge var ikke et konsumsamfunn i 70-åra. Jeg sier ikke det var bra! Men… det er mange ting som er symptomer på endring. Norge er preget av de nyrike, de som har blitt milliardærer i løpet av noen få år, og de mange flere med store inntekter som kjører svarte SUVer til hytta og kabrioleter om sommeren. Fjellheimen og kysten er preget av store fritidsboliger inspirert av stabburarkitektur omdesignet av Disneyland. Jeg tror man må nesten helt til Russland for å finne noe liknende symptomer på et samfunn som har endret seg spesielt raskt.

Jeg tror nok at mange nordmenn har ikke skjønt det som har skjedd. De synes at det er flott å kunne shoppe så mye og så billig, men forventer at det offentlige skal fortsatt ha samme ansvar som før: «Hva gjør staten? Hvorfor gjør ikke kommunen det?» Man har ikke skjønt at det offentlige trekker seg tilbake. Det er nok en forestilling om at en nå kan velge og vrake mellom konkurrerende private tilbud, og at velferdsstaten samtidig skal fungere som før.

Jeg tror at forholdet mellom migranter og landet der de lever i eksil, går gjennom flere faser. Nå er jeg i en fase hvor jeg reflekterer over det som har skjedd på grunn av alder. Hva har du gjort? Var det vellykket? Var det verdt problemene? For det er klart at det er en vanskelig prosess, ikke bare lystbetont å tilpasse seg en ny kulturell situasjon. Å finne sin plass sosialt og yrkesmessig i et nytt land er ikke nødvendigvis lett. Ville jeg gjort det igjen?

Jeg har en norsk familie, og ble derfor så å si automatisk integrert i det norske sosiale liv. Men det som har vært problemet for meg, er det yrkesmessige. En har kanskje en slags forestilling om at diskrimineringen rammer bare arbeidere fra u-land uten språkkunnskap og yrkeserfaring. Men det treffer også folk som meg. Jeg var ferdig utdannet fra Frankrike med museumsarbeid som interesseområde. Trodde det skulle være en grei sak for meg å finne en plass i systemet tilsvarende min interesse og kompetanse. Det ble tvert imot en vedvarende kamp for anerkjennelse, ofte med forbigåelser i ansettelsesprosesser og flere ydmykende situasjoner. Jeg opplevde det norske museumsmiljø som lite inkluderende, konservativt og ikke særlig interessert til å ta imot noen som meg.

Leo Eitinger har skrevet om en form for noia som innvandrere kan oppleve. Det kan være vanskelig å få jobb og en kommer i en situasjon der en begynner å tvile på seg sjøl. Det kan være at du ikke har den riktige kompetanse, eller den riktige væremåten, men det kan også være noe galt med systemet. Poenget er at du etter en stund vet ikke lenger hva årsaken til vanskelighetene kan være. Er det noe galt med meg? Det går sterkt utover selvtilliten. Jeg har greid å takle det på en måte, for jeg har også jobbet internasjonalt, og i utlandet har jeg alltid fått positiv respons på det jeg gjorde og sto for.

Er man ikke fra studietiden sosialisert inn i de væremåter og de nettverk som gjelder, kan det være vanskelig for en outsider å finne sin plass. Det er så å si dessverre umulig å falle mellom to stoler – noe som kan være en grei nisje for en outsider – fordi det er ikke plass mellom stolene i et lite land som Norge.

Jeg er ikke en innvandrer som kan fortelle dramatiske historier om ting jeg har opplevd før jeg kom hit. Poenget mitt er at slike fortellinger burde også fortelles. Jeg har jobbet mye med kulturformidling og utstillinger i museer, og jeg synes kanskje man har vært litt for lite fokusert på de vonde sidene ved innvandring. Mange kommer med traumatiske opplevelser, har flyktet fra krig og undertrykkelse i Latin-Amerika, Afrika, Tsjetsjenia… Kanskje har de ikke lyst til å fortelle, de vil bare glemme, og det skal respekteres. Men andre vil vitne og fortelle og de må jo få muligheten. Jeg synes det er for mye kos og sentimentalitet i formidling av innvandrerspørsmål. Se på Migrapolis for eksempel på TV.

Dette med periferi igjen: Norge er jo så heldig at det har opplevd så lite dramatisk, siden vikingtiden. Jeg liker ikke så godt det som Nina Witoszek pleier å skrive, men hun har sagt noe riktig: «Nordmenn er ikke krigsskadet, de er fredsskadet»! Tenk for eksempel på land som Russland, Polen, Hviterussland, Ukraina og de ufattelige tragediene de har opplevd i det tjuende århundre. Norge har vært heldig å ikke ha opplevd krig og diktatur, men det har kanskje skapt et samfunn som kan ha vanskeligheter med å forstå og forholde seg til de mørke sider ved de historiske og politiske prosessene.

Når det gjelder håp og tanker om fremtida, er det jo slik at jeg ser frem til en pensjonisttilværelse hjemme i Syd-Frankrike. Jeg har arvet familiehuset som ligger i en flott fjellandsby bare tre mil fra kysten. Kan tenke meg å være aktiv i lokalhistorisk arbeid! Har brukt hele mitt yrkesliv til å bli kjent med, forvalte og formidle mange ulike sider ved norsk kulturhistorie. Jeg føler nå at det er jammen på tide å arbeide med min egen historie!

Og det haster, som en pleier å si når det gjelder kulturvern! Hele kysten ved Middelhavet har landskaps- og kulturmessig vært ramponert av reiselivsutvikling, og nå invaderer turistene også fjellene bak strendene! Engelske eiendomsspekulanter har kastet seg over området rundt landsbyen min og kjøpt alt som var å kjøpe, av hus, landsbyer, naturområder med mer… To av mine barndomsvenner har klort seg fast og prøver å overleve av landbruket. De siste mohikanere, liksom … Det blir fint å være der.