Leksikon:Skifte
Skifte. Offentlig arve-skifte ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen offentlig instans i moderne forstand. Det forekom at såkalt skiftebrev ble satt opp til vitnesbyrd om at skifte var foregått på lovlig vis; det skjedde helst ved skifte av jordeiendom. Vitnebrev om skifte er bevart helt tilbake til 1300-tallet, og er vanligvis utstedt ved utvalg på 3 bygdemenn, etter 1400 som oftest lagrettemenn (se dette) Dette forteller om et visst behov for offentlighet ved de større skiftene, og om hvordan denne bygdeoffentligheten ble forvaltet av bygdas egne folk og instanser uten hjelp fra «staten».
Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.
Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte skifteskrivere (se dette), og senere til amtmennene. Først ved reskript 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte skifteprotokollen og skrev skiftebrevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.
Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se uskifte), eller kunne slippe skifte på grunn av gjensidig testament (se arv III).
På 1700-tallet ble de fattigste i samfunnet uttrykkelig fritatt for offentlig skifte; således ble det bestemt at skifte etter legdslemmer skulle ligge under sognekommisjonene. I praksis var skiftefrekvensen på landet ikke særlig høy utenfor gårdbrukernes rekker, men den veksler fra sorenskriveri til sorenskriveri. Til de rikere boene ble det ofte oppnevnt egne skiftekommissærer, som imidlertid var pliktige til å gi innberetning til skifteretten. Deres avgjørelse kunne appelleres til en høyere instans. Geistlige og militære hadde egne skiftejurisdiksjoner. Dette privilegium ble opphevet for de geistliges vedkommende i 1809 og for de militære i 1824.
De eldste bevarte skifteprotokollene er fra 1656. I den følgende tid kom det stadig nye bestemmelser om føring av autoriserte skifteprotokoller, noe som tyder på at bestemmelsene ikke er blitt overholdt. Blant annet synes dette i særlig grad å ha gjeldt påbudet om at utskrevne protokoller skulle leveres inn til amtmannen. Først fra de siste tiårene av 1600-tallet var det alminnelig at rettsskriverne førte skifteprotokoller. Inntil utgangen av 1700-tallet ble det til vanlig ført en protokoll både for registrering av boet, gjelds- og fradragsposter og utlodning. Skiftene er protokollert etter et enhetlig mønster. Tid, sted, arvelater og arvinger nevnes først, så følger listene over alt slags løsøre og fast eiendom, med påførte takster, og deretter gjeldspostene. Skifteomkostninger, resterende skatter og annet blir trukket fra, deretter skjer utlodningen, beregningen av størrelsen på arvepartene og til slutt utlegget, fastsettingen av hva hver skal få på sin part.
Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for skifteforretningene. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med skifteprotokoller: registreringsprotokoller, skiftebehandlings- eller skifteforhandlingsprotokoller og skifteslutnings- eller skifteutlodningsprotokoller.
Statsarkivene har størstedelen av det skiftematerialet som er avlevert fra offentlige myndigheter. Riksarkivet har en del skiftebrev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. Landslaget for lokalhistorie foretar registrering av skifter i skifteprotokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av skifteprotokoller fra før cirka 1740. (Se også samfrendeskifte og oppgivelsesskifte; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år.) S.I./K.J.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |