Krigshistorie Hemnes i Nordland/22: «Hitler er død»

Tysklands nederlag ved Stalingrad i februar 1943 og D-dagen, de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, var klare tegn på at den tyske krigslykken var på hell. Finlands brudd med Tyskland og den russiske frigjøringa av Finnmark seinhaustes 1944 var nye, klare tegn på at krigen gikk mot slutten. Utover etterjulsvinteren 1945 tydet stadig nye meldinger om alliert framrykning på at det ikke var år, men måneder, kanskje bare uker til marerittet var over.

1. mai 1945 kunne Hjørdis (Johansen) Valla notere i dagboka si: "Hitler er død".

- Fredag 5. mai var vi en gjeng som for på ski til Bleikingan på isfiske. Da vi kom oppover til Bjerkadalen, var det en kjenning av meg som hadde radio, og vi var på låven og lytta. Da fikk vi høre hvordan stoda var nede i Danmark, hvor kapitulasjonen var et faktum allerede, forteller Hjørdis.

- Det var fullt av folk på Målvassmoen. Johan lånte oss nøkkelen til hytta som Bjarne Valla og lærer Eilertsen hadde i Bleikingan. Vi for dit. På Leirskarhytta var en gjeng fabrikkarbeidere, deriblant Ragnar Leirskar, Gunnar Bech og Rolf Moen. Dit kom vi med tidende av hva vi hadde hørt på radioen.

Så fredsfesten foregikk på Bleikingan, to dager før freden.

7. mai for vi heim. Da vi kom til Målvassmoen, sa ho Elen at ho hadde drømt så rart. Ho hadde drømt at ho var nede i bygda, og at de flagga på alle flaggstengene.

En østerriker møtte oss på trappa heime. Han slo ut med armene og sa at nå var krigen slutt. Den 8. kom flaggene til topps.

Fangetoget heim

9. mai kom tre brødre Valla, Per, Trygve og Bjarne, pluss David Johansen heim fra fangenskap på Vollan.

Han Koch fra Bodø var med fangetoget, og han holdt en tale på stasjonen.

10. mai var en søndag. Da var det fredsgudstjeneste i Korgen, og vi sykla dit.

16. mai var det dugnad på ungdomshuset, hvor det ble vaska etter tyskerne. Det var ikke vatn der, så det måtte man kjøre fra Finni og varme på komfyren.

17. mai

17. mai var det gudstjeneste i Korgen. Sokneprest Hans W. Gjeitanger var kommet heim fra fangenskap. Det var også lærer Berner Svendsen, og han holdt en meget god 17. maitale. Da betydde 17. mai noe!

Henrik Johansen og Arne Svendsen kom ikke heim fra fangeleirene i Tyskland før 28. mai. De var blant dem som ble redda til Sverige fra Tyskland av de kvite bussene.

18. mai reiste de siste tyskerne ifra huset vårt.

Huset var stort sett blitt restaurert i 1940, men etter fem års bruk var det veldig slitt, minnes Hjørdis Johansen Valla.

...EI VERDEN LARMER MER

- Jeg husker mest den gleda som var da vi fikk vite at det var fred. Ole hadde vært og tjuvlytta i radio sammen med en av naboene. Han hadde radioen gjømt på et fjøsloft. Vi visste omtrent hva som kom til å hende, ut fra de meldingene som hadde kommet de siste dagene, særlig om kvelden 7. mai. Om morgenen 8. mai kom han heim og fortalte at nå var det skjedd, nå var det fred, forteller Berit Fagerbakk fra Bleikvasslia i et intervju med Radio Korgen.

- Man snerta nesten ikke marka. Jeg sprang det forteste jeg vant, og fortalte ho mor og han far hva som hadde skjedd. Og så sprang jeg heim, tok gitaren, stilte meg ved vinduet og sang: "Det hviler over land og by, ei verden larmer mer."

I timevis stod jeg der og spilte på gitar og sang "Gud signe vårt dyre fedreland".

Siden på dagen gikk jeg til Tverrberget, hvor de hadde radio. Der hørte vi hurra-bruset fra feiringa i Oslo.

"Vekk meg"

- Om kvelden 8. mai, da vi hadde fått vite sikkert at det var fred, tenkte jeg: "Å, noen måtte ha vekket meg i natt, så jeg hadde fått kjent hvor glad jeg er!" Dette minnes Elisabeth Bech.

Fest i Tverrberget

- I Tverrberget ble det som en fredsfest, for det var kommet mange av de som hadde vært aktive i motstandsarbeidet. Vi sang nasjonalsanger og åt bløtkake, minnes Berit Fagerbakk.

- De få som hadde flagg, heiste dem.

En østerriker pleide å være mye på gardene, og som var nokså lei for at han var tvangsutsendt, kom den dagen gledesstrålende og fortalte at "Der Krieg ist slutt".

Noen av de som var rømt til Sverige kom igjen i løpet av mai. Andre kom ikke før i juli.

Ved sankthanstider ble Fredsmarsjen arrangert. Heile bygda gikk, både gammal og ung, minnes hun.

Fredssalutt

- 9. eller 10. mai kjørte jeg skrotet etter tyskerne som hadde vært på Karihaugen. Tyskere kom i en stor lastebil og henta det som var igjen. Før de dro herifra, stilte de opp maskingeværet og skaut ei heil salve med skudd mot lia ved Bygdåsen. Det var liksom avskjedshilsenen, forteller Reidar Bleikvassli.

- Da freden kom, var det voldsomt til glede blant folket. For det begynte å bli verre og verre, både med mat og klær, og de var jo glade at det var slutt.

Det var no bare å vara glad. Man ha kje så mykje å feir med, då. Alle var kjempeglade. Det var ingen her i bygda som var tilhengere av Nasjonal Samling, sier Oddmund Fjeldavli.

Feira i vekesvis

- Vi feira i vekesvis. Vi for fra gard til gard ned gjennom bygda, minnes Arthur Stornes.

Ednar Fagermo:

- Jeg husker godt da freden kom. Vi hadde ikke telefon, og radio hadde vi jo ikke heller. Jeg minnes som om det skulle være i dag. Han Saras på Flatmoen kom nærmest springende og ropa at no var det fred.

- Feira dere at det var fred?

- Nei, det va vel lite å feir med, sier Ednar.

Henta radioen

- Fredsdagen minnes jeg. Det var storslagent. Vi hadde venta så lenge på freden. Vi fikk radioen igjen, men hadde ikke batteri til den. Jeg sykla da til Mosjøen, men på forretningene var ingen batterier å oppdrive. En slektning kjente noen som hadde overtatt et tysk-lager, og jeg fikk et nytt bilbatteri i bytte for litt smør. Akkurat da jeg skulle heim, fikk jeg være med et ekstratog med de som hadde sittet i fangenskap. Blant annet var Emil Fjelldal med der. Jeg var med toget til Bjerka, og jeg husker at ei ung jente stod der og holdt en tale for de heimkomne fangene.

Etterpå for jeg til Nils Storeng i Leirskardalen for å få lada batteriet. Han hadde en lader i tilknytning til lysverket der. Det viste seg nå at batteriet var tomt for syre. Heime hadde jeg stående noe svovelsyre som vi brukte til å sprøyte mot ugress. Jeg tok sjansen på å fylle denne syra på, og det gikk bra. Batteriet ble opplada, og det fungerte i fleire år, forteller Molvin Villmo. Kor for fangene

- Da fangene fra Hemnesberget kom heim, var Hans Skjæran blant dem. Han var dirigent for mannskoret. Mannskoret leide en båt til Elsfjord for å ta imot dem, så de ble møtt med korsang. På Hemnesberget var det fullt av folk på kaia, som gråt og klappa og ropte. Det hadde gått bedre enn vi hadde trudd, sier Elisabeth Bech.

Tale for Kongen

17. mai 1945 var det gudstjeneste i Korgen kirke. Presten Gjeitanger, var da kommet heim fra fangenskap. Alle de tidligere fangene gikk inn i kirka i samla tropp, og menigheta reiste seg da de kom inn.

Utenfor kirka holdt Jarle Olsson en tale for Kongen.

Til 17. mai ble det bygd en tribune på torget på Hemnesberget, hvor hornmusikken spilte, mannskoret sang, og hvor man holdt taler. Det var tog i gatene, og ferja gikk gratis-turer rundt på fjorden.

Det var veldig få norske flagg som hadde overlevd brannen på Hemnesberget. I stedet for flagg, braut folk store greiner av bjørker, som de bar med seg i 17. maitoget.

Gjenreising

I forhold til størrelsen var antakelig Hemnesberget det tettstedet i Nordland som fikk hardest medfart under krigen. Ved fredsslutninga lå fremdeles store deler av bebyggelsen i ruiner.

Den første ladninga med gavehus fra Sverige, "svenskehusene", kom allerede på sommeren 1940, etter at krigshandlingene var slutt. Dette var ferdighus, seksjoner som de reiste relativt fort. Ellers var det svært liten byggevirksomhet før freden kom, og på grunn av fortsatt rasjonering på byggematerialer tok det ennå tid før Hemnes var fullt gjenreist.