Språk i Asker og Bærum

Språk i Asker og Bærum: De demografiske forskyvningene i Asker og Bærum er viktig for språksituasjonen i bygdene.

I 2011 bor det godt og vel 160 000 mennesker i Asker og Bærum – en formidabel befolkningsøkning i løpet av et par generasjoner. Sammen med hovedstaden (ca. 600 000 innbyggere) utgjør distriktet et gravitasjonsfelt ved indre Oslofjord. Befolkningsveksten ventes å fortsette, slik at vi kan se for oss en storby som strekker seg fra Fredrikstad og Sarpsborg på den ene siden av fjorden til Tønsberg og Sandefjord på den andre. Bymålene øver i stadig større sirkler påvirkning på talemålet i distriktene omkring; ungdommen i Fredrikstad og på Hamar etterligner sine jevnaldrende i Oslo. Kommunikasjonslinjene løper tett, og folk flytter mer enn før. Særmerkte dialektformer slipes ned, og man snakker mer likt hverandre enn før.

For talespråket i området fra Lysakerelva til Heggedal, altså Bærum og Asker, er det nærheten til og kontakten med Oslo som har vært og fortsatt er den bestemmende faktor.

Lysakerelva danner en kommune- og fylkesgrense, men ikke noen språkgrense. Det går ikke an på basis av talespråket å avgjøre om en person er oppvokst på Stabekk eller Røa. Heller ikke kan man lenger påvise noen dialektgrense i vest, la oss si mellom Hvalstad og Sandvika.

Lommedalen

Skal man finne tilløp til geografiske dialektgrenser innenfor vårt område, må man søke til de (nord)vestlige strøk i Bærum, og først og fremst til Lommedalen. Der finner vi spor av den tilknytning til Ringerike og Romerike som fra gammelt av må ha gitt denne delen av området et språklig særpreg.

Eksempelvis har man i Lommedalen inntil nylig kunnet høre /je kaste itte stein/ – øst i bygda het det /jæi kasta ikke stein/. Men på begge steder sa dialekttalende f.eks. /båta/ (= båtene) og /bakka/, som i Oslo-dialekten.

Rester av det gamle bygdemålet er bevart i Lommedalen, men altså bare rester. Yngre folk i dalen snakker nå som kameratene i østre Bærum.

Men det lar seg oppspore gamle folk med oppvekst i Lommedalen som sier /itte/ og /je/ og bruker fortidsformer som /braut/ og /skaut/.

Enkelte kan «prate på æ», dvs. de sier /ælle/, /ældri/, /kræbbe/ (for hhv. alle, aldri, krabbe), og dessuten /øngre/, /tøngre/, /følk/ (for hhv. yngre, tyngre, folk).

Er man riktig heldig, kan man også høre partisipper som /fønni/ (av finne), /bøndi/ (av binde); i dialekttale ellers i våre bygder (og i Oslo-dialekten) har partisippet samme vokal som infinitiven: /finni/, /bindi/.

Asker og Bærum

Det meste av Askerbygda har vært orientert mot fjorden, og ferdselen inn til og ut fra Oslo gikk sjøveien – med rike muligheter for kontakt og samkvem og dermed språklig påvirkning.

Her het det /jæi kasta ikke stein/, og gamle askerbøringer sa /båta/ (= båtene), /bakka/, ikke /båtane/, /bakkane/, som lenger vest.

Langs sjøkanten het det /brøyt/ og /skøyt/, lenger inne i landet holdt de lenge på /braut/ og /skaut/.

I østre Bærum kom overgangen fra grisgrendt jord- og skogbruksbygd til tettbebygd forstadsstrøk tidlig. Allerede i 1900 bodde 64 % av innbyggerne i østre Bærum i tettbebygd strøk; i 1939 var prosentandelen økt til 97 %. Især tettstedene langs jernbanen («Jernbane-Bærum») og Bærumsbanen fikk stor innflytting fra hovedstaden, og en økende andel av den yrkesaktive befolkning ble pendlere til Oslo. Også ungdommen måtte til Oslo for å skaffe seg videregående utdanning inntil Stabekk høyere skole stod ferdig i 1923. Og Asker-ungdommen måtte helt til 1955 reise til Bærum (Stabekk, Valler) for å gå på gymnaset.

I løpet av de seneste hundre årene er folkemengden i Asker og Bærum tidoblet, og med den voldsomme befolkningsøkningen etter den annen verdenskrig fikk bygdene sin særegne sosio-økonomiske profil. Asker og Bærum ble kommuner for kontorfolk og andre hvitsnipper med en inntekt og et utdanningsnivå langt over gjennomsnittet i befolkningen.

Normaltalemål og sosiolekter

Ser vi språklig på saken, er det nettopp slike sosio-økonomiske forhold som styrker normaltalemålet og tar knekken på gamle dialektsærmerker.

