Leksikon:Loft
Loft, n., hustype med to eller tre etasjer, som kom til Norge i tidlig middelalder, og som sannsynligvis først ble tatt i bruk i byene. På bygdene var loft et særsyn ennå en tid; gårds- eller bruksnavn som Lofthus og Loftsgard viser at bruk med loft har skilt seg ut fordi det ellers ikke forekom toetasjes hus i bygdemiljø.
Loft var en bygning med tømret kjerne (jamfør laftehus); i 2. etasje var det normalt sval av reisverk med lysglugger på én, tre eller fire sider (Setesdal og Telemark). Det var utvendig trapp opp til svala. Jamfør rid, n.
Den vanligste typen loft har hatt ett rom i hver etasje. Under litt større forhold har det forekommet lang-loft med to (omtrent) like store rom i hver etasje og med dør inn til hvert rom; derimot som regel ikke dører mellom rommene. Dette er samme planløsning som i stuer av celletype, jamfør stuetyper.
Første etasje i loft (enkelte steder kalt bu, bur) ble oftest brukt til oppbevaring av mat. I annen etasje var det klær og kister, samt veggfaste senger. Sommerstid lå gårdens ungdom her, men det var også gjestesoverom. Ildsted (peis eller jernovn) forekom sjelden i loft (vanligst i Gudbrandsdalen). I lang-loft, som hadde to rom ovenpå, ble det ene i senere tid helst brukt som kles-loft mens det andre var senge-loft.
Loft har som regel vært satt på bakken (på laftesteiner) som de fleste andre gårdsbygninger, men særlig i Telemark og Numedal ble loft i nyere tid (særlig 1700-årene) bygd på stabber, i likhet med stabbur (se bur, n.). Samtidig ble også mange eldre loft tatt ned og satt opp igjen på stabber. Bakgrunnen var trolig at også loft var oppbevaringshus for mat. Særlig i Setesdal, Telemark, Numedal og Hallingdal overtok loft også stabburets funksjon, slik at dette i stor utstrekning forsvant; i hvert fall kunne et lite, énetasjes bur (veslebur) være tilstrekkelig. Vesleburet var da ofte spesielt beregnet til oppbevaring av korn. På den annen side mistet loft etter hvert funksjonen som gjestehus i og med at det kom toetasjes stuebygninger (høgstuer) på gårdene.
På flatbygdene østafjells ble loft aldri satt på stabber. Lang-loft forekom ofte, kalt bu, loftsbu og liknende. Vesentlig på grunn av større kornavlinger var det her i nyere tid ikke uvanlig med rommelige, toetasjes stabbur, og loft ble antagelig i liten utstrekning brukt til lagring av mat. I disse bygdene kom det dessuten forholdsvis tidlig i bruk større stuetyper (se dette), og loft ble overflødig. Men ennå omkring 1700 var loft vanlig på Romerike. I dalene holdt loft seg i bruk lenger enn på flatbygdene. Her forekom det også sammenbygde loftsbygninger med tre-fire rom i hver etasje.
I sentrale strøk av Trøndelag må en regne med at utviklingen har vært omtrent den samme som på flatbygdene østafjells.
På Vestlandet har loft vært et storgårdsfenomen, men i hele området fra Jæren og nordover har en tømmerbygning som ble kalt bu eller sengebu i nyere tid hatt funksjon som gjestehus, til dels også som forrådshus. Se bu II. H.W.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |