Leksikon:Riksrådskonstitusjonalisme
Riksrådskonstitusjonalisme er det navnet historikerne har satt på Norges og Danmark-Norges forfatning fram til 1660. Riksrådskonstitusjonalisme settes som forfatningstype gjerne opp mot eneveldet. Til forskjell fra den eneveldige kongen var den riksrådskonstitusjonalistiske konges makt begrenset av rettslige, institusjonelle, politiske og ideologiske forhold.
De rettslige forhold: Norge og Danmark var valgriker. (Se tronfølge I.) Kongen var forpliktet til å styre i samsvar med lov og sedvane. Loven var suveren og ble ikke ansett som en funksjon av kongemakten. For den enkelte konges regjeringstid var de retningslinjene han skulle styre etter nærmere fastsatt i valghåndfestingen (s.d.), som rommet de løftene han måtte avgi for å bli valgt til konge. Valghåndefestningen kan betraktes som et grunnlovsdokument for den enkelte konges regjeringstid. Norge fikk sin første håndfestning ved valget av Christian I i 1449. Foruten valghåndfestningene skulle den unionsavtalen Norge og Danmark sluttet i Bergen i 1450, og som ble fornyet i 1532, tjene til rettslig sikring av riksrådet.
De institusjonelle forhold: Både i Norge inntil 1536 og i Danmark-Norge 1536–1660 fantes det institusjoner som vernet om forfatningen, og som kongen måtte dele regjeringsmakten med. Framst blant disse sto riksrådet (s.d.). I alle viktige avgjørelser var kongen forpliktet til å handle med «rikets råds råd». Dernest kom riksembetsmennene som hadde til oppgave å føre tilsyn med sentraladministrasjonen. Selv om de ble utnevnt av kongen, representerte de i virkeligheten riksrådet (se riksembete). Mot slutten av denne perioden kom nye institusjoner til, som generalkommissariatet med sine generalkommissærer (se landkommissariat).
De politiske forhold: De institusjonene vi her har nevnt var formelt sett riksinstitusjoner som skulle ivareta rikets interesser. Faktisk ble de ofte nyttet som redskap for én samfunnsgruppes politiske interesse, det vil si den eksklusive gruppen som gjerne benevnes riksrådsadelen. Adelens politiske virksomhet gjennom riksråd og riksembetsmenn betydde en viktig begrensning av kongemakten, dernest kom denne gruppens nærmest monopolaktige stilling innen lensvesenet (s.d.). Ifølge valghåndfestningen var kongen forpliktet til å forvalte slottslovene (s.d.) i samråd med riksrådet. Dessuten besatt høyadelen viktige posisjoner i rettsvesenet (se retterting og herredag) og i militærvesenet. Selv om den politiske utviklingen etter 1536 sett under ett gikk i kongemaktens favør, var maktforholdet konge-riksråd stadig skiftende. Og de faktorene som er nevnt var gjennom hele tidsrommet viktige politiske forutsetninger for den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen.
De ideologiske forholdene: Riksrådskonstitusjonalismen har sitt opphav i senmiddelalderens politiske tenkning, og mange av de sentrale politisk prinsippene som kjennetegner riksrådskonstitusjonalisme ble opprinnelig utformet i forbindelse med konsilbevegelsen i første halvdel av 1400-tallet. Grunntanken var en slags folkesuverenitetsidé som ble lansert av Marsilius av Padova allerede i 1320–30 i opposisjon til en pavemakt som var i ferd med å bli mer og mer eneveldig. Marsilius mente at pavemakten burde underlegges en felleseuropeisk kirkerepresentasjon, et konsil. Etter at kirken i 1378 var blitt splittet, med en pave i Avignon og en i Roma, mente stadig flere at et slikt kirkemøte var den eneste veien å gå for å lege bruddet og reformere kirken.
Slike konstitusjonalistiske anskuelser bredte seg seg også til den verdslige sfære fra slutten av 1300-tallet. Det ble hevdet at det fantes to hovedtyper av politiske systemer, et såkalt regimen regale, det vil si den sterke og nærmest uavhengige fyrstemakten, og et regimen politicum, det vil si et konstitusjonalistisk monarki underlagt kontroll og deltagelse fra en samfunnsrepresentasjon. Unionskampene i Norden etter 1434 ble av mange oppfattet som en kamp mellom en dominal og konstitusjonell unionsmodell. De konstitusjonelle ideene finner vi først og framst i valghåndfestninger og unionstraktater fra andre halvdel av 1430-årene til ca. 1524. Også de danske valghåndfestningene 1536–1648 er gjennomsyret av disse tankene.
Sentralt står ideen om lovens suverenitet. Loven som prinsipp står over og utenfor kongens myndighetsområde. Viktig er også tanken om at kongens styre skal være basert på konsens, dvs. undersåttenes samtykke. I den nordiske modellen skulle altså dette samtykket forvaltes av riksrådet, som også var bærer av rikssuvereniteten under tronledighet. Denne konsensideen kommer i valghåndfestningene bl.a. til uttrykk gjennom bestemmelser som at kongen trenger riksrådets samtykke til å erklære krig eller til å skrive ut skatter. Og suverenitetsideen er først og framst knyttet til riksrådets kongevalgrett og rådets rett til å forvalte rikets len og festninger inntil kongen er lovformelig innsatt i embetet. I riksrådskonstitusjonalisme er det også et element av kontrakttenkning. Valghåndfestningen kan anses som en kontrakt mellom hersker og undersåtter. Dette inntrykket forsterkes ved at enkelte håndfestninger gir rettslig adgang til opprør mot kongen dersom han setter seg ut over sine valgløfter (DN VII s. 602–608). S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |