Skogbruk i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen i Nordreisa kommune ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.  Forstvesenets øksemerke på ei furu Foto: Lise Brekmoe/NTRM
I 1666 overdro kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke. Les mer …
 HISTORISK GRUNN: Fjellsjøene Gjende og Bygdin og fjellområdene omkring er på mange vis både DNTs og den norske fjellturismen sin vugge. Foto: Thor Håkon Ulstad/Fjellfilmfestivalen Historisk vandrerute Jotunheimen
Eg er som vel du veit, ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells so tidt eg kan,
å friska meg på fly og bratte bryn
og sjå ikring meg alle store syn.
Slik starter Aasmund Olavsson Vinje - mannen som ga Jotunheimen sitt navn - sitt kjente dikt «Pantebrev». Diktet var Vinjes bidrag til opprettelsen av Den Norske Turistforening, og dermed også til utviklingen av sti- og hyttenettverket som man i dag kan følge i Jotunheimen: Fra Gjendesheim via de historierike turisthyttene Memurubu, Gjendebu og Torfinnsbu til Fondsbu går man fotsporene til noen av de mest markante personlighetene i nyere norsk fjellhistorie. Etter å ha stiftet bekjentskap med Jo Gjende, Ibsens Peer Gynt, Tre i Norge ved to av dem, Gjendine Slålien og Edvard Grieg, møter man på Fondsbu igjen Aasmund Olavsson Vinje i form av en steinbyste som skuer ut over hans kjære Jotunheimen. Les mer …
 Tollboden. Denne ble oppført i 1790 etter en brann på bryggen i 1785. Den stod til 1895, da den ble erstattet med det nåværende bygget Tollboden og tollageret ved siden av må ha vært et av de stedene i Christiania hvor det på 1700-tallet luktet mye – og mest spennende. Gjennom tollboden passerte nemlig alle lovlig innførte varer som ankom byen sjøveien. Og siden byens handel økte gjennom århundret, luktet det trolig rett og slett også mer enn andre steder.
Av særlig duftende varer som ankom i gradvis økende mengder var kaffe, krydder eller tobakk. Disse var pakket i sekker og poser, eller kom i bunter, ruller og kasser som lukten lett sivet ut av. Det meste av varene passerte raskt gjennom tollboden og til kjøpmannen. Noe ble likevel liggende i opplag på tollpakkhuset. Passerte man pakkhusets trevegger, kunne man snuse inn lukten av alt som lå der.
Det ble i løpet av 1700-tallet i økende grad mulig for Christianias befolkning å snuse inn, og smake, varer som kaffe og ulike sorter krydder. Økt global handel brakte slike varer til Europa, og via steder som København, London og Amsterdam kom de til Christiania. Den økte tilgjengeligheten gjorde at prisene sank og flere gradvis kunne oppleve lukter og smaker fra fjerne steder.
Les mer …
 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
 Ved Krukkistua. Foto: Tormod Steen i Nordland er en historisk vandrerute som går fra Bjellånes i Rana gjennom Storlia naturreservat og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, krysser polarsirkelen og ender opp i Russånes i Saltdal. Telegrafruta ble opprinnelig anlagt i forbindelse med strekking av telegraflinja over Saltfjellet på 1860-tallet. Før Telegrafruta hadde folk gått gjennom Lønsdal og Bjøllådalen for å komme seg fra Saltdal til Rana eller motsatt i hundrevis av år. Mange gikk denne veien for å slå seg ned som nybyggere i Øvre Saltdal og Sulitjelma. Da telegraflinja ble anlagt, fikk det enorm betydning for folk i landsdelen: Det ble både enklere og tryggere å ferdes over fjellet på grunn av hyttene som ble satt opp, og en synligere og lettere farbar vei. Les mer …
| 