La oss ta en titt på stedsnavnene; de genuine dialektformene har for lengst måttet vike for mer skriftrette former. Da Magnus Tveten i 1913 gav ut et skrift om Bærums-maalet (utgitt av Bærum maallag), skrev han allerede i forordet at «Namnet blir uttala Bæròm». Den uttalen kan ikke påtreffes i dag, og neppe heller gamle uttaleformer som «kørsås» (Kolsås), «hevik» (Høvik), «bælleru» (Ballerud), «jættom» (Gjettum), «tønnom» (Tanum), «evju» (Evje). Nå blir alle disse navnene uttalt etter skriftbildet. Normaltalemålet, som står skriftspråket nær, har fått overtaket.

Men man skal ikke overdrive; talespråket i våre bygder er ikke noen helt enhetlig størrelse. De geografiske forskjellene er på det nærmeste opphevet, men det finnes fortsatt sosialt betingede språkvarianter, såkalte sosiolekter, og dertil naturligvis en vifte av situasjonsbestemte varianter. Ingen snakker alltid med det samme utvalg av former og uttalevarianter; en passiar over kaffekopppen fremkaller gjerne andre former enn et offentlig foredrag.

Et illustrerende eksempel er å stille opp fire varianter av en enkel setning med bare velkjente ord. Alle de fire variantene kan forekomme i talespråket hos mennesker oppvokst i vårt område. Noen talere holder seg til to eller tre av dem, neppe noen bruker alle variantene:

1. Jæ(i) kasta stein på brua.
2. Jæ(i) kastet stein på brua/broa.
3. Jæ(i) kastet stein på broen.
4. Jæ(i) kastet sten på broen.

Parentesen i jæ(i) betyr at jæi forekommer der ordet har ettertrykk, ellers heter det jæ. Andre kombinasjoner enn de vi har i (1)–(4) er bare teoretiske. Trolig vil ingen med oppvekst i Asker og Bærum kunne si f.eks. jæ(i) kasta sten på brua.

Setning (1) ovenfor er løssluppent dagligdags, men kan gjerne under bestemte omstendigheter sies av en person som ellers holder seg til normaltalemålet (setningen er for øvrig korrekt i Språkråds-approbert skriftspråk). (2) er mer formell, siden det står kastet. (3) er et hakk mer gammeldags enn den foregående, siden den rommer formen broen. (4) har to sterke stilmarkører, nemlig sten og broen, og kombinasjonen gir setningen et formelt eller konservativt preg.

Dialektformer

Som man ser, er det rike muligheter for valg etter smak og behag. De indivuelle utslag er store. Men uansett hvor langt man i sin egen talespråklige praksis har distansert seg fra den genuine dialekten, vil man bære med seg en dialektal intuisjon med rot i gamle språkforhold.

Jeg skal nevne en foreteelse som er eldgammel i vårt område: Alle bæringer og askerbøringer har en språkfølelse som tilsier at noen infintiver kan ende på –a, andre på –e. Systemet ligger latent i vår bevissthet. Vi vet at det kan hete /å væra/, /å sova/, /å komma/ – selv om vi ikke bruker slike former aktivt. På den annen side vet vi at det umulig kan hete å kasta, å springa, å dansa, å fiska.

På samme måte vet vi at det i bestemt form entall nok kan hete – under visse omstendigheter – /hagan/, /skaran/, /magan/ («vondt i magan»), /påsan/ – men slett ikke bakkan (= bakken), stolpan (= stolpen) . Vi vet at det kan hete /møkkalass/, derimot er mjælkafat en umulighet; her må det eventuelt hete /mjælkefat/.

Et gammelt innslag i dialekten utgjør såkalt tjukk l («l med tungeslag») i ord som sol, blåse, mjælk – bord, ord. Selv om denne lyden gjerne unngås i normaltalemålet eller ialfall ikke er fullt ut anerkjent der, er det neppe noen med oppvekst i i Asker og Bærum som ikke fra tid til annen tyr til den. Hvordan uttaler du forresten Kalvøya? Men bord, gård, ord med tjukk l er marginal.

Den folkelige østnorske aksentueringen med trykk på første stavelse i fremmedord (iddiot, bannan, parrkering) er en klar sosiolektal markør, idet den sjelden eller aldri påtreffes i talemålet til folk med høyere utdanning og høy sosio-økonomisk status.

I Asker og Bærum bor alle slags folk, og derfor er den språklige variasjon nær sagt uten grenser. Her er det til og med folk som har baktunge-r («skarre-r»).

Å snakke om Asker- og Bærums-dialekten i bestemt form og forestille seg en noenlunde enhetlig størrelse er noe man må gå lenger på landet med – bokstavelig talt!