Kjeldearkiv:Veier til Norge - Phat

Veier til Norge - Phat
Kjeldeinformasjon
Tidsrom:	8. og 9. september 2008
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Jorun Hermansen
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Han kom i 1984 som fjortenåring fra Vietnam.

Jeg kommer fra Saigon, det vil si det som kalles Ho Chi Minh-byen nå. I 1982, da jeg var tolv år gammel, bestemte foreldrene mine at jeg og storebroren min på sytten skulle prøve å komme oss ut av landet ved å flykte. De tenkte på framtida vår. Far var opprinnelig lærer og mor hadde vært ansatt i en bank. Han hadde jobbet for amerikanerne, og det gjorde at vi barna ikke hadde en sjanse til verken jobb eller utdannelse. Alle som hadde hatt med amerikanerne å gjøre ble sett på som forrædere og var helt avskåret fra å ta vanlig lønnet arbeid eller utdanning. Og landet var stengt – det var ikke lov å reise ut. Det var mange som flyktet fra Vietnam på 80-tallet, men det var veldig vanskelig, og mange ga opp. Mange av de som klarte å komme seg ut, ble tatt godt imot i USA og Canada. Vi fikk gaver fra slektninger i USA, og vi visste at det var muligheter der, så planen var å komme dit. Vi hørte lite fra andre land, og visste ingenting om Europa.

Broren min og jeg prøvde å flykte ni ganger før det lyktes oss å komme ut. Mor og far måtte betale med gull, det var det eneste som gjaldt for betaling til de som arrangerte flukten. Gang etter gang måtte vi gi opp, og da tapte foreldrene mine det de hadde investert i gull. Siste gang lånte de fra bestemor og bestefar for at guttene deres skulle få en framtid. To ganger ble vi tatt og satt i fengsel. Jeg slapp ut etter fire dager første gang, men måtte sitte to uker andre gangen. Broren min fikk to måneder første gang, og seks måneder den neste. Fengselet var en sjokkopplevelse for meg, det var helt forferdelig! Foreldrene mine hadde bestemt at jeg skulle flykte de første gangene, men siste gangen bestemte jeg. Det var de forferdelige opplevelsene fra fengselet, der jeg så tortur og mishandling, som gjorde at jeg ble sikker på at jeg måtte bort.

Det var de forferdelige opplevelsene fra fengselet, der jeg så tortur og mishandling, som gjorde at jeg ble sikker på at jeg måtte bort.

Hver gang skjedde flukten ved at en voksen mann kjørte oss til ett eller annet sted ved kysten der vi bodde skjul i dagevis til båten kom for å hente oss. Hvis ikke planen gikk i orden, måtte de avbryte, og vi måtte dra hjem. Begge gangene vi ble tatt av kystpolitiet, var vi kommet langt. Vi var om bord i båten, og lå i et hemmelig rom under dekk. Kystvakten var ivrig på å avsløre og ta flyktninger, for da kunne de robbe dem for verdisaker. Det var en innbringende geskjeft.

Men siste gang gikk det bra. Vi var blitt kjørt til en landsby som heter Ba Ria. Den ligger i skogen, langs en elv. Der ble vi flyttet fra sted til sted, hele tiden om natta. De voksne ett sted, barna ett annet. De rodde oss nedover elva en time. Hele tiden signaliserte vi med hverandre med lommelykter. Så ble vi samlet og klarert for å gå om bord i fluktbåten, en cirka tolv meter lang fiskebåt. Alle fluktbåtene var fiskebåter, man måtte late som det var en vanlig standard fiskebåt. På signal kom alle ut til fiskebåten i robåter, først barna og så de voksne. Vi var 27 personer i alt, men vi skulle vært flere, for det var et par lag som var mislykket og ikke hadde klart å komme ut.

Vi var på sjøen en seks dager og sju netter før vi ble plukket opp av et norsk skip. Vi hadde nok mat og nok vann, men været var såpass dårlig at vi trodde båten skulle synke flere ganger. Heldigvis var det ikke veldig små barn om bord, den minste var åtte-ni år. Mens vi var i sjøen traff vi på mange båter som ikke stoppet. Jeg er helt sikker på at de så oss. Men de hadde nok fått ordre om ikke å stoppe og ta opp båtflyktninger, for det betød forpliktelser for landet båten kom fra. Det var vanskelig å se nasjonaliteten på dem. Hver gang vi så båter, måtte barn og kvinner opp på dekk, slik at skipene skulle skjønne at vi var flyktninger.

Da det norske skipet hadde oppdaget oss, lå det bare stille og ventet på oss en lang stund før været gjorde det mulig for oss å komme inntil og klatre om bord. Skipet var på vei til Japan, så vi måtte bli med dit. Der var vi en uke, og derfra ble vi sendt med fly til Filippinene, og videre til Bataan, der det var en transittleir for flyktninger. Der skulle vi være i maksimum seks måneder før vi skulle sendes videre til et annet land. Vi ble spurt om vi ville til USA for å gjenforenes med slektninger der, eller til Norge som var forpliktet til å ta oss på grunn av at vi var reddet av en norsk båt.

Alle som var på min båt, valgte Norge, og vi bestemte oss for å bli med også. Vi visste så lite, og etter hvert angret vi litt, særlig broren min. Men vi var en liten gruppe, og godt organisert, så vi fikk bedre vilkår i leiren og mer hjelp enn de som skulle til USA. Til og med bedre mat! Vi regnet også med å få mer trygghet i Norge, så ryktet gikk fort. Men vi pleide å si til vennene våre i leiren at vi skulle til Sverige, for det var mer kjent, det vet folk hvor er.

I leiren på Bataan måtte vi begynne å lære norsk. Et veldig rart og pussig språk! Broren min kunne fransk, og han var veldig flink og lærte seg raskt norsk. Allerede etter et par måneder kunne han snakke litt. Læreren vår het Tor, han var stor, snill og hyggelig, men jeg lærte ikke så mye norsk.

Vi så video og bilder fra Norge og gledet oss. Vi syntes Norge virket som et kjempefint land. Fin natur, fjell, frukt på trærne. Og isbjørn – den trodde vi nærmest vi ville få inn i huset. Og så gledet vi oss til å se snø! Men vi syntes nordmenn var litt skremmende. De var så store! Og vi savnet foreldrene våre veldig. Det var kjempetøft for broren min, han var nitten og jeg var fjorten, og uten foreldre ville jeg ikke høre på ham. Jeg og de jevnaldrende kameratene gjorde hva vi ville, det var ingen som sa vi skulle gjøre lekser, for eksempel. Men han var så tålmodig.

I Bataan snakket vi bare om framtid, ikke om fortid. Det var en stor fordel, da satt vi ikke bare og lengtet hjem. Når det kom folk til leiren fra en ny flyktningbåt, fikk vi høre nye, fæle historier. Ryktene gikk veldig fort, og folk fortalte. Vi barna satt og hørte de voksne fortelle. Mange hadde opplevd forferdelige ting. Helt grusomt. Jenter som ble voldtatt, de andre drept av thailandske sjørøvere. De jentene var som fra en annen planet, helt ødelagt. De fikk psykiatrisk hjelp, men til liten nytte. I mange år hatet vi thailendere, og unngikk dem da vi kom til Norge. Vi spiser for eksempel ikke thai-mat.

Månedene gikk, og vi ventet og ventet. Noen av vennene våre fikk kommuneplass, og to store familier ble sendt til henholdsvis Stavanger og Trondheim. Jeg og broren min bodde sammen med to andre gutter, to brødre, for da utgjorde vi en gruppe, og fikk lettere kommuneplass. Så fikk vi endelig beskjed om at vi hadde fått plass i Bærum, og at vi fire guttene skulle bo i en leilighet sammen. Vi hadde brevvekslet med mor og far, og de sendte oss et brev med lykkeønskninger og et langt brev til broren min om at han nå skulle erstatte dem som foreldre for meg resten av livet. For ingen fikk reise ut av Vietnam i den tida, og det var en alt for stor risiko for dem å flykte. Og ikke hadde de hatt råd heller.

Vi gledet oss veldig – det var en stor dag da vi kunne gå om bord i bussen til Manila! Jeg husker bussturen, men ingenting fra flyturen. Da vi kom til Fornebu, ble vi hentet av to fra kommunen. Det var i mars, og veldig kaldt, og broren min hadde kjøpt en svær jakke med pelskrave til meg på et bruktmarked i leiren. Den var veldig rar, syntes jeg, men han mente nå at jeg var nødt til å ta den på. Men jeg nekta! Men da jeg kom ut i kulda på Fornebu, var den deilig å ha på likevel. Men broren min hadde ingen. Det var mor og far som hadde gitt ham beskjed om å kjøpe en varm jakke til meg, for jeg var så plaget med astma.

De to fra kommunen kjørte oss til leiligheten i taxi. Leiligheten var helt ny, bygd i 1983, og vi kom i 1984. Så spennende! Der ble vi møtt av en vietnamesisk dame som laget mat til oss de første dagene og hjalp oss med å finne oss til rette. Hun var også en slags tolk for oss. Dette hadde kommunen ordnet med, for vi var jo mindreårige. Vi skjønte ikke hva folk sa, men vi fikk hjelp til det viktigste i hverdagen – klær, mat, penger og generell informasjon.

Vi var vant til å bo tett, og at alle kjenner hverandre. Men da vi kom til Norge så vi at alt var lukket, innestengt. Vi bodde i en blokk, men visste ikke hvem de andre var som bodde der. Og vi var uvant med alt – komfyr, vaskemaskin, til og med maten. Helt forskjellig fra det vi var vant til. Noen hadde kjøpt inn litt mat og lagt i kjøleskapet. Ost, blant annet, men det hadde vi aldri spist. Og så en pose ris. En annen familie på tre personer kom samtidig med oss, en dame med to gutter, to nevøer av henne. De flyttet inn i blokken ved siden av. Vi fikk all informasjon sammen med dem i vår leilighet, for den var størst. Det var veldig positivt, for da hadde jeg allerede to venner fra første dag. En litt eldre, og en litt yngre enn meg.

Dagen etter planla vi en tur i butikken for å kjøpe klær og sko og andre ting vi kom til å trenge. Det virket veldig rart i butikken – ingen passet på tingene, vi kunne bare tatt på oss klærne og gått ut!

Jeg husker at vi fikk sendt en faks til Vietnam for å informere mor og far om at vi var kommet vel frem. Da fikk vi faktisk en faks tilbake fra dem. Den var kort, for det kostet per bokstav. Men de skrev at de var veldig, veldig glade for at Norge tok vare på oss.

Så begynte vi å leke ute, spilte fotball med noen norske gutter. Og vi fikk hjelp til å finne småjobber for å tjene litt i ferien fram til skolestart i august og innføringsklasse for meg. Jeg plukket blant annet jordbær, og det var kjempegøy! I ferien var vi på masse turer med noen fra kommunen, faktisk hver uke, tror jeg. Botanisk hage, badetur til Sandvika og så tur til Kalvøya. Det var en stor opplevelse – og så rart! Nakne damer hele veien! Vi prøvde å huske veien dit for broren min og de voksne trodde ikke på at vi hadde funnet en hel øy full av nakne damer å ta turen alene, men klarte ikke finne veien fra Slependen hvor vi bodde. Broren min og de voksne trodde ikke på at vi hadde funnet en hel øy full av nakne damer, men vi fikk i alle fall ikke lov å dra dit dagen etterpå. Og tanten til de to guttene var også veldig streng.

Noe annet rart, var at jeg ble kvitt astmaen. Det var vel klimaet og den friske lufta som hjalp. Det var en lettelse!

Så venta vi på snøen. Helt fra mai, for vi så noe rim på verandaen som vi trodde var snø. Men den første snøen så vi i november. Da kom det snø i massevis. Vi var ute i timevis i tynne sommersko og tynne klær og sklei på bæreposer. Vi ble gjennomvåte. Vi hadde vinterklær, men brukte dem ikke, for det var flaut, særlig med lue. Sveisen ble helt ødelagt. Men jakke var greit. Dagen etter kom det noen fra sosialkontoret med akebrett til oss.

Ellers var det spenning med hvert eneste sted vi besøkte. Men museer var ikke noe for oss gutta. Gamle redskaper og ting hadde vi sett nok av i Vietnam! Det var et par norske familier som fulgte med på hvordan vi holdt på. Det ene ekteparet pleide å gi oss frukt, det andre sukkertøy. Men vi torde ikke ta imot hvis de holdt det i hånda.

De så så skumle ut, med hvit hud og hvitt hår og blå øyne, akkurat som spøkelser i vietnamesiske eventyr! Vi løp og gjemte oss. Men hvis de la frukten eller sukkertøyet på en tallerken på trappa, så løp vi fram og snappa til oss godsakene og så delte vi.

På skolen opplevde vi masse. Tiden bare fløy, vi hadde det så bra. Skolegangen er helt annerledes enn i Vietnam. Ingen strenge lærere, bare snille. Og veldig, veldig tålmodige. Vi fikk gratis bøker og blyanter og alt vi trengte.

Men etter hvert som vinteren ble kaldere, ble hjemlengselen sterkere. Vi begynte å skjønne alvoret i situasjonen, at vi aldri skulle se foreldrene våre igjen. Om kveldene leste vi vietnamesiske historier og hørte vietnamesisk musikk. I jula samlet de norske familiene seg, og da savnet vi våre. Broren min begynte å formane meg om å bruke tiden til å lære, og tenke på fremtiden. Jeg måtte begynne å lese mer. Da følte jeg meg plutselig fem år eldre. Jeg forsto alvoret, men det tok to–tre år før det satte seg. Jeg kom mellom to svært ulike kulturer, og det var ikke lett. I Vietnam er det lærerne som bestemmer på skolen, og foreldrene hjemme. Vi var så redde for å få juling av læreren, det var verre enn å få juling av foreldrene, særlig pga. skammen ved å stå ved tavla og få smekk over håndflatene med en bambuskjepp. Eller å måtte stå i skammekroken med armene i kors over brystet og hendene stukket inn i armhulene og se ned. Flaut og stor skam!

Her i Norge er det ingen reaksjon om du ikke gjør leksene. Her er det ingen straff, og det synes jeg er supert! Her tør vi si fra om ting er feil, men det kan jo fort gå over grensa. Og selv om du ikke får juling, får du straffa di etterpå. Slik skulle det vært i Vietnam også!

Vi fikk høre at innføringsklassen var viktig for å klare ungdomsskolen og komme videre. For fra neste år måtte vi regne med å klare oss på egen hånd og stå på egne ben. I den perioden fikk vi en viktig hjelp fra kommunen. De leide inn en ung vietnameser som holdt på med høyere utdanning. Han kom hjem til oss et par ganger i uka og ga oss privattimer. Et veldig bra tiltak! Han hadde vi stor respekt for. Vi kalte ham «lærer», og det læreren sier, det må man gjøre. Vi fikk lekser og ble fulgt opp og holdt på i hvert fall i to år, helt til alle var begynt på ungdomsskolen.

Etter mer enn to år uten foreldre, søkte vi om familiegjenforening, og fikk avslag fordi jeg da var blitt seksten, og hadde en bror som var over tjue, som kunne forsørge meg. Det samme gjorde også de to andre guttene. Den dagen da vi kom hjem fra skolen og fant avslaget, falt verden sammen. Vi ville slutte på skolen, ville ikke fortsette. Så rømte vi hjemmefra og dro til Oslo. Vi var der et par dager, og så tusla vi hjem. Men vi skulka skolen en uke. Ingen vits i å lære noe mer! Vi gikk bare rundt i Sandvika. Så begynte sosialkontoret å lure på om vi skulle anke, for det skjedde endringer i loven i forbindelse med regjeringsskiftet, nemlig at aldersgrensen for å få familiegjenforening ble økt fra seksten til atten år. Saken ble slått opp i avisene, i Aftenposten, til og med!

Så ble det faktisk nye regler, og vi fikk positivt svar fra UDI alle sammen tre måneder seinere. Men så stoppet det i Vietnam. Ingen fikk lov å reise ut. Papirene lå i en skuff hos foreldrene våre i flere måneder. Men til slutt ordnet det seg, de måtte betale massevis for å få papirene i orden, og de kom endelig til Norge. Da gikk jeg siste året på gymnaset.

Det var en stor dag da de kom, mor og far, lillebror og storesøster! Da var jeg jo blitt voksen – nitten år. Og de andre guttenes foreldre kom også. Vi hadde snakket litt om at mor og far skulle dra til USA, som hadde en åpning for å søke familiegjenforening med oss derfra. Men da endringen kom i Norge, gikk broren min inn for det i stedet. Det har vi ikke angret på.

Jeg synes mor og far har klart tilpasningen til Norge bra. Begge fikk jobb, og har jobbet til de pensjonerte seg 65 og 67 år gamle. De har vært flere ganger i USA, og sett hvor vanskelig mange vietnamesere har det der. Ikke hus, ikke utdannelse, ikke jobb, lever av svarte penger. Her kan de se fram til alderdommen med barn og barnebarn. De klarer seg så bra!

Broren min holdt på med sivilingeniørutdannelse i Oslo da mor og far kom. Og jeg gikk som sagt siste år på gymnaset. De var helt imponert over at vi var kommet så langt. Jeg begynte på norsk skole midt i åttende klasse, og fortsatte på vanlig løp i gymnaset. Da hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg ville ta høyere utdanning. Jeg prøvde å komme inn på tannlegestudiet, men fikk ikke nok poeng. Så tok jeg et år på voksenopplæring, ombestemte meg og flyttet til Bergen for å studere til bioingeniør. Etter å ha jobbet noen år med det, tok jeg videreutdanning innen data. Jeg bestemte meg for å dra tilbake til Bærum, og fikk en liten sommerjobb i UDI. Og her jobber jeg fortsatt. Jeg trives også veldig godt på jobben. Jeg har stiftet familie, det er det viktigste for meg nå. Mor og far tar et par vintermåneder i Vietnam annet hvert år. Mor er dårlig til beins på vinterføre, og de har jo råd til det. De kjenner mange eldre vietnamesere som har flyttet tilbake til Vietnam på sine gamle dager. Men de vil bli her.